Etter en grundig refleksjonsrunde har jeg kommet fram til at jeg ikke lenger kan forsvare å være brukerrepresentant for psykisk helse ved Brukerrådet på Akershus Universitetssykehus. Som brukerrepresentant for psykisk helse i Brukerrådet på Akershus Universitetssykehus deltar man i et «spill for galleriet», og er med på å legitimere en ordning som ikke fungerer. Dette kan jeg ikke være med på lenger, skriver Christine Rosenqvist i en henvendelse til brukerrådet og styret ved Akershus Universitetssykehus. Hvilke erfaringer har andre med brukerråd innen psykisk helsevern?
Bistå brukeren. Mange alvorlig psykisk syke i Oslo lever et liv i kaos, forkommenhet og isolasjon. Ordningen fra Sverige med personlig ombud må nå på plass, skriver Inger Hagen, daglig leder PIO-senteret (Pårørende i Oslos ressurssenter for psykisk helse) i Aften.
Våre politikere står overfor en gedigen oppgave, en oppgave som vil kreve enormt mot. Mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Det er ikke nok å si at alle er likeverdige, folk må også ha følelsen av å være det. Det vil kreve en annen politikk, en annen bruk av ressurser, dyrking av andre verdier og mange upopulære avgjørelser. Er dette utopi? Det er lov å håpe. Med tanke på de neste generasjoner, skriver Geir Sørlie i en kronikk i Aftenposten.
Mye er bra i tilbudet til psykisk syke, men det satses for lite på forebyggelse. Både den enkelte pasient og samfunnet vil tjene på en ny kurs, skriver Anne Hafstad i Aftenposten.
Vi trenger et uhildet system med behandlingsobduksjon; systematiske undersøkelser av behandling og behandlingssted ved alle selvmord i psykiatrien, for å sikre kontinuerlig læring og forbedring, skrivere Einar Plyn, forlagssjef og etterlatt etter selvmord.
Fastlegenes tilfredshet med de distriktspsykiatriske sentrene har økt fra 2006 til 2008, og sentrene har forbedret seg på veiledning. Men fastlegene er fortsatt kritiske til deler av virksomheten, viser en ny landsomfattende undersøkelse fra Kunnskapssenteret.
Men hva mener de som er primærbrukerne av DPS-ene; de som trenger bistand for egne psykiske lidelser? Jeg tar gjerne i mot synspunkter og innspill.
Det er innen psykisk helsevern blitt viktigere å ha rask pasientgjennomstrømning enn å sikre god faglig oppfølging. Ukritisk overføring av bedriftsøkonomisk tankegang er i ferd med å forstyrre helsevesenets kjerneoppgave: Å yte god helsehjelp. Dette skriver Mehdi Farshbaf, Inge-Arne Teigset og Tage Wester - aktive innenfor psykisk helsevern - i en debattartikkel i Dagsavisen.
"Tenk at den første natta vår datter prøvde å ta livet sitt, ble hun kjørt til Legevakta , uten mobil eller penger i farta, og de på Legevakta sender henne bare ut i Oslo-natta kl. 04, uten å ringe etter drosje eller til familien. Hun er veldig beskjeden, så hun tuslet tilbake til xxx, halvt i svime, i blodig t-skjorte. Er det rart de mister troen på at det er noen som bryr seg? Men på tvang er hun.."
Det skriver en fortvilet mor til meg. Og det er verdt å lytte til hennes fortvilelse. "Så nå, etter nesten et år på lukket avdeling, sender de henne bare ut. Samtidig som alle hadde ferie , og uten noen særlig oppfølging i overgangen. Vi kunne egentlig garantert at det ville gå galt. Hvis de hadde jobbet mer med helhet og overganger - og spilt på lag med venner og familie, hadde menneskene og samfunnet vårt spart mange millioner - både kroner og tårer!"
Psykiatrien er i en ressurskrise, men den kan opplagt også jobbe bedre med oppfølging og samarbeidet med andre deler av hjelpeapparatet.
Stadig flere blir psykisk syke, og bevilgningene til psykiatrien øker. Kanskje man bør bruke mer ressurser på forebygging? skriver Kjell Gjerseth i en kronikk i Aftenposten.
Grorud bydel har nå lagt tjenestetilbudet - dagsenterplass - til en utviklingshemmet ung jente ut på et åpent, offentlig, anbud. Den 19-årige jenta har diagnosen CP - spastisk diplegi, en alvorlig psykisk utviklingshemming og epilepsi. Mens anbudsrunden pågår, venter en fortvilet mor på at den hjemmeboende datteren, nettopp ferdig med videregående skole, skal få et tilbud.
Dette skjer på tross av at bystyret i desember vedtok at "organisering av kjøp av dagsenterplasser skal foregå gjennom at det inngås rammeavtaler med alle de aktører som tilfredsstiller krav til kvalitet." Men mens Utviklings- og kompetanseetaten arbeider med rammeavtaler og kvalitetskriterier, er altså utviklingshemmede i Grorud ute på anbud.
Helse- og velferdstjenster egner seg dårlig for anbud- og konkurranse. Men det er en himmelvid forskjell mellom å anbudsutsette en tjeneste eller en institusjon, og det å plassere et enkeltmenneske ut på det offentlige anbudstorget. Og les noen av de svært personlige karakteristikker av jenta under: skal funksjonshemmede - som forutsetning for å få et akseptabelt hjelpetilbud - måtte akseptere at denslags er tilgjengelig for alle og enhver, lagt ut av offentlige myndigheter?
Jeg har bedt byrådet skriftlig klargjøre overfor bystyret hvorvidt byrådet anser at denne anbudsutsettingen samsvarer med intensjonen og de faktiske vedtak fra bystyrebehandlingen.
Det sosialfaglige og sosialpsykiatriske perspektivet marginaliseres i psykisk helsevern. Bekymringen dreier seg ikke om snever profesjonskamp: Vår påstand er at det er blitt mindre plass til å jobbe med folk i deres livs sammenheng, hevder Olav Sannes Vika og Brit Jørgensen i en artikkel i fagtidsskriftet Fontene. Hva mener du? Skriv innspill i kommentarfeltet.
Etter en grundig refleksjonsrunde har jeg kommet fram til at jeg ikke lenger kan forsvare å være brukerrepresentant for psykisk helse ved Brukerrådet på Akershus Universitetssykehus. Som brukerrepresentant for psykisk helse i Brukerrådet på Akershus Universitetssykehus deltar man i et «spill for galleriet», og er med på å legitimere en ordning som ikke fungerer. Dette kan jeg ikke være med på lenger, skriver Christine Rosenqvist i en henvendelse til brukerrådet og styret ved Akershus Universitetssykehus. Hvilke erfaringer har andre med brukerråd innen psykisk helsevern? 
Det er innen psykisk helsevern blitt viktigere å ha rask pasientgjennomstrømning enn å sikre god faglig oppfølging. Ukritisk overføring av bedriftsøkonomisk tankegang er i ferd med å forstyrre helsevesenets kjerneoppgave: Å yte god helsehjelp. Dette skriver Mehdi Farshbaf, Inge-Arne Teigset og Tage Wester - aktive innenfor psykisk helsevern - i en debattartikkel i Dagsavisen.
"Tenk at den første natta vår datter prøvde å ta livet sitt, ble hun kjørt til Legevakta , uten mobil eller penger i farta, og de på Legevakta sender henne bare ut i Oslo-natta kl. 04, uten å ringe etter drosje eller til familien. Hun er veldig beskjeden, så hun tuslet tilbake til xxx, halvt i svime, i blodig t-skjorte. Er det rart de mister troen på at det er noen som bryr seg? Men på tvang er hun.."
Grorud bydel har nå lagt tjenestetilbudet - dagsenterplass - til en utviklingshemmet ung jente ut på et åpent, offentlig, anbud. Den 19-årige jenta har diagnosen CP - spastisk diplegi, en alvorlig psykisk utviklingshemming og epilepsi. Mens anbudsrunden pågår, venter en fortvilet mor på at den hjemmeboende datteren, nettopp ferdig med videregående skole, skal få et tilbud.
Det sosialfaglige og sosialpsykiatriske perspektivet marginaliseres i psykisk helsevern. Bekymringen dreier seg ikke om snever profesjonskamp: Vår påstand er at det er blitt mindre plass til å jobbe med folk i deres livs sammenheng, hevder Olav Sannes Vika og Brit Jørgensen i en artikkel i fagtidsskriftet Fontene. Hva mener du? Skriv innspill i kommentarfeltet.