Siden 1990-tallet har det foregått en avideologiserin g av norsk psykiatri. Fra å være et asyl - et tilfluktssted - med en klar omsorgsideologi for vingestekkede pasienter, har det blitt et verksted for kjøpmannskap. De nye trylleordene er new public management og transaksjonskos tnader.

Hvis du spør folk i Groruddalen akter de IKKE å finne seg i mer nedbygging og umyndiggjøring nå. SKAMMELIG hvordan regjeringen opptrer i Aker sykehus- saken. For eksempel.

Den som jobber på gulvet i helse- og sosialsektoren og påstår at han eller hun ikke kjenner seg igjen i artikkelens innhold - særlig i de siste linjenes konklusjon - er enten bevisstløs, alternativt (livs)løyner eller på vei opp en karrierestige.

Et helsesystem som effektiviserer steriliserende bort
medmenneskelighet,produsererer betydelig økt sykelighet
både hos ansatte og brukere/pasienter.
Det er et skremmende faktum; at helsesystemet i seg selv er "sykt" og befordrer betydelige helemessige lidelser med store økonomiske merkostnader.

Er det "effektivitet" å a) bare gi svingdørshjelp og i prosessen b) selv bli syk??

Går nok an å gjøre tingene litt bedre. Litt godvilje, så rekker bevilgningene litt lenger.

Psykiatriens problem er verken effektivitet, økonomi eller personalets manglende omsorgsevne. Det er det faglige innholdet i psykiatrien som er problemet, altså det psykiaternes og psykologenes kunnskapsmangel . Eksempelvis offentliggjorde Helsedirektorat et i juni 2006 i sin rapport IS-1370 at man ikke har systematisk kunnskap om effekten av tvang i psykiatrien, og heller ikke om hvorvidt tvang i psykiatrien er direkte skadelig for enkelte pasienter. Likefullt lar man altså psykiatriens såkalte fagfolk få fortsette sin virksomhet. Det er ingen effektivitetskr ise eller pengekrise i psykiatrien, det er en innholdskrise. Det er på tide å slippe andre yrkesgrupper inn som behandlingsansv arlige i psykiatrien, på lik linje med dagens psykiatere og psykologer. Sosionomer med terapeutisk videreutdanning er et glimrende eksempel på en yrkesgruppe som gjør en vel så god som dagens såkalte spesialister. Det er på tide denne verden forstår at det er flere veier til det samme målet, det som fungerer for noen, fungerer ikke for alle andre. Det er på høy tid å bryte legestandens og psykologstanden s monopol i psykiatrien - og slippe til helt nye yrkesgrupper, og gi dem spesialiststatu s, refusjonsrett og behandlingsansv ar på lik linje med dagens såkalte spesialister. At disse nye yrkesgruppene ikke kan dokumentere behandlingseffe kt av sine metoder, er ingen hindring. For som nevnt kan heller ikke psykiatriens leger og psykologer dokumentere behandlingseffe kt av sin tvangsvirksomhe t. Se Helsedirektorat et, IS-1370, juni 2006, kap. 2.7 og kap. 4.3.3: helsedirektoratet.no/.../... - likefullt lar man altså psykiatrien få fortsette å utføre sin tvangsvirksomhe t....

Den psykiatriske pasienten lider først og fremst ved at pleierne er fraværende. Dise har distansert seg fra sykepleieryrket . Det er ikke lenger fint nok å drive pleie og omsorg lenger. Sykepleierne fordriver tiden stoirt sett på vaktrommene. Der opptas de også av dokumentasjon av det "de driver med". Det omfattende dokumentasjonsk ravet er et direkte resultat av NPM. 'Det stjeler personell og faglig interesse. Problemene i psykiatrien er således struturelle og kulturelle konsekvenser av nyliberalismen som feide som en ideologisk orkan over Europa frem til finanskrisen. Dessverre ser det ikke ut til at den største finanskrisen etter depresjonen skal ta knekken på dette tullet og jåleriet. Måtte det falle skjell fra øynene deres snart, før de ødelegger hele samfunn.

en interessant artikkel på mange vis.
Enig i mye av det Ola Kristian og Terje sier her.

Jeg mener at de som sitter på toppen innen hvert helsetilbud har fjernet seg altfor mye fra bakke-planet og derfor ikke har forutsetninger for å forstå hva ansatte sliter med og hvor det bør tas noen grep for å rette opp en uheldig utvikling før det blir for ille.

Økonomi bør aldri bli overordnet i forhold til det å gi god nok pleie.

Jeg er helt enig i at ansattes faglighet er viktig i denne sammenhengen. Det jeg likevel mener er fortvilt i denne sammenhengen er at deres kompetanse innen sitt arbeide eller ikke uansett ikke er enkelt å vurdere når det stadig er endring i struktur, det er for få hender til å gjøre jobben, noe som fører til masse sykmeldinger innen denne etaten. Og ikke minst - når det er så utrolig mange del-stillinger ute og går til og med ned i rundt 10 prosent mener jeg å ha hørt - og dette hos folk som har utdannet seg for å få en fast hel stilling så sier det seg selv at det kan gå utover helsa også til de ansatte som både må springe fra jobb til jobb og i tillegg ha en usikker hverdag i tillegg til et tøft yrke.
Det må bli mye større forutsigbarhet i disse yrkene for at hver og en skal yte bedre og det må tilrettelegges mer med flere hender.

Selvfølgelig er det pasientene som bør være i fokus her, men det blir de jo ikke når det fungerer så dårlig som idag. Da må det tas viktige grep for å ivareta pasientene bedre, og det blir ikke bedre av å ha små stillinger der det går utover både pasient og bruker mens disse i tillegg må ta alle ugunstige vakter for å ha mulighet til å forsvare sine utgifter. Det bare må skape et dårlig grunnlag.