Psykisk helse

Psykiatere må delta i samfunnsdebatten

Psykiatere må delta i samfunnsdebatten"Jeg har den klare oppfatning at psykiatere, som helse- og omsorgspersonell for øvrig, i første rekke skal ha sin lojalitet knyttet til brukerne av helsetjenester. Det innebærer at helsepersonell skal bruke sitt fag og kunnskap fra eget arbeid til og sloss for at vi har en tilstrekkelig dimensjonert og kvalitativt godt tjenestetilbud. Der politisk ledelse farer med tåkeprat, tilsløringer eller gir feilaktige beskrivelse av virkeligheten er det etter min oppfatning helsepersonell – og psykiateres plikt – til å si i fra både i forhold til folkevalgte beslutningstakere og offentligheten.

Psykiatere har et betydelig ansvar for å bidra til at den offentlige debatt får nødvendig tilfang av kunnskap og faglige perspektiver," skriver jeg bl.a. i en artikkel i bladet Psykiateren, medlemsbladet til Norsk Psykiatrisk Forening.


Psykiatere må delta i samfunnsdebatten

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo/hovedstyremedlem i KS (SV)


Psykisk helsevern er ofte i media. Gjerne er dette som en konsekvens av hendelser som avdekker helsetjenesten utilstrekkelighet. Oppslag som ”trikke-drapet”, eller  ”tikkende bomber”  som går rundt i byen.  Det er dessverre korrekt at psykisk helsevern har høyere prioritet i de verbale festtaler enn når ressurstildeling og budsjetter fastsettes. På samme måte som forebyggende, ikke-lovpålagte, tjenester som oftest kommer sist i køen. Særlig forebyggende tiltak for barn og unge.

Som folkevalgt gjennom mange år, bl.a. 20 år som bystyremedlem i Oslo spør jeg meg ofte: Hvorfor kommer ikke fagfolkene på banen i den konkrete saken vi her har til behandling? Hvorfor står de ikke opp i kamp for utsatte grupper? For de mest hjelpetrengende som selv verken har ork eller evne til i tilstrekkelig grad å kjempe for at de får tilstrekkelig hjelp og et verdig liv? Hvorfor bruker de ikke sin fagkunnskap til å delta i den alminnelige samfunnsdebatten?

Jo da, vi har brukerorganisasjoner, og også pårørendeorganisasjoner. Og de gjør alle en utmerket jobb. Også å sloss for utsatte og hjelpetrengende grupper.

Relativt ofte hører jeg som folkevalgt fra organisasjoner som Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Fysioterapeutforbundet og Fagforbundet. Men veldig ofte er dette knyttet til bemannings- og ressurssituasjonen, lønns- og arbeidsforhold, stillinger og lignende. Forhold som selvsagt har betydning for dimensjonering og kvaliteten i tjenestetilbudet, men som allikevel er mest knyttet til medlemmenes mer tradisjonelle egeninteresser. Og for å understreke det; fordi dette har betydning for kvalitet ønsker jeg slike henvendelser som folkevalgt.

Men jeg savner større tilstedeværelse fra fagfolk i den generelle samfunnsdebatten:

- at politifolk er tydeligere i den offentlige debatt når fritidsklubber og forebyggende tiltak for barn og unge trues av nedleggelse

- at ansatte i for eksempel i rusomsorgen er tydeligere når de ser at mangel på sosial boligpolitikk fører til at bostedsløse i praksis blir henvist til å sove under broer og i trappeoppganger

- at leger og helsepersonell tydeliggjør at når så få står på venteliste til sykehjemsplass så er dette ikke uttrykk for behovsdekning, men at betalingsordninger kombinert med administrativt og politisk press tilsier at man ikke skal sette folk på venteliste

- at psykiatere som setter enkelthendelser i storbyen inn i en samfunnspolitisk sammenheng

Av og til hører vi i media om enkeltpersoner som har en særs lang merittliste som kriminell, men som ikke kan straffes fordi de strafferettslig ikke kan dømmes på runn av at har alvorlige psykiske lidelser. Jeg har inntrykk av at ganske mange av hovedstadens kriminelle gjengangere er i denne kategorien.

Dette er alvorlig, for her har vi altså kriminelle som ikke kan fengsles fordi de er syke, samtidig som de ikke får plass i psykiatrien enten fordi det ikke er plass eller fordi de ikke er syke nok. Tidligere politioverbetjent Finn Abrahamsen har kanskje vært den som i den offentlige debatt har vært tydeligst – og oftest - på utilstrekkelighet i det psykiske helsevern og barnevernet. Så det er noen som tør å si i fra, men jeg synes dette ofte blir enslige svaler. Og hvorfor blir det en politimann som i første rekke tydeliggjør dette? Hvor er psykiaterne selv?

Så vet jeg at en av forklaringene på dette er knyttet til forventninger om lojalitet til politisk- og administrativ ledelse. Ansatte gis det inntrykk at det er illojalt om de i offentligheten er kritisk til regjerings- eller byrådsforslag eller er kritisk til hva som gjøres/ikke gjøres på et felt.   Det lages interne reglementer for hvem som skal kunne uttale seg til media.

Jeg har den klare oppfatning at psykiatere, som helse- og omsorgspersonell for øvrig, i første rekke skal ha sin lojalitet knyttet til brukerne av helsetjenester. Det innebærer at helsepersonell skal bruke sitt fag og kunnskap fra eget arbeid til og sloss for at vi har en tilstrekkelig dimensjonert og kvalitativt godt tjenestetilbud. Der politisk ledelse farer med tåkeprat, tilsløringer eller gir feilaktige beskrivelse av virkeligheten er det etter min oppfatning helsepersonell – og psykiateres plikt – til å si i fra både i forhold til folkevalgte beslutningstakere og offentligheten.

Psykiatere har et betydelig ansvar for å bidra til at den offentlige debatt får nødvendig tilfang av kunnskap og faglige perspektiver.
 

Kommentarer   

0 #1 Hege 27-03-2009 10:58
Psykisk helsetjeneste er så mye mer enn psykiatri. Jeg skulle ønske politikere og andre kunne begynne å snakke om psykisk helsetjeneste i steden. Psykiatri er en medisinsk subdisiplin (som gjennom historien har forårsaket mye lidelse og undertrykkelse) . Jeg er dessverre redd det ofte ensidige, biomekaniske menneskesynet til psykiaterne fører mer psykisk uhelse enn helse med seg. Psykiaterne har dessuten allerede altfor stor makt og definisjonsmakt , og bidrar allerede med tyngde inn i den offentlige debatt med sine teorier og sin ideologi. Det er på tide å slippe andre krefter mer til. Alle de flotte menneskene som jobber helhetlig, humanistisk og uten å ty til drastiske tvangsmetoder, alle de som jobber og underviser innen psykisk helsearbeid osv. Og ikke minst er det nå viktige at brukere og overlevere fra psykiatrien får større plass i offentligheten.
0 #2 Ivar J 27-03-2009 11:00
Til Hege:

Selvsagt er psykisk helsevern så mye mer enn psykiatri. Men når Norsk Psykiatrisk Forening ber meg skrive en artikkel i bladet deres om dette temaet henvender jeg meg naturligvis til psykiatere. Hadde artikkelen stått i bladet Sykepleien, ville overskriften vært "Sykepleiere må delta i samfunnsdebatte n"
0 #3 MBL 27-03-2009 11:58
Jeg har kontaktet DPS og etterlyst at de ansatte går ut i media og forsvarer mennesker med psykiske lidelser. Mennesker som bryter sammen pga ytre påkjenninger har det ille nok fra før om de ikke også skal bli Frp`s hakkekyllinger. I tillegg til andre grupper som også stigmatiseres. Frp bygger sitt samhold ved å definere felles fiender og deres ideologi bygger på en forakt for svakhet.Alle kan bli svake. Alle kan få nedsatt funksjonsevne. Til og med folk fra Frp
0 #4 Jan Olaf Ellefsen 27-03-2009 14:06
Politikerne har faktisk tilført psykiatrien betydelige milliardbeløp de siste ti årene, uten at det synes å ha dempet kritikken mot psykiatrien. Det er ikke nødvendigvis manglende ressurser som er hovedproblemet.

Hva om det faktisk er slik at det er psykiaternes eget fag som svikter? Kanskje er det innholdet i selve faget psykiatri som ikke har de riktige perspektiver?

Nye, utradisjonelle yrkesgrupper må ansettes som behandlingsansv arlige og administrative ledere i psykiatrien, i tillegg til dagens leger, psykologer og sykepleiere.

Psykiatrien må åpnes opp for flere menneskesyn.
0 #5 Sigrun 28-03-2009 10:07
Jeg har selv savnet psykologer i samfunnsdebatte n. Da spørsmålet om tvangsundersøke lser av alle jenters underliv var en het sak, hadde jeg et innlegg i Psykologforenin gens tidsskrift der jeg oppfordret psykologer med kompetanse på traumer hos barn (jeg tenkte på tidligere seks. misbrukte barn som skulle tvinges til slike undersøkelser) til å delta i den offentlige debatten. Uten at det hjalp det minste. Kjell Underlid, psykologiprofes sor, har også etterlyst samfunnsengasje ment blant kolleger. Han hadde en kronikk om dette i tidsskriftet i fjor: bora.hib.no/.../underlid4.pdf

Legg til kommentar