Det er en trist rusmisbruker som går til sengs i kveld. Hver dag gjør vi ting vi ikke liker for å overleve.
"Jeg skvetter til når togdamen melder at neste stopp er Oslo S. På vei bort til Brugata går jeg og tenker på hvor annerledes ting har blitt i «skammens gate». Jeg rusler bort til et av bordene på den nye kafeen på hjørnet av Kiwi og setter meg. I dag skal jeg bare observere. Har gjort det før, og det er både interessant og trist på en gang," skriver Janne Killingstad om rusmiljøet i Storgata.
Opprinnelig publisert i Oslodebatten hos Avisa Oslo, og republisert etter avtale med dem.
Jeg våkner, sjekker klokka. Bare 05.34. Nå igjen, tenkte jeg for meg selv. Aldri en hel natts søvn. La meg for tre timer siden, lissom, og jeg er lys våken. En ny dag har begynt.
I dag, som så mange andre dager, går tankene mine til folkene i gata. Jeg lager meg en kaffe, fyrer opp en røyk og tenker på gårsdagen. Var jo som vanlig innom gata, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Før jeg dro ut lagde jeg meg min vanlige «medisinske nistepakke», og stikker den i lomma. Jeg smiler litt for meg selv. Det er ikke alle som får plass til nistepakka si i lomma.
Jeg tar på meg jakka og sko, og må som vanlig løpe til toget.
Øynene faller på et litt snodig par
Jeg skvetter til når togdamen melder at neste stopp er Oslo S. På vei bort til Brugata går jeg og tenker på hvor annerledes ting har blitt i «skammens gate». Jeg rusler bort til et av bordene på den nye kafeen på hjørnet av Kiwi og setter meg. I dag skal jeg bare observere. Har gjort det før, og det er både interessant og trist på en gang.
Mens jeg sitter der, blir jeg spurt minst 20 ganger om jeg trenger dop, speed, piller, ja hele repertoaret. Det er vanlig det, når man nærmer seg «gata». Alle trenger å få kjøpt noe eller solgt noe.
Øynene mine faller på et litt snodig par. Hva søren, tenker jeg. Han er godt kledd, det var jo bare to plussgrader ute, men jenta han har med seg, ei ung jente og mye yngre enn han, har kun ei jakke og bare bein uten strømper.
Hun prøver å fyre seg opp en røyk med skjelvende hender. Håret er ustelt og hun er blek. Hun er kanskje litt over 20 år og redd, kjemperedd. Redselen i øynene er synlig når hun spør sin eldre «venn», «du passer vel på meg?»
Han gliser ekkelt, og svarer «nei,» og går fra jenta, som plutselig kaster opp. Hun løper etter ham. Det er ikke pene tanker som går gjennom hodet mitt da.
En flott, velkledd mann dukker opp
Jeg tar meg en kaffe og en røyk, og ser ting gå som vanlig for seg der borte, som det pleier. I venstre øyekrok ser jeg en flott, velkledd og gråhåret mann. Han går rett bort til en av de som står der borte, og spør om noe.
Fra der jeg sitter kan jeg høre ganske godt. Han ber om piller, stakkars mann. Får ikke pensjonistene det de trenger nå til dags, undrer jeg.
Etter bare en liten stund hører jeg høye stemmer, krangel i emning, og så et høyt skrik: «Neeeei!» Så ser jeg en som beinflyr nedover Brugata i vill fart. Det er en som har tatt «løper'n» igjen. «Løper'n» betyr en som har snappet til seg dop, vesker, uten å betale for det.
De bruker ikke rusmidler selv, men følger med på hvem som har penger, eller en som er et lett offer. De later som at de skal kjøpe noe av deg, byr deg rundt et hjørne, så ikke politiet spotter dem. Høres fornuftig ut, ikke sant? Vel, det er det ofte ikke. Du blir robba, for rundt hjørnet står det flere. Den som tilbød deg dop er ikke alene.
Når ble det egentlig sånn? Knivstikkingene på kveldstid, bøffing, vold, vonde ting. Og vi sliter like mye, alle sammen her nede, tenker jeg. Vi har så lite hele gjengen.
Gamle folk selger medisiner for å få mat
Pokker heller, dette er så feil. Hvor mange har ikke brukt opp sine siste, tiltiggede kroner og ender opp med en liten bæg med Fisherman's Friend, eller bare en liten stein? Faan ta bøffere.
Mens jeg sitter der og freser, sint over løpere, ranere og bøffere, kjenner jeg at jeg begynner å bli kald. Kaffen holder meg ikke varm lenger. Jeg skjønner det er på tide å ta «nistepakka» mi. Mens lurer på hvor jeg kan gjemme meg kommer en eldre mann i en motorisert rullestol bort.
Det finnes et slags samhold i «skammens gate», altså. Syke folk får av til hjelp med å bli trillet i rullestolen, bort til sprøyteluka eller brukerrommet.
«Hei, Janne» smiler han. «Hvordan går det?»
«Bare bra, litt opp og ned», svarer jeg, og gir han samtidig en god klem.
«Er du hypp på noe Lyrica, billig?", sier han og fortsetter. «De går billig i dag, for jeg er så sulten, jeg trenger mat.»
Det stikker til i hjertet mitt. Jeg bruker ikke sånt, så jeg takker nei. Lyrica er medisiner mot fantomsmerter, men brukes av mange fordi de får sove av det.
«Har de ikke matutdeling på Evangeliesenteret i dag? Sjekk det ut, da,» sier jeg.
«Åh, da skynder jeg meg bort», svarer han, tråkker gassen i bånn og kjører sin vei.
Jeg blir sittende igjen med klump i halsen og tårer i øynene. Herregud, dette er faen meg ikke riktig. Gamle folk må selge medisinene de trenger selv for å få mat. Det går virkelig ikke an. Jeg sender noen mindre pene tanker til de som styrer med sånt.
Vingle-Jonas Gahr Støre får gjennomgå mest. Rusreform-dreperen.
Vennen min kommer tilbake uten matpose og er tydelig lei seg.
«Det er ikke før i morgen», sier han. Jeg blir like lei meg som han. Hadde jeg hatt penger, skulle jeg ha kjøpt mat til han. Han kjører sin vei.
Nå kjenner jeg at jeg må skynde meg å ta nista mi. Jeg fryser, mens svetten samtidig renner under armene mine. «Atsjo!» Der kom det et nys óg, gitt. Enda et tegn på at jeg må skynde meg.
Må man, så må man
Jeg haster bortover veien, vekk fra Storgata og finner en liten bortgjemt trappeoppgang. Jeg tar frem medisinen min, får opp pakken i en fei, roter i veska mi for å finne snårte-røret. Jeg leter og leter, og til min store lettelse finner jeg den lille sugerørsbiten sammenklemt i lommeboka mi.
Jeg stikker røret opp i den lille posen og snårter litt i hvert nesebor.
Jeg setter meg på trappa til jeg kjenner magen faller på plass. Det er som en gjeng mursteiner som flakser rundt i magen, endelig faller på plass, som en perfekt murvegg. Varmen sprer seg i hele kroppen. Medisinen har gjort jobben sin.
Jeg løfter opp hodet og titter rundt meg. Jeg må le litt av meg selv, for rundt meg står det også andre og friskmelder seg på trappene. Jeg så dem ikke da jeg kom, men de hadde nok vært der hele tiden.
Det er noe med «friskmelding-skylappene» man får. Alt som betyr noe, er å bli frisk. Jeg føler meg med ett skikkelig narkoman. Men må man, så må man.
Så jeg like ung ut da jeg begynte?
Jeg rusler bort til stolen min igjen, med formen på plass, og kjøper meg en kaffe til. Den billigste, selvfølgelig. Alt går sin gang borte i gata. Noen kjøper, andre selger.
Noen høyrøsta stemmer skjærer seg gjennom resten av praten. Det er visst bare den vanlige kranglinga om prisen på et eller annet.
Klientellet har endret seg mens jeg var borte. Det er så mange unge mennesker, tenker jeg, og lurer på om jeg så like ung ut da jeg begynte å ruse meg med heroindriten og alt det andre man blir fristet til å prøve.
Jeg konkluderer med at jeg var nok det, jeg også.
Mørket sniker seg innover i Storgata. Stemningen hardner liksom litt til. Folk som har gått på speed i tre-fire dager prater med folk som ikke er der. Noen har fått for mye GHB sjangler bortover veien, mens venner prøver å passe på.
Alt blir mørkere på alle måter, og jeg kjenner det er på tide å ta turen hjem. Jeg liker meg ikke i skammens gate i mørket. Mørke ting skjer da.
Jeg tenker på hvor heldig jeg er
På toget hjem tenker jeg på hvor heldig jeg egentlig er. Jeg har tak over hodet, en mann som elsker meg, og som gjør klar en medisinjustering til jeg kommer hjem.
Men jeg, som så utrolig mange andre, må gjøre ting vi ikke liker for å overleve. Fra dag til dag, og fra time til time.
Det er en rusmisbruker som trist går til sengs i kveld, med visshet om at jeg våkner som den samme rusmisbrukeren i morgen tidlig også.
