Rus
Rusmiddeletatsdirektør: Bekymret for utviklingen
Lilleba Fauske, direktør i Rusmiddeletaten, er ei dyktig dame det er grunn til å lytte til. Forleden var hun i bystyrets helse- og sosialkomite, og understreket at vi satser for lite på de som har tatt et valg om å komme seg vekk fra rusen:"Som fagperson som har jobbet en del år i dette feltet er jeg bekymret for utviklingen – det at vi som samfunn nesten ser ut som om vi har gitt opp - at det ikke er mulig å komme seg ut av rusmiddelmisbruk. For noen er det ikke det, og de bør får den hjelpen vi gir dem nå. De bør få metadon, subutex – gjerne mer lavterskel enn i dag.
Kommer det penger fra staten til rusfeltet så har det de siste årene vært ennå mer til de som driver i aktiv rus, det er så vidt jeg vet ikke noen kommende satsning på de som faktisk sliter for å komme seg vekk fra rusen og har tatt valg om det. Men for veldig mange er det mulig - og de bør få atskillig mer hjelp til å forbli rusfri enn det de får i dag. Vi som fagfolk bør bli flinkere og mer kreative når vi følger opp personer i denne fasen – men da må vi få politiske beslutninger som sier at dette arbeidet skal opp-proriteres", sa hun bl.a. Les hele innlegget hennes under.
Takk for invitasjon.
Nå husker jeg ikke ordrett hva jeg sa da vi var sammen en hel dag. Men jeg husker samtalen på Hovin hvor vel også dette utsagnet som komiteleder Keshvari var ”..det er blitt for lett å være rusmisbruker i denne byen” ble uttalt.
Hvis jeg sa det sånn, tror jeg nok at det var sagt i en sammenheng som ikke ga det bombastiske inntrykket.
For det enkelte individ er det slettes ikke lett å være rusmiddelmisbruker, verken i Oslo eller andre steder.
Uansett, jeg er svært glad for å få anledning til å utdype meningen bak denne spissformuleringen.
Utgangspunktet for mitt menneskesyn og det arbeidet jeg gjør i etaten er at alle mennesker har valg. Også mennesker med sterk rusavhengighet har valgmuligheter, selv om disse valgmulighetene i perioder er begrenset fordi avhengigheten og trangen til å ruse seg overstyrer mye annet. I slike perioder i livet vil brukeren velge rusen.
Når våre brukere er i en slik sterk avhengighetsfase er det viktig at vi har gode tilbud som er med på å gjøre livet litt enklere i en svært slitsom hverdag, og hvor vi viser at vi har tro på at den enkelte også kan gjøre gode valg for seg selv.
Vi har gjennom de siste 10 årene hatt sterk fokus på å bedre tilbudet til brukere i aktiv rus. Vi har økt bemanningen, både med og uten bystyrebevilgninger, og det er flere med fagutdanning som jobber i denne delen av Rusmiddeletaten enn tidligere.
Vi har fått matservering og fokus på ernæring, feltpleie, tannhelsetilbud, økt tilgang på hjelp ifbm. Psykisk helse. Vi har eget sprøyterom og vi deler ut rent brukerutstyr på en rekke steder i Oslo. I tillegg driver Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen mange lavterskeltilbud – delvis finansiert at kommunens midler – til den samme brukergruppen.
Utfra den siste oversikten jeg har driver kommunen eller private 13 væresteder i Oslo sentrum, de fleste har åpningstid hver arbeidsdag og tidsrommet som er dekket er 08.00 – 22.00. I tillegg har vi 4 Villa-marer i kommunal regi med daglig åpningstid. På disse stedene er det gratis mat, og mange har også utdeling av klær, dusjmuligheter og vi har 8 feltpleiestasjon. Lørdag og søndag er det riktignok langt færre som har åpent, og det er også kortere åpningstid.
For noen måneder siden åpnet i tillegg Kirkens Bymisjon 24/SJU som har døgntilgjengelighet. Dette skulle være et litt annerledes tilbud med vekt på å hjelpe psykisk syke, men erfaringen fra vår side er at de også opptrer som værested og varmestue.
Dette og andre tilbud er ment for Oslo kommunes brukere, men det er ikke å stikke under en stol at de til dels meget gode tilbudene kommunen har for personer i aktiv rus tiltrekker seg andre rusmiddelmisbrukere fra andre kommuner.
At Oslo også har åpne narkotikascener hvor det er enkelt å få tak i narkotika bedrer ikke situasjonen.
Rusmiddeletaten har nærmere 200 senger til brukere i aktiv rus, og på disse stedene er det akseptert at man ruser seg daglig.
Vi snakker ofte om at disse stedene har lav terskel, og det har de. Det er lett å få plass, og det er akseptert at du ruser deg, selv om det også jobbes med at hver enkelt skal være med på å bedre sitt liv, sin egen helse, for eksempel ved å spise litt mer, ruse seg med mindre doser. Vi har sterk fokus på høy etisk standard overalt i Rusmiddeletaten, og jeg er mektig stolt over hvor flott innsats våre folk gjør. Men jeg må si at jeg er ekstra stolt over de som jobber på husene våre, i lavterskel, i Uteseksjonen og annen oppsøkende virksomhet.
Media – og mange politikere – har stadig fokus på den gruppen som etter min mening har et godt tilbud, de aktive rusmiddelmisbrukerne som vil fortsette med et liv i rus.
At de har det vanskelig er sikkert, men det er et dillemma for oss i etaten, at når vi sammen med sosialtjenesten tilbyr mer rehabiliterende tiltak så velger mange å si nei, og fortsette et liv inn og ut av lavterskelhusene.
Bakgrunnen for min uttalelse var ikke å ”rakke ned på” det tilbudet vi har for de som er i aktiv rus. Vi gjør en god jobb vi er stolte av, men det er absolutt ting vi kan gjøre bedre. Vi kan samarbeide bedre om den enkelte klient, jobbe bedre med IP, blir flinkere til å møte den enkeltes behov. Verken ansatte eller jeg som direktør i Rusmiddeletaten er ikke av den oppfatning at alt er såre vel, langt ifra. Vi ønsker å utvikle oss og jobber stadig for å bli bedre.
Mitt hovedanliggende er å vise at denne gruppen av våre brukere kanskje har et såpass godt tilbud at vi heller burde legge vekt på de som ikke har et så godt tilgjengelig apparat. Og da sikter jeg til den delen av våre brukere som ønsker å komme bort fra rusmisbruket, som ikke orker mer og vil ha avrusing, behandling eller annen hjelp til å komme vekk fra aktiv rusing.
I vårt land er lavterskel blitt synonymt med skadereduksjon. I andre land brukes lavterskel også om andre deler av apparatet, avrusing, behandling og rehabilitering.
I mange andre land er det lav terskel også for den gruppen av våre brukere som jeg nevnte i sted – de som nå vil jobbe for å komme ut av rusmisbruket, som vi bli rusfri, bli reintegrert i vårt samfunn, få en stabilt sted å bo med vanlige dagligdagse sysler.
Dere som sitter i Helse- og sosialkomiteen vet like godt som jeg at etter rusreformen har ventetiden til avrusing økt. Tall fra forrige uke fra nettsiden til H-sørøst viser 1 uke ventetid til alkohol og 6 uker ventetid til avrusing på narkotika. Klienthistorier – og de får jeg stadig –kan tyde på mye lengre ventetid når det gjelder narkotika.
Jeg snakket i dag med en av lederne på en institusjon i Blåkors, der var det registert opp til 6 mnd. ventetid på avrusing narkotika, selv om vedkommende hadde lovnad om plass på institusjon etterpå.
I tillegg er det jo blitt sånn at det er vurderinger som skal gjøres før du får innvilget pasientrettigheter, og vi har mange historier på at våre brukere ikke får disse rettighetene innfridd uten betydelig kamp.
Dette er slettes ikke lav terskel….
Vi har ferske eksempler på klienter som blir avvist fra avrusing – etter å ha ventet i 6 uker fikk han ikke plass fordi man kommer 20 min. for sent til avtale på Ullevål. Heldigvis tok denne klienten kontakt med en i Rusmiddeletaten som kastet seg på telefonen og klaget, og dermed fikk vedkommende plassen sin allikvel.
Jeg tror ingen her i salen hadde blitt avvist på et sykehus hvor vi hadde sengeplass stående hvis vi kom 20 min. for sent.
Så lav terskel er det ikke snakk om…
Og ventetid til behandling er ennå lenger – nærmere ½ år på to av de institusjonene som var i kommunal regi før rusreformen – Ullvin og AFS.
Hvor lang ventetid det er for Oslo kommunes borgere er det umulig å få svar på. Tiltross for at Rusmiddeletaten og byrådsavdelingen har mast på å få disse tallene siden 2004 har det ikke latt seg gjøre å få andre tall enn de som er på institusjonsnivå.
Men når en klient da har kommet seg inn på avrusing, og behanding i spes.h.tjenesten så er behandlingstiden rimelig kort på institusjonsnivå – 1 år er ofte det maksimale, mest vanlig 6 mnd. Deretter er det snakk om poliklinisk behandling, og dette forutsetter minimum at du har et sted å bo.
Heldigvis har RME noen institusjoner som er skreddersydd for denne fasen, og vi har ikke så dårlig tid som staten…vi innser at denne fasen er svært krevende.
Så skal brukeren ut i egen bolig, der bør vi stille med langvarig bo-oppfølging for mange flere enn det vi gjør i dag….Mange trenger oppfølging, og det er ikke nok med et besøk i uken, men hyppig kontakt med støttesamtaler, hjelp til å greie å si nei til den måten man løste sine problemer på før – å ruse seg.
Mange trenger mye hjelp ifht. arbeid, godt sosialt nettverk, utdanning… Alt dette koster penger – det er dyrt å drive rusfrie tiltak.
Det er snakk om å sette inn økte menneskelig ressurser – enten fra den institusjonen som kjenner vedkommende eller fra sosialtjenesten eller andre.
Dette må det settes av midler til, dette er det mange kommuner som ikke har økonomisk evne til å få til.
Vi har jo så uendelig god og lang tålmodighet med de som ruser seg aktivt, det er vel og bra. Men vi som samfunn bør være langt mer tålmodige og forståelsesfulle for de som kjemper en kamp for å komme seg ut av rusingen.
I tillegg er det ofte lite mulighet til ekstra motivering i denne fasen, mange har trygd, og de får ikke så mye mer å rutte med selv om de når store mål. Mange sliter også med store gjeldsproblemer fra sin rustilværelse.
Det er vanskelig å forbli edru – og det er krevende for fagfolkene å jobbe med personene i denne fasen – vi er ikke gode nok på å jobbe med motivasjonen.
Vi har ikke lenger lovhjemmel som gjør at vi kan hjelpe klienter som trenger det ekstra, før kunne vi benytte §6.3 – tilbakehold med eget samtykke – en viktig hjelp for de som ønsket det.
Og utfordringene med NAV skal ikke nevnes, våre brukere har lav frustrasjonstoleranse, og når ikke en gang de statlige ytelsene fra NAV kommer er ikke veien tilbake til rusen så lang.Som fagperson som har jobbet en del år i dette feltet er jeg bekymret for utviklingen – det at vi som samfunn nesten ser ut som om vi har gitt opp - at det ikke er mulig å komme seg ut av rusmiddelmisbruk.
For noen er det ikke det, og de bør får den hjelpen vi gir dem nå. De bør få metadon, subutex – gjerne mer lavterskel enn i dag.
Kommer det penger fra staten til rusfeltet så har det de siste årene vært ennå mer til de som driver i aktiv rus, det er så vidt jeg vet ikke noen kommende satsning på de som faktisk sliter for å komme seg vekk fra rusen og har tatt valg om det.
Men for veldig mange er det mulig - og de bør få atskillig mer hjelp til å forbli rusfri enn det de får i dag. Vi som fagfolk bør bli flinkere og mer kreative når vi følger opp personer i denne fasen – men da må vi få politiske beslutninger som sier at dette arbeidet skal opprioriteres.
Det var disse tankene som var bakgrunnen for mitt utsagn, og dette er refleksjoner som veldig mange fagfolk innen rusfeltet deler med meg.
Kommentarer
Både norsklærer og medisinsk sosiolog synes jeg det har gått inflasjon i begrepet legemiddel assistert rehabilitering når man vil "rehabilitere" ved å gå gratis heroin.
Det forefaller som "etablissemente t" innen rusrehab, får de største kakestykkene, selv uten å kunne fremlegge tall som tilsier at deres metoder er virkningsfulle.
Jeg kan ikke skjønne at man kan synes at det å få MAR/LAR er et fullverdig alternativ i kraft av segselv. Spesiellt om man ser til at disse udokumenterte behandlingsform ene som finnes der ute opplever millionoverskud d, som en følge av rusmiddeletaten og kommunenes ukritiske bruk av disse instansene.
Min mening er at, greit, man kan kanskje ikke alltid måle noen umiddelbar effekt ved visse behandlingsform er, men da må man sørge for å innhente tall som kan dokumentere hvilken virkning de har over tid.
Det samme gjelder MAR/LAR, men der har man i kanskje enda større grad en plikt til å følge opp med gode tilbud om terapi, eller andre tiltak, pga at man er nødt til å følge opp det "løftet" man gir til brukerne i kraft av at man gjennomgår en inntaksprossess som syfter til å gi brukerne et adekvat tilbud.
Problemet pr idag, er at ressursene er FOR spredt! Jeg har i alle mine behandlinger, ALDRI opplevet at noen behandler eller instutisjon, har brydd seg et døyt om hva som skjer med et jeg ikke er betalende "kunde" lenger.
Det forefaller som man satser alt på å "forbruke" brukerne av disse tjenestene, og dersom man er flinke til å sjekke opp nye klienter, så kan man annonsere seg selv med at: "i fjor var det x-tusen på vår instutisjon, og x-tusen KAN ikke ta feil!".
Dette er en SKANDALE som MÅ AVSLØRES!
En talefør person har en gang sagt om Norge at ”her sitter alltid pendelen fast i taket”. Lilleba Fauskes uttalelser illustrerer dette godt. Tidligere var ansvaret for de dårligst stilte misbrukerne i all hovedsak overlatt til de veldedige organisasjonene . Etter at Metadon trådte inn på banen, ble mange av de ”fortapte” rusfri, og kunne formidle at også de som ligger i rennesteinen er mennesker det er verdt å ta vare på. Satsingen på de dårligste må sees i lys av dette, og det har medført merkbar og målbart bedre helse hos gruppen som helhet, spesielt i Oslo og noen andre bykommuner.
Nå synes Lilleba Fauske altså at pendelen har svingt for langt. Hun mener det er på tide at man bruker mindre ressurser på denne gruppa, og i stedet satser på de som skal bli helt rusfri. Det Fauske ikke nevner, er at det har skjedd en merkbar satsing også på behandlingsside n, med økt innsats i størrelsesorden 700 millioner ekstra pr år siden 2004. Mange flere enn før gjennomfører rusbehandling, og ventetiden for poliklinisk rusbehandling har gått ned.
Det er tragikomisk dersom en mener at utfordringen ligger i om det er den ene eller den andre gruppen av syke som skal tas vare på, når den egentlige utfordringen ligger i statlige myndigheters mangel på styring og kvalitetssikrin g av rusfeltet. Opptrappingspla nen for rusfeltet innholder ingen strategi, men spriker i alle retninger. Tiltak opprettes og nedlegges uten noen helhetlig plan over hvor og hvordan man ønsker å rette innsatsen. Det er ingen krav til behandlingsinst ansene om å bruke kunnskapsbasert e behandlingsmeto der, eller hvordan behandlingen skal tilpasses individuelt. Det er heller ingen interesse for å undersøke om de som har gjennomført rusbehandling er blitt bedre, evt rusfri, eller i hvilken grad de er fornøyd med behandlingen de har fått. Vi kan derfor anta at en altfor stor del av pengen som brukes på rusomsorg og rusbehandling i Norge like gjerne kunne blitt brukt til å fyre med.
Fram til en meningsfylt russtrategi på landsbasis er på plass (?), får vi håpe at Rusmiddeletaten ikke faller for fristelsen til å sette svake grupper opp mot hverandre, men klarer å se problematikken i sammenheng.
Har akkurat kommet hjem etter en meget god samtale om dette temaet på AAN. (AAN = Avdeling Avgiftning Narkotika, v/ Ullevål universitetssyk ehus, Oslo)
Kommer tilbake ang. dette på et litt senere tidspunkt.
I mellomtiden kan dere krysse fingrene for at jeg skal nå igjennom med mine ideer!
Dette er nemlig ingen selvfølge for noen av de som uttaler seg på vegne av brukerne.
Viser her til sitatet: "Som fagperson som har jobbet en del år i dette feltet er jeg bekymret for utviklingen – det at vi som samfunn nesten ser ut som om vi har gitt opp - at det ikke er mulig å komme seg ut av rusmiddelmisbru k. For noen er det ikke det, og de bør får den hjelpen vi gir dem nå. De bør få metadon, subutex – gjerne mer lavterskel enn i dag".
De fleste av oss som er for LAR-medikamente r om ikke LAR som nødvendigvis forvalter av denne ordningen, ( og mer varierte medisinerings-m uligheter for såvidt uten å mene å avspore debatten) - vi ser jo også tydelig at det trengs en mye større satsing på absolutt ALLE deler av rusfeltet, både mye mer individuell behandling for de som ønsker å bli rusfrie og er motiverte for dette - mere satsing på de som kanskje kan FÅ motivasjon om de blir fulgt opp bedre, og ikke minst ettervern og bolig.
Men - er det snakk om å fordele de eksisterende midlene så er selvfølgelig kampen igang fra alle grupperinger.
Den metoden som evt. kunne spare midler kan jo for eksempel være å fjerne LAR som jeg ser som et fordyrende mellom-ledd som i tillegg gjør prosessen mye mer langvarig og traumatisk for brukerne. Spesialist-lege -sentre kan da overta medisineringen av disse pasientene som skal ha metadon/subutex etc. Mange flere ut i felten heller enn at en så stor del av rusfeltets midler skal gå til det jeg kaller papirflyttere.
Effektivitet og større satsing på folk i felten - miljøarbeidere etc. vil garantert gjøre mye for å få flere til å ta imot gode behandlingstilb ud. Slik det er nå så er halvhjertede løsninger det de fleste oppnår. Derfor blir det så utrolig mange runder der midler til en stadighet sløses bort på mennesker som fortjener helhetlige tilbud for å klare det de ønsker å oppnå enten det er rusfrihet eller en stor kvalitets-hevin g i livet.
Men, en ting, og det er at LAR iverksetter mange flere tiltak enn å bare dele ut metadon.
Dette skal jeg komme nærmere inn på, når jeg har diskutert ferdig med LAR om et prosjekt som skal drives i deres, LAR, regi...
Jeg syns heller de skal bygge ut konseptet og sørge for at folk for et skikkelig tilbud om LAR-behandling, for pr definisjon er det bare de to første bolstavene som er tilgodesett i dagens LAR!
Når jeg var på kjøret og sto i metadonkøen, så var det at jeg kunne få kjøpt metadon som lekket ut på det svarte markedet, en liten del av min private midlertidige løsning.
Jeg mener at man heller skal gjøre dette medikamentet så lett tilgjengelig, siden det ikke gir ettertraktet rus, at det mister sin "markeds"verdi!
Fram til dette skjer, så mener jeg at lekkasje ikke er et ensidig onde!
Jeg deler forøvrig veldig få av de meningene som RIO har frontet de siste årene. Så jeg foreslår at dere endrer navnet fra RIO til noe annet. Hvorfor? Fordi vi er flere som ikke er helt på tråd med det dere forfekter, enn det dere har folk dere hevder å være en interesseorgano sasjon for, med dere!
Et forslag, 12-trinnsmodell ens venner, kanskje?
Og jeg må bare si for panelet sin skyld, at jeg har 40 år i livet, og 40 års erfaring med rus...(Mine foreldres rus i første del av livet...)
Jeg er ikke ANTI-RIO, men dere uttaler dere som dere eier retten til å avgjøre hva som er sant, veldig ofte, og det er en vinkling jeg liker dårlig!
Akkurat nå så føler jeg at det viktigste er å forsøke demme opp for antall "smittepunkter" , eller aktive rusavhengige som må selge dop for å finansiere sitt misbruk. Det er derrfor legalforskrivni ngsprossessen bør komme igang snarest!
Dette hevder ikke bare jeg, men tall fra Sveits, Holland og England taler et tydelig språk.
Uttalelser som kan skade denne prossessen er ikke "bare kritikk", det kan i forlengningen medvirke til at flere må DØ!
Også er det jo klart at jeg ikke kan være alene om å mene at en løsning på et problem, som faktisk er effektiv, er en god løsning, og kanskje det eneste som faktisk kan rettferdiggjøre en innsats. I kraft av det å faktisk være en effektiv løsning, i motsettning til de virkemidler man benytter seg av i dag, som bare medvirker til å gjøre problemene overdimensjoner te, i det de er dårlige løsninger...
;o)
Blindernveien rehab.
Her har jeg vært i 5 mnd. og mitt sosialkontor oppfører seg som om jeg bor på et hospits og er i full rus!
Det er umulig for meg å iverksette en fungerende fritid og en rehailitering i ordets rette forstand, med et vanlig livsopphold som utgangspunkt.
Dette forstår ikke sosialkontoret, og de trenerer dessuten mine utbetalinger dersom jeg ikke prioriterer deres ønskemål om avtaler, dokumentasjon etc.
Hele situasjonen er så ustabil som den kan få blitt, og jeg ønsker at man forsøker kjempe frem en direkte overføring til NAV trygd, og at man deretter gir sosialkontoret varsel dersom de feiler å gjøre dette innenfor en satt tidsfrist!
Vi, rusavhengige, er ofte utsatt for mange overgrep i sosialsaker, pga at vi er så avhengige av å ha et godt forhold til sosialkontoret.
Dette er uheldig, fordi personintresser og konflikter preger forholdet mellom klient og saksbehandler i mange tilfeller!
Vær så snill, start en debatt om disse forholdene! Det er faktisk helt hårreisende at et menneske skal kunne være sosialklient under flere tiår! Dette bør være umulig!
Med vennlig hilsen,
Isak A. Wøien
Det er kontraproduktiv t å bruke energi på å skyte hverandres overbevisning i senk. Vi alle har et mål for øyet; hjelpe de som idag ikke får hjelp, og gjøre det med alle midler som finnes!
Ingenting skal stå uprøvet i denne kampen, fordi et menneskeliv er mere verdt enn din personlige vilje, og din egen overbevisning.
Det er summen av alle tiltak som regnes, ikke detaljene i hvordan det skjer!
Nå må snart denne "stoltheten" ha utspilt sin rolle?
Eller hva sier dere andre?
Jeg er helt enig med deg Isak - det gavner ingen at den som trenger hjelp blir stående midt i mellom to grupperinger som slåss om hvem som har fasitsvaret for dems liv.
Dersom RIO virkelig ønsker å være det de heter, så er det et sterkt ønske fra meg at de begynner å føre ALLES tale i de sakene som det er nødvendig, og ikke bare for en liten del av de hjelpetrengende !
Dette her blir bare trist. Hvem er tjent med dette "munnhuggeriet" . Det kan sees ut som om det ikke finnes vilje til å forsøke å støtte hverandre i det viktige arbeidet vi alle gjør. Trist, trist og atter trist!
Jeg har blitt skuffet av utsgb fra RIO mer enn en gang...
Det å hevde seg være en hel gruppes interesseorgani sasjon, om så bare i navnet, det FORPLIKTER!
Get my point, please...
Jeg er forresten ingen eksplisitt forkjemper for akkurat heroin, det handler om å ikke bli dømt til et helvete på jord i kraft av det å være syk!
Dersom man finner andre, bedre løsninger som beviseligen, til motsetning fra minnesotamodell en, kan dokumentere å få til dette, da vil jeg være i første linje der også!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.