Rus

Det er en trist rusmisbruker som går til sengs i kveld. Hver dag gjør vi ting vi ikke liker for å overleve.

Det er en trist rusmisbruker som går til sengs i kveld. Hver dag gjør vi ting vi ikke liker for å overleve.

"Jeg skvetter til når togdamen melder at neste stopp er Oslo S. På vei bort til Brugata går jeg og tenker på hvor annerledes ting har blitt i «skammens gate». Jeg rusler bort til et av bordene på den nye kafeen på hjørnet av Kiwi og setter meg. I dag skal jeg bare observere. Har gjort det før, og det er både interessant og trist på en gang," skriver Janne Killingstad om rusmiljøet i Storgata. 

Opprinnelig publisert i Oslodebatten hos Avisa Oslo, og republisert etter avtale med dem.

Jeg våkner, sjekker klokka. Bare 05.34. Nå igjen, tenkte jeg for meg selv. Aldri en hel natts søvn. La meg for tre timer siden, lissom, og jeg er lys våken. En ny dag har begynt.

I dag, som så mange andre dager, går tankene mine til folkene i gata. Jeg lager meg en kaffe, fyrer opp en røyk og tenker på gårsdagen. Var jo som vanlig innom gata, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Før jeg dro ut lagde jeg meg min vanlige «medisinske nistepakke», og stikker den i lomma. Jeg smiler litt for meg selv. Det er ikke alle som får plass til nistepakka si i lomma.

Jeg tar på meg jakka og sko, og må som vanlig løpe til toget.

Øynene faller på et litt snodig par

Jeg skvetter til når togdamen melder at neste stopp er Oslo S. På vei bort til Brugata går jeg og tenker på hvor annerledes ting har blitt i «skammens gate». Jeg rusler bort til et av bordene på den nye kafeen på hjørnet av Kiwi og setter meg. I dag skal jeg bare observere. Har gjort det før, og det er både interessant og trist på en gang.

Mens jeg sitter der, blir jeg spurt minst 20 ganger om jeg trenger dop, speed, piller, ja hele repertoaret. Det er vanlig det, når man nærmer seg «gata». Alle trenger å få kjøpt noe eller solgt noe.

Øynene mine faller på et litt snodig par. Hva søren, tenker jeg. Han er godt kledd, det var jo bare to plussgrader ute, men jenta han har med seg, ei ung jente og mye yngre enn han, har kun ei jakke og bare bein uten strømper.

Hun prøver å fyre seg opp en røyk med skjelvende hender. Håret er ustelt og hun er blek. Hun er kanskje litt over 20 år og redd, kjemperedd. Redselen i øynene er synlig når hun spør sin eldre «venn», «du passer vel på meg?»

Han gliser ekkelt, og svarer «nei,» og går fra jenta, som plutselig kaster opp. Hun løper etter ham. Det er ikke pene tanker som går gjennom hodet mitt da.

En flott, velkledd mann dukker opp

Jeg tar meg en kaffe og en røyk, og ser ting gå som vanlig for seg der borte, som det pleier. I venstre øyekrok ser jeg en flott, velkledd og gråhåret mann. Han går rett bort til en av de som står der borte, og spør om noe.

Fra der jeg sitter kan jeg høre ganske godt. Han ber om piller, stakkars mann. Får ikke pensjonistene det de trenger nå til dags, undrer jeg.

Etter bare en liten stund hører jeg høye stemmer, krangel i emning, og så et høyt skrik: «Neeeei!» Så ser jeg en som beinflyr nedover Brugata i vill fart. Det er en som har tatt «løper'n» igjen. «Løper'n» betyr en som har snappet til seg dop, vesker, uten å betale for det.

De bruker ikke rusmidler selv, men følger med på hvem som har penger, eller en som er et lett offer. De later som at de skal kjøpe noe av deg, byr deg rundt et hjørne, så ikke politiet spotter dem. Høres fornuftig ut, ikke sant? Vel, det er det ofte ikke. Du blir robba, for rundt hjørnet står det flere. Den som tilbød deg dop er ikke alene.

Når ble det egentlig sånn? Knivstikkingene på kveldstid, bøffing, vold, vonde ting. Og vi sliter like mye, alle sammen her nede, tenker jeg. Vi har så lite hele gjengen.

Gamle folk selger medisiner for å få mat

Pokker heller, dette er så feil. Hvor mange har ikke brukt opp sine siste, tiltiggede kroner og ender opp med en liten bæg med Fisherman's Friend, eller bare en liten stein? Faan ta bøffere.

Mens jeg sitter der og freser, sint over løpere, ranere og bøffere, kjenner jeg at jeg begynner å bli kald. Kaffen holder meg ikke varm lenger. Jeg skjønner det er på tide å ta «nistepakka» mi. Mens lurer på hvor jeg kan gjemme meg kommer en eldre mann i en motorisert rullestol bort.

Det finnes et slags samhold i «skammens gate», altså. Syke folk får av til hjelp med å bli trillet i rullestolen, bort til sprøyteluka eller brukerrommet.

«Hei, Janne» smiler han. «Hvordan går det?»

«Bare bra, litt opp og ned», svarer jeg, og gir han samtidig en god klem.

«Er du hypp på noe Lyrica, billig?", sier han og fortsetter. «De går billig i dag, for jeg er så sulten, jeg trenger mat.»

Det stikker til i hjertet mitt. Jeg bruker ikke sånt, så jeg takker nei. Lyrica er medisiner mot fantomsmerter, men brukes av mange fordi de får sove av det.

«Har de ikke matutdeling på Evangeliesenteret i dag? Sjekk det ut, da,» sier jeg.

«Åh, da skynder jeg meg bort», svarer han, tråkker gassen i bånn og kjører sin vei.

Jeg blir sittende igjen med klump i halsen og tårer i øynene. Herregud, dette er faen meg ikke riktig. Gamle folk må selge medisinene de trenger selv for å få mat. Det går virkelig ikke an. Jeg sender noen mindre pene tanker til de som styrer med sånt.

Vingle-Jonas Gahr Støre får gjennomgå mest. Rusreform-dreperen.

Vennen min kommer tilbake uten matpose og er tydelig lei seg.

«Det er ikke før i morgen», sier han. Jeg blir like lei meg som han. Hadde jeg hatt penger, skulle jeg ha kjøpt mat til han. Han kjører sin vei.

Nå kjenner jeg at jeg må skynde meg å ta nista mi. Jeg fryser, mens svetten samtidig renner under armene mine. «Atsjo!» Der kom det et nys óg, gitt. Enda et tegn på at jeg må skynde meg.

Må man, så må man

Jeg haster bortover veien, vekk fra Storgata og finner en liten bortgjemt trappeoppgang. Jeg tar frem medisinen min, får opp pakken i en fei, roter i veska mi for å finne snårte-røret. Jeg leter og leter, og til min store lettelse finner jeg den lille sugerørsbiten sammenklemt i lommeboka mi.

Jeg stikker røret opp i den lille posen og snårter litt i hvert nesebor.

Jeg setter meg på trappa til jeg kjenner magen faller på plass. Det er som en gjeng mursteiner som flakser rundt i magen, endelig faller på plass, som en perfekt murvegg. Varmen sprer seg i hele kroppen. Medisinen har gjort jobben sin.

Jeg løfter opp hodet og titter rundt meg. Jeg må le litt av meg selv, for rundt meg står det også andre og friskmelder seg på trappene. Jeg så dem ikke da jeg kom, men de hadde nok vært der hele tiden.

Det er noe med «friskmelding-skylappene» man får. Alt som betyr noe, er å bli frisk. Jeg føler meg med ett skikkelig narkoman. Men må man, så må man.

Så jeg like ung ut da jeg begynte?

Jeg rusler bort til stolen min igjen, med formen på plass, og kjøper meg en kaffe til. Den billigste, selvfølgelig. Alt går sin gang borte i gata. Noen kjøper, andre selger.

Noen høyrøsta stemmer skjærer seg gjennom resten av praten. Det er visst bare den vanlige kranglinga om prisen på et eller annet.

Klientellet har endret seg mens jeg var borte. Det er så mange unge mennesker, tenker jeg, og lurer på om jeg så like ung ut da jeg begynte å ruse meg med heroindriten og alt det andre man blir fristet til å prøve.

Jeg konkluderer med at jeg var nok det, jeg også.

Mørket sniker seg innover i Storgata. Stemningen hardner liksom litt til. Folk som har gått på speed i tre-fire dager prater med folk som ikke er der. Noen har fått for mye GHB sjangler bortover veien, mens venner prøver å passe på.

Alt blir mørkere på alle måter, og jeg kjenner det er på tide å ta turen hjem. Jeg liker meg ikke i skammens gate i mørket. Mørke ting skjer da.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er

På toget hjem tenker jeg på hvor heldig jeg egentlig er. Jeg har tak over hodet, en mann som elsker meg, og som gjør klar en medisinjustering til jeg kommer hjem.

Men jeg, som så utrolig mange andre, må gjøre ting vi ikke liker for å overleve. Fra dag til dag, og fra time til time.

Det er en rusmisbruker som trist går til sengs i kveld, med visshet om at jeg våkner som den samme rusmisbrukeren i morgen tidlig også.

Den radikale rusreformen

Den radikale rusreformen

Velferdsetatens direktør Guri Bergo er klar:

"Straff fungerer ikke, straff stigmatiserer og kan bidra til å ødelegge fremtiden for unge folk og drive dem videre inn i kriminalitet.

På sikt vil reformen gi mer verdige liv og bedre livskvalitet, slik Oslos russtrategi har mål om, og som vi jobber etter med Program for rusfeltet i Oslo. Det handler om at bydelene skal ta større ansvar for innbyggerne med rusproblemer, at de skal bo i nærmiljøet og få hjelp der de bor.

Reformen handler om at vi som samfunn aksepterer at en del trenger rusmidler som sin medisin og at de skal få helsehjelp på linje med alle andre sykdommer. Denne reformen håper jeg vil føre til mindre stigmatisering og mindre «not in my backyard»-tenkning."

Les hele hennes tekst nedenfor.

Torild Lien Utvik: Om rusreform og sånt

Torild Lien Utvik: Om rusreform og sånt

Tidligere Ap-byråd og mangeårig bydelsdirektør, Torild Lien Utvik har tvilt seg til standpunkt til rusreformen:  

"Jeg har brukt tid på dette, tvilt meg gjennom ulike løsninger. Skal vi stille krav til helsevesenet, til sosialtjenesten, til statlig del av NAV før vi vedtar å slutte med straff for bruk og for besittelse av rusmidler til eget bruk? Hvor lang tid vil det i så fall ta, - og skal vi da tvinge folk til å motta hjelp?  

Hvordan vil de reagere på tvang til behandling alle de som ikke har bare gode erfaringer med hjelpeapparatet? Og så er det viktig å huske, begår rusmisbrukere kriminalitet, så skal det behandles som nå. Ingen endring her.  

Ser vi oss rundt, så er vel mye av rusreformen allerede gjennomført i praksis. Det foregår åpenlyst salg av narkotika mellom folk uten at politiet griper inn, de ser en annen vei. Som en venn med god kunnskap om dette sa; det er større sannsynlighet for å bli tatt for å kjøre i 85 km i timen på en riksvei enn å bli tatt for å kjøpe stoff til eget bruk. Systemet vi har i dag, blir oppfattet som dypt krenkende av de som treffes av det. Et system som fører til flere problemer, ikke færre for de det gjelder. Et system som treffer sosialt skjevt.

Tenking og grubling er over for min del," skriver Torild Lien Utvik blant annet.  

Les hele teksten nedenfor.

Oslostandard for rusfaglig arbeid

Oslostandard for rusfaglig arbeid

I Oslo kommune jobbes det med en Oslostandard for rusfaglig arbeid.

I utkastet som p.t. foreligger heter det dette om hvorfor det er ønskelig med en slik standard:

"Hovedmålsettingen for Oslostandard for rusfaglig arbeid er å bidra til likeverdige tjenester av god kvalitet til personer med rusproblemer, uavhengig av hvilken bydel man bor i og hvilke medarbeidere man møter i tjenestene.

I russtrategien peker Byrådet på at det er et mål at personer med rusproblemer skal kunne benytte seg av både helse- og sosiale tilbud i bydelen der de bor. Enten ved at egnede tilbud bygges opp, eller ved at den enkelte ser seg tjent med å benytte tilbudene i bydel.

Oslostandarden for rusfaglig arbeid beskriver relevante tiltak for medarbeiderne i tjenestene."

Les gjerne utkastet og kom med innspill.

Rusavhengige: Hjelp, ikke straff

Rusavhengige: Hjelp, ikke straff

Jeg bruker nå om dagen mye tid på rusreformen. Dette er en svært viktig sosialpolitisk reform hvor man går fra å straffe til å hjelpe folk som har et problematisk forhold til rus. Jeg har tatt initiativ til Facebookgruppa: "Hjelp - ikke straff. En støttegruppe for rusreformen." Gruppa har i løpet av få dager fått svært stor deltakelse: 12.000, og det strømmer til 1.000 nye hver dag. Her er det gode og kunnskapsrike diskusjoner, ikke minst med mange bidrag fra de rusavhengige selv. Du er også velkommen.

Jeg synes professor Willy Pedersen formulerer det godt i Aftenposten i går under overskriften: "Skal vi straffe rusmisbrukere «for sikkerhets skyld»?" Og som han presiserer:

"Bruk av narkotika skal fortsatt være ulovlig. Narkotika skal ikke legaliseres. Omsetning skal fortsatt straffes. Politiet skal ha hjemmel for å gripe inn overfor brukerne. De skal kunne konfiskere stoff. Dette er svært langt fra rusliberalisme. Men brukerne skal ikke straffes. De skal få hjelp.

Hva sier utvalget om hva straff «egentlig» er? Jo, det innebærer at staten påfører sine borgere «en tilsiktet lidelse». Derfor må vi være varsomme med å straffe. Finnes det i det hele tatt gode begrunnelser for å straffe brukere av narkotika? I utgangspunktet kan hele ideen synes merkelig. Man straffer sjelden folk for skader de påfører seg selv.

Men kanskje kan det å fjerne straff innebære at forbruket av narkotika øker? I et grundig 50-siders kapittel går utvalget gjennom erfaringer fra andre land. Konklusjonen er at avkriminalisering ikke ser ut til å påvirke forbruket i særlig grad. Kriminaliseringen reduserer neppe forbruket. Vel så alvorlig er det at den rammer skjevt: Det er de svakeste som rammes av straff og kriminalisering. Som påføres skam og stigma."

Meld deg inn i Facebookgruppa!

Hjelp - ikke straff

Hjelp - ikke straff

Kirkens Bymisjon er av de mange som har gitt kloke reaksjoner på rusreformen:- Kirkens Bymisjon er glad for at regjeringen legger fram et forslag til rusreform som legger opp til at brukere av rusmidler møtes på en human og kunnskapsbasert måte framfor med trussel om straff. Det kan bidra til redusert stigmatisering og marginalisering, sier generalsekretær i Kirkens Bymisjon Adelheid Firing Hvambsal.

Kirkens Bymisjon tror en slik reform kan gi positive ringvirkninger, blant annet gjennom endrede holdninger, slik at flere brukere med alvorlige rusmiddelproblemer vil oppleve å bli møtt med en åpen og ikke-dømmende holdning. Det kan muliggjøre tidlig forebygging av skadelig bruk eller utvikling av rusmiddelproblemer.

På to punkter er Kirkens Bymisjon kritisk: 

– Vi er sterkt kritiske til forslaget om å innføre gebyr for brudd på møteplikten. Vi frykter at bøtelegging for manglende oppmøte vil gjøre at mennesker i en allerede vanskelig situasjon får mer gjeld – ikke at de møter opp til oppfølgingsmøtet. Dette er slik vi ser det, bare en ny variant av økonomisk straff av folk som har lite fra før, sier Hvambsal. 

– Vi vil oppfordre Stortinget til å se nøye på rusreformutvalgets forslag til mengde narkotika som kan innehas til eget bruk, og deres modell for terskelverdier. Vi ser det som viktig at borgere kan inneha rusmidler til flere dagers bruk og at det må være en god margin for hvilke mengder som skal unngå straffereaksjon. Ved å ha to ulike terskelverdier, slik det skisseres i regjeringens modell, er vi bekymret for at det skapes lite forutsigbarhet, sier generalsekretæren og fortsetter: 

– Det aller viktigste er at Stortinget nå vedtar en rusreform som viser at vi anerkjenner at rusavhengighet først og fremst er en helseutfordring som ikke skal møtes med straff.

For egen del har jeg opprettet Facebookgruppa "Hjelp - ikke straff. Støttegruppe for rusreformen." I øyeblikket er det 4.500 deltakere, og det strømmer på med nye medlemmer. Jeg utfordrer deg til å bli medlem.

Utrygg markedsplass

Utrygg  markedsplass

Velferdsetaten har lagt fram en kartlegging  av det  åpne rusmiljøet i Brugata/Storgata  i Oslo sentrum.

I forordet til rapporten heter det:

"Siden 2011 har Oslo kommune vektlagt en kunnskapsbasert tilnærming som også Oslo politi og andre aktører har sluttet seg til. Gjennom sentrumsarbeidet har strategien vært å både gi god hjelp og å ha kontrolltiltak. En økende erkjennelse av sammenhengene mellom åpne rusmiljø og tilbudene som gis, har medført et ønske om å desentralisere og gi god hjelp nær der brukerne bor.

Siden 2011 har det skjedd mye positivt, men vi ser også at vi har mye igjen. Samtidig har de åpne rusmiljøene flyttet seg østover i sentrum og et av områdene som de siste årene har blitt er preget av åpne rusmiljø er områdene i og rundt Brugata og Storgata. I tillegg til at Uteseksjonens sommer-tellinger viser at miljøet har vokst i omfang, får vi tilbakemeldinger på at forholdene innad i rusmiljøet er preget av vold, trusler og utrygghet. Næringslivet og andre aktører i området melder om både sjenanse og andre utfordringer knyttet til det åpne rusmiljøet.

Denne rapporten blir nå en del av kunnskapsgrunnlaget for det videre arbeidet overfor det åpne rusmiljøet i Brugata og Storgata. For noen av funnene kan vi raskt komme i gang med foreslåtte tiltak. Andre funn må vi jobbe videre med sammen med andre aktører. Arbeidet bygger på en helhetlig tilnærming der vi skal ta mange hensyn samtidig for å gjøre byen vår bedre for alle som bor her," heter det blant annet.

Les rapporten på linken.

Utendørs værested for personer med rusproblemer. Fordeler og ulemper

Utendørs værested for personer med rusproblemer. Fordeler og ulemper

Nå foreligger utredningen bystyret har bedt om. «Bystyret ber byrådet levere en utredning, i tråd med de overordnede prinsippene i Strategisk plan for rusfeltet, som drøfter argumenter for og imot et værested for personer med rusavhengighet.»

Velferdsetaten har, etter oppdrag fra byrådet, levert en god og balansert utredning; "Utredning av værested for personer med rusproblemer. En kartlegging av fordeler og ulemper."

Etaten har hentet inn erfaringer og kunnskap fra personer med ruserfaring, samt bruker- og pårørendeorganisasjoner, fagfolk, forskning og erfaringer fra andre byer.

I utredningen belyses følgende spørsmål:

• Vil etablering av utendørs værested bidra til mindre stigmatisering, økt verdighet og bedre livskvalitet for personer med rusproblemer?

• Vil etablering av et utendørs værested skape mer trygghet for befolkningen ved at personer i de åpne russcenene har et eget sted?

Mitt syn er klart: Sett i gang, fortrinnsvis i det små, slik at vi kan få erfaringer.

Individuell plan: Nøkkel til bedre samarbeid?

Individuell plan: Nøkkel til bedre samarbeid?

Alle som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Planen skal bare utarbeides dersom personen selv ønsker det.

Velferdssetaten skriver:

"Tall fra BrukerPlan-kartleggingen i Norge i 2018 viser at 12 prosent av personer med rusproblemer har utarbeidet IP. I Oslo kommune er andel med IP i samsvar for tall fra landet for øvrig, - altså lavere enn ønskelig. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved hva som er grunnlaget for at så lav andel brukere har IP. Er dette et uttrykk for at ansatte og/eller bruker ikke synes det er et nyttig verktøy? Eller er det snarere et uttrykk for at IP ikke forstås og benyttes slik intensjonen tilsier?

Lassonløkken rehabiliteringssenter og Karlsborg rehabiliteringssenter har tilrettelagt en særlig satsing for å utarbeide av IP. Korus Oslo har sammen med institusjonene og Velferdsetaten evaluert satsingen. Målet har vært å samle erfaringer fra beboere og ansatte om utarbeidelse og bruk av IP. Er det slik at beboere og ansatte har opplevd satsingen som nyttig, og i tilfelle hvorfor?

Evalueringen viser at systematisk planarbeid der IP blir utarbeidet, både letter arbeidshverdagen for ansatte og styrker beboernes evne til å holde fast i mål og få mindre kaos i hverdagen.  Ledelsen og nøkkelpersoner har viktige roller som pådriver og endringsagenter for motivasjon og hensiktsmessig bruk av verktøyet. Hvordan IP blir presentert og «solgt inn» som et nyttig verktøy overfor beboerne er avgjørende for om IP blir utarbeidet. Ansatte forteller om hvordan enkelte beboere styrer ansvarsgruppemøter selv og hvordan de faglig opplever et stort løft ved hjelp av brukerens egen plan. Flere ansatte mener at IP skiller seg vesentlig fra andre planverktøy, og trekker frem viktigheten av at planen følger beboer uavhengig av hvem de får hjelp fra."

Hva er andres erfaringer med bruk av IP?

Arild Knutsen har fått tilbake førerkortet...

Arild Knutsen har fått tilbake førerkortet...

Arild Knutsen har nettopp fått tilbake sitt førerkort, og som han skriver:

"Jeg har nylig fått tilbake førerkortet og det er jeg veldig glad for, men samtidig er det med en bismak. Både årsaken til at jeg ble fratatt førerkortet og måten jeg fikk det tilbake på vitner om et system som behandler rusmiddelbrukere på en måte som snarere øker trafikkfaren enn å gjøre den mindre. Jeg brøt ingen trafikkregel, men fram til for 3 år siden hadde jeg rusproblemer. Etter å ha vært innom flere avrusnings- og behandlingsopphold siden 2014 og stått åpent fram om situasjonen i flere år, søkte jeg meg til en klinikk i august 2017 fordi jeg var på tampen av siste nedtrapping og syntes det var vanskelig. Jeg fikk innvilget ett døgns opphold og det eneste de ville snakke med meg om før de sendte meg ut igjen var at de reagerte sterkt på at jeg hadde førerkort og varslet at de skulle sende en bekymringsmelding om dette.

Jeg mener åpenhet bør lønne seg og dersom førerkortinnehavere kvier seg for å be om helsehjelp i tilfelle det kan medføre at de mister førerkortet selv om de ikke har brutt noen trafikkregel, ja da får vi flere harde trafikanter med ubehandlede rusproblemer og ikke færre."

Les hele teksten nedenfor.

Propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn

Propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn

Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon mener tidligere tolldirektør Bjørn Røse driver med propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn.

"Bjørn Røse villedet nylig Dagsavisens lesere om rusreformutvalgets forslag. Utvalget har nært foreslått legalisering, og den som blir tatt med illegale rusmidler vil kun få tilbud om et frivillig informasjonsmøte, skrev han.

Saken er den at utvalget skulle utrede og foreslå en modell for å flytte samfunnets reaksjoner for rusmiddelbruk fra justis- til helsesektoren – fra straff til hjelp. Forbudet ligger fast i likhet med andre sivilrettslig regulerte forbud. Politiet vil fortsatt ha den avdekkende funksjonen, beslaglegge illegale rusmidler som de destruerer og gi et pliktig oppmøte hos en rådgivende enhet i kommunen for fraråding av illegal rusbruk, informasjon om lovverk og konsekvenser av bruk. Deretter, vil personen få et tilbud om hjelp. I tråd med allment anerkjente prinsipper for norsk helsehjelp, skal helsehjelp samtykkes til med mindre det er grunnlag for tvang. I så fall må det fattes et tvangsvedtak i tråd med de hjemler vi har for dette.

Avkriminalisering av illegal rusmiddelbruk er støttet av Riksadvokaten,  anbefalt av samtlige FN-byråer og Verdens Helseorganisasjon. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kritiserte nylig Norge for at vi fortsatt straffer rusbrukere og oppfordret oss til å gjennomføre rusreformen.

Politikerne bør lytte til dem og gjennomføre vår tids viktigste sosialpolitiske reform.," skriver Kenneth Arctander Johansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.