Rus
Et farlig rusforslag
En statliggjøring av rusomsorgen vil åpne for at kommunene kan fraskrive seg ansvaret for rusavhengige, de som trenger det offentlige mest. Dette er en farlig utvikling, skriver Christine Meyer, (H) byråd for helse og inkludering i Bergen kommune. Et farlig rusforslag
Av Christine Meyer, (H), byråd for helse og inkludering i Bergen kommune
Stoltenberg-utvalget la nylig frem sin rapport om rusomsorgen. Rapporten inneholder flere radikale forslag, men dessverre har det mest radikale forslaget om å statliggjøre rusomsorgen blitt fullstendig røyklagt av debatten om gratis utdeling av heroin.
Forslaget om å statliggjøre rusomsorgen virker lite gjennomtenkt og vil kunne skape enda vanskeligere vilkår for dem som trenger det offentlige aller mest.
Det er lett å være enig i at tilbudet til rusavhengige i dag fremstår som mangelfullt, fragmentert og ukoordinert. Rusavhengige er kronikere, og som kronikere flest vandrer de frem og tilbake mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten i tillegg til frivillig sektor.
I stedet for å starte med å lage et pent organisasjonskart som omfatter de fleste tjenestene innenfor rusomsorgen, må organisering ta utgangspunkt i den enkeltes behov.
Det som er en god ide og som har blitt prøvet ut gjennom flere prosjekter, er å ha dedikerte personer som hjelper rusavhengige til å finne frem i virvaret av tjenester. Flere rusavhengige er også så utilgjengelige for det offentlige apparatet at det er bedre å la tjenestene komme til dem enn omvendt.
Anbefalingen om å statliggjøre rusomsorgen er særlig forunderlig gitt at vi er i ferd med å innføre en samhandlingsreform som tar oss i motsatt retning.
Riktignok går finansieringsmodellen en ekstra strafferunde, men det er stor tverrpolitisk enighet om at kommunene skal gis større ansvar for å tilby og koordinere tjenester til beste for pasienten. Akkurat som for eldre pleietrengende, er bedre samhandling også mye av svaret for rusomsorgen.
Det viktigste samhandlingstiltaket vi er i ferd med å etablere i tett samarbeid med helseforetaket er en akutt rusklinikk på legevakten med sosialfaglig team som følger opp etter innleggelse.
Forslaget om statliggjøring av rusomsorgen er også problematisk fordi en person som er rusavhengig ofte har andre lidelser. Mange rusavhengige sliter med psykiske problemer og de siste årene har rusomsorgen og psykiatritjenesten begynt å nærme seg hverandre.
Det hjelper ikke å få en person rusfri dersom rusen har vært en vei til å døyve store psykiske problemer. Utprøving av rehabilitering som behandler begge lidelser viser gode resultater. Ved en statliggjøring av rusomsorgen står vi i fare for at personer med sammensatte lidelser igjen blir kasteballer mellom psykiatri- og rusomsorgen.
En annen grenseoppgang som er vanskelig å trekke er å avgjøre når en person blir rusavhengig og dermed statens ansvar.
Hvis en har vært litt uheldig med blandingen av piller og alkohol på en fest med venner og blir lagt inn med overdose, er en da blitt rusavhengig? Eller er en statens ansvar først når en henger på Plata i Oslo eller i Nygårdsparken i Bergen?
Et av de mest vellykkede forebyggende prosjektene vi har prøvet ut er "Tidlig ute" som retter seg mot å få ungdommer ut av rus. I dette prosjektet pågripes unge mennesker som er i besittelse av narkotika og som alternativ til straff får de et forpliktende tilbud om behandling. Den gode nyheten er at tiltaket virker, og det er fordi det er tett samarbeid mellom politiet som pågriper, kommunen som følger opp og helseforetakene som prioriterer ungdommene i behandlingskøen.
Alt dette er gode grunner til ikke å statliggjøre rusomsorgen. Men den aller viktigste grunnen er tuftet på et annet grunnlag. Med dette forslaget sier utvalget at kommunene får lov til å fraskrive seg ansvaret for de innbyggerne som kanskje trenger kommunene mest. Det er en farlig utvikling, og neste gang blir det kanskje innvandrere som sliter å komme inn i arbeidslivet, utviklingshemmede som kommunene ikke har råd til å hjelpe, for ikke å snakke om alle eldre som det ikke er sykehjemsplasser til.
Forslaget om å statliggjøre rusomsorgen virker lite gjennomtenkt, og en kan undre hvorfor så drevne politikerne som har sittet i utvalget har havnet ned på denne løsningen. Er det troen på at staten stiller opp med penger når den får ansvaret? Hvis det er begrunnelsen, finnes det enklere løsninger, nemlig å gi kommunene penger til å drive bedre rusomsorg - vi venter fortsatt spent på finansiering av samhandlingsreformen.
Det er vel heller ikke slik at staten kan skryte av sin egen innsats for rusavhengige - det er i behandlingsapparatet den største flaskehalsen er.
Vi kan alle enes om at det er behov for en opptrappingsplan for rusomsorgen, men det de rusavhengige trenger er et godt tilbud, ikke å bli sortert og stemplet.
(Dagens Næringsliv 7. juli 2010)
Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her
Kommentarer
Når kommunene har ansvaret, unnskylder de seg med at Staten har gitt dem for lite penger for å kunne gjøre jobben.
En kan begynne å lure på om dette kommunale selvstyret er så vellykket når det kommer til stykket.
Stor variasjon og liten forutsigbarhet gir det óg..
Det er udemokratisk, faktisk.
Jeg synes iallefall kommunene glimrer med sitt fravær når det gjelder gode løsninger for rusavhengige.
Men - jeg kan jo ikke si jeg har kompetanse til å si at det vil være bedre om Staten tar over ansvaret.
Har du reelt sett lest hennes innlegg?
Dette dreier seg da slett ikke om en diskusjon om offentlig kontra privat, men hvorvidt helhetlige tjenester skal drives nærmest mulig den enkelte bruker. At nærhetsprinsipp et betyr noe.
Et samlet kommune-Norge mener at statliggjøring av rusomsorgen gir dårligere tjenester for de hjelpetrengende . Byråd Meyers synspunkter over kan nok underskrives av alle hennes politikerkolleg er i Bergen bystyre, - og Oslo for den saks skyld.
Diskusjon om offentlige eller private tjenester er en helt annen diskusjon.
Og sant og si: har sykehusene i Norge blitt bedre for dem som trenger helsehjelp etter at Staten tok over?
I grunnen det aller meste av det en kommune driver med. Skal alle disse tjenester gjøres statlig da, eller vil du ha et A og B-lag: noen får disse tjenester av kommunen og andre av Staten? Og hvor lenge skal det skje? Når overtar det ordinære apparatet?
Det blir likt for alle uansett i hvilke kommune du bor. Oslo er både fylke og kommune, der blir det jo de som jobber i bydelene som må ta over ansvaret.Hovedp oenget mitt er og få lagt rusomsorgen under en paraply. Slik den fungerer i dag, faller mange mellom to stoler.
Ansvarsforholdet blir helt klart. En lovpålagt tjeneste her, vil spare kommunnene for store utgifter.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.