Rus

Bostedsløse nektes en seng over natta

Fr.P-byråd Jøran Kallmyr snakker med store bokstaver at ingen skal bli tvunget til å sove på gata. Alle skal garantert få en seng over natta. Igjen og igjen får jeg eksempler på at virkeligheten er en annen. Som her en henvendelse fra en ansatt i Rusmiddeletaten:

”En kveld jobbet jeg lenge for å skaffe overnatting til en øst-europeisk mann. Han satt i rullestol. Snakket ingen språk vi kunne dele. Ved henvendelse til Sosial Vakttjeneste avviste de i utgangspunktet henvendelsen med at han ikke hadde rettigheter. Vi gjorde diverse saker for å forsøke å skaffe ham en plass. Ved ny henvendelse til Sosial Vakttjeneste sa jeg at vi kommer i det minste bort og får vedtaket på at han var avvist, og slik at han kunne få hjelp til å anke dette vedtaket. De sier da at dette ikke er mulig fordi de ikke fatter enkeltvedtak om avvisning."


Byråd Jøran Kallmyr hevder at alle som har behov skal få et akutt botilbud, i den forstand at ingen skal bli tvunget til å sove under broer, i trappeoppganger eller ute.

Jeg tror han lett vil kunne si: vi har masse ledige senger.

Og årsaken er trolig at terskelen å få hjelp er gjort så kronglete at hjelpetrengende faller fra på veien. Innsøkningsveien er ikke tilpasset brukergruppen. Ansatte i Rusmiddeletatens botiltak opplyser at mens de tidligere år har hatt kø for å komme inn har de nå relativt liten pågang.

 Årsaken kan være, som en av de ansatte forteller: ”Jeg har gjort følgene erfaringer selv med innsøkning av klienter via Sosial Vakttjeneste. Fulgte en utenbys bruker til Legevakta og ventet gjennom hele prosessen med ham. Det tok ca 1 time og 45 min. å vente på saksbehandler på Legevakta. Jeg tror ikke han hadde ventet så lenge dersom vi bare hadde satt ham der til å vente alene. Våre brukere er ikke spesielt tålmodige alltid. Noen har også en fremferd eller utseende som gjør at de fra tid til annen enten selv forlater venterommet, eller at de blir bedt om å gå. På Legevakta trekker de en vanlig ventelapp for sykdom. Sånn jeg forstår det betyr dette at Sosial Vakttjeneste ikke har mulighet til å vite noe om hvor mange som faktisk har henvendt seg for overnatting.”

Men igjen har vi nye, konkrete, eksempler på at Sosial Vakttjeneste avviser personer som er i en akuttsituasjon og uten et sted å bo. For å sitere fra en ansatt i Rusmiddeletaten:

”En kveld jobbet jeg lenge for å skaffe overnatting til en øst-europeisk mann. Han satt i rullestol. Snakket ingen språk vi kunne dele. Ved henvendelse til Sosial Vakttjeneste avviste de i utgangspunktet henvendelsen med at han ikke hadde rettigheter. Vi gjorde diverse saker for å forsøke å skaffe ham en plass. Ved ny henvendelse til Sosial Vakttjeneste sa jeg at vi kommer i det minste bort og får vedtaket på at han var avvist, og slik at han kunne få hjelp til å anke dette vedtaket. De sier da at dette ikke er mulig fordi de ikke fatter enkeltvedtak om avvisning. Sånn jeg leser byrådens redegjørelse til bystyrets helse- og sosialkomite (info fra IJ: på spørsmål fra meg) så hevder han at det fattes slike vedtak. Det hele endte med at vi plasserte mannen på venterommet på Legevakta for å vente på Sosial Vakttjeneste. Etter det jeg forsto ble han dagen etter hjulpet til ambassaden.”

Sosial Vakttjeneste har selvsagt her en gal forståelse av Lov om sosial omsorg. Dersom man er i en akutt-situasjon og ikke er i stand til å ta vare på seg selv så skal man ha hjelp, uavhengig av hvorvidt man er Osloborger, fra annet sted i landet eller utenlandsk statsborger. Man kan ikke, slik sosialtjenesten her gjorde ved første henvendelse, avvise en hjelpetrengende ved å si at han ikke har noen rettigheter.

Det bør være en klar forutsetning for å få oversikt over situasjonen for akuttplassering av bostedsløse i Oslo at:

1. Legevakta/Sosial Vakttjeneste på en skikkelig måte registrerer alle som henvender seg, hvor mange som blir avvist og hvor mange som får løst sitt akutte botilbud.

2. Rettsikkerheten til brukerne tilsier at det blir fattet et (skriftlig) vedtak som kan dokumenteres og om aktuelt: påklages/ankes

Så langt jeg ser det er dette helt nødvendig for at kommunen skal ha en oversikt over de behov som synliggjøres gjennom henvendelsene, hvordan henvendelsen/behovet blir løst og til sist; hvorvidt kommunens hjelpetilbud er tilstrekkelig.