Psykisk helse

En trygg havn

En trygg havn

"Mona, Oslo" er blitt psykisk syk. Men Oslos helsevesen kan ikke gi tilstrekkelig hjelp.

"Jeg har blitt psykisk syk. Plutselig en dag sa kroppen stopp. Jeg kom ikke ut av senga. Beina var av bly. Jeg fikk ikke puste. Lyset var så sterkt. Jeg bare lå under dyna og gråt. Ringte legen og fikk en sykemelding. Så gikk det litt bedre, men var stadig svimmel. Fikk prikker for øynene, pustevansker, orket ikke delta i politikk, orket ikke jobbe, Så ikke lenger meningen i å dusje og pusse tenner, fikk ikke sove. Hadde en indre stemme som sa jeg ikke var verdt noe. Legen som sa jeg var nedfor, at jeg hadde møtt på livet, ble byttet med en som tok meg på alvor. Jeg fikk diagnosen utbrenthet, depresjon og angst. Jeg fikk antidepressiva.

Så gikk det litt bedre igjen, men så en dag klarte jeg ikke roe meg ned, panikken bygget seg opp, jeg hadde veldig høy puls, jeg hyperventilerte, og svetten rant nedover ryggen. Panikken gikk over i krampegråt, og så tilbake til panikk, som rier. Den indre stemmen sa at nå er det nok. Nå orker jeg ikke mer. Jeg sto med pillene i den ene hånda, men ringte legevakta og sa jeg måtte ha hjelp NÅ.

Det finnes ingen trygg havn for folk som meg. Hvis man ikke har et nettverk som kan stille opp til man føler seg nogenlunde trygg og rolig igjen. Det sånne som meg trenger er et trygt sted med en varm seng, varme hender som trøster og gir omsorg, hvor man kan sove og roe seg ned- til man finner fotfestet igjen. Kanskje en natt, kanskje tre. Så slipper man at på toppen av å føle seg bitteliten, å få følelsen av å bli brutalt avvist av et helsevesen som man tror vil ta vare på en når man trenger det mest. Vi trenger trygge vegger rundt oss, ikke stengte dører. Det sies at det skal satses på psykisk helsevesen, men for oss som trenger akutt hjelp ser det ikke sånn ut," skriver Mona blant annet i dette gjesteblogginnlegget. Les hele nedenfor.

Jeg har bedt byrådet skriftlig overfor bystyret besvare følgende:Er byrådet enig i at Oslo-innbyggerne i situasjoner som dette mangler et lavterskel - faglig bemannet - overnattingstilbud for psykisk syke (men ikke syke nok for 2. linjenesten) for noen få dager? Hvis ja, hva kan gjøres for å få på plass dette?

 

Her er hele "Monas" gjesteblogginnlegg:

"Jeg har blitt psykisk syk.

Jeg hadde vært sliten en stund, men hadde hatt for mange jern i ilden til å kjenne etter. Jeg hadde en krevende jobb, et barn som trengte litt ekstra, var veldig engasjert politisk og hadde et rikt sosialt liv. Jeg hadde også dårlig økonomi, et alvorlig sykt familiemedlem, og usikker bosituasjon.

Plutselig en dag sa kroppen stopp. Jeg kom ikke ut av senga. Beina var av bly. Jeg fikk ikke puste. Lyset var så sterkt. Jeg bare lå under dyna og gråt. Ringte legen og fikk en sykemelding. Så gikk det litt bedre, men var stadig svimmel. Fikk prikker for øynene, pustevansker, orket ikke delta i politikk, orket ikke jobbe, Så ikke lenger meningen i å dusje og pusse tenner, fikk ikke sove. Hadde en indre stemme som sa jeg ikke var verdt noe. Legen som sa jeg var nedfor, at jeg hadde møtt på livet, ble byttet med en som tok meg på alvor. Jeg fikk diagnosen utbrenthet, depresjon og angst. Jeg fikk antidepressiva.

Så gikk det litt bedre igjen, men så en dag klarte jeg ikke roe meg ned, panikken bygget seg opp, jeg hadde veldig høy puls, jeg hyperventilerte, og svetten rant nedover ryggen. Panikken gikk over i krampegråt, og så tilbake til panikk, som rier. Den indre stemmen sa at nå er det nok. Nå orker jeg ikke mer.

Jeg sto med pillene i den ene hånda, men ringte legevakta og sa jeg måtte ha hjelp NÅ.Jeg fikk komme inn, og jeg fikk være der over natta. Jeg fikk noe å sove på, jeg fikk mat, noen strøk meg over ryggen og trøstet meg, sjekket at jeg var trygg, og det var jeg. Dagen etter fikk jeg beskjed om at dette kun var et 24- timers tilbud. Jeg tenkte jeg heller skulle valgt pillene, da ville de tatt meg på alvor.

Legevakta skulle sende en henvisning til DPS, så skulle de overta og evt gi meg behandling. Jeg trodde jeg skulle legges inn, men jeg var ikke gal nok, bare totalt utslitt. De hadde ikke noe å gi meg unntatt et telefonnummer og beskjed om at jeg kanskje ville få en behandlingtime hos dem, men det kunne ta tid.

Da hjelper det ikke at jeg er i krise nå og ikke om tre uker.Det finnes ingen trygg havn for folk som meg. Hvis man ikke har et nettverk som kan stille opp til man føler seg nogenlunde trygg og rolig igjen.

Det sånne som meg trenger er et trygt sted med en varm seng, varme hender som trøster og gir omsorg, hvor man kan sove og roe seg ned- til man finner fotfestet igjen. Kanskje en natt, kanskje tre. Så slipper man at på toppen av å føle seg bitteliten, å få følelsen av å bli brutalt avvist av et helsevesen som man tror vil ta vare på en når man trenger det mest. Vi trenger trygge vegger rundt oss, ikke stengte dører.

Noen trygge dager og netter, det er da ikke så mye å be om, er det vel?

Det sies at det skal satses på psykisk helsevesen, men for oss som trenger akutt hjelp ser det ikke sånn ut."


Kommentarer   

+1 #1 Jan Fredrik Myrvold 25-10-2014 10:51
Psykiatrien en forsømt over alt. Det har gått så langt at jeg har hørt fagfolk bruke betegnelsen "faglig bløff" om det psykiatriske helsevesenet her i landet..
+1 #2 Tone Kristin Grøv 26-10-2014 21:35
Det er ikke et godt nok opplegg for folk som sliter psykisk i Norge! Dette bør vi finne ut av sammen! Politikere over hele Norge bør tenke sammen! Hva skjer i dag? Hvem trenger hjelp i morgen og hva kan vi gjøre fir at flere får hjelp raskere! Sender ballen til de folkevalgte i Oslo, Akershus og Buskerud! Dette bør jobbes med like mye som veier!
0 #3 Karianne Fjellstad 17-11-2014 18:11
Det var en tid jeg var alvorlig psykisk syk. Det var såpass at jeg lå mer eller mindre i grava men noe holdt meg igjen. Et eller annet sted i meg var det en viss vilje til å overleve og ikke gi opp.

Heldigvis for meg fikk jeg hjelp på diakonhjemmet. Først fikk jeg en innleggelse på intermediærpost en og der møtte jeg ei eldre dame som fortalte meg om at det er mitt ansvar å få hjelp i tide. Ikke vente til jeg ender på akutten, men faktisk be om hjelp når ting går i nedoverbakke.

Dette var et råd jeg tok og ved jevne mellomrom la jeg meg inn på en lavterskelpost. . I starten trengte jeg 14 dagers opphold, men siste gang jeg la meg inn, var jeg i jobb og lå der i kun 3 dager.

Uten dette tilbudet ville jeg nok aldri vært frisk i dag og det er ikke usannsynlig at jeg ikke engang ville vært i live. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte og tok det ansvaret jeg selv måtte ta for å bli frisk.

Tilbudet er i dag, selvsagt borte.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode