Rus

Hva er nyttig i rus og avhengighetsbehandling?

Hva er nyttig i rus og avhengighetsbehandling?Kan kraftige sanksjoner lære avhengige pasienter at det ikke lønner seg å innta rusmidler? Jeg vil hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med troen på at fotoboksen i Vålerengatunnelen lærer Oslofolk å sette ned farten. Som kjent er det svært vanlig å sette opp farten igjen like etter at fotoboksen er passert, skriver Lars Jørgen Berglund, avdelingsleder og psykologispesialist  ved Senter for rus og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus HF.


Hva er nyttig i rus og avhengighetsbehandling? Kan kraftige sanksjoner lære avhengige pasienter at det ikke lønner seg å innta rusmidler. Jeg vil hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med troen på at fotoboksen i Vålerengatunnelen lærer Oslofolk å sette ned farten. Som kjent er det svært vanlig å sette opp farten igjen like etter at fotoboksen er passert. 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Av avdelingsleder og psykologspesialist, Lars Jørgen Berglund
Senter for rus og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus HF
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

La oss kalle henne Grethe. Hele livet har hun slitt med overvekt. Etter mye overveielse startet hun i en slankegruppe. Foreløpig resultat: dårlig samvittighet. Hun holder seg ikke til diettkravene gruppelederen stiller, hun smugspiser!

”Arvid” har siden ungdommen røyket 40 sigaretter om dagen. Han får nå behandling for en alvorlig kreftdiagnose, men røyksuget er plagsomt. Mot legens råd smugrøyker Arvid!

”Vigdis” har endelig fått behandlingsplass ved en enhet for rusmiddelavhengige. Hun tok en pils i helgen selv om psykologen sa at dette ikke var bra for behandlingen.

Rusmiddelavhengighet er definert som lidelser på lik linje med andre lidelser. I Oslo er vi opptatt av å utvikle best mulige behandlingstilbud, blant annet fordi hovedstaden har større utfordringer med dette enn ellers i landet. Rusmiddelavhengige pasienter har fått lik rett til utredning og behandling som andre pasienter i Norge, men er vi enige om hva som er nyttig behandling for mennesker med avhengighetslidelser?

Som leder og psykologspesialist har jeg i flere år jobbet med behandlingstilbud for pasienter med avhengighetslidelser. Det er min jobb å vurdere om behandlingen er nyttig, og eventuelt justere behandlingsplanen. Vurderinger blir gjort i team med psykologer, leger, sykepleiere og sosionomer. Tidligere ledet vurderinger om pasienters rusmiddelinntak i døgnbehandling, ofte til sanksjoner som bortvisning. Pasienter måtte reise hjem og returnere noen dager senere med rusmiddelfrie prøver. Ved fortsatt positive prøver måtte pasienten returnere senere, osv. 

Denne praksisen er annerledes enn ellers i sykehuset. En pasient som smugrøyker eller tar en dram, vil neppe bli nektet behandling ved en medisinsk avdeling, selv om legen har gitt beskjed om at dette ikke er bra for tilfriskningsprosessen, heller ikke om røyk eller dram er årsak til sykdommen.

Noen reagerer kanskje på sammenlikningen og hevder at ”å innta rusmidler under behandling for rusmiddelavhengighet er mer ødeleggende, enn å ta seg en dram etter en operasjon”. Jeg er ikke overbevist om at dette er riktig. I pasientrettighetsloven står det at pasienter som har fått rett til nødvendig helsehjelp skal få behandling dersom de kan ha forventet nytte av helsehjelpen. Er det slik at pasienter har nytte av avhengighetsbehandling bare når de ikke gjør det de er avhengige av å gjøre?

Ideen om at 100% kontroll over avhengigheten er en forutsetning for tilfriskningen for pasienter med en eller annen form for sykelig avhengighet, er et utfordrende paradoks.

Hjelpen bør være der når du trenger den

Mulighet til å møte profesjonelle fagfolk når problemene føles sterkest, er avgjørende om hjelpen skal oppleves nyttig, men konsekvensene av denne logikken er problematisk. Ved å formidle at pasienter ikke avkreves 100% rusmiddelfrihet, oppretter behandlingsapparatet en fristelse som mange med avhengighetslidelser ikke motstår, med økning av rusmiddelinntak under behandling som konsekvens.

Mange har sterke meninger om hva som bør gjøres med personer som ikke klarer å kontrollere inntaket av rusmidler. Kanskje er noen av disse meningene forankret i en overdreven tro på at sanksjoner som utkastelse gir en nødvendig oppdragelseseffekt. Jeg vil i så fall hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med en generell tro på at fotobokser lærer folk at det lønner seg å sette ned farten. Jeg og flere med meg har nok har lagt merke til at det er svært vanlig å sette opp farten like etter at fotoboksen er passert. 

Sannsynligvis henger troen på sanksjoner sammen med ideer om årsaker til utvikling av avhengighet, for eksempel svak vilje, manglende motivasjon eller latskap. Jeg går ikke inn på alle de potensielle årsakene til at mennesker utvikler problemer med overvekt, røyking, spill eller andre aktiviteter vi kan ende opp med å overdrive, men jeg er overbevist om at løsningene ikke befinner seg i strengere sanksjoner.

Et kunnskapsbasert fagfelt

Noen viktige forutsetninger for videreutviklingen av tilbudet til avhengige pasienter er forståelse av den enkeltes ressurser og utfordringer, utprøving av ulike behandlingsmetoder i møte med ulike mennesker, rekruttering av flere dyktige fagfolk og oppbygging av tilfredsstillende lokaler. Videre må det legges til rette for forskning som kan undersøke behandlingsmetoders effekt i rusfeltet. Det er vårt ansvar som ansatte i sykehuset å bygge opp tiltak som tar høyde for pasientenes problemer, slik de fremstår. Alternativet kan bli at pasienter skjuler sider ved problemene sine mens de er til behandling (om disse sidene ikke passer inn i behandlingsprogrammet). 

Praksisen beskrevet tidligere har verken vært unik eller spesielt sjokkerende innen fagfeltet avhengighetsbehandling. Opp gjennom historien har pasienter med avhengighetslidelser møtt regelverk som handler om konsekvenser av å innta rusmidler ”på huset”. Ord som utvisning og bortvisning har vært brukt. Hvorvidt det ble enklere for pasienter å stå imot fristelser ute i samfunnet etter en utvisning, tror jeg ikke det finnes noe samlet kunnskap om.

I Oslo universitetssykehus foregår det nå en satsning på akutte tjenester til rusmiddelavhengige pasienter, Rusakuttmottaket. Dette er et godt eksempel på et utviklingsarbeid med mål om å møte pasientene når problemene oppleves sterkest. Vi vil fortsette denne typen satsning for å sikre alle som sliter med avhengighet den hjelpen som nytter, når den trengs. ”Grethe”, ”Vigdis” og ”Arvid” skal slippe å skjule sine utfordringer og møte profesjonelle fagpersoner som vet hva som er nyttig hjelp for akkurat dem.

(Aften 1. sept. 2010)

Kommentarer   

#1 MariasMetode 05-09-2010 15:44
Godt reflektert!

Vi må på en eller annen jobbe organisk, ut fra der den som trenger vår hjelp er til enhver tid.
Vi må tørre å se på realitetene, ikke lage oss en perfekt verden og handle ut fra den forestillingen. Det vil vi selvsagt aldri lykkes med. Et menneske er mer enn tall og den ene lidelsen/utford ringen h*n kommer med.

Jeg skrev noe om dette tidligere i sommer, om "De farlige narkomane" For den som vil lese:

mariasmetode.wordpress.com/... /...
#2 Arild Knutsen 05-09-2010 19:54
Veldig godt innlegg
#3 Gro Wold Kristiansen 05-09-2010 20:58
Mange gode refleksjoner her
#4 Nikolai Torp Dragnes 05-09-2010 21:47
Noe som også fungerer til overmål er å sende rusinstitusjons behandlere en uke ut i skogen nå som det har blitt kaldt og når det er snø. Det lærer dem forhåpentligvis hurtig at det å kaste folk ut på gata uten penger i Norge, forøvrig uansett årstid, er drap. Om de da ikke skjønner det så har de ingen rett til løgn, men plikt til fengsel (som jo er inhumant og derfor ikke hender, man lurer på om de selv vet hvorfor de ikke er fengslet?).

Jeg lest tilfeldigvis på DEA sin webside (de skyter jo også, de lar ikke bare sulte og sykdomme ihjel) at 37 millioner borgere i landet har "misbrukt" legale morfinpreparate r. En kan jo lure på hvorfor de 37 millionene lever fortsatt, ikke sant? Å korsfeste noen uansett hvilken surrealistisk/a bstrakt fysisk form korsfestelsen tar har aldri reddet deres liv.
#5 Nikolai Torp Dragnes 05-09-2010 21:48
Skrev jeg løgn, jeg mente lønn.
#6 Tore Bareksten 05-09-2010 23:55
Jeg er enig i mye av det som skrives i artikkelen. En person som blir utskrevet fra behandling, fordi han ikke klarer å slutte med stoff, blir selvsagt ikke automatisk bedre. Dermed kan det være fristende å tro at alle blir bedre om man slutter å skrive ut folk som bruker rus under behandling.
Men i så fall tenker man bare på den enkelte pasient en for en, man glemmer at behandling av avhengighet ofte foregår i grupper. Med min bakgrunn fra sosialkontor, barnevernskonto r og skole har jeg ofte sett at det kan være nyttig å sanksjonere mot folk som sprekker av hensyn til de andre. Mange som i dag har kommet seg ut av rusen og har vanlige jobber og familieliv forteller hvor viktig det var med rusfrihet på behandlingssted et og hvor urolig gruppa ble om noen klarte å smugruse seg uten at personalet oppdaget det. For å bli rusfrie trengte de rett og slett en periode å være i rusfrie omgivelser.
Jeg tror rusomsorgen både må ha et tilbud til de som vil slutte og et skadereduserend e tilbud til de som ikke klarer dette. Tilbudet til noen av de som vil slutte bør være preget av hyppige urinprøver og permittering eller overføring til et annet behandlingssted innen man igjen kan vise rene prøver til de som sprekker.

Etter å ha jobbet med rusmisbruk i omtrent 30 år tror jeg det er såpass mange ulike årsaker til rusmisbruk og så mange totalt forskjellige misbrukere at man må ha et fleksibelt tilbud av ulike behandlingstilb ud. Dessverre er mange politikere i bystyret uenig. Det virker som de er i maniske jakt etter den gyldne graal, den ene behandlingsform en som skal redde alle billigst mulig og helst privatisert. Steder som før har hjulpet mange til rusfrihet gjennom strenge regler som LAR og Veksthuset får ikke lenger lov til å beholde sin egenart. Alle behandlingstede r som får penger fra Oslo skal tillate såvel subutex som sidemisbruk. Jeg kjenner mange erfarne spesialister som nå har sagt opp i protest mot denne rusfundamentali smen. Noen har flyttet til andre kommuner. Selv har de aldri hevet at deres metoder var de beste for alle, men det virket bra for mange som ble rusfrie. Akkurat som meg rister de på hodet når de hører politikere si "alle rusmibrukere er sånn og derfor bør alle behandles slik".

Misforstå ikke, jeg tror ikke Veksthuset og Tyreli kan hjelpe alle, men de kunne hjelpe mange og nå vil Oslo Kommune nekte dem å gjøre det.

Jeg tror slett ikke tvang hjelper alle. Men jeg tror rusavhengighet er en slags indre tvang som noen ganger kan svekkes gjennom ytre press som skaper nye vaner. I løpet av de siste 25 årene har jeg vært lærerkontakt for en rekke ungdommer som har vært "dømt" til skole. Det vil si at de i steden for å sitte i fengsel, har fått lov til å gå på skolen min hver dag og så rett hjem til en institusjon. Elever som skulket skolen, kunne oppleve å bli sendt tilbake til fengselet, slik sett så kan en slik skolesoning oppfattes som tvang. Ofte tok soningen slutt i god tid før endelig eksamen. Man skulle da kanskje tro at eleven ville forsvinne straks soningen var over, men faktisk nei. Ofte hadde tvangen til å møte hver dag gradvis skapt en frivillig indre motivasjon som gjorde at vedkommende fortsatte å møte regelmessig som en klokke.

Leser man pedagogikk kan man lære mye om hvordan ytre press i en kort periode kan hjelpe enkelte til å internalisere samfunnet normer og regler. Kanskje kan man si at noen rusmibrukere som i årevis har levd på kanten av samfunnet trenger å internalisere noen av de reglene folk flest i Norge følger før de kan føle seg trygge i ulike sosiale situasjoner og forholdsvis rusfrie skole og jobbmiljøer. I så fall burde kanskje steder som Veksthuset og Tyreli få lov til å hjelpe de som har behov for slik sosialisering for å bli rusfrie, mens de som vil bruke ulike typer narkotika ved siden av subutek og metadon kan fortsette å gå på Oslo kommunes nye "Villa Mar" tilbud?

#7 Jan-Rune Berg 06-09-2010 14:21
Flott innlegg og kommentarer.
Vil bare legge til noen tanker når det gjelder det største samfunnsproblem et ang. rus: Alkohol:
*For å sette det litt "på spissen": Jeg var i sin tid på et avvenningssted: Der var straffen (hvis man ble kontrollert med blodprøve) for å ha inntatt noe som helst av rusmidler; 1 ukes utestenging! En kamerat av meg fikk 1 ukes utestenging; han greide det (heroin går ut av kroppen innen 48 timer) men flere gikk det "selvfølgelig" dårligere med.!
*En fordom som viser seg, er at alkoholikere "blir sett mer ned på enn narkomane: eks: " Uff det er ikke greit:stakkars han/hun narkomane der"..Og: "Off, se på den alkisen der, at han/hun gidder å holde på med det der". Jeg må bare si at jeg selvfølgelig synes synd på de som er narkomane,(kjen ner mange)men holdningen og kunnskapen om alkohol (narkotikum) stort sett er dårlig blant befolkningen.
Jeg er alkoholiker men har på et utrolig vis fått en gave; jeg har hverken lyst eller trang etter stoffet mer; dette er helt "uforklarlig"; det bare skjedde. Har ikke vært totalavholden lenge ( 2,5år) men har aldri hatt denne følelsen før; jeg har vært edru i 2 år før men da måtte!! jeg være edru.
Der har jeg også noe å tilføye; Jeg var i arbeid og under AKAN: de er/var ikke særlig oppfinnsomme; Jeg foreslo og lagde selv et vanntett system (som gjorde det umulig for meg å drikke) der jeg brukte erfaringen fra helsevesenet, som jeg jobbet i: Hadde et hefte, der jeg lagde kolonner med dato,underskrif t av personkontakt på jobben; medisin inntatt.
Dette fungerte fint; hadde ikke lyst på alkohol(gikk på Antabus; tabletter)
Men det ble ikke siste gang jeg drakk (dette måtte jo "feires". Likevel har alkoholen aldri ført til problemer på jobben etter dette.
En annen "myte": Han eller hun begynte å drikke pga. eller fordi at... Sånn er det ikke for oss alle; jeg har bestandig startet drikkingen når jeg har vært i godt humør, eller rettere: har jeg begynt, så har jeg også vært i godt humør.
Er det "problemer" eller oppgaver som krever noe av meg, eller jeg har vært litt "utafor", så har det aldri ført til at jeg druknet dette i alkohol. Mange har det slik. Fordommene er det mange av.
#8 Bente Eck 06-09-2010 19:25
Flott og reflektert artikkel av Lars Jørgen Berglund, avdelingsleder og psykologispesia list ved Senter for rus og avhengighetsbeh andling, Oslo universitetssyk ehus HF.
Et utdrag her: "Mulighet til å møte profesjonelle fagfolk når problemene føles sterkest, er avgjørende om hjelpen skal oppleves nyttig, men konsekvensene av denne logikken er problematisk. Ved å formidle at pasienter ikke avkreves 100% rusmiddelfrihet , oppretter behandlingsappa ratet en fristelse som mange med avhengighetslid elser ikke motstår, med økning av rusmiddelinntak under behandling som konsekvens.

Mange har sterke meninger om hva som bør gjøres med personer som ikke klarer å kontrollere inntaket av rusmidler. Kanskje er noen av disse meningene forankret i en overdreven tro på at sanksjoner som utkastelse gir en nødvendig oppdragelseseff ekt. Jeg vil i så fall hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med en generell tro på at fotobokser lærer folk at det lønner seg å sette ned farten. Jeg og flere med meg har nok har lagt merke til at det er svært vanlig å sette opp farten like etter at fotoboksen er passert."
#9 Torkild Viig 06-09-2010 19:26
Det som kan hjelpe er å fjerne selve behovet for rusmidler..
#10 Marilyn Anne Putney 06-09-2010 19:27
Meget fornuftig sagt! Og behovet kan være så sammemsatt. I allfall har disse mennesker opplevd svikt enten fra sine nære, samfunnet eller begge deler.
#11 Barbro Irene Winther 06-09-2010 19:29
Er det fremdeles noen som tror at det å svinge pisken hjelper mot en avhengighet som går ut over det å ville ha potetgull til tvserier??
Jeg blir helt svett:nå må pinemeg de som sitter og skal være mer vettuge enn oss vanlig dødelige(og med det 4dobbelte i lønn)..stikke finger`n i jorda,eller ta sin hatt og gå!
+1 #12 Jannicke Sundby 06-09-2010 19:30
Det som har vært nyttig for mange, er aksept fra de nærmeste, og ikke minst fra det offentlige. Har selv kommet meg ut for endel år siden. Jeg var ikke så heldig å ha noe familie som stilte opp!! Lagde dyne av klær og trekk osv, men jeg VILLE. Det er mange som vil, men desverre er samfunnet mest opptatt av det "perfekte"(hva nå det er!) og fellestrekket på oss rusmissbrukere er at vi er utrolig følsomme. Bare aksept og et smil og ikke bli sett på som "oh, er ho nykter nå,ser sliten ut.Jeg er smertepasient blitt og har fått kjent dette på kroppen i noen år!! Mange hadde sprukket,jeg er ikke noe unntak. Men jeg lever ikke lenge om jeg faller utpå, er for syk. Ikke glem at dette er en sykdom,det kan ramme DEG. Hvordan ønsket du å bli behandlet??? Smak på den
#13 Daniel Haga Hasselstrøm 06-09-2010 19:32
Det hjelper ikke å gi pasientene opp dersom de tråkker feil noen ganger. Har selv hørt psykologer si at: "I starten av den rusfrie tilværelsen må man ikke bebreide seg selv om en faller for fristelsen. Det en må gjøre er å analysere: Hvorfor falt jeg for fristelsen, hvilke omstendigheter var det som gjorde at jeg ikke klarte å stå imot." På den måten blir man bedre rustet til å møte fristelser i forskjellige situasjoner. Det beste er så klart om man klarer å holde seg unna, men kraftige sanksjoner vil bare gjøre situasjonen værre.

Å kalle det et "tilbakefall" og å kutte all hjelp vil føre til at pasienten virkelig føler at h*n har falt tilbake. Dessuten er alt hjelpeapparat forsvunnet. Da er terskelen lavere for at pasienten vender tilbake til daglig rusmisbruk.

Som Jannicke sier: Aksept for at man har en avhengighet, er noe som hjelper. Også når man sprekker, eller, spesielt dersom man sprekker.
#14 Elisabeth Gundersen 06-09-2010 19:32
Vi ser jo at det nytter! Men vi har jo de menneskene som sparker en imens man ligger nede! Det er meg så barbarisk som det går an ! Jeg mener slike ikke har rett å leve , å det er galt å kalle slike for mennesker ! Ønsker alle et livsom er verdig å leve ! Noen har som sagt mer enn andre , men de trenger overhode ikke ha det bedre av den grunn ! Litt forvirret ! Hm !
#15 Barbro 07-09-2010 23:49
Takk for fin artikkel ang behandling ift rus og avhengighet!

Helt enig i at strengere sanksjoner ikke er noen løsning. Jeg tror mer på gestalt-terapi- vinklingen: at enhver organisme organiserer seg så godt den kan ift livet og omgivelsene, men det kan hende den holder på mønstre som ikke er fullt så konstruktive i dag som de var en gang. En kan støtte i personer's forsøk på å finne bedre løsninger, evt hjelpe dem til å se hva de faktisk sitter i av fastlåste måter å reagere på, følge opp...

Men jeg tror at alt en kan gjøre er å legge forutsetningene til rette, støtte opp praktisk og psykisk etc, men ekte forandring kommer innenfra. Sår som gror sunt gror også innenfra.
Synes det der med strengere sanksjoner er utdatert og gammaldags. Det er da ikke regler og lover som gjør at ikke jeg gjør masse galt, for å snakke for meg selv.
#16 Liv 08-09-2010 20:43
Veldig trist at det skal være nødvendig å skrive et innlegg som dette. Alt som står burde være en selvfølgelighet . Hvilke andre pasienter ville finne seg i å bli behandlet etter innfallsmetoden , og så evt bli kastet ut om de fikk tilbakefall, eller ikke ble friske raskt nok?
#17 Ola Høyem 09-11-2010 19:19
Nå har lest mange innlegg på denne siden. Som tidligere storforbruker av alkohol sitter jeg igjen med HÆÆÆÆÆÆÆÆÆ????

Til og med mannen jeg respekterer mest av alle innenfor rusomsorg - vår fantastiske leder Magnar Lie er etter min mening litt "ute å sykler" innimellom, selv om det tross alt er han som har "ment mest riktig" om temaet. Når jeg leser Lars Jørgen Berglunds uttalelse her, får jeg frysninger! Skal dette være lederen for rusomsorgen i Oslo, ser jeg for meg at vi som kan og vet noe om dette får mye å gjøre framover!Jeg synes han skulle begynne i Oslo Vei og passe fotoboksen i Vålerengatunell en! Med slik klokketro på psykologiens teorier, er ahn ikke bare til skade, men også farlig i forhold til rusomsorg, behandling og ettervern. Det viktigste i rusbehandling er ikke selve behandlingen, men det som tilbys missbrukeren ETTER behandlingen. Bolig hvor det er et trygt miljø, (hvor nå det kan være i Oslo tilbud om meningsfylt jobb og fritidstilbud. Du har mye å lære - jobb et år i Blå Kors-systemet så kan du kanskje brukes til noe etterpå!

You have no rights to post comments