Progressiv ruspolitikk: Vi må se levekårsforskjellene

Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, sier som gjesteblogger blant annet:
"Jeg vil påstå at institusjonsapparatet vi i dag kaller for «rusrefeltet» historisk er tett forbundet med kontrollpolitikken rettet mot gatemiljøene. I vårt ideologiske sentrum står det forvridde og syke mennesket hvis tilstand har blitt uløselig knyttet til «narkotika» fremfor samfunnet med sine utstøtingsmekanismer. Utstøtingsmekanismer vi kan streve med å se selv når de stirrer tilbake til oss fra avgrunnen i form av en hvit strek. Malt opp av politiet for å skille de uverdige fra de verdige.
Kontrollpolitikken rammer voksne og barn som kommer fra bydeler med høy minoritetsandel og lavinntekt. Ifølge en ikke enda publisert artikkel av professor Willy Pedersen og professor Tilmann von Soes løper ungdommer med foreldre som har mindre enn fire års høyere utdanning, syv ganger høyere risiko for å bli straffeforfulgt enn ungdom hvis foreldre har høyere utdanning. Er du ungdom og bor i Bydel Stovner eller Alna blir du arrestert tre ganger så mye som ungdom fra Ullern og Frogner. Dette til tross for at ungdommene fra vestkanten bruker dobbelt så mye cannabis.
Veien videre må bli at vi også husker historien og arbeider oss gjennom ved å stille oss selv til ansvar. Ansvar for at ett av ti barn vokser opp i fattigdom. At Oslo er en delt by. At minoritetsungdommer med rette opplever at de blir siktet ut for kontroll. At ungdommer fra lavinntektsbydeler blir systematisk mer straffet enn ungdom fra bydeler med høyere inntekt.
Denne urettferdigheten har blitt rettferdiggjort ved at vi opprettholder en flere hundre års gammel kontrollpolitikk. En politikk som har handlet om at publikum ikke skal sjeneres av symptomer på et samfunn er basert på en urettferdighet som skaper nettopp disse symptomene. Det er nok symptombehandling nå," sier han blant annet.
Les hele hans tekst nedenfor.