Psykisk helse

Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede bør evalueres

"Det foretas av evaluering av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede i Oslo, og de utviklingshemmedes levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet. Særlig skal det legges vekt på botilbudene, herunder om den faglige kompetansen hos de ansatte er tilstrekkelig. Evalueringen skal skje i tett samarbeid med de utviklingshemmede selv, de pårørende og deres interesseorganisasjoner."

Dette er teksten i et forslag jeg har sendt fram for behandling i Oslo bystyre.


Oslo bystyre
Her

Privat forslag fra Ivar Johansen (SV) om evaluering av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede i Oslo

Ifølge reglement for bystyret, pkt. 36 Private forslag, kan et medlem av bystyret fremsette privat forslag til bystyret. Forslaget må bare omhandle en sak og gjelde saker som naturlig hører inn under bystyrets virkeområde.

På denne bakgrunn framsender jeg følgende sak og forslag til behandling i bystyret:

Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemning innebar at kommunene fikk ansvar for bo - og tjenestetilbudet til de som er registrert med diagnosen utviklingshemning. Målet med reformen var å avvikle institusjonene og bidra til en normaliseringsprosess hvor utviklingshemmede skulle få mulighet til å leve et så normalt liv som mulig. Det skulle være samme krav til boligstandard som for andre. Videre skulle det fokuseres på levekår, integrering og normalisering. Grunntanken var å legge grunnlaget for en ny utviklingsbane. Har det gått som man ønsket eller er man på vei tilbake til gamle takter?

Byrådsak 146/98 "Evaluering av ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming - 1997" var en statusrapport på det som på det tidspunkt var situasjonen i Oslo.

Staten evaluerte reformen i rapporten ”Vi vil, vi vil, men får vi det til? Levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemning” (Sosial- og helsedirektoratet 2007). Evalueringen viser at mye er oppnådd, men at vi ennå har et godt stykke igjen før vi er i nærheten av målet.

De svakheter det særlig henvises til er:

Muligheten for ferie og fritid.
Svært få brukere har noe som ligner på en ordinær arbeidssituasjon. Utviklingshemmede bor stort sett ikke i bolig i et vanlig bomiljø.
De har liten innflytelse over hvem de bor sammen med.
Få bor i egne boliger.

Fylkesmennene rapporterer om svikt i mange kommuner når det gjelder kommunenes bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. De viser til at det ikke foreligger vedtak, sviktende rutiner, dårlig kontroll og mange ufaglærte vikarer i forbindelse med bruk av makt og tvang.

Oslo har ikke evaluert konsekvensene av ansvarsreformen siden 1997, men mye tyder på at det i Oslo nå skjer en betydelig grad av samlokalisering av tjenester til personer med utviklingshemning, og personer med ulike diagnoser / ulike bistandsbehov. Det er blitt mye vanligere at personer med utviklingshemming plasseres i omsorgskomplekser beregnet på mange ulike grupper. Begrunnelsene er som regel forankret i påstander om ensomhet, økonomi og faglig fellesskap.

Fellesorganisasjonen i Oslo, er bekymret. De understreker at dette er en utvikling de på ingen som helst måte ønsker, og som de er bekymret for hvor vil ende. De viser til at det kan framstå som et stort paradoks at Oslo kommune i inneværende års budsjett slår fast at tjenestetilbudet skal være differensiert, og at medbestemmelse og valgfrihet skal stå i fokus, men at dette ikke samsvarer med den virkelighet som møter de utviklingshemmede.

De ansatte innenfor psykisk helsevern i Oslo ser nødvendigheten av at tjenestene og boligtilbudene i større grad styrker selvstendighet og mulighet til å delta i samfunnet. De understreker samtidig at tjenestene ikke skal være knyttet til boligen men at utviklingshemmede, på linje med byens innbyggere ellers, skal få tjenester ut fra egne behov.

Utviklingshemmedes behov er ulike og spennvidden er enorm. Derfor må og skal botilbud og tjenester være tilpasset den enkelte. I det konglomeratet av ulike individuelle behov som utviklingshemmede representerer, finnes det noen brukere som mer enn noe annet trenger spisskompetanse. For å utvikle og ta vare på slik spisskompetanse er et faglig fellesskap viktig. For å få et faglig fellesskap må man ha et visst antall brukere med tilnærmet like behov. Samlokalisering av (enkelte grupper) brukere kan da være et virkemiddel for å sikre et slikt faglig fellesskap.

10 år er gått siden Oslo bystyre behandlet evalueringen av ansvarsreformen.

Det er behov for å foreta en oppdatert evaluering av måloppnåelse når det gjelder situasjonen for utviklingshemmede i Oslo.

Forslag til vedtak:

Det foretas av evaluering av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede i Oslo, og de utviklingshemmedes levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet. Særlig skal det legges vekt på botilbudene, herunder om den faglige kompetansen hos de ansatte er tilstrekkelig. Evalueringen skal skje i tett samarbeid med de utviklingshemmede selv, de pårørende og deres interesseorganisasjoner.

Kommentarer   

#1 Helene Holand 02-05-2009 12:05
Kjempe fint! jeg krysser fingrene for at dette blir vedtatt. Mennesker med utviklingshemni ng er på nytt i ferd med å bli de store taperne i samfunnet, de som ikke får tilgang til velferdsgodene, de som må leve under kritikkverdige forhold. Denne trenden må vi snu. Jeg ser fram til å følge saken og arbeidet. NFU stiller gjerne opp å deltar. Lykke til!
#2 Solveig Klinkenberg 04-05-2009 11:00
En betydelig side ved reformen var å fokusere på normalisering. Jeg tror at mange mennesker med sterk utviklingshemmi ng har tapt på dette "normaliserings prinsippet". Mange mennesker kan aldri få "noe som ligner på en ordinær arbeidssituasjo n". Mange mennesker har heller ikke fysiske muligheter til å uttrykke meninger om egen livssituasjon. Disse vil derfor ikke alltid være i stand til å bestemme eller å velge. Det er derfor svært viktig at ikke valgene andre mennesker gjør på deres vegne, styres av en dårlig kommuneøkonomi eller en dårlig prioritering av midlene. Disse menneskene med sterk utviklingshemmi ng vil være utviklingshemme t hele livet (fra vugge til grav) og kun de beste tilbudene er bra nok!
+1 #3 Tove Skillingstad 05-05-2009 08:38
Det er veldig bra at du tar opp dette! Det lages planer for omsorgen for de eldre, de psykisk syke, barn og unge, mens omsorgen for mennesker med utviklingshemmi ng stort sett får leve sitt uryddige liv ute i bydelene.
Det er viktig at det finnes botilbud å tilby, mange bydeler har svært få boliger. Det er også viktig at botilbudet er differensiert, ansvarsreformen s idealer om at alle skulle ha egen leilighet er ikke nødvendigvis i tråd med den enkelte brukers behov. Dette nettopp på grunn av lavere/manglend e evne til å skaffe seg et sosialt fellesskap på egen hånd.
Spørsmålet om arbeid er også komplisert, NAV-systemet er ikke lett å forstå, selv for erfarne kommuneansatte, hvordan det er for pårørende kan man bare tenke seg. Det er også problematisk at NAV kan sitte og tildele plasser på VTA-bedrifter og så sende regningen til bydelene, med dagens krav til budsjettkontrol l er dette ikke særlig populært, for å si det mildt.
Er veldig spent på hva slags respons du vil få, og takk for at du tar opp saken!
#4 M 11-05-2009 12:17
Jeg ser du er opptatt av evaluering i forhold til Psykisk utviklingshemme de og reformen. Jeg har selv jobbet i denne omsorgen i mange år og har vært med hele veien både på godt og vondt. Støtter deg helt i at tiden er inne for en evaluering.

Denne gruppa har alltid hatt sterke organisasjoner og pårørendegruppe r som arbeider for seg- og det er jammen nødvendig.

Jeg er også meget opptatt av og opprørt over hva som skjer med de yngre funksjonshemmed e som tilslutt fikk tilbud om omsorgsboliger tilrettelagt for dem. Denne gruppa er ganske så alene. De har ingen organisasjon eller sterke pårørende som kan snakke sin sak.Jeg har selv arbeidet med denne gruppa og er pårørende til en av dem som bor i en av disse boligene. Gleden var stor og det var mye "pomp og prakt" forbundet med åpningen av dette fantastisk flotte stedet. Det var slått på stortromma når det gjaldt bemanning, fagpersoner og helhetstenkning rundt den enkelte beboer.Men hva skjer der idag?

Det er mange og store endringer som vi og beboerne ser og føler, men ingen tilståelse fra bydelens side.I følge dem er tilbudet idag også forsvarlig og man følger den enkeltes vedtak. Men hva slags vedtak? Et vedtak som som inneholder minimum av sosial kontakt og aktivitet, men der behovene for måltid og stell er beregnet med minutter. Der personalet har blitt et minimum som bare dekker det helt nødvendige og der man ber pårørende tenke på at mulighetene kan være å innhente frivillige eller familie til å ta de ut av huset. For dette betaler man kr.8.300 i husleie pr. mnd + egenandeler for praktisk bistand ved siden av. Her har vi laget et tilbud som startet bra, men er iferd med å rakne. Det er på tide med en evaluering av denne gruppa også - de trenger noen til å snakke for seg.

You have no rights to post comments