Rus
Bymisjonen om rusmelding: Alkoholmisbruk største utfordringen
motta hjelp fra det kommunale tiltaksapparatet, verken for å komme ut av sitt rusmiddelmisbruk eller for å leve et rimelig bra liv. Dette vil ofte gjelde alkoholmisbrukere og/eller mennesker som misbruker legalt forskrevne legemidler.”I sin høringsuttalelse er Kirkens Bymisjon særs kritisk til en slik avgrensining: "Slik vi ser det er ikke dette er en fruktbar avgrensning for å angi hvem som bør omfattes av rusomsorgen i Oslo. Vår erfaring er at det nettopp i denne gruppen er mange som benytter uformelle hjelpetiltak, og som vil ha stor glede av det formaliserte hjelpetilbudet hvis de kommer i posisjon til å benytte seg av det. De vil også ha god prognose mht. endring og stabilisering av livssituasjonen, og å nå denne gruppen vil hindre at mange utvikler mer omfattende problemer som bostedsløshet," skriver Kirkens Bymisjon bl.a.
Les hele høringsuttalelsen under.
Bystyremelding nr. 1/2010: Rusomsorgen i Oslo kommune
– innspill fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo:
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo (SKBO) takker for invitasjonen til å gi innspill til Helse- og sosialkomiteens arbeidsgruppe på bystyremeldingen om rusomsorgen i Oslo kommune.
Bystyremeldingen gir en god oversikt over Oslos tilbud og utfordringer. Vi er godt fornøyd med at forebygging og utfordringer knyttet til etniske minoriteter og rus er viet så stor oppmerksomhet i meldingen. Meldingen gir innblikk i kompleksiteten rusomsorgen og nyanserer bildet av hvem rusmisbrukeren er og hvilke behov han har.
Vårt innspill kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:
• Ideelle organisasjoner må inviteres til å delta i et gjensidig forpliktende samarbeid med kommunen om utviklingen av rusomsorgen i Oslo. Dette må gjelde både strategisk og knyttet til tiltaksutvikling. Alternativ til konkurranseutsetting må utprøves og utvikles.
• Alkoholmisbruk og misbruk av vanedannende medikamenter blant voksne representerer den største samfunnsmessige utfordringen for kommunen. Det berører en stor gruppe av byens borgere, men blir ikke behandlet i meldingen. Det er ikke tilstrekkelig å overlate denne problemstillingen til spesialisthelsetjenesten. Alkohol- og blandingsmisbruk er sterkt representert i det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum og på sentrene i bydelene.
• Satsingen på boliger med oppfølging er nødvendig. Det må utvikles et mangfoldig og fleksibelt tilbud som er tilpasset ulike brukeres behov. Tilbudet må bygges opp både som bydelsbaserte og sektor-/byomfattende tiltak. Brukernes behov for tilpassede tiltak må overstyre bydelenes økonomiske selvstyre.
• Bydelene/sosialtjenesten må tilføres ressurser for å kunne ivareta de oppgavene de er tillagt som koordinatorer og tilretteleggere. Oppgavene står ikke i forhold til bemanning og økonomiske ressurser. Rusmisbrukere med sammensatte behov bør tilbys bistand av ”tillitspersoner” eller ”loser” som kan fungere som ”stifinnere” og representere kontinuitet i relasjon til brukeren.
• Terskelen for å benytte døgntilbud i hjelpeapparatet er for høy. Bydelsgaranti for akutt- og korttidstilbud hindrer mennesker som selv tar initiativ til å be om hjelp i å nyttiggjøre seg tilbud som kan bidra til å øke deres og pårørendes livskvalitet. Den gruppen som rammes sterkest av dette er voksne alkohol- og blandingsmisbrukere som meldingen har valgt å ikke berøre.
Alkoholmisbruk:
”Bystyremeldingen vil i mindre grad omhandle de rusmiddelmisbrukerne som ikke har behov for eller ønske om å motta hjelp fra det kommunale tiltaksapparatet, verken for å komme ut av sitt rusmiddelmisbruk eller for å leve et rimelig bra liv. Dette vil ofte gjelde alkoholmisbrukere og/eller mennesker som misbruker legalt forskrevne legemidler.”
Slik vi ser det er ikke dette er en fruktbar avgrensning for å angi hvem som bør omfattes av rusomsorgen i Oslo. Vår erfaring er at det nettopp i denne gruppen er mange som benytter uformelle hjelpetiltak, og som vil ha stor glede av det formaliserte hjelpetilbudet hvis de kommer i posisjon til å benytte seg av det. De vil også ha god prognose mht. endring og stabilisering av livssituasjonen, og å nå denne gruppen vil hindre at mange utvikler mer omfattende problemer som bostedsløshet.
For øvrig deler vi meldingens oppfatning av at det er kunstig å skille mellom alvorlig alkoholmisbruk, blandingsmisbruk og narkotikamisbruk. Det innebærer blant annet en erkjennelse av at det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum også består av denne sammensatte gruppen.
Boliger for vanskeligstilte:
SKBO understreker behovet for bomiljø- og oppfølgingstjenester i kommunale boliger. Dette inkluderer lokale væresteder og dagtilbud for rusmisbrukere i bydelene. Et vellykket eksempel på dette er bomiljøtjenesten i Sagene bydel. Vi vil i tillegg fremheve aktivitetstilbud/arbeid som et vesentlig satsingsområde for bydelene. Disse må inkludere også de som er i aktiv rus. Gjerne med ”jobben”/”lønn som fortjent”/”bydelsrusken” som modell.
Vi støtter forslaget om differensierte boformer, inkludert bokollektiver, men er skeptiske til en ”trappetrinnsmodell” som forutsetter at mennesker som blir stabile i en boform skal avansere videre til et ”høyere” nivå. Utgangspunktet for en god bosituasjon må være at boligen er varig, men at oppfølgingen som gis må variere med beboerens varierende behov.
Økt etablering av ulike boligtiltak i bydelene støttes. At disse opprettes på bydelsnivå er viktig for å ivareta intensjonen om tidlig intervensjon, og for å forebygge bostedsløshet. Samtidig er det en svakhet i meldingen at den ikke skiller mellom boligtiltak for den ”nest tyngste” gruppen rusmisbrukere og de som allerede har falt gjennom sikkerhetsnettet og har varige og svært sammensatte behov. Meldingen beskriver tiltak for denne gruppen, men velger å legge disse på bydelsnivå. Booppfølging overfor den siste gruppen er svært krevende og forutsetter høy kompetanse og erfaring hos booppfølgerne. Booppfølgerne har behov for tilknytning til en base som kan ivareta veiledning, erfaringsutveksling og fellesskap for å unngå ”utbrenthet” og stor turnover. Enhetene bør knyttes til et byomfattene/sektoromfattende system som har kompetanse på booppfølging for spesielt vanskeligstilte. Slike enheter vil ha ressurser og kompetanse til skreddersy tilbud til mennesker med de mest sammensatte behovene.
Vi har erfaring med at bydelstilknytning kan være et hinder for at beboere får den oppfølging de har behov for. Det finnes eksempler på at bydelen ikke støtter beboerens ønske om å etablere seg i en bolig utenfor sin nåværende bydel. Ofte kan tilknytningen til bydelen være svak for bostedsløse som har fått tildelt bydelstilhørighet etter fødselsdato. De kan ha gode grunner til å etablere seg utenfor bydel, men blir hindret av en ordning som tilsier at bydelen skal ta ansvar for egne beboere. Det samme gjelder når beboeren har fått bytte bydel, men har behov for hjemmetjenester i sin nye bydel. Vi har eksempler på situasjoner hvor bydelene ikke har blitt enige om hvem som er ansvarlige for å betale de nødvendige tjenestene, med den konsekvens at beboeren ikke har fått nødvendige tjenester. Bydelenes sterke stilling forutsetter at det finnes ordninger som sikrer fleksibilitet i betalingsordninger slik at disse ikke blir til hinder å ivareta beboers behov.
Meldingen kommenterer at en andel av de tungt belastede rusmisbrukerne er utenbystilhørende. Dette gjelder særlig i gruppen som benytter akutt-tiltakene. SKBO støtter en holdning som tilsier at mennesker som har/ønsker tilknytning til hjemkommune skal få hjelp til å reise hjem. Vi mener samtidig at mange av de som omtales her ikke har en reell tilknytning eller ønske om tilknytning til hjemkommunen. Avklaring av slike situasjoner jobbes det mye med på 24SJU. Når Oslo velger å ikke gi denne gruppen et tilbud bidrar det til å opprettholde det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum og kan ha som funksjon at vedkommendes vanskelige livssituasjon vedlikeholdes og forsterkes.
Koordineringsansvaret i bydelene:
SKBO deler meldingens vurdering av at sosialtjenesten/NAV har ansvar for å koordinere de ulike tilbudene til den enkelte rusmisbruker. Vi deler også vurderingen av at dette er en krevende oppgave som forutsetter tid, kontinuitet og kreativitet. Vi er i sterk tvil om bemanningen på det enkelte sosialkontor, slik den fremgår av meldingen, har mulighet til å ivareta denne oppgaven. Dersom man skal ta på alvor forventningene om Individuell Plan, deltakelse i ansvarsgrupper, oppfølging av den enkelte før, under og etter opphold i TSB eller rehabiliterings-/omsorgsinstitusjon, krever dette flere ansatte.
Sosialtjenesten har en kontrollfunksjon, og det er terskler knyttet til timeavtaler og vilkår som gjør at den enkelte rusmisbruker vegrer seg for å ha kontakt med sosialtjenesten. Dette er tematisert i meldingen. Vi mener at det bør utvikles et system som gir brukerne mulighet til å få en ”tillitsperson” eller ”los” som kan være en støtte og ”stifinner” i systemet, og som har en posisjon som gjør det mulig å bidra med nødvendig fleksibilitet og tid. Slike ordninger er blant annet etablert i Sverige, og er også en av Stoltenbergutvalgets forslag.
Meldingen fokuserer meget sterkt på bydelenes rolle i vurderingen av både den enkelte rusmisbrukers behov og hvilke behov for tiltak som er relevante for å dekke brukernes behov. Vi støtter bydelenes posisjon i dette, men savner et sterkere fokus på å få fram den enkelte brukers stemme. Det gjelder også i vurderingen av hvilke tiltak som er relevante. De gatenære tiltakene kan ofte være i en posisjon som gjør det mulig å samhandle med brukeren på andre premisser enn sosialtjenesten. De kan bidra til å forsterke brukerens stemme og gi praktisk hjelp som gjør at brukeren kan se nytten av de eksisterende tilbudene. Eksempler på slike tiltak i SKBO-regi er Natthjemmet for kvinner og Møtestedet. Slike tiltak bør anerkjennes som en del av Oslos byomfattende tiltaksapparat for rusmisbrukere. Det betyr at de må inkluderes i Rusmiddeletatens tilbud og gis forutsigbare økonomiske rammer.
Korttidstilbudet H7 har lang tradisjon for å være et rusfritt tilbud klientene oppsøkte selv når de hadde behov for skjerming fra rus eller trengte hjelp til å søke bolig eller behandling. Lav terskel kombinert med rusfrihet har gitt mulighet for klienten til selv å ta initiativ til egen endringsprosess. En terskel for mange av de ”nest tyngste” er, som meldingen nevner, å ta kontakt med sosialtjenesten. Slik denne meldingen nå legger opp til vil disse klientene ikke lenger ha mulighet til selv å søke seg direkte til H7. De må søke gjennom sosialtjenesten, en instans de ikke vurderer selv at de har behov for kontakt med. Vi erkjenner at mange av disse klientene kan ha nytte av sosialtjenestens tilbud, og vi har erfaring for at de i løpet av et opphold i H7 velger å ta kontakt med sosialtjenesten. Når et absolutt krav nå skal stilles i forkant av et opphold vil det ha som funksjon at det hindrer mennesker som selv erkjenner at de har behov for bistand å oppsøke dette tilbudet.
H7 har de siste fire årene erfaring med at det stilles krav om bydelsgaranti for døgnopphold. Det har samtidig vært mulighet for å søke seg inn direkte for de som ikke har eller ønsker å ha kontakt med sosialtjenesten. Erfaringen viser at det er ulik praksis i de ulike bydeler knyttet til hvordan slike søknader om garanti behandles. Noen bydeler oppfatter dette som søknad om økonomisk hjelp. Det krever full kartlegging og vurdering forut for vedtak. Andre bydeler behandler slike søknader som et hjelpetiltak. Da holder det å være registrert som bosatt i bydelen. Denne ulikheten i praksis synliggjør ulikebehandling for brukerne og ulike terskler for å oppnå garanti. Dersom man velger å opprettholde bydelsbetaling for alle plassene, mener vi at disse må behandles som hjelpetiltak.
Rusmiddeletaten:
Rusmiddeletaten har gjennom mange år bygd opp et stort og differensiert tilbud til rusmisbrukere. Etaten har høy kompetanse på arbeid med rusavhengige. Vi mener at det fortsatt bør være et sterkt byomfattende tiltaksapparat for rusmisbrukere. Dette ivaretar brukernes behov for differensierte tilbud og høy kompetanse best. Denne kompetansen må benyttes systematisk i arbeidet med å bygge opp tiltak i bydelene, slik meldingen blant annet foreslår knyttet til oppsøkende virksomhet. Kompetanseoverføringen må også gjelde for booppfølging og etablering av lokale institusjonslignende enheter. De ideelle virksomhetene som har avtale med RME er viktige bidragsytere i denne kompetanseoverføringen. Samhandlingen mellom ideelle og kommunale virksomheter er etter vårt syn lite vektlagt i meldingen. Særlig knyttet til tiltaksutvikling og utvikling av overordnede strategier for rusomsorgen i Oslo. Den konkrete oppdragsvirksomheten er ivaretatt gjennom konkurranseutsetting, men har etter vår vurdering samtidig fungert som et hinder for reell samhandling om utvikling.
Vi mener det er riktig å bygge ned de midlertidige bo-tilbudene (skadereduksjon) i Rusmiddeletaten til fordel for boliger med oppfølging. Samtidig mener vi at akutt-tiltakene har en viktig funksjon, sammen med værestedene/kontaktsentrene, som de som fanger opp og formidler videre mennesker som ikke ellers ville ha blitt ivaretatt av tiltaksapparatet. Denne funksjonen er det viktig å opprettholde samtidig som oppholdstiden i de midlertidige tilbudene reduseres mest mulig.
Hjemmetjenesten i bydelene:
SKBO støtter meldingens fokus på kompetanseheving i hjemmetjenesten. Rusmiddeletaten, ulike booppfølgingstiltak og rehabilitering-/omsorgsinstitusjoner har mye verdifull og relevant kompetanse å bidra med. Denne kompetansen kan benyttes til å utvikle systematiske opplæringstilbud, men også gjennom hospitering i virksomheter.
Betalingsordninger må ikke være til hinder for at mennesker som har behov for hjemmetjenester får den hjelpen de trenger i den bydelen de oppholder seg.
Helsetilbud:
SKBO støtter at ernæringstiltak integreres i de eksisterende lavterskel- og omsorgstiltakene. Dette øker muligheten for å ivareta egen helse og kan bidra til å redusere behovet for utdeling av gratis mat på gata.
Lavterskeltilbudet innen tannhelse bør åpnes også for rusmisbrukere som ikke er i LAR eller som har fast plass i en av RMEs institusjoner.SKBO støtter opprettholdelsen av sprøyterommet, men mener at dette bør utvikles til å bli brukerrom. Ressursene til videreformidling og oppfølgingsarbeid bør styrkes. I tillegg bør det vurderes å gi et tilbud til de som setter amfetamin intravenøst.
SKBO støtter også et forsøksprosjekt med utdeling av aluminiumsfolie som et alternativ til sprøyter for de som velger å røyke heroin.
SKBO er enig i at gatenære helsetiltak (feltpleien) bør samordnes og koordineres. Likeledes at fastlegeordningen utnyttes for å bedre rekrutteringen av leger. Vi er enige i at det er behov for et felles fagmiljø for å styrke kompetanse, opplæring og erfaringsutveksling, men mener samtidig at det er verdifullt at det finnes helsefaglig kompetanse der brukerne befinner seg. Samordning må ikke få som konsekvens at terskelen for å motta helsehjelp blir høyere. Natthjemmet er eksempel på et akutt overnattingstiltak hvor kvinnene kan få helsehjelp av feltpleien samtidig som de har et trygt sted å overnatte.
Spesialisthelsetjeneste i kommunen:
Vi er fornøyd med at det er i ferd med å utvikle seg et samarbeid mellom Rusakutten og Legevakta. Tilgang til avrusning i et trygt miljø er en av de viktigste forutsetningene for at rusmisbrukere skal nyttiggjøre seg det øvrige tiltaksapparatet. Kommunen kan bidra til dette gjennom tilbudet på legevakta, men det kan også legges bedre til rette for nedtrapping og avrusning på de ulike institusjonene.
Vi har også forventninger til samhandlingsreformen og Oslo kommunes framtidige samarbeidsavtale med spesialisthelsetjenesten. Ulike forvaltningsnivå bør ikke være til hinder for å utvikle samarbeidsformer som ivaretar brukernes interesser. Vi mener blant annet at den metodeutviklingen som foregår med utgangspunkt i 24SJU kan gi viktige bidrag til å utvikle samarbeidet mellom spesialisthelsetjensten og det kommunale tiltaksapparatet for de aller vanskeligst stilte.
SKBO har flere virksomheter som tilbyr Tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Vi deltar gjerne i erfaringsutveksling og utvikling av ideer og tiltak som kan ivareta overgangen for brukerne mellom spesialisthelsetjeneste og kommune.
Med vennlig hilsen
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo
Oslo 17.september 2010
Sturla Stålsett (sign) Oddrun Remvik (sign)
Generalsekretær Avdelingsdirektør Helse- og Sosial
Kommentarer
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.