Rus
Hva er nyttig i rus og avhengighetsbehandling?
Kan kraftige sanksjoner lære avhengige pasienter at det ikke lønner seg å innta rusmidler? Jeg vil hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med troen på at fotoboksen i Vålerengatunnelen lærer Oslofolk å sette ned farten. Som kjent er det svært vanlig å sette opp farten igjen like etter at fotoboksen er passert, skriver Lars Jørgen Berglund, avdelingsleder og psykologispesialist ved Senter for rus og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus HF.Hva er nyttig i rus og avhengighetsbehandling? Kan kraftige sanksjoner lære avhengige pasienter at det ikke lønner seg å innta rusmidler. Jeg vil hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med troen på at fotoboksen i Vålerengatunnelen lærer Oslofolk å sette ned farten. Som kjent er det svært vanlig å sette opp farten igjen like etter at fotoboksen er passert.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Av avdelingsleder og psykologspesialist, Lars Jørgen Berglund
Senter for rus og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus HF
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
La oss kalle henne Grethe. Hele livet har hun slitt med overvekt. Etter mye overveielse startet hun i en slankegruppe. Foreløpig resultat: dårlig samvittighet. Hun holder seg ikke til diettkravene gruppelederen stiller, hun smugspiser!
”Arvid” har siden ungdommen røyket 40 sigaretter om dagen. Han får nå behandling for en alvorlig kreftdiagnose, men røyksuget er plagsomt. Mot legens råd smugrøyker Arvid!
”Vigdis” har endelig fått behandlingsplass ved en enhet for rusmiddelavhengige. Hun tok en pils i helgen selv om psykologen sa at dette ikke var bra for behandlingen.
Rusmiddelavhengighet er definert som lidelser på lik linje med andre lidelser. I Oslo er vi opptatt av å utvikle best mulige behandlingstilbud, blant annet fordi hovedstaden har større utfordringer med dette enn ellers i landet. Rusmiddelavhengige pasienter har fått lik rett til utredning og behandling som andre pasienter i Norge, men er vi enige om hva som er nyttig behandling for mennesker med avhengighetslidelser?
Som leder og psykologspesialist har jeg i flere år jobbet med behandlingstilbud for pasienter med avhengighetslidelser. Det er min jobb å vurdere om behandlingen er nyttig, og eventuelt justere behandlingsplanen. Vurderinger blir gjort i team med psykologer, leger, sykepleiere og sosionomer. Tidligere ledet vurderinger om pasienters rusmiddelinntak i døgnbehandling, ofte til sanksjoner som bortvisning. Pasienter måtte reise hjem og returnere noen dager senere med rusmiddelfrie prøver. Ved fortsatt positive prøver måtte pasienten returnere senere, osv.
Denne praksisen er annerledes enn ellers i sykehuset. En pasient som smugrøyker eller tar en dram, vil neppe bli nektet behandling ved en medisinsk avdeling, selv om legen har gitt beskjed om at dette ikke er bra for tilfriskningsprosessen, heller ikke om røyk eller dram er årsak til sykdommen.
Noen reagerer kanskje på sammenlikningen og hevder at ”å innta rusmidler under behandling for rusmiddelavhengighet er mer ødeleggende, enn å ta seg en dram etter en operasjon”. Jeg er ikke overbevist om at dette er riktig. I pasientrettighetsloven står det at pasienter som har fått rett til nødvendig helsehjelp skal få behandling dersom de kan ha forventet nytte av helsehjelpen. Er det slik at pasienter har nytte av avhengighetsbehandling bare når de ikke gjør det de er avhengige av å gjøre?
Ideen om at 100% kontroll over avhengigheten er en forutsetning for tilfriskningen for pasienter med en eller annen form for sykelig avhengighet, er et utfordrende paradoks.
Hjelpen bør være der når du trenger den
Mulighet til å møte profesjonelle fagfolk når problemene føles sterkest, er avgjørende om hjelpen skal oppleves nyttig, men konsekvensene av denne logikken er problematisk. Ved å formidle at pasienter ikke avkreves 100% rusmiddelfrihet, oppretter behandlingsapparatet en fristelse som mange med avhengighetslidelser ikke motstår, med økning av rusmiddelinntak under behandling som konsekvens.
Mange har sterke meninger om hva som bør gjøres med personer som ikke klarer å kontrollere inntaket av rusmidler. Kanskje er noen av disse meningene forankret i en overdreven tro på at sanksjoner som utkastelse gir en nødvendig oppdragelseseffekt. Jeg vil i så fall hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med en generell tro på at fotobokser lærer folk at det lønner seg å sette ned farten. Jeg og flere med meg har nok har lagt merke til at det er svært vanlig å sette opp farten like etter at fotoboksen er passert.
Sannsynligvis henger troen på sanksjoner sammen med ideer om årsaker til utvikling av avhengighet, for eksempel svak vilje, manglende motivasjon eller latskap. Jeg går ikke inn på alle de potensielle årsakene til at mennesker utvikler problemer med overvekt, røyking, spill eller andre aktiviteter vi kan ende opp med å overdrive, men jeg er overbevist om at løsningene ikke befinner seg i strengere sanksjoner.
Et kunnskapsbasert fagfelt
Noen viktige forutsetninger for videreutviklingen av tilbudet til avhengige pasienter er forståelse av den enkeltes ressurser og utfordringer, utprøving av ulike behandlingsmetoder i møte med ulike mennesker, rekruttering av flere dyktige fagfolk og oppbygging av tilfredsstillende lokaler. Videre må det legges til rette for forskning som kan undersøke behandlingsmetoders effekt i rusfeltet. Det er vårt ansvar som ansatte i sykehuset å bygge opp tiltak som tar høyde for pasientenes problemer, slik de fremstår. Alternativet kan bli at pasienter skjuler sider ved problemene sine mens de er til behandling (om disse sidene ikke passer inn i behandlingsprogrammet).
Praksisen beskrevet tidligere har verken vært unik eller spesielt sjokkerende innen fagfeltet avhengighetsbehandling. Opp gjennom historien har pasienter med avhengighetslidelser møtt regelverk som handler om konsekvenser av å innta rusmidler ”på huset”. Ord som utvisning og bortvisning har vært brukt. Hvorvidt det ble enklere for pasienter å stå imot fristelser ute i samfunnet etter en utvisning, tror jeg ikke det finnes noe samlet kunnskap om.
I Oslo universitetssykehus foregår det nå en satsning på akutte tjenester til rusmiddelavhengige pasienter, Rusakuttmottaket. Dette er et godt eksempel på et utviklingsarbeid med mål om å møte pasientene når problemene oppleves sterkest. Vi vil fortsette denne typen satsning for å sikre alle som sliter med avhengighet den hjelpen som nytter, når den trengs. ”Grethe”, ”Vigdis” og ”Arvid” skal slippe å skjule sine utfordringer og møte profesjonelle fagpersoner som vet hva som er nyttig hjelp for akkurat dem.
(Aften 1. sept. 2010)