Psykisk helse

Psykiatri, tvang og drap

Psykiatri, tvang og drapVi må ikke forledes til å tro at flere senger og mer tvang gjør behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser bedre, skriver Bjørn Rishovd Rund, direktør for psykisk helse ved Sykehuset Asker og Bærum.



Psykiatri, tvang og drap

Av Bjørn Rishovd Rund
direktør, Psykisk helse, Sykehuset Asker og Bærum
professor, Psykologisk institutt, Universitet i Oslo
 
Vi må ikke forledes til å tro at flere senger og mer tvang gjør  behandlingstilbudet  til mennesker med psykiske lidelser bedre.
I forbindelse med trippeldrapet i Tromsø er det igjen noen som kommer med lettvinte forklaringer på årsaken til en tragisk hendelse knyttet til psykisk helsevern. Igjen får vi overskrifter som: krise i psykiatrien, for korte liggetider, for lite tvang, for mye fokus på økonomi. Få av de som uttaler seg arbeider innenfor behandlingsapparatet.

Fem myter ser ut til å gå igjen i sakens anledning:

1. Vi er for restriktive med bruk av tvang

Faktum er at det er en større andel som blir innlagt på tvang i Norge enn i de fleste andre land. Det har de siste årene ikke vært noen nedgang i bruk av tvang, verken når det gjelder andelen pasienter innlagt på tvang eller bruk av tvangsmidler i behandlingen. Andelen innlagt på tvang har holdt seg relativt stabilt det siste tiåret. Men det har vært en økning i bruk av tvangsmidler fra 2001 til 2007, inkludert bruk av belter. En økt bruk av tvang har ikke resultert i færre drap begått av alvorlig sinnslidende.

2. Mer bruk av tvang ville forhindret disse drapene

Denne påstanden er det en snev av sannhet i. I en rettsstat, hvor menneskerettigheter tas på alvor, må det imidlertid hele tiden foretas avveininger av hvilke ”byrder” en kan legge på den enkelte borger for å beskytte samfunnet mot de få som begår alvorlige forbrytelser. 

Det er opplagt at om en hadde sperret inne alle med psykiske problemer, ville vi forhindret de fleste av de 4-5 drapene som hvert år begås av mennesker med en psykose. Om en også hadde sperret inne alle med et rusproblem, ville en forhindret langt flere. Og aller mest hadde en vunnet på å sperre inne alle menn med som har problemer med å kontrollere sin aggresjon og utøver vold i familien.

Utfordringen her er at det er vanskelig å predikere alle hendelser som forekommer sjeldent. En får i slike tilfeller mange såkalte falske positiver. For å forhindre at den ene blir drapsmann, må ni andre med tilsvarende problematikk sperres inne. Det er et viktig prinsipp i enhver rettsstat at det er bedre å la en skyldig gå fri enn å dømme (sperre inne) en uskyldig.

Det er svært vanskelig å forutsi hvem som blir drapsmenn.  Det gjelder både de med psykiske lidelser og de uten. Det er de senere årene utviklet verktøy som gjør oss noe bedre i stand til og predikere hvilke pasienter som blir voldsutøvere, men fortsatt er ikke treffsikkerheten mht drap vesentlig over det en får ved å kaste kron og mynt. 

Det er ikke utvidede muligheter til å legge inn på tvang som trengs for å fange opp de som blir drapsmenn. Gjeldende lovverk gir gode nok muligheter til det. Men det er kun 6 % av alle tvangsinnleggelser som alene er basert på tilleggskriteriet om ” å utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse”. Det er grunn til å tro at de fleste av disse er til fare for seg selv.

3. Liggetiden er for kort og pasientene blir ikke fulgt opp etter utskriving

Det er en villet utvikling at oppholdstiden i sengeavdelingene har blitt kortere. Det var et viktig moment i Opptrappingsplanen for psykisk helse at mer av behandlingen skal foregå utenfor sykehus, der pasienten bor og lever til vanlig. Oppholdet på en akuttavdeling skal ikke være langvarig. Det skal være langt nok til å få pasienten utredet og igangsatt behandling. Gjennomsnittelig oppholdstid for hele akuttavdelingen i Sykehuset Asker og Bærum (SAB) er rundt tre uker. I andre av våre sykehusavdelinger finnes det imidlertid pasienter som har vært innlagt flere år. Det er ytterst sjeldent at en pasient utskrives til intet. Det skjer aldri at noen med alvorlige, sammensatte lidelser skrives ut fra akuttavdelingen uten noen form for oppfølging. Enten blir pasienten overflyttet til en annen avdeling, eller følges opp poliklinisk.

Vi har et helhetlig tjenestetilbud med akuttavdeling og akutteam, ulike sykehusavdelinger, sengeavdelinger i DPSene, samt differensierte polikliniske tilbud. Dette er en måte de fleste helseforetak har organisert sitt psykiske helsevern på. I SAB har vi i tillegg et ”halvannen-linje” tilbud til pasienter på vei ut til bolig i kommunen. Vi har ikke færre, heller noen flere, døgnavdelingsplasser nå enn for 5 år tilbake.
 
4. Det er for mye fokus på økonomi og ressurser mangler

Norge ligger som nummer tre i verden mht andel av BNP som blir brukt på helsevesenet. Det er grunn til å anta at vi ligger enda bedre an når det gjelder psykisk helsevern. Denne delen av helsevesenet ble gjennom Opptrappingsplanen styrket med 24 milliarder i  perioden 1999-2008.Vi har aldri brukt så mye penger på psykisk helse som i 2009. Dette skjer samtidig som det synes å være en svak nedgang i den prosentvise andel av befolkningen som har en psykisk lidelse. Det er ikke riktig at noen blir utskrevet for raskt for å spare penger. Vi har ikke lenger overbelegg på vår akuttavdeling; det samme gjelder så vidt jeg vet de fleste sykehus i helseregion Sør-Øst.

Den avdelingen som derimot har måtte bygge ned for å spare penger, er den regionale sterkavdelingen på Dikemark.  Det har som følge at det til tider kan være vanskelig å få inn pasienter der, selv om de hører til avdelingens målgruppe.

5. Mennesker med alvorlig sinnslidelse er alltid farlige og begår de fleste drapene

Et fåtall av pasienter med en psykisk sykdom er farlige. Antall drap i Norge har vært relativt konstant over en årrekke, med i overkant av 40 drap pr år.  I 2008 var det en markant nedgang (32 drap). Om lag 15 % av alle drap blir begått av en alvorlig sinnslidende. De resterende 85 % blir begått av mennesker uten kjente psykiske problemer.

Helseministeren har et viktig budskap når han sier at vi ikke må svartmale situasjonen etter slike tragiske hendelser som trippeldrapet. Han klarer også å holde fast på en målsetting om mindre tvang i det psykiske helsevern, selv om noen pensjonerte og nesten-pensjonerte politimenn roper på mer tvang. 

Vi behandler mennesker med alvorlige psykiske lidelser på en stadig bedre måte. Det er kanskje lettest å se for oss som har arbeidet innenfor denne delen av helsesktoren noen år. Jeg hadde min første jobb i et psykiatrisk sykehus i 1969. Det var på en tid hvor noen sykehus hadde mer enn 1000 innlagte pasienter.  På avdelingen jeg arbeidet, var det sovesaler med 15 pasienter på hver. En gang om dagen ble pasientene ført ut i en luftegård med høye piggtrådgjerder rundt. Noen av pasientene travet rundt, nesten som ville dyr.

De dårligste pasientene var samlet i en korridor med flere isolater ved siden av hverandre. Dette var celler med kun en madrass på gulvet. Noen pasienter gikk hele dagen med håndremmer; om natten lå de fastspent i beltesenger. Så å si daglig var det voldsutøvelse i avdelingen. Dette er en nær fortid som ingen kan ønske seg tilbake til. I slike situasjoner som vi nå befinner oss etter trippeldrapet, blir det for noen et mantra at nedbyggingen av sykehuspsykiatrien har gått for raskt. Jeg skulle ønske de som fremfører disse ”løsningene” hadde erfaring med de gamle asylene - med nok av senger, men med en uverdig måte å behandle mennesker på.

(Dagbladet 31. mars 2009)

Kommentarer   

0 #1 Christine U. Furre 11-04-2009 13:09
Det var en fin og klok artikkel. Journalistene med sin manglende kunnskaper er med på å spre frykt og hysteri. Jeg husker de gamle asylene. mennesker som gikk frem og tilbake i trange luftgårder. Pasienter som ble utsatt for legens experimenter med insulin, elektriske sjokk behandling og kirurgisk hjerne inngrep. Alle tiltak var oftest dødelig. De ble behandlet som dyr. Psykiatrien i Norge har steget fra stein alderen, til vår moderne humanistisk tid i løpet av 40 år. Det er prisverdig.
0 #2 Kåre Konradi 29-04-2009 01:59
"Det er svært vanskelig å forutsi hvem som blir drapsmenn", sier du.

Men å forutsi hvilke andre egenskaper folk har / ikke har - det er du flink til?

Legg til kommentar