Psykisk helse

Psykotiske fanger i norske fengsler

Det nåværende bystyreflertall i Oslo har nå sagt et entydig nei til nedbygging av sengeplasser i psykiatrien, samtidig som det er en uttalt vilje til å forsere utbyggingen av distriktspsykiatrien. Denne svekkingen av psykiatrien rammer også sinnslidende fanger ved våre fengsler. Nedleggelsen av Reitgjerdet forutsatte oppbygging av regionale sikkerhetsavdelinger ved psykiatriske sykehus. Disse er etablert ved Brøset i Trøndelag, Sandviken ved Bergen, Dikemark i Asker og Gaustad i Oslo,- med tilsammen 48 plasser. Men først og fremst forutsatte en at fylkeskommunene skulle ta et reelt ansvar for behandlingstilbud for pasienter som preges av vedvarende utagering, og som krever ressurser ut over det generelle psykiatriske avdelinger kan tilby, sa Ivar Johansen bl.a. i sin innledning på KROM-seminaret.


Psykotiske fanger i norske fengsler
Paneldebatt i Norsk forening for kriminalreform (KROM) 7. mars 1995

--------------------------------------------------------------------------------

Innledning ved Ivar Johansen, (SV), nestleder i Oslo Bystyres helse- og sosialkomite

Hver femte innsatte på Ila landsfengsel og sikringsanstalt har psykiske problemer, og trenger hjelp fra det psykiske helsevern. Men hjelpen de får er slett ikke tilstrekkelig. Sinnslidende fanger må sone i fengsel i stedet for å få psykiatrisk behandling på institusjon. Vi vet at behovet er økende. Det er blitt flere rettspsykiatriske observasjoner det siste tiåret, fra 143 i 1983 til 265 erklæringer i 1993. Antallet drap som begås av sinnsyke er også økende. Stortinget har nylig også vedtatt en endring av straffeloven slik at den som på handlingstiden var psykotisk skal dømmes til behandling i stedet for fengsel. Det samme skal gjelde den som hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. I stedet kan en idømme psykisk helsevern som særreaksjon. Dette vil bety økt behov for plasser i psykiatrien.

Dagens kapasitetsproblemer er først og fremst en konsekvens av at en de siste årene har hatt en svært riktig psykiatrireform; oppbygging av et bredt spekter av psykiatriske hjelpetilbud i den enkeltes nærmiljø, samtidig som en bygger ned de store tunge asylpregede psykiatriske sykehus. Feilen har vært at en bygger ned i et raskere tempo enn tempoet for oppbygging av alternative hjelpetilbud. Dessuten er det et spørsmål om ikke nedbyggingen av akutt- og langtidsbehandlingssenger på sykehusnivå har gått for langt. Fra 1980 til i dag er antallet sengeplasser på landsplan ved psykiatriske sykehusavdelinger halvert. Og tallene for Oslo er at i 5-årsperioden fra 1987 til 1992 har det vært en reduksjon i antall psykiatriske sykehussenger på 30 prosent. Det er i dag alvorlige kapasitetsproblemer i det psykiske helsevern, og særlig er det langtidspasienter som rammes.

Det nåværende bystyreflertall i Oslo har nå sagt et entydig nei til nedbygging av sengeplasser i psykiatrien, samtidig som det er en uttalt vilje til å forsere utbyggingen av distriktspsykiatrien.

Denne svekkingen av psykiatrien rammer også sinnslidende fanger ved våre fengsler. Nedleggelsen av Reitgjerdet forutsatte oppbygging av regionale sikkerhetsavdelinger ved psykiatriske sykehus. Disse er etablert ved Brøset i Trøndelag, Sandviken ved Bergen, Dikemark i Asker og Gaustad i Oslo,- med tilsammen 48 plasser. Men først og fremst forutsatte en at fylkeskommunene skulle ta et reelt ansvar for behandlingstilbud for pasienter som preges av vedvarende utagering, og som krever ressurser ut over det generelle psykiatriske avdelinger kan tilby.

Men fylkeskommunene har sviktet. Bare halvparten av landets fylker har i dag et tilfredsstillende psykiatrisk helsetilbud for innsatte i norske fengsler. Robak-utvalget (fra 1980) anslo i sin tid at behovet for fylkeskommunale sikkerhetsplasser var på omkring 200, og Gunby-utvalget bekreftet disse tallene i 1990. Den relle situasjon er at vi i dag bare har omkring halvparten. Det største behov er i helseregion 1 og 2, men her er det bare Vestfold, Østfold og Vest-Agder som har fungerende enheter som er definert og bemannet som sikkerhetsavdelinger.

Og de fylker som har fylkeskommunale plasser har i de fleste tilfeller ikke tilstrekkelig bemanning til at sykehusene kan ta inn de ressurskrevende pasienter tilbudet er ment å være for. Det er forutsatt at Oslo skal ha 30 fylkeskommunale plasser innenfor rammen av de almenpsykiatriske avdelinger, men dessverre har ikke disse plassene et bemanningsnivå til å gi pasientgruppen tilstrekkelig behandling. Gjennom dette påføres de almenpsykiatriske avdelinger oppgaver som de er ikke er utrustet til å mestre. Fra bystyrets side er det derfor sannsynlig at vi vil be Byrådet om i budsjettforslag for 1996 å drøfte muligheten for å styrke bemanningen ved de fylkeskommunale sikkerhetsavdelinger. Samtidig må det ses på muligheten for at kommunen kan foreta en viss økning av antallet fylkeskommunale plasser.

Konsekvensen av dette er at de regionale sikkerhetsavdelinger er proppfulle, og går med overbelegg. Bakgrunn for dette er først og fremst et resultat av at fengselsinsatte ikke har tilstrekkelig tilgjengelighet til det ordinære psykiatriske sykehustilbudet. De psykiatriske regionale sikkerhetsavdelinger får ikke tilstrekkelig avgang til lavere omsorgsnivå, samtidig som fengslene i for liten grad får lagt inn pasienter direkte på rett omsorgsnivå. Det er ingen som kan overta den videre behandling.

Dette underbygges av at Dikemark Sykehus's egen pasientgjennomgang høsten 1993 av 8. avdelings pasienter. Denne viser at 10 av avdelingens 27 pasienter på dette tidspunkt ikke var på rett behandlings-/ omsorgsnivå.

For Dikemarks del innebærer f.eks. det at den regionale sikkerhetsavdelingen bygger opp egne, helt separate behandlingskjeder. I strid med forutsetningene bygges det dermed opp en særomsorg, og pasientene blir unødvendig stigmatisert. De får ikke sjansen til å vise at de kan fungere innenfor det almennelige psykiatriske omsorgsapparat.

Det er en tendens til at når Staten skal vise handlingsevne overfor tunge,voldelige og hjelpetrengende fengselsinnsatte setter en ikke inn hjelpetiltak, men i stedet etablerer man et ennå strammere fengselsregime. Bunkersen på Ullersmo er et eksempel på dette. Et slikt tiltak er også Stortingets beslutning om å bruke trolig nærmere 100 millioner kroner for at det i Trøndelag skal bygges et fengsel for lovbrytere som veksler mellom å være psykotiske og friske.

Stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 87 (93-94) kan medføre et visst økt behov for behandlingsplasser i psykiatrien. I møte med Oslo Bystyres helse- og sosialkomite har såvel Sosialdepartementet som Statens Helsetilsyn understreket at en slik økning vil være beskjeden, og i all hovedsak gjelde behandlingsplasser på nivå fylkeskommunale sikkerhetsavdelinger eller lavere. Det er almenpsykiatrien som først og fremst må styrkes, ikke spesialavdelingene.

Men det jeg frykter aller mest i denne situasjonen er at Staten, i stedet for å sikre tilgjengelighet for fengselsinnsatte i det ordinære psykiatriske hjelpeapparat, heller markerer "handlingsevne" ved kjapt å styrke det regionale sikkerhetsavdelinger, og det mest fengselspregede og høyeste omsorgsnivå. Det er Statens Helsetilsyns oppfatning at en bare trenger en moderat økning av regionale sikkerhetsavdelingsplasser (kanskje 10), mens hovedproblemet er mangel på fylkeskommunale plasser. Særlig i helseregion 1 og 2.

Selv om det kan være riktig å bygge en spesialinstitusjon/fengsel som den som nå planlegges i Trøndelag vil det være klart uriktig å etablere et slikt tiltak uten at det er integrert i et bredere helsefaglig og almenpsykiatrisk miljø. Samtidig må det være galt at et slikt tiltak har en beliggenhet som ikke gir geografisk nærhet til det øvrige hjelpeapparat og til brukernes nærmiljø. Det er grunn til å minne om at 70-80 % av brukerne av institusjonen vil være fra Osloområdet, og det er i dette geografiske miljø et naturlig ettervern må skje. Jeg har derfor stor forståelse for lederne ved våre største fengsler som ber om at Stortinget omgjør sitt vedtak, og plasserer institusjonen i det nære Østlandsområdet.

Oslo er midt inne i en omfattende psykiatrireform. Som et ledd i alminneliggjøring og normalisering av psykiske lidelser skal en nedbygge de store, gamle, asyler. De nye tjenester skal nå lenger ut i samfunnet, og gjør psykiatrien mer tilgjengelig for folk flest. En skal bygge ut en desentralisert og lokalt forankret psykiatritjeneste, gjennom 9 distriktspsykiatriske sentra. Bo- og behandlingsenhetene skal inneholde et bredt spekter av tilbud, så som poliklinikk, akuttsenger, botilbud, kafè, aktivitetstilbud og dagsenter. En følge av dette er at bystyret har forutsatt at all aktivitet på Dikemarkområdet i Asker skal avvikles, og flyttes inn til Oslo.

Rett nok er det slik at selve strukturen omkring de polikliniske tilbud ved de distriktpsykiatriske sentra ikke gjør dem egnet for behandling av pasienter med betydelig sikkerhetsproblematikk, - om en skal ta hensyn til personale, medpasienter og almenheten. Men selve hovedperspektivet med normalisering og alminneliggjøring må være viktig også når en drøfter det psykiatriske helsetilbudet for innsatte.

Det psykiske helsevern på sykehusnivå for innsatte må organiseres slik at en forhindrer utvikling av særomsorg og subkulturer. Derfor er det viktig at regionale sikkerhetsavdelinger i Osloområdet både geografisk og administrativt er knyttet opp til annen og mindre høyspesialisert psykiatri. Dette vil bidra til at miljøene kan trekke veksler på hverandre, og sikre sikkerhetsavdelingenes rekruttering og faglige utvikling. Det vil også sikre nærhet til byen og samarbeidspartnerne og ha en positiv effekt for muligheten til å få pasientene videre i behandlingskjeden.

I et slikt perspektiv er ikke spesialfengsler for behandlingstrengende det rette. Heller ikke regionale spesialavdelinger/sikkerhetsavdelinger som ikke inngår i større almenpsykiatriske behandlingsmiljøer. Når all annen psykiatrisk aktivitet nedlegges på Dikemark kan ikke den regionale sikkerhetsavdeling bli liggende igjen som en isolert øy, slik Norsk Fengselstjenestemannsforbund nylig gikk ut å krevde i brev til Oslo Kommune og i media.

Det er bra at vi nå igjen får fokusering på innsattes manglende psykiatriske hjelpetilbud. Det rette tiltak er nå at stat og fylker gjennom felles innsats styrker almenpsykiatriens tilgjengelighet også for behandlingstrengende fengselsinnsatte. Oslo skal gjøre sitt.


Legg til kommentar