Rus

Bymisjonen: Oslo trenger et møte- og værested for mennesker som streifer omkring i byen

Bymisjonen: Oslo trenger et møte- og værested for mennesker som streifer omkring i byenAlle som har kontakt med rusavhengige vet at en del mennesker vil forbli akkurat det. Mange er syke, slitne og tviler på at livet har noe godt å by på. Dette er mennesker som vi som et minstekrav kan møte med omsorg og verdighet. Å bli sett, møtt med omsorg og respekt kan gi nytt livsmot og bidra til å forebygge både tilsikta og utilsikta overdoser. Men omsorg er mer enn ord, det må gis seg utrykk i politisk handling, pasientrettigheter som andre borgere og et være/bosted der den enkelte kan være trygg og få omsorg og et verdig liv, sa Kirsten Eeg, sosialkonsulent ved Kirkens Bymisjons møtested for rusmisbrukere, Møtestedet, bl.a. da hun møtte bystyrets helse- og sosialkomite.



Møtestedet, Kirkens Bymisjon, Kirsten Eeg, sosialkonsulent

Helse og sosialkomiteens arbeidsseminar om overdose- dødsfall

23.01.09

Kirkens Bymisjons utkikkspunkt er i første rekke: rusavhengige sett fra Møtestedet i Skippergata. Kafeen har vært i drift ca 71/2 år, i hovedsak bemannet med helse- og sosialarbeidere samt frivillige til matlaging og praktisk kafedrift. Vi har kontakt med ca, 3000 ulike personer i løpet av 2008, og ca. 30.000 besøk i 2008. I parentes kan vi bemerke at opprustningen av kommunens lavterskeltiltak, med feltpleie og matservering har ført til at mange oppholder seg i lavterskelboligene store deler av døgnet.

Vi opplever at gjester dør, for noen er det en klar dødsårsak, for andre synes omstendighetene rundt dødsfallet mer uklare. Vi møter rusavhengige i alle faser av ruslivet og livsløpet. Vi spør oss selv og hverandre hvem blir nestemann som dør? Selvsagt kjenner vi ikke svaret. Vi ser et stort behov for å vite mer om årsaken til dødsfall blant rusavhengige og er glad for initativet til dette seminaret. De livsvilkårene mange lever under er slik at vi ofte forundres over at enkelte personer fortsatt er i live. Vi vil derfor fokusere på noen konkrete forhold både innenfor kommunens ansvarsområde og innenfor helseforetakenes ansvarsområde som vi mener kan forsterke faren for overdoser.

I uke 48 gjennomførte Norsk institutt for by- og regionforskning en kartlegging av bostedsløse i Norge. Møtestedet var en av de instansene som systematisk samlet informasjon den uka. Samtlige av våre besøkende ble intervjuet. 35 gjester oppga å være uten fast bolig, 26 menn og 9 kvinner. 21 personer hadde i denne omgangen vært bostedsløs mer enn 6 måneder, 9 manglet bolig mellom 3 uker og 6 måneder. For 20 av personene var bostedsløshet et stadig tilbakevendene problem. 11 bodde i lavterskelbolig. Det betyr at bare 4 av 24 boligløse benyttet kommunens akuttovernattingstilbud. Vi kan spørre oss om grunnen til det.

Vi tror det bl.a. henger sammen med organiseringen/tilgjengeligheten til dette tilbudet. Organiseringen av akuttovernattingstilbudet, med henvendelse på Legevakta som Sosial Vakttjeneste er samlokalisert med, oppleves svært vanskelig, av flere grunner. For det først: trekke kølapp på Legevakta vente på å bli registrert, Så ny ventetid etter at en er henvist til rett kø. Ventetiden kan komme opp i timer. Jeg var selv på Legevakta for et par uker siden og kom i snakk med en rusavhengig som fortalte at den dagen hadde han ventet i 4 timer og dagen før i 6 timer. Liknende historier har vi mange av på Møtestedet. I ventetiden kreves det at den enkelte oppfører seg ordentlig, ikke forstyrrer andre, syke ventende. På et venterom med mange syke mennesker er det rimelig å stille krav til atferd. Rusavhengige som forstyrrer blir bedt av vaktene om å forlate Legevakta uten å få framsatt sitt ærende.

Et annet forhold er at mange ikke klarer den lange ventetiden. Ofte skriker kroppen etter rusmidler og de er avhengige av å skaffe seg, ”det de trenger for å bli friske,” som de kaller det. Etter vår erfaring er det altså mange som velger/ser seg nødt til å sove ute fordi akutt tilbudene er vanskelig tilgjengelig. I tillegg kommer at etterspørselen til akuttovernatting er svært skiftende avhengig av værforhold, dato for utbetaling av sosialhjelp og trygd. Vår erfaring er at den som henvender seg får en seng som regel får tilvist en seng, samtidig har vi erfaring for at på kalde og våte dager kan det bli fullt. Da henvises rusavhengige og andre hjemløse til å sove ute. Kampen om å definere seg bort fra ansvaret. Flere eldre svært fysisk og psykisk syke. I denne gruppen er det også flere som sier de ikke klarer å bo inne, på grunn av ”nervene.” De er urolige og vandrer ofte gatelangs. Særlig mangler det tilpassede boliger for menn i denne kategorien. I denne gruppen hører vi mennesker som sukker, ”jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette livet”.

Personer med store sammensatte helseproblemer går rundt uten at en instans tar ansvar. Tvert imot er vår erfaring at det er en kamp for å fraskrive seg ansvaret for de mest ressurskrevende menneskene. Nødvendig helsehjelp er ikke tilgjengelig. Dette gjelder både fysisk og psykisk helsehjelp. Det hjelper lite at denne gruppen har fått pasientrettigheter på papiret, når vi erfarer at det stadig er opp til den enkelte helsearbeider å avgjøre om den rusavhengige skal få behandling. Dette handler bl.a. om den rusavhengige skal få metadon og eventuelt andre medikamenter som er nødvendige for å gjennomføre livsviktig medisinsk behandling. På dette feltet etterlyser vi klare retningslinjer fra helsemyndighetene.

Her kan vi nevne mange eksempler: En rusavhengig der sykehuset har vurdert at det er nødvendig med hjerteoperasjon blir nektet operasjon for han blir oppfattet som ikke samarbeidsvillig nok. Han hadde ruset seg på sykehuset. En rusavhengig uten bolig, bor ute, blir utskrevet fra sykehus med beskjed om å administrere sine medisiner mot blodpropp selv. På gata blir mannen frastjålet sine medisiner. Han hadde ingen fastlege og sykehuset sa at han var utskrevet. De hadde ikke oppfølgingsansvar. Eks jente medd dobbeltsidig lungebetennelse, får antibiotika intravenøst. Hun går fra avdelingen. Kommer tilbake dagen etter. Ber om ny innleggelse, men blir avvist. Fastlegene kvier seg sterkt for å ha rusavhengige på sin liste. De er krevende pasienter som tar mye tid, - de er en utfordring for legen og ofte et forstyrrende element på venterommet.

Sårbare faser: Utskrivning fra institusjon, enten det er behandlingsinstitusjon, sykehus eller fengsel er sårbare faser. Mange blir skrevet ut uten oppfølging, verken fra institusjonen eller 1. linje tjenesten. Vår erfaring er at det er spesielt sårbart der institusjonsoppholdet er avbrutt, med eller mot den rusavhengiges egen vilje. Eks. innlagt sykehus, får metadon 140 mg under sykehusoppholdet. Blir utskrevet på dagen, mister metadon. Er dette en medisinsk forsvarlig behandling? Slike situasjoner bidrar etter vårt syn til å øke faren for overdose. Ambulansetjenesten, 113 gir vi uforbeholden ros til. De kommer raskt til stede. Gjør det som er medisinsk nødvendig, og spør alltid om den rusavhengige som nettopp har hatt en overdose vil bli med til Legevakta. Mange svarer nei takk og begir seg ut i byens gater igjen.

Vårt spørsmål er: er det noen systematisk melding av disse sakene videre til helse- og eller sosialtjenesten, slik at disse personene kan blir fulgt opp? Den manglende sammenhengen mellom ulike behandlingstilbud, med lange ventetider mellom de ulike tilbudene, skaper svært sårbare situasjoner og dager. Et eksempel er at Legevakta etter rusreformen ikke lenger kan legge inn pasienter direkte i avrusningsinstitusjonene.. Eks. Ei jente, 25 år hadde etter mange forsøk på avrusning endelig lykkes. Hun strålte. Institusjonen anbefalte å søke videre utredning for henne. I ventetiden ble hun utskrevet. Hvor lenge må hun vente? 7 mnd. hadde hun blitt forspeilet. Hun gikk rett ut og satte seg et skudd. Ruskulturen er preget av behovstilfredsstillelse her og nå. I en slik kultur er det ekstra vanskelig å vite at en må tåle fysisk og psykisk smerte over lang tid før en kan få nødvendig hjelp.

For å sette spørsmålet på spissen: Hva er vitsen med å påføre et ungt menneske enda et nederlag, - jeg klarte ikke å bli rusfri, slik jeg gjerne vil, denne gangen heller. Byen mangler døgnåpne tilbud. Møtestedet har et godt samarbeid med kommunens gatenære tiltak, spesielt OKT. De er velvillige og strekker seg lang, samtidig erfarer vi at etter overdoser eller ved sterk ruspåvirkning har OKT lite å spille på. ”vi har ingen steder å gjøre av dem, ingen steder de kan hvile seg litt, utover sen kveld og natt. Det eneste de kan gjøre er å bringe folk til Legevakta.

Kirkens Bymisjon mener det er behov for et døgnåpent sted for menneskene som streifer om i byen og som ikke er så syke at de trenger medisinsk behandling. Et åpent sted der det er varmt, mat, omsorg og helse og sosialfaglig kompetanse til videre henvisning.
 
Alle som har kontakt med rusavhengige vet at en del mennesker vil forbli akkurat det, mange er syke, slitne og tviler på at livet har noe godt å by på. Dette er mennesker som vi som et minstekrav kan møte med omsorg og verdighet. Å bli sett, møtt med omsorg og respekt kan gi nytt livsmot og bidra til å forebygge både tilsikta og utilsikta overdoser. Men omsorg er mer enn ord, det må gis seg utrykk i politisk handling, pasientrettigheter som andre borgere og et være/bosted der den enkelte kan være trygg og få omsorg og et verdig liv.

You have no rights to post comments