Privatisering, marked og konkurranse
Helen Bjørnøy: Kvalitet koster
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert mandag 17. mars 2008 09:54
For oss er det viktigste at brukeren får kvalitet og at alle får den samme valgmuligheten uavhengig av økonomisk evne. Vi ønsker ikke et samfunn der de rikeste skal kunne kjøpe seg bedre helse – og sosialtjenester på bekostning av de som har dårlig råd. Men vi ønsker et samfunn der brukerene behandles som individer og selv kan få velge hva som er bra for dem. Den markedstilpasning som konkurranseutsettingen representerer kan føre til valgfrihet for de få. Kommersielle firma har et av sine hovedfokus på fortjeneste. Nye måter å tjene penger på vil stå sentralt. En kan derfor tenke seg en utvikling der det offentlige betaler for en minimumstjeneste og der den enkelte selv betaler for tjenester utover dette. Desto flere det er som har råd til tilleggstjenster, desto vanskeligere blir det å sloss for en forsvarlig minimumsstandard. Dette kan skape uakseptable forskjeller. Kirkens Bymisjon vil sloss mot en politikk som gir større forskjeller mellom folk.
Stortinget har anledning til å endre Lov om Offentlige anskaffelser ved å unnta helse- og sosialtjenester fra konkurranseutsetting eller åpne for flere unntak. Vi tror dette ville være fornuftig. Helse- og sosialsektoren egner seg dårlig for tradisjonell kommersiell konkurranse, skriver Helen Bjørnøy, generalsekretær i Kirkens Bymisjon.
Av Helen Bjørnøy,
Generalsekretær i Stiftelsen Kirkens Bymisjon, Oslo
Halvor Elvik beskriver i Dagbladet 28. august hvordan Kirkens Bymisjon og undertegnede har blitt gissel i en debatt der vår organisasjon blir tatt til inntekt for konkurransekåte politikeres argumentasjon. Bymisjonen tåler godt å være debatteksempel i en valgkamp. Verre er det at hele helse- og sosialtilbudet er i ferd med å bli gissel i et lovverk der konsekvensene neppe kan være forutsett.
Høyresiden sier at konkurranse skjerper kvaliteten, og venstresiden sier at en hånd å holde i ikke kan prises. Men er det så enkelt? Denne debatten utfordrer oss alle, og er heller ikke en enkel debatt for Kirkens Bymisjon. Vi har ved flere anledninger deltatt i anbudskonkurranser og har etterhvert høstet erfaringer vi synes det kan være viktig å dvele ved.
Lokalpolitikere har en overdreven tro på egen makt og myndighet dersom de hevder at de vil stanse prosessen med konkurranseutsetting. Alternativet til å legge tjenester ut på anbud, er at det offentlige driver alle tjenester selv. Dersom andre enn det offentlige skal drive helse, omsorg og sosiale tjenester til en verdi av 200 000 eller mer, det være seg ideelle organisasjoner eller profittorienterte firmaer, SKAL tjenesten legges ut på anbud. Dette slås fast i Lov om offentlige anskaffelser - vedtatt av et enstemmig Storting. Loven følger opp EØS-avtalen, men Stortinget har ikke benyttet den mulighet avtalen gir til å unnta helse- og sosialtjenester (kategori 2-tjenester) fra konkurransereglene. Loven skiller heller ikke mellom ideelle og kommersielle aktører. Derfor må det en lovendring til dersom venstresiden skal oppfylle sine løfter om å inngå avtaler med ideelle organisasjoner uten å gå veien om anbud.
Frivillige organisasjoner - ofte kalt »tredje sektor» - har alltid spilt en viktig rolle i utviklingen av velferdssamfunnet. Disse organisasjonene lever sitt liv midt mellom det offentlige og det kommersielle. Tredje sektor har utviklet nye tiltak til brukere velferdsstaten ikke har favnet og er fortsatt et viktig og nødvendig supplement til den offentlige tjenesteproduksjon. Den rollen tredje sektor har som entreprenør, leverandør og politisk aktør må ikke undervurderes. Lov om Offentlige anskaffelser hindrer i dag videreutvikling og kreativitet i tredje sektor. Om Kirkens Bymisjon ser behovet for et nytt tiltak og det offentlige ønsker å gi oss driftsstøtte til dette, hindres dette i dag av loven. Et slikt nytt tiltak må legges ut på anbud.
Alle vet at kvalitet koster. Av og til kan kostnader reduseres uten at det går utover kvaliteten. Det har også vi erfart. Men når det gjelder direkte kostnader til behandling og pleie, er det i de aller fleste tilfelle sammenheng mellom kostnader og kvalitet. De fleste som jobber i offentlig sektor og i ideelle organisasjoner vet dessuten at vi har mange år bak oss der kutt, effektivisering og omorganisering har ført til strammere driftsrammer. I kjølvannet av konkurranseutsettingen finner vi både eksempler på at prosessen har ført til bedre tjenester og eksempler på at den økonomiske skruen er strammet helt til grensen av det uforsvarlige.
Konkurranseutsettingen har skjerpet det offentlige til å definere hvilke tjenester og hvilken kvalitet de forventer. Vi som tilbyr tjenester til det offentlige, må ha god styring på økonomi, fag og organisasjon. Kirkens Bymisjon har selv erfart at konkurranseutsetting av våre egne tjenester har ført til en grundig og nødvendig gjennomgang av organisasjonen. Gjør vi en bra nok jobb? Bruker vi de offentlige midlene vi tilføres på best mulig måte?
Vår påstand er at god kvalitet kan både tilbys av det offentlige, av ideelle organisasjoner og av kommersielle selskaper. Vi tror at sykepleiere som arbeider ved sykehjem drevet av Norlandia omsorg, Kirkens Bymisjon eller Oslo kommune, har det samme ønsket om å gjøre en best mulig jobb. For brukeren er det utøvelsen av tjenesten som avgjør om det er kvalitet eller ikke. Men det er ikke likegyldig hva tjenesten koster. Dersom kommersielle aktører skal tjene penger på å drive et sykehjem, går det penger til eierne. Pengene burde etter vår oppfatning heller komme brukerne til gode. Om kommunen bruker anbudsprosessen til å redusere bevilgningene, svekker dette som oftest kvaliteten i tilbudet. Om frivillige organisasjoner i konkurranserusen aksepterer en for lav pris, kan det gå utover brukerne og true organisasjonens eksistens.
Alle som har drevet institusjoner eller andre velferdstjenester vet at ansatte er den viktigste ressursen man har. Men det er også den ressursen som koster mest. En kan ansette yngre med lavere lønn, ufaglærte istedet for sykepleiere eller svekke ansattes lønns og pensjonsvilkår. Da blir det billigere, men vi får dårligere kompetanse og dårligere vilkår for ansatte. Samfunnet som helhet taper på en slik politikk. For Kirkens Bymisjon vil det være uaktuelt å legge inn et anbud som svekker ansattes lønns –og arbeidsvilkår, eller hvor eldre, erfarne arbeidstakere erstattes av yngre, »billigere» arbeidskraft..
At den som driver et tiltak gjør det utfra idealisme er ingen garanti for god kvalitet og fornuftig bruk av ressurser. Derfor må det offentlige stille krav om kvalitet. Det offentlige må også kunne avvikle driftsavtaler der private ikke leverer de tjenester våre brukere har krav på. Dette kan gjøres gjennom å profesjonalisere avtaleverket, stille klare kvalitetskrav og forvente innsyn i så vel faglig som økonomisk drift. Gode og profesjonelle tilsynsmyndigheter styrker også det offentliges selvfølgelige rett til å se oss i kortene. Vi har ikke noe imot å »konkurrere» med andre organisasjoner innenfor tredje sektor.
For oss er det viktigste at brukeren får kvalitet og at alle får den samme valgmuligheten uavhengig av økonomisk evne. Vi ønsker ikke et samfunn der de rikeste skal kunne kjøpe seg bedre helse – og sosialtjenester på bekostning av de som har dårlig råd. Men vi ønsker et samfunn der brukerene behandles som individer og selv kan få velge hva som er bra for dem. Den markedstilpasning som konkurranseutsettingen representerer kan føre til valgfrihet for de få. Kommersielle firma har et av sine hovedfokus på fortjeneste. Nye måter å tjene penger på vil stå sentralt. En kan derfor tenke seg en utvikling der det offentlige betaler for en minimumstjeneste og der den enkelte selv betaler for tjenester utover dette. Desto flere det er som har råd til tilleggstjenster, desto vanskeligere blir det å sloss for en forsvarlig minimumsstandard. Dette kan skape uakseptable forskjeller. Kirkens Bymisjon vil sloss mot en politikk som gir større forskjeller mellom folk.
Stortinget har anledning til å endre Lov om Offentlige anskaffelser ved å unnta helse- og sosialtjenester fra konkurranseutsetting eller åpne for flere unntak. Vi tror dette ville være fornuftig. Helse- og sosialsektoren egner seg dårlig for tradisjonell kommersiell konkurranse.
(Dagbladet sept.2003)