Privatisering, marked og konkurranse

Denne avgjør barnas skjebne

Denne avgjør barnas skjebne

Konkurranse og markedsorientering er svaret – men hva er spørsmålene for barnevernet? spør Helene Bank.

"To syn står mot hverandre i kampen om barnevernets videre utvikling i Norge. Det ene synet har konkurranse som mål, der premisset er at det er mulig å oppnå fullkommen informasjon om det enkelte barns behov og hvilken effekt ulike tiltak vil gi, samt at barnevernet kan organiseres i et marked med antatt effektiv konkurranse.

Det andre synet bygger på at barnevern er en forvaltningsoppgave med omfattende myndighetsutøvelse, der det å hjelpe barn ses som et helhetlig og langsiktig fellesskapsprosjekt og samarbeid mellom ulike deler av velferdsordningene.

For dagens regjering er det markedssynet som gjelder. Det blir åpenbart når man leser rapporten «Analyse av konkurranseforholdene i markedene for tiltak og tjenester til statlig og kommunalt barnevern», som Oslo Economics AS (OE) har levert på oppdrag av Barne- og familiedepartementet. Bakgrunnen for rapporten er ikke å få svar på det grunnleggende spørsmålet om konkurranse fungerer bra for barna i barnevernet.

Det de ønsker, er et «bedre grunnlag for å forstå utfordringene ved å bruke private leverandører i barnevernet, om konkurranseforholdene kan gi utfordringer med å nå målene om et godt og effektivt barnevern»," skriver Helene Bank blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

 

Denne avgjør barnas skjebne

Av Helene Bank, For velferdsstaten

To syn står mot hverandre i kampen om barnevernets videre utvikling i Norge. Det ene synet har konkurranse som mål, der premisset er at det er mulig å oppnå fullkommen informasjon om det enkelte barns behov og hvilken effekt ulike tiltak vil gi, samt at barnevernet kan organiseres i et marked med antatt effektiv konkurranse.

Det andre synet bygger på at barnevern er en forvaltningsoppgave med omfattende myndighetsutøvelse, der det å hjelpe barn ses som et helhetlig og langsiktig fellesskapsprosjekt og samarbeid mellom ulike deler av velferdsordningene.

For dagens regjering er det markedssynet som gjelder. Det blir åpenbart når man leser rapporten «Analyse av konkurranseforholdene i markedene for tiltak og tjenester til statlig og kommunalt barnevern», som Oslo Economics AS (OE) har levert på oppdrag av Barne- og familiedepartementet. Bakgrunnen for rapporten er ikke å få svar på det grunnleggende spørsmålet om konkurranse fungerer bra for barna i barnevernet.

Det de ønsker, er et «bedre grunnlag for å forstå utfordringene ved å bruke private leverandører i barnevernet, om konkurranseforholdene kan gi utfordringer med å nå målene om et godt og effektivt barnevern»

Basert på regjeringens bestilling, utfører OE en konkurranse- og leverandøranalyse, som om barna i barnevernet er standardiserte kunder som kan hjelpes med standardiserte opplegg. OE velger å bruke en konkurranse-teoretisk metode for å svare på spørsmålet om konkurransen i barnevernsmarkedet er god nok.

Den såkalte Herfindal-indeksen, som OE bruker, er en regnemåte som vanligvis brukes til å måle om det er mange eller få selskap/eiere som konkurrerer i et marked. OE bruker det som ellers er en indeks for å måle eierspredning i finansmarkedene, til å måle om det er god konkurranse om barnevernsbarna.

Det er lett å kjenne seg fremmedgjort når barn og sosialt arbeid puttes inn i en slik formel. (se illustrasjon)

N er antall firma, s er markedsandeler hvert av firmaene har, H er spredningsindeksen – altså grad av konkurranse om barnevernsbarna.

Til og med i konkurranseteorien krever bruk av denne formelen at det finnes en skikkelig definisjon av produktene i et bestemt marked. Det betyr at produktet (her tiltaket til et barn) til enhver tid kan byttes ut med et annet. Det krever at tiltakene for barna blir standardiserte så det lett kan byttes mellom leverandører.

Tallet OE kommer frem til, er 1356. De velger deretter å bruke det som konkurransemyndighetene i USA har satt som et godt konkurransetall. De mener at alt mellom 1000 og 1800 på Herfindal-indeksen er «moderat konsentrasjon» (jo lavere indeks, desto nærmere perfekt konkurranse). Dermed er konklusjonen at det norske barnevernsmarkedet er moderat konsentrert. Konklusjonen og metoden berører ikke problematiske sider ved konkurranse om barna i barnevernet.

Aktørene i det norske «barnevernsmarkedet» er ikke en homogen masse. De består av ideelle og kommersielle aktører, små aksjeselskaper og store internasjonale oppkjøpsfond. Uavhengig av aktørenes geografiske spredning, hvor ulike tilbud de bidrar med, og hvor forskjellige barn og familier som trenger bistand, er, presses aktørene inn i Herfindals konkurranseformel.

Konkurransen fungerer, konkluderer OE: «Konkurransen mellom leverandørene i de aller fleste markedene er virksom. Det er mange leverandører i markedet og etableringshindringene er lave. Kommunalt og statlig barnevern kjøper inn et spekter av differensierte tiltak og tjenester, over hele landet.

Samtidig tar de forbehold: «Ved noen kjøp har derfor barnevernet kun én leverandør å forholde seg til», og «Barnevernet har en utfordring ved kjøp av tjenester fordi det ikke har fullkommen informasjon om det enkelte barns behov eller om hvilken effekt det enkelte tiltak vil gi.» Det viser at hele grunnlaget for å måle konkurranse om barnevernsbarn er ugyldig – selv på konkurranseteoriens egne premisser.

I tilfeller med profittsøkende aktører advarer likevel OE om at «i noen tilfeller har private leverandører bedre informasjon enn barnevernet. I de tilfellene kan leverandørene opptre opportunistisk, og prøve å øke tiltakene i tid og omfang»

Forbeholdene er imidlertid ikke med i konklusjonene, nemlig at selskap kan forsøke å selge tiltak der de oppnår høy profitt. Da kan barnets behov i beste fall komme i andre rekke.

Konkurranseøkonomene beskriver i realiteten at en sentral forutsetning for å bruke konkurranseteori ikke finnes i barnevernet. Det er begrenset informasjon om barna og deres behov, og det selskapet som først tildeles et barnevernsbarn, sitter med definisjonsmakten og kan foreslå tiltak som i beste fall ikke er nødvendige, i verste fall ikke er bra for barnet.

På tross av disse manglene foreslår OE at tiltak for bedre måloppnåelse må være bedre innkjøpsfaglig kompetanse i barnevernet: «flere av tjenestene og tiltakene som kjøpes inn [er] komplekse, slik at det er stort behov for innkjøpsfaglig kompetanse. Dette gir en fare for å ikke få full måloppnåelse om et effektivt og godt barnevern ved bruk av private leverandører.

I stedet for å problematisere konsekvensene av selve konkurranseaspektet, argumenteres det for å gjøre det offentlige barnevernet om til et bedre innkjøpskontor.

De vurderer, mot egne forbehold, at «de aller fleste tilfellene av kjøp av tiltak og tjenester i barnevernet bidrar til økt effektivitet og bedre tilbud, og videre at de private leverandørene utfyller det offentlige barnevernet med kompetanse, fleksibilitet og differensiert tilbud»

Barne- og familiedirektoratet videreformidler anbefalingene (27. januar), selv etter kritikk fra Dagens Næringsliv (24. januar) «Rapporten peker på forbedringspotensial på flere områder. Blant annet at vi kan bli bedre på måten Bufetat gjennomfører innkjøp på.» Konkurransen skal fortsette, uansett!

Den godt skjulte sannheten, som ikke gjengis i konklusjonene fra OE, finner en på side 50: «Vurderingen vår er som følge av ovenstående at faren for markedssvikt ved kjøp av tiltak og tjenester til kommunalt og statlig barnevern er stor. Dette innebærer at de identifiserte konkurranseforholdene og leverandørenes tilpasninger gir opphav til utfordringer med å nå målene om et godt og effektivt barnevern. Det er stor fare for at måloppnåelsen i barnevernet i dag er svekket på grunn av markedssvikten, og at det er fare for ikke effektiv ressursbruk i barnevernet.

Fordi regjeringen ønsker konkurranse i alle offentlige tjenester, bestiller Barne- og familieminister Kjell Inge Ropstad (KrF) en konsulentrapport som anser kommersiell konkurranse og standardiserte modeller som passende for barnevernet.

Det er umulig å oppnå fullkommen informasjon om det enkelte barns behov og hvilken effekt tiltak vil gi, derfor kan aldri barnevern standardiseres og organiseres i et marked. Konkurranse og kommersielle aktører bør ikke være en del av barnevernet. For å sikre at barnevernet blir et sikkerhetsnett for de barna som behøver det, trengs sosialt arbeid, fellesskapet og tett samarbeid mellom ulike offentlige tjenester.

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

+1 #1 Bjørn Bjøro 01-03-2020 21:19
Min erfaring fra 10 års arbeid i det offentlige barnevernet, er at det er svært vanskelig å få en god nok og holdbar nok beskrivelse til å dekke alt som skal til for anbud. Det vil nesten alltid være omstendigheter som ikke kommer med.

Litt enkelt: De teoretiske modellene holder ikke.

En risiko i privat virksomhet er også at de legger premisser for hvilke avgjørelser det offentlige bør ta. Jeg så dette nokså klart i en sak jeg jobbet med på fritiden etter at jeg ikke lenger var i barnevernsdelen i Oslo.

Det jeg nevner betyr ikke at det offentlige er feilfri. Også der fordreies virkeligheten, i alle fall fra tid til annen.

Etter min oppfatning er det viktigste vi kan gjøre, er å være klar over at bare et lite mindretall av omsorgsovertake lser har bakgrunn i rus, psykiatri, vold og seksuelt misbruk. Det store delen av omsorgsovertake lser vil med profesjonelt arbeid være unødvendige. Menneskerettsdo mstolen har slått ned på norsk barnevernpraksi s i allerede avsagte dommer. Om en drøy uke kommer to dommer til. Deretter enda flere. Og det vil bli krevet at Norge reparerer.

Tro meg: Den tendensen til stormløp mot norsk praksis i barnevern vi har sett, er bare så vidt begynnelsen på starten. Fylkesnemndene har allerede begynt å skjerpe seg, tingrettene også. Og lagmannsretten var skarp mot barnevernet i første dom etter storkammersaken i EMD. Det ble ingen tvangsadopsjon i sak der barnet ved slik adopsjon risikerte aldri å se sin mor igjen, en mor som hadde bra samvær og hvor barnet ønsket samvær.
+1 #2 Gaspar Zoltan Erdelyi 01-03-2020 21:34
Det markedsorienter te synet er ekstremt farlig når beslutningstake ren har veldig liten tilknytning til sluttbrukerne og kan ta tvangsvedtak.

Legg til kommentar