Rus
Kampen mot de åpne stoffscener i hovedstaden
"Byråden ønsker å løse opp i disse rusmiljøene. Hun sier: De er avhengige av at staten hjelper til. For hvis det er sånn at narkotika er ulovlig å bruke, så er det politiets oppgave å slå ned på det. I dag mener hun det er litt for ”wishy woshy”. For wishy, woshy Fr. Byråd Hauglie? Inkonsekvent? Vel, la oss for en gangs skyld være ærlige om det hele. Jeg anbefaler å endelig ta til etterretning, signalene fra de som jobber gatenært.Jo da, det er riktig å invitere til møter og lytte til deres innspill, men den som virkelig ønsker å ta deres erfaringer til etterretning må også huske på at man er hva man gjør mer enn hva man sier. Særlig på et så omstridt felt, der man må passe på hva man sier for ikke å stemples som politisk ukorrekt.
Og hva gjør de som jobber gatenært? Finnes noen likhetstrekk? Ja! Flere av tiltakene, og kanskje særlig de kommunale som byråden er øverste ansvarlige for, de legger til rette for bruk av narkotika. Ellers blir ikke tiltakene særlig hensiktsmessige. Rusmiddeletaten deler ut mer enn 2 millioner sprøyter hvert år, skal politiet spane på sprøyteluka for at myndighetenes praksis ikke skal anses som wishy woshy? Eller er byråden mer opptatt av sjenanse enn selve narkotikaproblemet? Skal den bare feies under teppet?
Hva med politivakt utenfor sprøyterommet? Eller særlig utenfor de kommunale hybelhusene? Der kommer brukerne ut av rommene sine på morgenen for å hente av Rusmiddeletatens brukerutstyr, for så å gå tilbake til rommene sine for å bruke stoffet. Hvordan tenker byråden å løse denne ”kriminaliteten” og slik unngå å bli ansett som wishy woshy?", spør dagens gjesteblogger Arild Knutsen. Les hele innlegget nedenfor.
Kampen mot de åpne stoffscener i hovedstaden
Av Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk
En stadig gjentakende utfordring i hovedstaden, som det kan være nyttig å løfte mot kommunevalget, ble reaktualisert mandag.
NRK, Østlandssendingen meldte at sosialbyråd Anniken Hauglie (H) har tatt initiativ til å nedsette en samarbeidsgruppe bestående av Rusmiddeletaten, Politiet, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Fransiskushjelpen, Blå Kors og Maritastiftelsen. Videre melder Østlandssendingen at de i samarbeidsgruppen har blitt enige om å fjerne det åpenlyse rusmiljøet i Oslo Sentrum.
Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner.
Sist i artikkelen står det at det fortsatt er uklart hvordan de skal løse opp de tunge miljøene, hvilket illustrerer at de neppe har kommet til noen enighet om akkurat det.
Samarbeidsgruppen ble nedsatt kort etter at frivillige organisasjoners oppsøkende personell bryskt ble jaget vekk av politiet, i fjor.
At gruppedeltakerne er enige om at den åpne russcenen er en stor utfordring, er verken overraskende eller å anse som en nyhet. Utfordringen er å enes om virkemidlene. Å finne de som virker.
Utspillet virker således prematurt. Er det grunn til å frykte at sosialbyråden søker å benytte situasjonen med å tillegge gruppedeltakernes ”enighet”, som bakgrunn for å foreslå tilnærminger hun selv ønsker?
Omfanget av arbeidet mot de åpne rusmiljøene har sjelden vært liten, men virkemidlene få, snevre og uvirksomme. Her ligger den største utfordringen, og retorikken til byråden gir inntrykk av at hun har et stykke å gå for å komme til enighet med representantene til de frivillige organisasjonene.
Eksempelvis sier Oddrun Remvik i Kirkens Bymisjon til Østlandssendingen at de ønsker å komme frem til løsningen sammen med brukerne, i mens Hauglie snakker om å rydde opp området. Å fjerne dem.
Hun henviser gjerne til at bruk av narkotika er forbudt og derfor må slås ned på. Kriminalisering står i grell kontrast til brukermedvirkning, både i holdning og praksis.
Sosialbyråd Anniken Hauglie er ansvarlig for Rusmiddeletatens drift og er, som sine forgjengere, svært ivrig etter å fjerne rusmiljøet på Plata. Hauglie har blant annet invitert hver enkelt gruppeleder i bystyret for å se om de kan komme til en enighet på politisk nivå.
Videre har Rusmiddeletaten nedsatt den nevnte samarbeidsgruppen og arrangert et seminar med aktører fra alle organisasjoner som jobber gatenært. Forslagene som ble fremmet der dreide seg stort sett om samhandling og flere hjelpetiltak i Oslo.
Anniken Hauglie påpeker at det er kriminelt å bruke narkotika og at dette derfor må slås ned på. Men dette er å be om fortsatt åpne stoffscener i Oslo Sentrum, ettersom erfaringer tilsier at det er kriminaliseringen er medvirkende årsak til de åpne russcener.
Helge Waal sier på bakgrunn av forskning at Plata er en følge av utstøtingsfenomener i det moderne samfunn, forsterket av nye rusmidler og av illegaliteten (forbudet). Sosialbyrådens Holdning passer til Oslos (kostbare) medlemskap i European Cities Against drugs (ECAD). Et medlemskap som straks bør revurderes og da med fordel opp mot den relativt ferske Wien-erklæringen, som ble utarbeidet i forbindelse med forrige internasjonale AIDS-konferanse.
Sistnevnte erklæring forteller, som så mange andre evidensbaserte erklæringer og uttalelser, at kriminaliseringen (Som ECAD kjemper for) skaper nettopp den utstøting som ligger til grunn for de åpne russcener.
Torsdag 26. mai åpnet Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen Helsedepartementets første dialogkonferanse om ruspolitikk i forbindelse med utarbeidingen av den kommende stortingsmelding om narkotika, som er forventet i 2011.
Sosialbyråd Anniken Hauglie var invitert og i den forbindelse tok hun opp utfordringen (ca. 50 minutter uti filmopptaket) med de åpne russcenene. Hennes innvendinger var at vi undergraver det forebyggende arbeidet blant barn og unge så lenge vi aksepterer kriminelle handlinger, og altså ikke slår ned på miljøet. Påstanden mangler trolig dekning, men hun sa videre at veien er kort for ungdom i drift, at det åpne rusmiljøet er rekrutterende til kriminalitet.
Dernest hevdet sosialbyråden at de som kommer til Norge fra en annen verdensdel for å selge narkotika, velger mellom land med åpne russcener og andre land og da gjerne velger det landet med et åpent marked, for slik å lette arbeidet. Sosialbyråden har neppe fått med seg at asylsøkere ofte utnyttes til å narkosalg, at de altså ikke kom fra en annen verdensdel for å selge narkotika der dette kanskje er mest lukrativt.
Ingen byer i Europa er uten belastede områder eller synlige vanskeligstilte rusmiddelavhengige, de står bare ikke i flokk.
Byråden ønsker å løse opp i disse rusmiljøene. Men sa hun: De er avhengige av at staten hjelper til. For hvis det er sånn at narkotika er ulovlig å bruke, så er det politiets oppgave å slå ned på det. I dag mener hun det er litt for ”wishy woshy”.
For wishy, woshy Fr. Byråd Hauglie? Inkonsekvent? Vel, la oss for en gangs skyld være ærlige om det hele. Jeg anbefaler å endelig ta til etterretning, signalene fra de som jobber gatenært.
Jo da, det er riktig å invitere til møter og lytte til deres innspill, men den som virkelig ønsker å ta deres erfaringer til etterretning må også huske på at man er hva man gjør mer enn hva man sier. Særlig på et så omstridt felt, der man må passe på hva man sier for ikke å stemples som politisk ukorrekt.
Og hva gjør de som jobber gatenært? Finnes noen likhetstrekk? Ja! Flere av tiltakene, og kanskje særlig de kommunale som byråden er øverste ansvarlige for, de legger til rette for bruk av narkotika.
Ellers blir ikke tiltakene særlig hensiktsmessige. Rusmiddeletaten deler ut mer enn 2 millioner sprøyter hvert år, skal politiet spane på sprøyteluka for at myndighetenes praksis ikke skal anses som wishy woshy? Eller er byråden mer opptatt av sjenanse enn selve narkotikaproblemet? Skal den bare feies under teppet?
Hva med politivakt utenfor sprøyterommet? Eller særlig utenfor de kommunale hybelhusene? Der kommer brukerne ut av rommene sine på morgenen for å hente av Rusmiddeletatens brukerutstyr, for så å gå tilbake til rommene sine for å bruke stoffet. Hvordan tenker byråden å løse denne ”kriminaliteten” og slik unngå å bli ansett som wishy woshy?
Praksisen i lavterskelapparatet representerer en grunnleggende holdning i rusomsorgen som må tas på alvor. På politisk nivå anses forslaget om et innendørs værested for rusmiljøet som uakseptabelt og kontroversielt fordi politikere ikke tolerer at det legges til rette for ”kriminalitet”, men de samme politikerne er ansvarlige for tiltak som legger til rette for det samme. Om enn uuttalt.
Evidensbaserte tiltak dreier seg om inkludering og ikke ekskludering, som jo straffetiltakene innebærer. Den tilnærmingen som baserer seg på erfaringsgrunnlag forteller at det må legges til rette for bruk av narkotiske stoffer.
Tilgjengelighet til lavterskeltiltakene er en stor utfordring på rusfeltet. Rusmiddeletatens tjenester har ofte meningsløst rigide åpningstider. Sprøyteluka i Tollbugata er stadig stengt til kl.16.30. hver dag som følge av at Byrådsleder Erling Lae trengte å skylde på lavterskeltiltakene istedenfor politiet da miljøet plutselig ble jaget fra Plata og til Skippergata i 2004.
Luka ble stengt på dagtid og brukerne følgelig så desperate at de brøt opp de utplasserte spesialavfallsbøtter for injeksjonsutstyr. Istedenfor å ta til etterretning den desperasjonen byrådet skapte, fjernet de da også disse spesialavfallsbøttene.
Sprøyterommet er åpent i seks timer, kvartparten av døgnet som brukerne injiserer fra 4 til 10 ganger pr. dag. Det er særlig tilgjengelighet til slike lavterskeltjenester som fremheves av de som har forsket på byer som har fått det til.
Senter for Rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har gitt ut en rapport med anbefalinger knyttet til åpne russcener og overdoser. I rapporten fremkommer det at negative sosiale reaksjoner og sanksjoner viser seg å øke stigmatiseringen og utstøtelsen.
Forskerne har kikket på fire av de byene som har fått det til. De har alle styrket lavterskelapparatet kraftig og de har brukt en pakke av koordinerte tiltak som har noen sentrale trekk:
1. Problematisk stoffbruk og avhengighet anses først og fremst som et helseproblem.
2. Åpenlys stoffbruk anses som problematisk adferd og brukerne har ingen rett til å påføre andre sjenanse.
3. Brukeren har forøvrig rett til å delta i fellesskapet som alle andre.
4. En sentral mekanisme for åpne russcener er sosial stigmatisering og isolasjon.
5. Mentale lidelser er ofte bakenforliggende årsak til deltakelse i miljøet, disse må diagnostiseres og behandles.
6. Men problematisk adferd skal kontrolleres og forebygges, dette arbeidet må fordeles mellom ulike profesjoner.
7. Den grunnleggende forutsetningen for dette er delt ansvar og en forpliktelse til samarbeid mellom politi, sosiale tjenester og helsetjenester.
8. Dette engasjementet må være forpliktende og forankret på høyt politisk nivå.
Så lenge metadon ikke er lett tilgjengelig for stabilisering av vanskeligstilte heroinavhengige, så er det i seg selv sterkt medvirkende til omfanget av den åpne russcenen.
De kartlagte byene har også hatt oppsøkende virksomhet og hjulpet brukere til forskjellige hjelpetiltak. Det er ytterst få hensiktsmessige steder man kan få med brukere i dag. Aktivitetstiltakene er særlig rettet mot de som allerede er i behandling, altså har kommet inn i LAR.
Til sist. TV2 meldte søndag at småbarnsfamilier i krise plasseres på hospitser i Oslo, der det bråkes og skråles døgnet rundt. Under utrygge og ubehagelige omgivelser, uverdige forhold. Ikke på noen måte tilforlatelig.
Innslaget var hjerteskjærende, men avslørte samtidig hvilke uverdige forhold mange som er i aktiv rus, må leve under. Ytterst umotiverende forhold!
Lavterskelapparatet og botilbudene må differensieres og styrkes for slik å sikre grunnlag for enighet om konstruktive tiltak egnet for mer enn den sedvanlige undertrykkingen.
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook
Kommentarer
Slik er det jo vært år på denne tiden.
Subuxone, subutex, metadon alle har de bivirkninger. Som alle andre opiatlignende stoffer påvirker de delene av hjernen som har med frustrasjonsmes tring og landtidsplanleg ging å gjøre. Slikt sett vil de som alle andre opiater redusere dine valgmuligheter ved å fremme kortsiktig behovstilfredst illelse og øke muligheten for at du velger det som virker mest behagelig fra en egoistisk synsvinkel akkurat nå.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.