Rus
Er alt prøvd i rusomsorgen?
- Altfor mange med rus og psykiatriproblemer får ikke dekket sitt behov.- Heroinutdeling forverrer situasjonen for misbrukerne.
- Det må etableres nok behandlings- og rehabiliteringsplasser
Dette er hovedpunktene i en kronikk av den nye sosialbyråden i Oslo, Anniken Hauglie (H). Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt hun står for, men merker meg at hun går tungt inn i saksfeltene og har konstruktiv tilnærming til løsninger.
Er alt prøvd i rusomsorgen?
Av Anniken Hauglie, sosialbyråd i Oslo (H)
En kveld jeg var ute og gikk med Uteseksjonen i Oslo kom jeg i snakk med ”Christian”, en gutt på 23 år fra et sted utenfor Oslo. Han deltok i legemiddelassistert (LAR)-behandling men hadde ”sprekt”.
Samtalen ga grunn til refleksjoner. Jeg synes han var for ung til å delta i LAR, men må tro det var medisinske grunner til det. Da jeg spurte om hva behandlingen gikk ut på, utover å få legemidler, fortalte han at han perlet armbånd og laget makramé.
På spørsmål om han hadde valgt dette selv, og om det var givende, var svaret nei. Han synes det var sosialt, men kjedelig. Han hadde ønsket et håndverk men endte opp i sygruppa.
Hans interesse var musikk og lydteknikk. Jeg skal like å se ham rehabilitert, men jeg overraskes ikke om jeg møter ham igjen på gata. Dessverre.
Nedslåede
Like før traff jeg ”Thomas” på en statlig spesialisert behandlingsinstitusjon. Jeg var der som privatperson, og fikk se en side jeg ikke ville hadde sett som byråd. Riktignok fikk jeg bare høre pasientenes versjon, og ja, jeg vet at pasientgruppen, som gruppe, har brukt mye av livet på å manipulere sine omgivelser. Like fullt var det nedslående.
Mesteparten av tiden så ut til å bli brukt til å kjede seg; det var få om noen fritidsaktiviteter og få aktiviteter som hadde som mål å skape endring i livet etter oppholdet. Jeg ble fortalt at de ikke søkte jobb eller utdanning, og det var få forberedelser til å bo. Ikke engang maten fikk de lage selv – til tross for at de hadde et moderne kjøkken, som en gang ble brukt for å øke evnen til å klare seg selv. Treningsleilighetene var solgt.
I april la Riksrevisjonen frem en rapport om oppfølging av og kvalitet i private institusjoner innen statlig spesialisert rusbehandling. Den er ikke lystig. Det mangler nødvendige nasjonale retningslinjer og veiledere for tjenestetilbudet, og overraskende mange pasienter får ikke utarbeidet individuell plan. Konklusjonen var at manglene kan ha store konsekvenser for pasientgruppen. Jeg ser ikke bort i fra tilsvarende resultater dersom de offentlige institusjonene ble undersøkt. Ventetiden til rusbehandling er lang og antallet behandlingsplasser er for få. Etter mitt private besøk er jeg dessuten usikker på hva pasientene egentlig venter på.
Har vi prøvd alt?
Et gjentagende mantra i debatten er at ”vi har prøvd alt, men ingen ting nytter”. Konsekvensene er økende resignasjon og apati i befolkningen og i hjelpeapparatet; terskelen for LAR reduseres og flere tar til ordet for utdeling av heroin.
Stoltenberg-utvalget ønsker naivt nok å statliggjøre rusomsorgen enda mer. Deler av utvalget går også inn for heroinutdeling.
Dette er en farlig utvikling som forverrer situasjonen for misbrukerne og som vanskeliggjør det forebyggende arbeid. Det vi heller må debattere er hvordan vi skal få nok behandlings- og rehabiliteringsplasser, hvordan kan vi sette ”Thomas” og hans medpasienter i stand til å skape et bedre liv etter utskriving, hvordan tette avstanden mellom statlig og kommunalt hjelpeapparatet og hvordan etablere aktiviteter som er meningsfulle nok til at ”Christian” velger aktiviteter fremfor heroin. For det er mulig!
Bystyremelding om rusomsorg.
Byrådet har lagt frem en bystyremelding om rusomsorgen i Oslo. Den beskriver både tilbudet som finnes, men også hva vi skal gjøre fremover. Alt for mange med alvorlige rus og psykiatriproblemer får ikke dekket sine behov eller innfridd sine lovfestede pasientrettigheter. Byrådets mål er derfor tilrettelagte boliger i alle sykehussektorene, og vil invitere staten til et tett samarbeid, for å oppnå dette.
Oslo har startet opp et pilotprosjekt for å sikre systematisk gjennomføring av resultatundersøkelser, i første omgang med søkelyset på klientene i rehabiliteringsinstitusjonene. Hensikten er å fremskaffe bedre dokumentasjon og gi et sikrere datagrunnlag. Vi skal vite hva som virker.
Rusreformen ga rusmiddelmisbrukerne status som pasienter på linje med alle. Byrådet vil imidlertid gjennomgå situasjonen for de som venter på behandling, utrede om tilbudet er i tråd med deres behov, og vurdere eventuelle tiltak i kommunal regi som kan ivareta dem bedre. Oslo skal også etablere et nytt tiltak rettet mot de yngste som er i ferd med å utvikle et alvorlig rusproblem.
Flere tar til orde for økt politisk styring og koordinering av organisasjoner og hjelpetilbud. Jeg har derfor bedt Rusmiddeletaten om å invitere organisasjonene til et møte hvor økt styring og kontroll vil stå på dagsorden. Oslo skal gjøre enda mer for å bedre rusomsorgen. Men det må også staten. For alt er ikke prøvd.
(VG 17. juli 2010)
Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her