Psykisk helse

Helsemyndighetene svikter psykiatriens selvmordsnære pasienter

Vi trenger et uhildet system med behandlingsobduksjon; systematiske undersøkelser av behandling og behandlingssted ved alle selvmord i psykiatrien, for å sikre kontinuerlig læring og forbedring, skrivere Einar Plyn, forlagssjef og etterlatt etter selvmord.


Helsemyndighetene svikter psykiatriens selvmordsnære pasienter

Av Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt etter selvmord


Selvmord er det mest alvorlige som skjer i psykiatrien. Det forekommer i norsk psykiatri hver uke, i snitt nesten to ganger. Det gjør psykiatrien til dødens forgård for mange som kunne fått en annen skjebne.

Etterlatte ved selvmord har lenge kunnet fortelle om hvordan behandlingsstedene raskt begraver selvmordene i arkivene, uten å lære av det som har skjedd. Nå har Statens helsetilsyn omsider dokumentert etterlattes erfaringer: Nesten ingen behandlingssteder bruker selvmordene til forbedring. (Tidsskrift for Den norske legeforening 2/2008) Hvert femte selvmord var ikke engang korrekt innrapportert.

Hvorfor er situasjonen slik? Hvordan kan den fortsette år etter år? Tre forhold synes å ha størst forklaringskraft:

1) Når det skjer noe alvorlig i luftfarten, er flykaptein, flyveleder og flyselskap selvsagte informanter, men ingen ville overlate til dem å undersøke og konkludere om forløp, årsak, ansvar eller behovet for forbedringer. Det dør flere i selvmord i norsk psykiatri i løpet av få uker enn i luftfarten over flere år. Likevel ”vurderer” behandlingsansvarlige selv alvorlige hendelser, stikk i strid med velbegrunnet sedvane i luftfarten og andre samfunnssektorer. Dette har lukket psykiatrien for reelt innsyn og kontroll, og har gjort den selvrefererende og selvbekreftende.

2) Psykiatrien har svak forankring i forskning og utøves stort sett ved såkalt faglig skjønn. Forskning har imidlertid dokumentert at faglig skjønn ikke er særlig bedre enn ikke-faglig, med mindre skjønnet utvikles gjennom kritisk og systematisk refleksjon over egen og andres erfaringer. I et lukket og selvrefererende system, kveles forutsetningene for slik erfaringslæring og utvikling av mer kvalifisert skjønn. Undersøkelsen til Helsetilsynet viser at dette har skjedd i psykiatrien. Når psykiatrien ikke lærer av de alvorligste hendelsene, hva med evnen og viljen til å lære av mindre alvorlige?

3) Helsetilsynet har bidratt sterkt til utviklingen av psykiatrien som et selvrefererende system ved ikke å føre et reelt og aktivt tilsyn. Helsetilsynets er nemlig passiv ved selvmord, som ved de fleste øvrige hendelser i psykiatrien, med mindre de får en sjelden klage. Klager utløser imidlertid bare et ”korrespondansetilsyn”, som normalt ender med at Helsetilsynet ikke finner ”grunn til” å ta klagen tilfølge, med henvisning til behandlingsstedets uttalelse i saken. Fordi det ikke er adgang til å klage på Helsetilsynets vedtak, avsluttes de fleste klagene med det.

Gis det annen begrunnelse, er den såkalt ”medisinskfaglig” etter en svært bred definisjon, og ligger ifølge Helsetilsynet av den grunn utenfor deres mandat å vurdere. Derfor er saken i realiteten avgjort når behandlingsstedet har avgitt sin uttalelse, av påklagede selv. Dette tildekkes og legitimeres ved at vedtaket fremstår som om det er resultat av reell klagebehandling i Helsetilsynet.

Når medisinskfaglige vurderinger løftes ut, blir det bare formalitetene igjen å føre tilsyn med: systemer, rutiner, prosedyrer mv. Disse behandler imidlertid Helsetilsynet som om de dokumenterer reelle hendelser – hva som faktisk har skjedd. Samspillet mellom formaliteter og realiteter i sosiale systemer er imidlertid komplekst, og sjeldent kausalt som Helsetilsynet synes å tro. Kritisk er det også at Helsetilsynet tillegger opplysninger fra behandlingssted mye større vekt enn dokumentasjon fra den som klager. Her er det bare plass til dette korte eksemplet på hvor absurd klagebehandlingen kan bli:
Da Helsetilsynet i Oslo og Akershus mottok en klage på en lege ved Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål universitetssykehus, som ikke hadde ført journal for minst to navngitte pasienter, hvorav den ene var alvorlig suicidal, ba de ikke sykehuset om å dokumentere legens faktiske journalføring. I stedet ba de om en redegjørelse for hvilke rutiner sykehuset hadde for å sikre forsvarlig journalføring.

Da sykehuset svarte at journalforskriften inneholdt tilstrekkelige retningslinjer, fant Helsetilsynet at dette dokumenterte at det faktisk var blitt foretatt forsvarlig journalføring, til tross for at pasientene hadde journalkopier som dokumenterte det motsatte. Forsøk på å få tilsynet til å ta dette i betraktning ble ikke engang besvart.

Klagen ble brakt inn for Statens helsetilsyn. Der får man imidlertid bare mer av det samme: ”Vi griper nødig inn” som avdelingsdirektøren formulerte det, og uansett er det ”ikke adgang til å klage på vedtaket”. Klagen ble likevel sendt tilbake til fylket, men uten begrunnelse for hvorfor. Bare at noen i de to instansene har snakket sammen på telefonen. Utfallet var selvsagt gitt.

En sjelden gang oppretter riktignok Helsetilsynet selv tilsynssak, som uten snev av selvironi kalles ”tilsynssak opprettet på selvstendig grunnlag”. Dette er stort sett saker som er drevet fram i media, og som opprettes når medietrykket er blitt stort og Helsetilsynet finner det klokt å gardere seg mot kritikk i de samme mediene for ikke å gjøre noe. Dette er politisk selvrettferdiggjøring som har lite med pasientenes rettssikkerhet å gjøre.

Selvmord er etter loven unaturlige dødsfall. Alle unaturlig dødsfall på somatiske sykehus fører rutinemessig til obduksjon; for å lære! Hvordan kan helseministeren forsvare at psykiatrien greier seg med å snu ryggen til?

Vi trenger et uhildet system med behandlingsobduksjon; systematiske undersøkelser av behandling og behandlingssted ved alle selvmord i psykiatrien, for å sikre kontinuerlig læring og forbedring. Behandlingsobduksjon kan et stykke på vei modelleres etter såkalt ”psykologisk obduksjon”; forskning om person og forløp i tiden forut for et selvmord med sikte på å kartlegge risikofaktorer.

Helsetilsynet skal ha ros for nevnte undersøkelse. Men de utgjør en så stor del av problemet, at Helseministeren ikke må la dem bli en del av løsningen.

(Klassekampen 1. sept. 2009)

Kommentarer   

0 #11 Anita Sjøstrøm 09-10-2009 03:34
Det er mange måter å gjøre det av på. Med respekt å melde, om vi bare kunne avverget disse hendelsene. I tillegg er det ettertiden for alle pårørende. Hva skal en gjøre, hva skal en si, hva hjelper, hva skal en ikke gjøre. I vårt tilfelle var det bare tiden som kunne lege, sorgen var som en svart kappe. Alle tankene, all undringen, alle ubesvarte spørsmål.
Tiden ble en venn, etterhvert...
0 #12 Bjørn Hansen 09-10-2009 12:30
Hadde man skulle få til endring, måtte avgjørelser for organisering og endring av ressursbruk vært flyttet et trinn opp. Her kunne man satt opp krav til dokumentasjon og evaluering. Man kunne organisert seg slik at tjenestene ble lettere tilgjengelig. Direktoratet måtte da ha satt standard og vist styringsvilje, men det ville vel kostet en del penger. Samtidig ville en del konflikter ha oppstått og det er vel dette sammen med en del kortsiktige utgifter man har villet unnvike.
0 #13 Bjørn Hansen 09-10-2009 12:31
Fagfolkene som kunne gjort noe med det sitter lett tilbaketrukket i den såkalte andre eller tredjelinjetjen esten. Stortinget krevde at de skulle ut helt i fronten, men det er ikke blitt gjort. Dette gjelder både psykisk helsevern for barn og unge og voksne.
0 #14 Einar Plyhn 09-10-2009 15:06
Som Lisbeth Fure skriver er spørsmålene om hvorfor noe av det aller vanskeligste for etterlatte. Da er det viktig å vite at det sjelden er en faktor alene som er årsaken. Sammen med Kari Dyregrov (Senter for krisepsykologi) og Gudrun Dieserud (Folkehelseinst ituttet) er jeg i sluttfasen med en bok rettet mot etterlatte og profesjonelle hjelpere som behandler dissse spørsmålene og svært mye annet som forskning har vist at etterlatte sliter med. Boka blir lansert på et fagseminar på Litterraturhuse t 11. februar 2010.
Til Håvard Steinmo og Wenche Blomberg: Det dør årlig dobbelt så mange i selvmord årlig enn det gjør i trafikken. I tillegg kommer trafikkulykkene som er kamuflerte selvmord som Wenche skriver.
Til Bente Eck: Svært mange syns det er vanskelig å være åpen om selvmord blant sine nærmeste.Blant annet fordi det er tungt å stå fram med noe som er så personlig og samtidig ekstremt dramatisk. Men man vinner utrolig mye på å være åpen,og det kan man være uten å gi detaljer.
Når det gjelder selvmordsforbyg gingen i psykiatrien generelt er hovedproblemet at man ikke lærer av selvmordene. Det er mange flere grunner til dette enn det jeg har omtalt i kronikken, og dette tror jeg dessverre ikke blir bedre før helsepolitikern e presser ordninger for systematisk erfaringslæring på psykiatrien. Men selv når man fremfører konkreet og dokumentert kritikk offentlig, er det ingen somkommer på banen: I dette tilfellet psykiatrien selv, HElsetilsynet og den politiske ledelsen i Helsedepartemen tet. Det er ganske forstemmende at pasienter stadig dør i psykiatrien fordi det ikke drives systematisk forbedring!

0 #15 Anita Sjøstrøm 09-10-2009 22:11
Må også fortelle hvor lite en betyr, om annet er på dagsorden politisk sett... Det vi opplevde, var i den store Sunami-bølgens tid. Selvsagt forferdelig og grusomt for de som ble rammet! Når jeg tok kontakt for å få hjelp i mottak for psykiatrisk 1. hjelp, fikk jeg beskjed om at tross alt hadde det vært en Sunami og de berørte trengte hjelp. Vi andre, som opplevde egen Sunami, vi var annenrangs. Vi var ikke politisk korrekte å bistå i øyeblikket... Jeg truet med media, med rettsforfølgesl e m.m, og endelig fikk vi noe bistand. Noen få samtaler, noen tilmålte minutter. Da fant jeg at familie og venner er gull verd. De er der for å ta imot, de kan en stole på. Presten hjalp oss. Ikke psykiatrien!
0 #16 michi 29-04-2010 19:45
Mange av selvmordene innenfor psykiatrien er blitt fremprovosert av de ansatte. Man kan derfor kalle det drap. Ingen mordere etterforsker sine egne drap. Derfor tier psykiatrien om dette. De er livredde for å bli avslørt.

Legg til kommentar