Psykisk helse

En mors brev til en meget "skadet" gutt

En mors brev til en meget Et fortvilet rop fra en mor som ser sønnen sin helt mister taket på livet sitt: "Ser og vet at du kjemper en kamp – den kampen har du kjempet fra du var 9 år, da barnevernet fikk omsorgen for deg og et fosterhjem skulle oppdra deg. Vi har prøvd å hjelpe, gitt deg hjelp fra hjertet, handlet inn mat, betalt dine regninger, fylt på ditt kontantkort. Allikevel klarer du ikke å bo, ta vare på deg seg selv, følge opp ansvar og forpliktelser, møter, avtaler og holde din bolig ren og ryddig. Vi er slitne nå, vi som er rundt deg – på den ene siden, vil vi hjelpe deg og gi deg alt, så du kan leve et trygt og normalt liv, men på den andre siden kan vi ikke gjøre annet enn å distansere oss og la deg ta kontakt hvis det er noe.

Vi skulle ønske at det psykiske helsevesenet så mer på mennesket bak i saker, behandlet hvert menneske individuelt og at dokumenter i tilfeller som dette ble sendt videre, hvis personen flytter til en annen kommune eller noe. Når en person gir fullstendig f…i alt og alle, så må det andre inn på banen å gi han et opphold, et sted han kan få trening, riktig kosthold, rutine for søvn og samtaler. Leger, psykiatrien, sosialen, NAV – alle burde sitte i et møte og bli enige om at dette menneske, skal hjelpes til et verdig liv, om han vil eller ikke." Jeg har bedt ordføreren i den aktuelle kommunen om å se på saken, og vurdere om kommunen har gjort alt som gjøres kan i saken.


Hennes brev, slik hun har sendt det videre til meg:

"Ser en meget ”skadet” gutt/mann
Ser og vet at du kjemper en kamp – den kampen har du kjempet fra du var 9 år, da barnevernet fikk omsorgen for deg og et fosterhjem skulle oppdra deg.

Vi har prøvd å hjelpe, gitt deg hjelp fra hjertet, handlet inn mat, betalt dine regninger, fylt på ditt kontantkort. Allikevel klarer du ikke å bo, ta vare på deg seg selv, følge opp ansvar og forpliktelser, møter, avtaler og holde din bolig ren og ryddig.

Den hjelp familien din har gitt deg er av kjærlighet til deg, men kan du se det? Kan du forstå at du må gjøre litt selv også – det er ingen andre enn du som kan forandre din situasjon, bare du – ingen annen.

Å se på at du lar deg selv gå til grunne, er for oss fortvilende og frustrerende, vi føler nå en vond hjelpeløshet, da all vår hjelp og alle våre gode råd er forkastet. Hva hjelper det å hjelpe noen, når den personen du prøver å hjelpe, ikke er mottakelig? Når man ser at ingenting skjer og blir gjort?
Der du bor, har du fagfolk rundt deg på dagtid, det har vært satt i gang mange tiltak for deg, men du har ikke fulgt opp. Boligen din er snart ikke lenger din bolig – ikke heller her har du gitt deg selv hjelp. Hvor skal du gjøre av deg nå? Du har selv sagt du kommer til å flytte på gata i Oslo, du har bodd i xxxxx siden du var 10 år. Hva skal VI gjøre, vil ikke at du skal gå der uten tak over hode – dessverre er det ingen i familien som kan ta deg under tak, da plassen og kapasiteten hos oss ikke er tilstede.

Vet og har sett du sliter psykisk, du har en diagnose – den gjemmer du deg bak. Men ingenting kommer av seg selv her i livet, vil man ha det godt med seg selv, så er det rette sted å begynne – akkurat med seg selv, så vil det sosiale, utdanning, arbeid og optimisme følge etter. Man må like seg selv, for å bli likt.

Vet du ikke liker deg selv, du har ingen grunn til det, du som er en slik høyreist kjekk mann (gutt) på 23, med mange ressurser og egenskaper, du kan SÅ mye – hvorfor bruker du de/det ikke? Hvorfor velge å være med mennesker som ikke har noe annet å gi deg i livet, enn fjerne tanker og en utagerende oppførsel?

Vi er slitne nå, vi som er rundt deg – på den ene siden, vil vi hjelpe deg og gi deg alt, så du kan leve et trygt og normalt liv, men på den andre siden kan vi ikke gjøre annet enn å distansere oss og la deg ta kontakt hvis det er noe.

Vi skulle ønske at det psykiske helsevesenet så mer på mennesket bak i saker, behandlet hvert menneske individuelt og at dokumenter i tilfeller som dette ble sendt videre, hvis personen flytter til en annen kommune eller noe. Når en person gir fullstendig f…i alt og alle, så må det andre inn på banen å gi han et opphold, et sted han kan få trening, riktig kosthold, rutine for søvn og samtaler. Leger, psykiatrien, sosialen, NAV – alle burde sitte i et møte og bli enige om at dette menneske, skal hjelpes til et verdig liv, om han vil eller ikke.

Hva kan en mor og alle rundt han gjøre? Han må ut av sin psykiatriske treningsbolig i xxxxx før den 15….føler oss så totalt hjelpesløse!

Skrevet av en sliten og fortvilet mamma
Oktober 2008."

Kommentarer   

0 #1 Grete Haraldseid 16-10-2008 14:24
Jeg kan med mitt fulle hjerte dele din fortvilese. Selv er jeg mamma som har vært vitne til total mangel på helhetlig tenkning, vilje og insikt fra hjelpeapparatet til å hjelpe min sønn. Han søker og søker om den hjelp HAN trenger, og jeg har vært med ham som talsperson på utallige møter.Men likevel er det ingen som kan hjelpe han til et verdig liv. Han er ikke rusmisbruker, men trafikkskadet, men ikke nok til at han faller inn med klare rettigheter innenfor NAV.2 ganger har han blitt plassert på kurs sammen med ikke-norsktalen de innvandrere, og det er demotiverende for en gutt på 22. Er det ingen som kan ta et skikkelig ansvar for de som faller utenfor "regelverket"? Han er SÅ motivert for arbeid og bolig.
0 #2 GAS 16-10-2008 15:09
Det må da være mulig for kommunen å lage en forpliktende individuell plan for denne gutten. Det åpner lovverket for, og det kan fungere meget bra. Nettopp det at alle samles og koordinerer arbeidet bruker å hjelpe godt på. Det blir da også vanskelig å dytte ansvaret rundt.
0 #3 MK 16-10-2008 16:17
Interessant brev, kjenner personlig en del som har vært i den situasjonen. Om du skal ha en konkret politisk sak å ta tak i, så kan du jo begynne med å undersøke den økonomiske variasjonen mellom sosialtrygd, rehabiliterings trygd, atføringstrygd og midlertidig uføretrygd. Om man har en husleie på 5000 kr og får bostøtte, tjener man faktisk penger på å gå på sosialen i forhold til alle andre trygdeytelser. Det er ganske så merkelig.
0 #4 S.T. 16-10-2008 20:16
Jeg lurer på om man bryr seg om grunnen til at den unge mannen ikke liker seg selv og ikke har noen tiltakslyst. Kanskje er han veldig deprimert - og at det ligger årsaker bak? Jeg tenker vel at man ofte må gå inn i bakenforliggend e forhold for å få fram livslysten. Psykisk helsevern er opptatt av diagnoser, og derfor lite av individuelle årsaksforhold.
0 #5 Ivar J 27-10-2008 14:51
ordføreren i den aktuelle kommune skriver til meg: "Hei !
Saken er oversendt fra meg til rådmannen 15. oktober og følges nå opp i administrasjone n."

Legg til kommentar