Psykisk helse

Psykisk helsevern: Om å se bakover for å skape morgendagen

Victoria Ibabao Edwards"Det er mange og store utfordringer innen psykisk helsevern i dagens Norge. Flere tjenestesteder har utviklet og tatt i bruk gode metoder som fører til mindre tvang og mer medvirkning. Allikevel er det flere behandlingsinstitusjoner som velger å se bort ifra fremskrittene. Den hjelpen som gis i dag, vil bestemme hvordan morgendagens brukere og fagfolk vil se tilbake på psykisk helsevern anno 2011. Selv om mye har endret seg siden de store asylenes tid, er det lurt å se tilbake. Hvilke feil vil vi absolutt ikke huskes for i fremtiden?" skriver Victoria Ibabao Edwards som dagens gjesteblogger.



Om å se bakover for å skape morgendagen

Av Victoria Ibabao Edwards

For en liten stund siden ble jeg utfordret av Ivar Johansen til å skrive et gjesteinnlegg om utfordringer innen psykisk helsevern. Da jeg satte meg ned for å tenke på dette, dukket de åpenbare utfordringene opp. For eksempel at det brukes for mye tvang. Tvangen oppleves av svært mange som en krenkende inngripen, især tvangsmedisinering. Mange må vente lenge på hjelp og ventetiden er for mange kun et tomrom uten noen form for oppfølging. Jeg tenkte på alle de jeg har møtt som har snakket om at hjelpen de har fått har virket tilfeldig, at man er prisgitt enkeltbehandlere som evner å se hele mennesker og ikke kun diagnosene. Jeg tenkte på alle de som har fått diagnoser som de har visst ikke kunne stemme.

Vant til utfordringene

Etter en stund ble jeg nedstemt. For, det gikk opp for meg at den egentlige utfordringen faktiske ikke er de ulike enkeltproblemene skissert ovenfor. Slik jeg ser det er den største utfordringen at vi er blitt så vant til utfordringene. Det er etablerte sannheter at tvang oppleves så krenkende men at den allikevel må brukes, at for mange faller utenfor skikkelig hjelp og at ventetiden ikke fylles med noe. Dermed blir problemene stående uløste, som selvoppfyllende profetier. Ville man ha godtatt det, i andre deler av helsetjenestene, at det tar så lang tid å finne arbeidsmetoder som fungerer?

Det finnes gode eksempler

Under Opptrappingsplanen for psykisk helse fikk jeg se mange eksempler på tjenestesteder som har begynt å arbeide på nye måter. Brukerstyrte plasser, brukerorienterte alternativer til tvang (Se mer om BAT-prosjektet her) og etablering av brukerstyrte sentre har vært gode eksempler på dette. Sammen med Rådet for psykisk helse lagde jeg noen filmer for noen år siden. Målet var å vise frem tjenestesteder som arbeider på en god måte, fremheve de gode eksemplene slik at de kunne inspirere andre tjenestesteder som ikke har kommet like langt.

På Jæren møtte jeg en dame som fortalte at hun hadde forhindret mange akuttinnleggelser siden hun visste hun hadde en brukerstyrt plass tilgjengelig. Vissheten om at hun kunne bli ivaretatt av trygge fagpersoner, gjorde at hun oftere slapp å bruke innleggelse som bedringsverktøy. For henne handlet det om å vite at hun ville få hjelp når hun trenger det og det virket forebyggende i seg selv.

BAT-prosjektet omfattet flere sykehus. På ett av dem, Reinsvoll (en del av Sykehuset Innlandet) hadde de tatt i bruk alternative metoder for skjermingspasienter. Fremfor å holde pasientene isolert fra fellesrom og medpasienter, ble det lansert en ny skjermingsfilosofi med vekt på stimulimodulering og aktiv behandling. Som en direkte konsekvens av dette ble antallet beltelegginger sterkt redusert. Dette bør være et tankekors til behandlingssteder som fremdeles ser på isolasjon som ledd i bedring.

Flere steder i landet er det blitt etablert brukerstyrte sentre som tilbyr nettverk, bemyndiggjøring og deltakelse. I tillegg til å være viktige sosiale arenaer bidrar sentrene også til å bedre samarbeidet mellom bruker- og pårørendemiljøene og kommunen. Imidlertid er det viktig å sikre sentrene faste overføringer slik at de vet de har midler å drive for også neste år. 

Under opptrappingsplanperioden ble det arrangert en mengde møteplasser og konferanser hvor disse gode eksemplene ble vist frem. Der dukker utfordringen jeg nevnte innledningsvis opp: når det er så mange eksempler på god hjelp som fungerer, er det underlig at flere behandlingssteder helt ser ut til å ignorere dette. Det er mulig å begrense tvang og i alle fall utføre den på en måte som oppleves som mindre krenkende. Under filminnspillingene var vi på besøk på et stort psykiatrisk sykehus. På den ene lukkede avdelingen viste de oss et rom med belteseng. En av de ansatte som viste oss rundt, spurte om vi ville prøve den. Jeg sa bare at jeg ikke følte noe stort behov for det, jeg har vært tilstrekkelig lenge på sykehus til at tanken på beltesengen ikke fristet noe videre. Kanskje hørtes jeg litt krass ut, for i alle fall rykket han litt til, sa at det ikke hadde vært meningen å støte eller si noe feil. Det innledet en liten samtale, for jeg spurte om de var flinke til å forklare ting underveis når pasienter var sårbare, for eksempel i en situasjon hvor de ansatte så på beltelegging som eneste mulige utvei. Han fortalte at de sikkert kunne bli tydeligere både i selve situasjonen og etterpå, kan hende ville ikke tvangen oppleves like skremmende hvis den var humant utført og man fikk forklart hva, hvorfor og hvordan i etterkant? Kanskje kunne de bli flinkere til å høre med den enkelte om det var noe det var viktig ble gjort annerledes ved en eventuell neste gang?  

Viktige punkter

Tidsskrift for psykisk helsearbeid presenterte i 2-2008 noen punkter som dannet bakteppet for en konferanse om hvordan man kan bære psykisk helsearbeid videre, også etter Opptrappingsplanen. Hvert punkt ble grundig beskrevet i lederartikkelen (den kan leses i sin helhet her) og jeg anbefaler alle å lese den. Punktene lød slik:

- Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk helse.

- Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse – ikke avvik, symptomer og diagnoser.

- Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

- Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

- Ulike levemåter må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

- Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste kompetanse.

- Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en ledelse – forankret lokalt.

Her finnes hele essensen, dette fanger opp det meste om hva god hjelp innebærer. Utfordringen nå blir å bruke det vi allerede vet hjelper. Litt av problemet med dette, er muligens at hjelpeapparatet i utgangspunktet alltid tror de handler til det beste for folk, dermed oppleves det sannsynligvis som krenkende i forhold til egen integritet som fagperson at behandlingsmetoder kritiseres? Tanken på de gamle asylene forsterker en slik tanke om at det er lett å kritisere behandlingsmetoder fra tidligere tider og vanskelig å se det uetiske i dagens behandling.

I en serie artikler om Lier sykehus, har Drammens Tidende vist frem forfallet i de nedlagte bygningene. Avskallet maling, morkne tregulv og gamle beltesenger fungerer som magneter på fotografer og andre nysgjerrige. Bildet som tegnes av Lier, er med på å underbygge oppfatningen av de store psykiatriske institusjonene som mystiske, mytiske kolosser, fjernt fra de fristedene de gamle asylene ble bygget for å være.

En humanistisk grunntanke i vakre omgivelser

Etter å ha lest DT 21.07 tok jeg en ny titt på et gammelt NRK-program, Spekter: Psykiatriens historie (03.12.08). Tanken bak asylene var i utgangspunktet god. Disiplin, arbeid og godt miljø skulle normalisere pasientene. Det skulle brukes så lite tvang som mulig (allikevel var stort sett alle innlagte på den tiden tvangsinnlagte). I vakre omgivelser skulle det syke sinn helbredes og optimismen var stor, legene trodde de hadde funnet selve kuren. Sykehusene var i stor grad selvdrevne og produserte egen mat og egne tekstiler og produksjonen var stor i alle avdelinger, også på lukket avdeling.

Optimismen var i største laget. Folk ble jo ikke friske av å være innlagte. Tvert imot, folk ble på avdelingene i årevis, institusjonene ble stadig mer overfylte etter hvert som atter flere ble skrevet inn. Noen mente sykehusene bar preg av å være rene arbeidsleire, men det kom lite kritikk fra pårørende. Ikke så rart, all den tid asylene også fungerte som vern for dem, før var "de gale" utelukkende familiens ansvar, med all den skam og lidelse det førte med seg i datidens samfunn.

Behandlingsformer testes ut

Fysisk aktivitet var viktig. De som ikke kunne arbeide ute drev med innendørsgymnastikk. Noen fikk lange bad. På Sanderud sykehus utenfor Hamar, er det dokumentert at en pasient fikk et bad som varte i halvannet år. Troen på at varme bad kunne virke beroligende og lindrende var sterk. Deretter startet forsøk hvor man kunstig påførte folk feber for å bli kvitt syfilisens symptomer på galskap: malariainfisert blod ble pumpet inn i kroppen. Dette forplantet seg videre, kanskje kunne flere lidelser kureres ved bruk av malariablod, kanskje kunne malariaen ta knekken på selveste galskapsbakterien? Siden fulgte teorier adoptert av amerikanske leger om at psykisk sykdom skyldes infeksjoner i kroppen. Å trekke tenner ble en del av behandlingen. I en artikkel i Aftenposten 08.12.08 fortalte den pensjonerte psykiateren, Olav Per Foss, om behandlingsformene som ble brukt den tiden han arbeidet på Dikemark: «Mange pasienter hadde pill råtne og infiserte tenner. Teorien var at infeksjonen forårsaket sinnssykdommen. Det viste seg at å trekke tennene ikke førte til bedring, men de ble kvitt smertene og ubehaget fra tennene. Det var da noe. Vi visste jo ingenting. Men vi måtte prøve». Men, tanntrekkingen førte til problemer. Per Haave, historiker og forfatter av boken Ambisjon og handling: Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv, fortalte til Spekter at flere av pasientene opplevde fordøyelsesproblemer fordi de ikke kunne tygge maten og det skulle gå mange år før det ble satt inn proteser. Det ble også fjernet mandler og i USA gikk de enda lengre. Der ble det fjernet tarmer, eggstokker og testikler. Mange av pasientene døde som følge av defokaliseringen. Overfylte asyl, med aggressive, seksuelt pågående og selvskadende pasienter fikk legene til å ty til voldsomme behandlingsmetoder. Den opprinnelige humanistiske tankegangen byggingen av asylene en gang var tuftet på, ble stadig fjernere i den kliniske behandlingen.

Fysisk inngripen

Mange av pasientene kom fra fattige kår, og tankene om at sinnssykdom skyldtes dårlig arvemateriale vant frem. Sterilisering ble brukt som virkemiddel, for å "hindre fødsler av idioter og gale". I løpet av 15 år ble mer enn 2600 mennesker tvangssterilisert i Norge. Tanken var at sterilisering og kastrering ville bidra til å fjerne uønsket atferd, eksempelvis homofili. I årene før andre verdenskrig og frem til 1954 ble det eksperimentert mye, blant annet ble det brukt nitrogenrom, hvor oksygen til hjernen ble blokkert, noe som fremkalte en slags dykkersyke hos pasientene. Sovebehandling ble forsøkt ut, ved å gi pasientene store doser narkotiske midler kunne man holde folk sovende i flere uker av gangen, pasientene ble kun vekket en gang om dagen for å bli gitt flytende føde, deretter ny injeksjon og innsovning. Så var det tid for sjokkbehandling. Først ble det brukt insulinsjokk, angivelig for å kurere schizofreni. Behandlingen førte til kraftige epileptiske anfall, etterfulgt av koma. Etter en halv time ble pasientene vekket ved at det ble tilført sukkervann rett ned i magesekken. Legene opplevde at dette ga effekt dersom behandlingen ble gjentatt. Dermed ble pasientene utsatt for denne invalidiserende behandlingen hele uken igjennom. Søndag var hviledag.

Og så, da?

Slik kan man fortsette. Å ha pasientopplysninger forsvarlig oppbevart, er en pasientrettighet Lier sykehus har brutt og krenket. Samtidig ville det ha vært interessant med mer åpne diskusjoner om hvilke behandlingsformer som ble brukt, hvorfor de ble brukt og hvordan man i utformingen av morgendagens tjenester kan forhindre overgrep som de beskrevet ovenfor. Fokus på de gamle asylene gir en mulighet til å lære av gårsdagens feil. Selv om svært mye er annerledes nå, er det nemlig en vesentlig utfordring som gjenstår: at flere fagpersoner tør å gi slipp på deler av sin definisjonsmakt over andre menneskers liv.

Ved å bruke punktene Tidsskrift for psykiskhelsearbeid lanserte i 2-2008, vil tjenesteapparatet kunne slippe at 2011s behandlingsmetoder i fremtiden fremstår som like grell som praksisen på de gamle asylene. Det er en ekte vinn-vinn-situasjon.

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook

You have no rights to post comments