Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert mandag 17. mars 2008 10:18

SV har i Oslo bystyre de siste årene gjentatte ganger fremmet forslag om så vel kommunale omstillingsprosjekter som benchmarking innenfor helse- og omsorgssektoren for å kombinere god ressursutnyttelse, effektivisering og kvalitetsforbedring. Forslagene er nedstemt av Høyre og bystyrets borgerlige flertall. Når Høyre stemmer imot dette kan en undre seg over hvordan Erna Solberg tør å hevde at SV er ”motstander av å bruke ressursene på en bedre måte”, skriver SVs Ivar Johansen i en kommentar til en kronikk av kommunalministeren i Dagbladet.  

Høyres eldreomsorgs-shopping

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo for SV
 

Under overskriften ”Krise i eldreomsorgen?” kommenterer kommunalminister Erna Solberg (Dagsavisen 23. mars 2003) den siste tids mediaoppslag om krise i eldreomsorgen, startet med bakgrunn i den svært skandaløse kvalitetsbrist ved det konkurranseutsatte Risenga Bo- og Omsorgssenter i Asker. Særlig advarer kommunalministeren mot forslaget om en nasjonal minstenorm for bemanning på sykehjem.

Jeg deler Erna Solbergs synspunkter på en statlig minstenorm. Minstenormer lett kan bli maksimalnormer. Men også fordi jeg – som kommunalministeren – ikke ser det som klokt at staten skal tre bestemte organisatoriske løsninger ned over kommunene, som vil forhindre fleksibel organisering og ressursutnyttelse.

Men samtidig er det nettopp statlig overstyring regjeringen og stortingsflertallet stadig presser igjennom:

Mens EU og EØS-avtalen unntar helse- og omsorgstjenester fra konkurranseutsetting har Stortinget gjennom lov om offentlige anskaffelser allikevel slått fast at vi i Norge skal ha ”bestemor skal på anbud”: En kommune som ønsker at for eksempel menigheten eller sanitetsforeningen skal drive sykehjemmet - fordi disse representerer en særskilt kvalitet -tvinges til å benytte anbud. Menigheten skal konkurrere med ISS eller Nordlandia både på pris og kvalitet.

I Oslo ser vi nå at menigheter, Røde Kors og Frelsesarmeen ikke vil være med lenger. De overlater sykehjemmene til kommunen,- som sender dem videre og ut på anbud. Gjennom at det frivillige organisasjonsliv trekker seg fra omsorgsektoren, svekkes mangfoldet.

Hvis vi skal tro kommunalministeren på at Høyre ikke ønsker statlig overstyring bør hun:

1.

Endre lov om offentlige anskaffelser slik at kommunen kan ha frihet til å inngå direkte avtale med menigheter og frivillige organisasjoner som ønsker å drive helse- og omsorgsinstitusjoner, uten anbud og konkurranse.

2.

Frafalle de varslede bestemmelser om at private virksomheter skal ha en utfordrerrett i forhold til kommunale tjenester, og dermed tvinge kommunene over i en markeds- og konkurransesituasjon. Det er å lovfeste Høyrepolitikk, og overstyre kommunene.

Dernest:

Det er viktig å ha demokratisk og folkevalgt kontroll med helse- og omsorgstjenester,- også de tjenester som er konkurranseutsatt og drive av kommersielle/profittorienterte virksomheter.

I Oslo erfarer vi at folkevalgte bydelsutvalgsmedlemmer med tilsynsansvar blir nektet innsyn i kontrakter og driftsavtaler med begrunnelse at dette er forretningshemmeligheter og opplysninger folkevalgte ikke skal ha innsyn i. Dermed hindres de folkevalgte i å kontrollere at kommunen får den kvalitet på tjenesten som kommunen har forutsatt og betaler for.

Jeg vil utfordre kommunalministeren til gjennom lov eller forskrift å sikre folkevalgt innsyn.

Erna Solberg argumenterer for at et viktig tiltak for å sikre kvalitet er at innbyggerne – beboere og pårørende – gjennom valg av tjenesteleverandør kan sammenligne kvaliteten mellom de ulike institusjonene og kommunene. Hun ønsker å gjøre oss alle til kunder, og krever at gamle og syke skal måtte orientere seg om tilbud, bla i kataloger og orientere oss om alternativene.

Brukervalg er i mange sammenhenger et godt virkemiddel. Men på noen sektorer er det slik at den enes egoistiske valg har som konsekvens at en samtidig begrenser andres valg. Et eksempel på det er karakteropptak til videregående skoler. Konsekvens av at de flinkeste kan få velge først er at andre ungdommer hindres i å få gå på skole i nærmiljøet, sammen med sine venner.

Å være kunde i et fritt marked er sannelig krevende nok for oss rimelig oppegående og friske mennesker. Vi skal orientere oss om tilbud, sammenligne priser, sjekke forbrukerundersøkelser, kontrakter med tekst også med liten skrift, reklamere ved feil osv. Skal du få din rett om varen ikke holder mål må du kunne lovverket og være rimelig bestemt overfor en selger som satser alt på å avvise deg.

Blir jeg syk vil jeg først og fremst ha hjelp, ikke salgskataloger. Jeg vil at kommunen skal garantere at dette er tilstede og ikke at kommunen skal sende meg ut på byen med en sjekk hvor jeg selv skal måtte shoppe helsetjenester.

Høyres brukervalgmodell tar ikke hensyn til at svært mange av omsorgstjenestens brukere er svært syke. Det som kjennetegner dem er skiftende helse, dagsform og livsbetingelser. Deres hjelpebehov og foranderlige og situasjonsavhengige. De trenger først og fremst tjenester som er fleksible. Bestiller-/utførerorganiseringen Høyre forutsetter, med svært detaljerte vedtak og bestillinger, er en for stivbeint måte å organisere tjenester på. Det bygges opp et byråkrati som – på grunn av sin avstand til brukerne - er lite egnet til å foreta en fortløpende korrigering av justering ut fra endrede hjelpebehov.

Brukervalg kan fungere utmerket for de friskeste og mest ressurssterke, men syke 80-åringer bør ikke tvinges inn i denne kunderollen. Dermed er det også dårlig egnet som det viktige kvalitetssikringstiltak som kommunalminister Erna Solberg forutsetter.