Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert mandag 17. mars 2008 12:06

Hvis en først velger å bruke anbud og konkurranse står ikke kommunene fritt i hvordan en gjennom denne prosessen velger driftsoperatør. Multinasjonale konserner kan gjerne legge inn betydelige tap i sine driftskalkyler for de første årene, for å komme inn på markedet og for å skvise konkurrenter som Kirkens Bymisjon, Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Når derfor Arbeiderpartiets ledelse og Jens Stoltenberg bruker Bymisjonen og Folkehjelpa som begrunnelse for at det ideologisk er riktig å benytte private innenfor helse- og omsorgstjenestene, kan resultatet bli, dersom partiet ikke foretar en avvisning av anbuds- og konkurranse,  det stikk motsatte: at de ideelle organisasjoner i løpet av få år gjennom anbudskonkurransene vil være skviset ut. Markedet vil i sin helhet være overtatt av internasjonale storkonserner, skriver Ivar Johansen i Dagbladet.

Arbeiderpartiet, anbud og Bymisjonen

”Arbeiderpartiet er i mot privatisering fordi det betyr at fellesskapet ikke lenger tar ansvar for grunnleggende velferdstjenester. Vi er i mot at vi skiller ut deler av det offentlige ansvar og sier at fra nå av er det markedet som rår. Om en kommune velger å trekke veksler på et privat tilbud innen eldreomsorgen betyr det ikke at vi har privatisert eldreomsorgen”, sa statsminister Jens Stoltenberg i et foredrag i Oppland Arbeiderparti 10. august.

I mange sammenhenger har Stoltenberg vist til, som han gjorde i Aftenposten 8. august, bidraget fra mange veldedige organisasjoner: ”Eldreomsorgen er et offentlig ansvar og det frivillige bidrar allerede i dag. Vi har Kirkens Bymisjon, og vi har Norsk Folkehjelp som driver alarmtelefoner”. Det er prisverdig at statsministeren framhever den utmerkede innsats som Kirkens Bymisjon, Røde Kors, Blå Kors, Sanitetsforening og Frelsesarmeen gjør innenfor særlig eldreomsorg, rusomsorg og tiltak for funksjonshemmede.

Men så lenge Arbeiderpartiets ledelse skaper tvil om dets syn på det helt grunnleggende; anbud og konkurranse på helse- og omsorgstjenester, vil Arbeiderpartiet være en trussel for hvorvidt  Kirkens Bymisjon og de andre organisasjonene fortsatt vil kunne ha en plass innenfor helse- og omsorgstjenester.

Hvis en først velger å bruke anbud og konkurranse står ikke kommunene fritt i hvordan en gjennom denne prosessen velger driftsoperatør. Multinasjonale konserner kan gjerne legge inn betydelige tap i sine driftskalkyler for de første årene, for å komme inn på markedet og for å skvise konkurrenter som Kirkens Bymisjon, Røde Kors og Norsk Folkehjelp.

Jeg oppfatter for eksempel Bymisjonen som en seriøs aktør. De vil ikke kompromisse på grunnleggende kvalitetskrav når det gjelder tilstrekkelig bemanning, hygiene, velferd og behandling fordi de  for enhver pris vil vinne anbudskonkurranse med internasjonale konserner som ISS, Partena m.fl. De har heller ikke økonomisk bæreevne til å underby. De må ha realistiske kalkyler fra første dag. Om derfor for eksempel ISS i en situasjon er billigst, og tilfredsstiller kvalitetskravene,  er det sannsynlig at ISS vinner anbudet.

”Sådan er kapitalismen”: det gjelder å ta markedsandeler, og skvise konkurrentene. Når derfor Arbeiderpartiets ledelse og Jens Stoltenberg bruker Bymisjonen og Folkehjelpa som begrunnelse for at det ideologisk er riktig å benytte private innenfor helse- og omsorgstjenestene, kan resultatet bli, dersom partiet ikke foretar en avvisning av anbuds- og konkurranse,  det stikk motsatte: at de ideelle organisasjoner i løpet av få år gjennom anbudskonkurransene vil være skviset ut. Markedet vil i sin helhet være overtatt av internasjonale storkonserner.

(Dagbladet 24. aug. 2000)