Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert mandag 17. mars 2008 11:27

Selve anbudsordningen innbyr i altfor stor grad til ensidig fokus på hvor mange penger kommunene kan spare, i stedet for å rette fokus mot kvalitet og produktutvikling. Vi ser i Oslo at flere frivillige organisasjoner nå kaster kortene, og trekker seg fra å delta i denne leken; Røde Kors, Frelsesarmeen, menigheter m.fl. Konsekvensen av dette er at en får færre, og ikke flere, drivere på helse- og omsorgssektoren. En mister det mangfold som de frivillige organisasjoner representerer, skriver Ivar Johansen i en kronikk i Dagsavisen. 

 Når omsorg bli handelsvare

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV)
 

Så har det borgerlige bystyreflertallet i Oslo vedtatt å konkurranseutsette/privatisere 2 nye kommunale sykehjem. Paulus sykehjem i bydel Grünerløkka/Sofienberg og et nybygd sykehjem på Ammerud.

Det har vært argumentert energisk for at konkurranse og anbud er viktig for å få en mer kostnadseffektiv kommune. Og hvis fokuset helt ensidig er kostnader kan det godt være at en åpen anbudskonkurranse er et utmerket virkemiddel. Men helse- og omsorg er jo så mye mer, og annerledes, enn en produksjonsbedrift som produserer kjøleskap eller biler. Kvalitetsperspektivet har en helt annen og menneskelig dimensjon enn det profitt og markedsmekanismene kan fange opp. Fra SV's side mener vi derfor at pleie- og omsorgssektoren ikke egner seg for konkurranseutsetting.

Men gitt at kostnadseffektivisering er viktig. Paulus Sykehjem er i dag et av de aller billigste sykehjem i Oslo. Byrådet sier derfor selv i sitt forslag overfor bystyret: "Det var bare fire institusjoner som hadde lavere enhetspris enn Paulushjemmet i år 2000. Kostnadsforholdene tilsier dermed at konkurranseutsettingen av Paulushjemmet neppe vil gi store innsparinger i kostnadene." Og hvis en altså på forhånd innser at her er det ikke mer penger å spare, hva er da vitsen? Da må konkurranseutsetting ha blitt et mål i seg selv, og ikke et virkemiddel.

Det er også grunn til å undres vi over hvor lite  fantasifull de borgerlige byrådspartiene er i valg av virkemidler når først konkurranseutsetting skal brukes. For det eksisterer faktisk et bredt spekter av metoder som er mindre skadelige enn selve ordningen med anbud.

Selve anbudsordningen innbyr i altfor stor grad til ensidig fokus på hvor mange penger kommunene kan spare, i stedet for å rette fokus mot kvalitet og produktutvikling. Og ikke minst; selve anbudsordningene er kostbare både på kommunens egen hånd og hos de som skal lever anbud. Mange små og mellomstore bedrifter må gi opp å være med i anbudskonkurranser fordi EU's konkurranseregler er for innviklede for virksomheter uten store ressurser til administrasjon. Og vi ser jo også i Oslo at flere frivillige organisasjoner nå kaster kortene, og trekker seg fra å delta i denne leken; Røde Kors, Frelsesarmeen, menigheter m.fl. De ber i stedet kommunen overta driften. Konsekvensen av dette er at en får færre, og ikke flere, drivere på helse- og omsorgssektoren. En mister det mangfold som de frivillige organisasjoner representerer.

Kommunen er ikke pliktig til å benytte åpen anbudskonkurranse som virkemiddel på helse- og omsorgssektoren, da disse tjenester fortsatt er unntatt fra anbudsreglene i EØS. Det betyr for eksempel at kommunen kan velge konkurranse gjennom benchmarking. Det borgerlige flertall i Bærum har vært atskillig mer fantasifulle i valg av virkemidler og formannskap og kommunestyret har i flere sammenhenger vedtatt konkurranseutsetting gjennom benchmarking, for eksempel innenfor Planseksjonens byggesaksbehandling og innen fysioterapitjenesten.

Kommunen har selv gode grunndata på hva de forskjellige kategori sykehjemsplasser bør koste, ut fra en gitt kvalitetsnorm. Primært mener SV at kvalitetsforbedring ved et av byens billigst drevne sykehjem gjøres best i regi av, og ved å styrke kompetansen til, kommunens mange dyktige fagfolk. Men som et subsidiært standpunkt har  SV forslått at Paulus Sykehjem sees som et benchmarkingprosjekt, og at det på et slikt grunnlag inngås forhandlinger  med Kirkens Bymisjon om overtakelse av driften.

Men det ser ut til at bystyrets borgerlige flertall er så tradisjonelle at det ikke har kommet lenger enn bokstaven A i håndboka om konkurranseutsetting, og  derfor holder seg til det kjente: anbud. SV gir derfor det råd at en snart beveger seg videre over til bokstaven B, slik at kommunen også kan prøve ut benchmarking. SV er opptatt av å begrense skaden ved konkurranse i omsorgssektoren, og tør derfor også å bevege oss inn på å drøfte subsidiære standpunkter.

Når byrådet selv sier "at konkurranseutsettingen av Paulushjemmet neppe vil gi store innsparinger i kostnadene" kunne Kristelig Folkeparti og det øvrige borgerlige bystyreflertall åpnet for muligheten til å inngå et spennende samarbeid med Kirkens Bymisjon som kombinerte en god pris med alternative driftsformer. Men, nei, Kr.F. er bibeltro når det gjelder konkurranse og marked og da foretrekker de heller å havne på ISS som driver enn Kirkens Bymisjon med sin visjon om å møte mennesker med "respekt, rettferdighet og omsorg".

Når vi først snakker om å lære fra borgerlig styrte kommuner, kan det  også være grunn til å skjele til den mørkeblåstyrte Asker. Kommunen hvor Høyre og Fr.P. har flertall alene. Kommunen som på mange måter startet ballet med konkurranse og marked på omsorgssektoren, med Risenga Sykehjem.  Asker har kommet til at det er et viktig kvalitetskrav for et sykehjem å sikre de ansatte ordnede pensjonsforhold. I det anbudet som Asker kommune før sommeren utlyste for Risenga bo- og omsorgssenter krevde Asker  kommune derfor at driftsoperatøren skal ha en pensjonsordning som tilsvarer den kommunen har. Derfor fremmet SV forslag samme forslag for det nye sykehjemmet på Ammerud. Men, det ønsket ikke Høyre og bystyreflertallet.

Når det borgerlige bystyreflertallet velger å betrakte helse- og omsorg som handelsvare har de sannelig mye å lære av sine partikolleger i Bærum ogAsker på hvordan denne handelen organiseres mest mulig skånsomt.
 

(Dagsavisen  4. jan. 2002)