Rus

En mer verdibasert frivillighet

En mer verdibasert frivillighet=Oslos redaktør Anlov P. Mathiesen ønsker debatt om de frivillige, ideelle, organisasjoners tilstedeværelse i rusomsorgen. I siste nummer har han en lederartikkel under overskriften "Omsorgsindustrien må dø", en artikkel jeg la ut på nettsiden. Ikke fordi jeg er enig i hans konklusjoner, men fordi jeg ønsker en levende debatt om organisering og ansvar innenfor bl.a. rusomsorgen. Debatten har de siste dagene gått friskt her.

Mitt syn er først og fremst:

- Det offentlige Norge er ikke bevisste nok på frivillighetens egenverdi, og lar i alt for stor grad de frivillige/ideelle organisasjoners bli stat/kommunens forlengende arm.

- De frivillige organisasjoners har i alt for stor grad latt seg innordne dette, noe vi først og fremst ser der organisasjonene er tjenesteprodusenter, innenfor rus-, eldreomsorg og barnevern. Gjennom anbudsregimet må Bymisjonen, Frelsesarmeen osv i stor grad innordne seg de kvalitetskrav og rammer kommunen har definert, og som blir like for alle anbydere.

I motsetning til =Oslo-redaktøren ønsker jeg større tilstedeværelse fra de ideelle organisasjoner på velferdssektoren, men at organisasjonene i større grad skal vektlegge eget verdisyn og kvalitet. Forskjellene er tydelige. Men jeg skulle ønske meg en ennå tydeligere forskjell på en institusjon drevet av Bymisjonen, kommunen og et internasjonalt konsern. At frivilligheten ble noe mindre kommersiell/markedsorientert. Og jeg vet at det også krever noe av kommunen selv; bl.a. økonomiske rammevilkår som gir muligheter for dette.

Kommentarer   

#1 Nikolai Torp Dragnes 12-06-2010 19:45
Hovedproblemet er at det er alt for få plasser. Det burde være overflod av plasser, for mange, ikke 10.000 for få. Argumentene til de som er mot at narkotika blir et helseproblem og ikke et justisproblem, er at det stadig blir mer narkotika. Nå er ikke det fakta, prisene har sunket til 1/2 av i 90-årene, men det er like mange heroinister, og det til tross for litt oppmykning i behandlingen av narkomane. Så hvordan skal man da få ned bruken? Det er sier seg jo selv, det må være behandlingsplas ser til alle narkomane, og noe som passer for alle narkomane. Valgfriheten og personkjemien finner man bare om narkomane selv finner et tilbud de er tilfreds med. Antallet plasser må økes, både kommunalt og statlig. Å si at narkomani er en statlig oppgave nå, er virkelig å sitte å se på filmer fra konsentrasjonsl eire med popkorn. Oslo kommune har fortsatt plikt til å sørge for at alle har bolig og mat i denne byen, og det er faktisk så langt man kommer i behandlingsplas ser, utenom at LAR er statlig. Måten Oslo Legevakt har behandlet narkomane i minst 10 år, med vektervold, er også forferdelig kriminelt. Oslo Kommune svarte meg i et brev at Feltpleien var et bra nok tilbud, men man kan gå 100 meter i Oslo Sentrum se og si at det er rent psykopatisk vrøvl av verste sort.
#2 Unni Aker 12-06-2010 22:38
Dette er en viktig diskusjon med innspill om en rekke ulike sider ved behandlingstilb udet. Jeg vil kommentere det som sies om plassituasjonen i inlegget over. Det er nok helt klart at behandlingstilb udet ikke er godt nok for alle. Men jeg synes det blir unyansert å trekke konklusjoner for hele feltet på grunnlag av situasjonen for en begrenset gruppe. Bildet er mer sammensatt. De fleste som har et rusproblem misbruker i hovedsak alkohol og ev. medikamenter. De aller fleste av disse har et godt og tilgjengelig behandlingstilb ud i Oslo. Likevel skal det ikke være slik at folk skal vente så lenge som det ble vist på nyhetene i kveld. Men det er en del av bildet at noen av dem som venter lenge selv venter å vente lenge fordi de ønsker EN spesiell insitusjon og avslår andre tilbud med kortere ventetid.
#3 Rita Nilsen 13-06-2010 15:01
Jeg syses det er på tide å kalle en spade for en spade, det er så mye rundtomsnakk at jeg tror det blir vansklig og finne noen andre lønsinger enn dem vi alt har i dag
#4 Inger Rekk 14-06-2010 08:41
Anonyme Alkoholikere, NA (Anonyme Narkomane) og Al Anon (for de som er påvirket av alkoholisme gjennom en annen person) er frivillige tilbud til alkoholikere, rusavhengige og deres familier. Hvem som helst som har et rusproblem eller kjenner noen som har det, kan kontakte disse organisasjonene og få hjelp med en gang. Det koster heller ingen ting. Dette er hjelp til selvhjelp. Organisasjonene er ikke politiske, ikke religiøse (selv om mange tror det, men mer et program for å forandre livsstil) og tar ikke i mot bidrag fra andre utenforstående. Dette for at ikke strid om penger skal avlede fra disse organisasjonene s eneste formål: Å hjelpe avhengige av alkohol og andre rusmidler og deres familier til å friskne til.

Tenk litt over det. Disse tilbudene er 100 prosent drevet av folk som har eller har hatt problem selv og som har funnet en løsning på sine problem. Denne løsningen har de fått gratis, og gir det gratis videre. Stat eller kommune eller andre institusjoner har ikke noe med dette å gjøre, tilbudet er fullstendig gratis, og organisasjonene hverken støtter eller motarbeider andre organisasjoner eller institusjoner, men holder seg fullstendig til sitt eneste formål: Å hjelpe andre som lider av avhengighet.

Dette har fungert siden disse ideene oppsto rundt 1930 og har vært en stor suksess siden, med mange millioner tilfriskede over hele verden i dag. Ideene har utspring fra leger, psykologer og religion, og ingen av tankene var nye den gangen AA oppsto. Det nye var måten disse tankene ble satt sammen på.

Det virker som om folk ikke helt har oppfattet hvor enkelt det kan være: En som har hatt problem selv, finner en løsning på problemet og bringer dette budskapet videre. Den eneste betingelsen for medlemskap i AA er å ha et ønske om å slutte å drikke. Det tilsvarende gjelder NA og Al Anon. Er dette ønsket sterkt nok til at personen tar kontakt med AA, så er løsningen på problemet innen rekkevidde. Her er ingen eksperter utenfra som skal forsøke å "hjelpe" en stakkar med problemer. Nei, her er alle på likefot, fra nykommeren på sitt første møte, til den erfarne som har vært med¨på hundrevis av møter. Og alt er basert på frivillighet. Her er ingen påbud eller forbud. Man møter folk som har løst sitt problem, og de forteller hva de har gjort, og foreslår at du følger de samme enkle retningslinjer som de selv har gjort. Det er alt.

Men avhengighet er ikke noe man blir frisk av en gang for alltid. Tilfriskning innebærer en ny måte å leve på, og denne nye livsstilen må holdes ved like. Derfor er det så viktig å gå på møter og se at de enkle levereglene man lærer der virkelig virker og at de gir et edruskap som fungerer under alle omstendigheter. Det enkle programmet er et handlingsprogra m som virker. Etter hvert som man handler på en annen måte forandrer tanker og holdninger seg, og livet blir forandret til det bedre. Man kan ikke forvente seg at livet skal bli perfekt en gang for alle, men kan arbeide for å få fremgang og være fornøyd med det. Er det ikke det alle bør gjøre?

Hvis du har et problem, hvorfor ikke forsøke?

Jeg for min del tror at de som ønsker en forandring i livet sitt finner den beste hjelpen de kan finne her. Selvsagt finnes det mange med psykiske problem, eller som rett og slett ikke er i stand til å være ærlige nok mot seg selv til å fatte et slikt livsstilsprogra m, som også kan trenge annen hjelp. Her mener jeg andre institusjoner kan gjøre en veldig stor innsats. Også med å avruse de som trenger det, så de kan tenke klart nok til å innse at de har et problem, og ønske å gjøre noe med det.

Men når det gjelder selve avhengigheten er AA, NA og Al Anon uovertrufne etter min oppfatning.
#5 Knut T. Reinås 14-06-2010 13:13
Jeg er enig med Ivar Johansen i at vi trenger frivillige og ideelle organisasjoner innen rusgiftfeltet, også på behandlings- og omsorgssiden. Men de organisasjonene som tilbyr behandling/omso rg bør tilfredsstille en viss minstestandard når det gjelder faglighet. Det er flere frivillige organisasjoner som har vært med i de regionale helseforetakene s anbudskonkurran ser, og som ikke har fått avtale om videre drift, ikke fordi de ikke er faglige nok, men fordi de regionale helseforetakene ikke har penger nok til å kjøpe nok plasser. Dermed blir gode behandlingsplas ser stående tomme, mens rusgiftavhengig e står i behandlingskø.
Vi trenger et differensiert behandlings- og omsorgstilbud, hvor det er god plass til de frivillige og ideelle, men hvor også heleforetakene og kommunene må satse på å bygge ut og utvikle sine egne tilbud.

You have no rights to post comments