Rus

Rusmiddeletatsdirektør: Bekymret for utviklingen

Rusmiddeletatsdirektør: Bekymret for utviklingenLilleba Fauske, direktør i Rusmiddeletaten, er ei dyktig dame det er grunn til å lytte til. Forleden var hun i bystyrets helse- og sosialkomite, og understreket at vi satser for lite på de som har tatt et valg om å komme seg vekk fra rusen:

"Som fagperson som har jobbet en del år i dette feltet er jeg bekymret for utviklingen – det at vi som samfunn nesten ser ut som om vi har gitt opp  - at det ikke er mulig å komme seg ut av rusmiddelmisbruk. For noen er det ikke det, og de bør får den hjelpen vi gir dem nå. De bør få metadon, subutex – gjerne mer lavterskel enn i dag.

Kommer det penger fra staten til rusfeltet så har det de siste årene vært ennå mer til de som driver i aktiv rus, det er så vidt jeg vet ikke noen kommende satsning på de som faktisk sliter for å komme seg vekk fra rusen og har tatt valg om det. Men for veldig mange er det mulig  - og de bør få atskillig mer hjelp til å forbli rusfri enn det de får i dag.  Vi som fagfolk bør bli flinkere og mer kreative når vi følger opp personer i denne fasen – men da må vi få politiske beslutninger som sier at dette arbeidet skal opp-proriteres", sa hun bl.a. Les hele innlegget hennes under.


Takk for invitasjon.

Nå husker jeg ikke ordrett hva jeg sa da vi var sammen en hel dag. Men jeg husker samtalen på Hovin hvor vel også dette utsagnet som  komiteleder Keshvari var ”..det er blitt for lett å være rusmisbruker i denne byen” ble uttalt.

Hvis jeg sa det sånn, tror jeg nok at det var sagt i en sammenheng som ikke ga det bombastiske inntrykket.

For det enkelte individ er det slettes ikke lett å være rusmiddelmisbruker, verken i Oslo eller andre steder. 

Uansett, jeg er svært glad for å få anledning til å utdype meningen bak denne spissformuleringen.

Utgangspunktet for mitt menneskesyn og det arbeidet jeg gjør i etaten er at alle mennesker har valg. Også mennesker med sterk rusavhengighet har valgmuligheter, selv om disse valgmulighetene i perioder er begrenset fordi avhengigheten og trangen til å ruse seg overstyrer mye annet. I slike perioder i livet vil brukeren velge rusen.

Når våre brukere er i en slik sterk avhengighetsfase er det viktig at vi har gode tilbud som er med på å gjøre livet litt enklere i en svært slitsom hverdag, og hvor vi viser at vi har tro på at den enkelte også kan gjøre gode valg for seg selv.

Vi har gjennom de siste 10 årene hatt sterk fokus på å bedre tilbudet til brukere i aktiv rus.  Vi har økt bemanningen, både med og uten bystyrebevilgninger, og det er flere med fagutdanning som jobber i denne delen av Rusmiddeletaten enn tidligere.

Vi har fått matservering og fokus på ernæring, feltpleie, tannhelsetilbud, økt tilgang på hjelp ifbm. Psykisk helse. Vi har eget sprøyterom og vi deler ut rent brukerutstyr på en rekke steder i Oslo. I tillegg driver Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen mange lavterskeltilbud – delvis finansiert at kommunens midler – til den samme brukergruppen.

Utfra den siste oversikten jeg har driver kommunen eller private  13 væresteder i Oslo sentrum, de fleste har åpningstid hver arbeidsdag og tidsrommet som er dekket er 08.00 – 22.00. I tillegg har vi 4 Villa-marer i kommunal regi med daglig åpningstid. På disse stedene er det gratis mat, og mange har også utdeling av klær, dusjmuligheter og  vi har 8  feltpleiestasjon.  Lørdag og søndag er det riktignok langt færre som har åpent, og det er også kortere åpningstid.

For noen måneder siden åpnet i tillegg Kirkens Bymisjon 24/SJU som har døgntilgjengelighet. Dette skulle være et litt annerledes tilbud med vekt på å hjelpe psykisk syke, men erfaringen fra vår side er at de også opptrer som værested og varmestue.

Dette og andre tilbud er ment for Oslo kommunes brukere, men det er ikke å stikke under en stol at de til dels meget gode tilbudene kommunen har for personer i aktiv rus tiltrekker seg andre rusmiddelmisbrukere fra andre kommuner.

At Oslo også har åpne narkotikascener hvor det er enkelt å få tak i narkotika bedrer ikke situasjonen.

Rusmiddeletaten har  nærmere 200 senger til brukere i aktiv rus, og på disse stedene er det akseptert at man ruser seg daglig.

Vi snakker ofte om at disse stedene har lav terskel, og det har de. Det er lett å få plass, og det er akseptert at du ruser deg, selv om det også jobbes med at hver enkelt skal være med på å bedre sitt liv, sin egen helse, for eksempel ved å spise litt mer, ruse seg med mindre doser.  Vi har sterk fokus på høy etisk standard overalt i Rusmiddeletaten, og jeg er mektig stolt over hvor flott innsats våre folk gjør.  Men jeg må si at jeg er ekstra stolt over de som jobber på husene våre, i lavterskel, i Uteseksjonen og annen oppsøkende virksomhet. 

Media – og mange politikere – har stadig  fokus på den gruppen som etter min mening  har et godt tilbud, de aktive rusmiddelmisbrukerne som vil fortsette med et liv i rus.

At de har det vanskelig er sikkert, men det er et dillemma for oss i etaten, at når vi sammen med sosialtjenesten tilbyr mer rehabiliterende tiltak så velger mange å si nei, og fortsette et liv inn og ut av lavterskelhusene. 

Bakgrunnen for  min uttalelse var ikke å ”rakke ned på” det tilbudet vi har for de som er i aktiv rus. Vi gjør en god jobb vi er stolte av, men det er absolutt ting vi kan gjøre bedre. Vi kan samarbeide bedre om den enkelte klient, jobbe bedre med IP, blir flinkere til å møte den enkeltes behov. Verken ansatte eller jeg som direktør i Rusmiddeletaten er ikke av den oppfatning at alt er såre vel, langt ifra. Vi ønsker å utvikle oss og jobber stadig for å bli bedre.

Mitt hovedanliggende er å vise at denne gruppen av våre brukere kanskje har et såpass godt tilbud at vi heller burde legge vekt på de som ikke har et så godt tilgjengelig apparat.  Og da sikter jeg til den delen av våre brukere som ønsker å komme bort fra rusmisbruket, som ikke orker mer og vil ha avrusing, behandling eller annen hjelp til å komme vekk fra aktiv rusing.

I vårt land er lavterskel blitt synonymt med skadereduksjon. I andre land brukes lavterskel også om andre deler av apparatet, avrusing, behandling og rehabilitering.

I mange andre land er det lav terskel også for den  gruppen av våre brukere som  jeg nevnte  i sted – de som nå vil jobbe for å komme ut av rusmisbruket, som vi bli rusfri, bli reintegrert i vårt samfunn, få en stabilt sted å bo med vanlige dagligdagse sysler. 

Dere som sitter i Helse- og sosialkomiteen vet like godt som jeg at etter rusreformen har ventetiden til avrusing økt. Tall fra forrige uke fra nettsiden til H-sørøst viser 1 uke ventetid til alkohol og 6 uker ventetid til avrusing på  narkotika.  Klienthistorier – og de får jeg stadig –kan tyde på mye lengre ventetid når det gjelder narkotika.

Jeg snakket i dag med en av lederne på en institusjon i Blåkors, der var det registert opp til 6 mnd. ventetid på avrusing narkotika, selv om vedkommende hadde lovnad om plass på institusjon etterpå.

I tillegg er det jo blitt sånn at det er vurderinger som skal gjøres før du får innvilget pasientrettigheter, og vi har mange historier på at våre brukere ikke får disse rettighetene innfridd uten betydelig kamp.

Dette er slettes ikke lav terskel….

Vi har ferske eksempler på klienter som blir avvist fra avrusing – etter å ha ventet i 6 uker fikk han ikke plass fordi man kommer 20 min. for sent til avtale på Ullevål.  Heldigvis tok denne klienten kontakt med en i Rusmiddeletaten som kastet seg på telefonen og klaget, og dermed fikk vedkommende plassen sin allikvel.

Jeg tror ingen her i salen hadde blitt avvist på et sykehus hvor vi hadde sengeplass stående hvis vi kom 20 min. for sent.

Så lav terskel er det ikke snakk om…

Og ventetid til behandling er ennå lenger – nærmere ½ år på  to av de  institusjonene som var i kommunal regi før rusreformen – Ullvin  og AFS.
Hvor lang ventetid det er for Oslo kommunes borgere er det umulig å få svar på.  Tiltross for at Rusmiddeletaten og byrådsavdelingen har mast på å få disse tallene siden 2004 har det ikke latt seg gjøre å få andre tall enn de som er på institusjonsnivå.

Men når en klient da har kommet seg inn på avrusing, og behanding i spes.h.tjenesten så er behandlingstiden rimelig kort på institusjonsnivå – 1 år er ofte det maksimale, mest vanlig 6 mnd.  Deretter er det snakk om poliklinisk behandling, og dette forutsetter minimum at du har et sted å bo.

Heldigvis har RME noen institusjoner som er skreddersydd for denne fasen, og vi har ikke så dårlig tid som staten…vi innser at denne fasen er svært krevende.

Så skal brukeren ut i egen bolig, der bør vi stille med langvarig bo-oppfølging for mange flere enn det vi gjør i dag….Mange trenger oppfølging, og det er ikke nok med et besøk i uken, men hyppig  kontakt med støttesamtaler, hjelp til å greie å si nei til den måten man løste sine problemer på før – å ruse seg. 

Mange trenger mye hjelp ifht. arbeid, godt sosialt nettverk, utdanning… Alt dette koster penger – det er dyrt å drive rusfrie tiltak.

Det er snakk om å sette inn økte menneskelig ressurser – enten fra den institusjonen som kjenner vedkommende eller fra sosialtjenesten eller andre.
Dette må det settes av midler til, dette er det mange kommuner som ikke har økonomisk evne til å få til.

Vi har jo så uendelig god og lang tålmodighet med de som ruser seg aktivt, det er vel og bra. Men vi som samfunn  bør være langt mer tålmodige og forståelsesfulle for de som kjemper en kamp for å komme seg ut av rusingen.

I tillegg er det ofte lite mulighet til ekstra motivering i denne fasen, mange har trygd, og de får ikke så mye mer å rutte med selv om de når store mål. Mange sliter også med store gjeldsproblemer fra sin rustilværelse.

Det er vanskelig å forbli edru – og det er krevende for fagfolkene å jobbe med personene i denne fasen – vi er ikke gode nok på å jobbe med motivasjonen.

Vi har ikke lenger lovhjemmel som gjør at vi kan hjelpe klienter som trenger det ekstra, før kunne vi benytte §6.3 – tilbakehold med eget samtykke – en viktig hjelp for de som ønsket det.

Og utfordringene med NAV skal ikke nevnes, våre brukere har lav frustrasjonstoleranse, og når ikke en gang de statlige ytelsene fra NAV kommer er ikke veien tilbake til rusen så lang.Som fagperson som har jobbet en del år i dette feltet er jeg bekymret for utviklingen – det at vi som samfunn nesten ser ut som om vi har gitt opp  - at det ikke er mulig å komme seg ut av rusmiddelmisbruk.

For noen er det ikke det, og de bør får den hjelpen vi gir dem nå. De bør få metadon, subutex – gjerne mer lavterskel enn i dag.

Kommer det penger fra staten til rusfeltet så har det de siste årene vært ennå mer til de som driver i aktiv rus, det er så vidt jeg vet ikke noen kommende satsning på de som faktisk sliter for å komme seg vekk fra rusen og har tatt valg om det.

Men for veldig mange er det mulig  - og de bør få atskillig mer hjelp til å forbli rusfri enn det de får i dag.  Vi som fagfolk bør bli flinkere og mer kreative når vi følger opp personer i denne fasen – men da må vi få politiske beslutninger som sier at dette arbeidet skal opprioriteres.

Det var disse tankene som var bakgrunnen for mitt utsagn, og dette er refleksjoner som veldig mange fagfolk innen rusfeltet deler med meg.