Rus

Åpne stoffscener: Hva kan Oslo lære av andre storbyer?

Åpne stoffscener: Hva kan Oslo lære av andre storbyer?Hvis Oslo skal lykkes i å fjerne de åpne rusmiljøene, må politirestriksjoner og ordensmakt kombineres med et omfattende hjelpetilbud.

Det er rådet fra Norges ledende rusforskere, Linn Gjersing, Helge Waal og Thomas Clausen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo. De har studert tiltak og erfaringer i andre europeiske storbyer, og la tidligere i år fram en rapport om dette, oppsummert blant annet i 9 suksesskriterier.

Jeg synes derfor det var svært interessant når professor Helge Waal i gårsdagens VG er kritisk til den Plata-aksjonen som nå er i gang. Politirestriksjoner og ordensmakt er på plass, men han er tvilende til om et tilstrekkelig hjelpetilbud er tilstede.

"Det holder ikke å bryte opp åpne miljøer og «rydde» rusmisbrukere fra Plata om de ikke får et godt nok alternativ, fastslår professor Helge Waal.  Resultatene av å bryte opp rusmiljøer alene, uten andre tiltak, blir gjerne magre, mener han. -Det pleier å føre til at det flytter seg, og etablerer seg nye steder. Politiet går etter hvert lei, og man oppnår ikke så mye. Det er lærdommen fra de europeiske byene vi har undersøkt, sier Waal til VG..

Professoren er skeptisk til at aksjonen som er igangsatt i Oslo innebærer at rusmisbrukere nå skal fraktes til en midlertidig mottakssentral, i påvente av noe mer permanent. - I utgangspunktet vil dette tiltaket stå og falle på at tilbudet til rusmisbrukerne blir godt nok, både i størrelse og kvalitet. Jeg skulle ønske at man hadde forberedt denne delen bedre, sier Waal.

Jeg har derfor lagt ut et sammendrag (på norsk) av rapporten.


SAMMENDRAG

Innledning:

Oslo har på tross av omfattende innsats fortsatt et høyt antall overdosedødsfall og betydelige problemer med samlinger av stoffbrukere som bruker og delvis omsetter illegale rusmidler åpent, ”Plata”.  Problemene er vel kjente i mange europeiske byer.  Denne rapporten beskriver og analyserer hvilke tiltak de ulike byene har satt i verk med sikte på å undersøke hvilke tiltak som synes fruktbare for Oslo.  En del byer er særlig kjent med spesielle karakteristika. Amsterdam er kjent som hjembyen for skadereduksjon.  Frankfurt er kjent for å ha stengt en særlig stor åpen stoffscene vellykket.  Byen nevnes særlig ofte i forbindelse med koordinering av byens tiltak og for utbygging av sprøyterom.  Wien har vært kjent for en ”sameksistenspolitikk” med ”toleransesoner” og for å se stoffproblemer i et konfliktløsningsperspektiv.  Zürich har hatt en av Europas største ”Plata’er” mens byen i dag har moderate problemer.  Noen ganger settes dette i forbindelse med byens utbygging av heroinutdelingstilbud.  Hva kan Oslo lære av disse byene?

Metode:

Det ble utarbeidet en profil for hver by basert på tidligere kjennskap, litteratur og på rapporter fra EMCDDA.  Profilene beskrev utviklingen i byene, hvilke tiltak som har vært vektlagt og hvorledes situasjonen er i dag.  Byene ble så besøkt av en gruppe med en representant for politiet i Oslo, en for rusmiddeletaten og to forskere fra SERAF.  Gruppen fikk orienteringer fra sentrale forskere og fagfolk i byene og diskuterte byprofilene med disse for å tydeliggjøre typiske og viktige tiltak.  Det er så utarbeidet en beskrivelse av hver by. Beskrivelsene er sendt til en kontaktperson i hver by for vurdering av faktaopplysninger og konklusjoner.

Byene

Amsterdam

Byen fikk økende problemer på slutten av 1960-tallet og de kjente tiltakene hjalp lite, heller ikke politibaserte tiltak.  Det oppsto en kriseforståelse allerede i 1980 med en faglig og politisk enighet om å satse på skadereduksjon.  Det ble derfor lagt til grunn at byen må leve med et vedvarende stoffproblem som skal begrense så mye som mulig mens skadevirkningene reduseres. Ett sentralt virkemiddel er såkalt lavterskel metadon vedlikeholdsbehandling, delvisbasert på mobile team.  Sprøyteutdeling og brukerrom er andre virkemidler. Videre ville en skille mellom ”lettere” og ”tyngre” stoffer.  De såkalte ”Coffe-shop” er steder hvor man kan kjøpe og bruk cannabis selv om stoffet ikke i seg selv er legalisert. 

Byen har en stor kommunal sosialmedisinsk institusjon som fikk hovedrollen for behandling og koordinering ”Platafenomener” meldte seg tidlig og ble møtt med byfornyelse, systematisk undertrykkelse av alle ansamlinger av brukere, og aktiv oppfølging av enkeltindivider som ikke samarbeidet. Det sees strengt på ”public nuisance”, og et ett av virkemidlene er omfattende samarbeid mellom politi og sosialtjenestens oppsøkende virksomhet. Noen av disse er basert på tvungen behandling i egne ”behandlingsfengsler”.  Det er i tillegg egen lukket institusjon for brukere med omfattende mentale funksjonsproblemer og rusmiddelbruk.  Forsøk med heroinbasert behandling ble startet i 1997.  Byen har i dag et fallende antall heroinbrukere, lavt antall overdosedødsfall, og ikke noe typisk Plata-område selv om det er områder med stoffsalg og bruk. 

Frankfurt

Byen hadde et rask voksende stoffproblem og fikk fra 1980-tallet etter hvert en svært stor åpen stoffscene, Parkanlage. Det var lenge motsetninger mellom høyreorienterte partier som ønsket mer bruk av politi og venstreorienterte som fremmet behovet for kriseintervensjoner og hjelpetiltak.  Hovedvekten i behandlingen var abstinensorientert behandling.  Med økende krise ble det etablert en overordnet plan- og koordineringsgruppe – ”Montagsrunde”- ledet av byrådet.  Denne besluttet å bygge opp metadon vedlikeholdsbehandling og å koordinere politiinnsatser og hjelpeinnsatser.  ”Frankfurter resolution” er et en resolusjon vedtatt av flere byer som samlet seg i Frankfurt og utarbeidet prinsipper for en skadereduksjonsorientert politikk.  I 1991/2 ble det politisk besluttet å fjerne stoffbrukerne fra ”Parkanlage” med massiv politiinnsats samtidig som det ble etablert kontaktsentre med tilgang til metadon vedlikeholdsbehandling.  Brukerne fikk pålegg om å fjerne seg samtidig som de fikk tilbud om å bli kjørt til sentrene. 

Bruk av illegale rusmidler er ikke tillatt men påtalemyndigheten bruker en klausul som gir statsadvokaten myndighet til å beslutte å bruke advarsel og henvisning til rådgivning så sant det ikke foreligger stoffsalg eller annen kriminalitet.  Det er etablert 4 brukerrom, det første i 1994.  Ett mindre heroinbehandlingssenter ble etablert i 2009. Byen har i dag et koordineringssekretariat ledet av en ”Drogenkommissar”.  Dette leder et løpende arbeid for å motvirke at det oppstår ”Plata’er”, blant annet ved bruk av politipatruljering og en særlig oppsøkende sosialtjeneste.   Byen har i dag sterkt reduserte problemer som imidlertid må bekjempes løpende, både ved hjelpetiltak og repressive tiltak.  Det vektlegges sterkt at alvorlig misbruk er et helseproblem.  Integrering av misbrukeren er en sentral målsetting men plagsom atferd tillates ikke.

Wien

Byen er det dominerende sentrum i Østerrike med tilflytting både fra resten av landet og fra Sentral-Europa. Bruken av illegale rusmidler økte sterkt, særlig i løpet av 1980-årene.  Problemet ble forstått som utstøtningsfenomener og sosiale problemer sammen med økende helseproblemer.  Metadon vedlikeholdsbehandling ble tatt i bruk tidlig på 1990-tallet og Subutex og ”langsomme” morfinpreparater tatt i bruk fra slutten av tiåret. Det ble satset på kontaktsentra med sosiale tilbud og krisehjelp. Samtidig understrekes politiets ordensoppgaver. Tiltakene er koordinert av et politisk oppnevnt ”Drogen kommissariat” som ledes av en ”koordinator” med betydelig fullmakter. Frem til 2004 ble politikken preget av forsøk på å tillate brukeratferd på tildelte områder – ”Zones of tolerance” hvor et visst antall brukere kunne oppholde seg.  Ansamlinger utenfor disse ble stoppet av politiet.  Brukernes atferd ble søkt tilpasset et slags kontraktforhold hvor tillatt atferd ble beskrevet i en kortfattet brosjyre samtidig som byens øvrige borgere ble forventet å akseptere brukere i bybildet.  Denne politikken er delvis forlatt fordi det ble for store problemer knyttet til ”plata'ene” og den siste slike scener, Karlsplatz, ble stengt i 2010.  Politiets, sosialtjenestens og kontaktsentrenes kapasitet ble økt.  Alle hjelpetilbud bortsett fra kontakttilbud på stoffscenene er stoppet for å minske attraksjonen.  Det er kontinuerlig politipatruljering. Byen har verken brukerrom eller heroinassistert behandling. Det er i dag ingen eksisterende åpne scener men vedvarende problemer med stoffsalg.  Overdosetallene relativt høye og de ”langsomme” morfinpreparatene er det vanligst påviste morfinstoff ved toksikologiske undersøkelser.     

Zürich

Byen har hatt den typiske utviklingen fra et mer uskyldig misbruk til økende tungt destruktivt heroindominert misbruk med høyt antall dødsfall og sosial elendighet.  Utviklingen startet tidlig og ble møtt med omfattende sosiale hjelpetiltak, bruk av abstinensorientert behandling og bruk av metadon vedlikeholdsbehandling allerede fra tidlig 1970.  Det kom imidlertid en dramatisk tilflytting av brukere fra andre steder i Sveits og fra andre land med svær samling på en åpen stoffscene i bysentrum; Platsspitze som ble en slags ”subcultural world of its own”.  Antallet heroinbrukere i Sveits vokste slik at det i forhold til folketallet ble mer en dobbelt så stort som antallet i Norge. 

Det var lenge svær uenighet og politisk uro i forhold til valg av tiltak, men etter hvert som situasjonen utviklet seg nærmest til en nasjonal krise, forenet de største partiene seg om en felles ”fire pilarers politikk” med elementene forebygging, skadereduksjon, behandling og kontroll.  Valget var sterk utvidelse av skadereduksjonstiltak med metadon vedlikeholdsbehandling som lavterskeltiltak som det viktigste sammen med sprøyteutdeling og brukerrom, opprettholde tidligere startete behandlingstiltak, og sterk vektlegging av kontrolltiltak.  ”Zero tolerance” for åpent stoffbruk og salg, toleranse for bruk som ikke sees av andre, tett samordning av sosiale tjenester og politi.  Platsspitze ble stengt i 1992 og flyttet seg delvis til ”Letten-området” hvor det utviklet seg ny krise. Letten-området ble stengt for brukermiljøer i 1994 etter en egen samordnet plan (”Letten-planen) som var en fellesplan for by-myndighetene, kantonmyndigheten og de nasjonale myndighetene. 

Det er siden utbygget og opprettholdt en tilstrekkelig kapasitet for behandling uten ventelister, varierte og omfattende sosiale tjenester og en polititjeneste som også handler proaktivt, dvs griper inn ved tegn til utvikling av brukermiljøer.  Politiet har utstrakte myndighet, også til visitering og kan plassere brukere i et ”detention center” – ”Relocationcenter” hvor de kan holdes i inntil 3 dager med undersøkelser og tiltaksplanlegging.  Forsøk med heroinassistert behandling ble startet i 2004, Behandlingsformen ble tatt i bruk og utbygget nasjonalt fra 2000. 10 % av heroinbrukerne er p.t i slik behandling.    Situasjonen beskrives i dag som tilfredsstillende men med behov for vedvarende innsatser.  Det er ingen eksisterende åpen stoffscene mens salg i private leiligheter og andre skjulte steder blir tolerert så sant alvorlig kriminalitet ikke er involvert.  Antallet tunge stoffbrukere synker i følge estimater med 4 % pr år.

Lisboa

Portugal fikk et økende stoffproblem etter Salazar-regimets fall.  Dette utviklet seg til et dramatisk heroin-problem på 1980- og særlig på 1990-tallet.  Det oppsto store stoffscener i spesielle vanskeligstilte områder hvor et høyt antall mennesker ble avhengig av stoffsalg på bakgrunn av sosial elendighet og hele familier ble involvert både som brukere og selgere.  Områden var preget av ekstrem elendighet med høy forekomst av infeksjoner, sosialt forfall og høy dødelighet. Samfunnets respons var preget av uenighet og ulike syn.  På den ene siden ble det satset på politimetoder og på utbygging av abstinensorientert behandling, særlig i en betydelig privat sektor. 

På den andre siden kom det etter hvert betydelig vekt på skadereduksjon, særlig i form av mobil lavterskel metadon erstatningsbehandling.  En fikk dessuten EU-støtte til massiv byfornyelse hvor bygningene i de slumpregete områdene med stoffscener ble revet og erstattet med nybygg i slags samlet aksjon hvor innbyggerledete grupper deltok.  Situasjonen ble opplevd som en nasjonal krise som førte til opprettelse av en nasjonal kommisjon som gikk inn for avkriminalisering av bruk sammen med styrking av kontrolltiltak og behandling.  Denne planen fikk nasjonal tilslutning og innarbeidet i ny lovgivning som igjen førte til en plan med inndeling av landet i regionale planområder med definerte krav til behandling og forebygging.  Ett særtrekk er avkriminalisering av bruk av alle stoffer og av besittelse for inntil 10 dagers bruk. Bruken er imidlertid ikke legalisert men definert som ulovlig etter en administrativ lovgivning som fastsetter at brukere skal fremstilles for ”Dissuation Commisions”, en slags sivilrettslig begrunnete fagkomiteer med psykolog/lege, jurist og sosiolog/sosionom som skal avgjøre om det foreligger avhengighet og hva som skal skje dersom det er bruk uten avhengighet.  Kommisjonen har myndighet til å pålegge adferdsrestriksjoner og til å henvise til behandling men vil ofte nøye seg med informativ samtale og rådgivning. Politiet har bevart rett til intervensjoner og visitasjoner og skal arrestere alle som er involvert i illegal omsetning eller har større kvanta, men kan ikke reise tiltale eller bøtelegge andre brukere.  Her har politiet fått myndighet til å vise til disse kommisjonene.  

Etter en samlet vurdering synes det klart at tiltakene samlet har endret situasjonen i Portugal og i Lisboa spesielt i bedret retning.  Rusproblemene er fortsatt til stede men dominerer verken det politiske eller det sivile liv.  Det er ingen åpne stoffscener lenger selv om salg fortsatt foregår relativt åpent.  Ansamlinger blir imidlertid møtt med polititiltak som kan føre til både arrestasjoner og henvising til kommisjonene.  Det er usikre oppgaver over utviklingen i overdosedødsfall.  Det synes klart at antallet har falt betydelig fra 1999/2000 og de første årene etter.  Men ulike metoder har gitt svært ulike nivåer samtidig som det er tegn til at det har kommet en ny økning.  Sammenhengen med enkeltelementer som avkriminaliseringen av bruk er uklar.  Det syne imidlertid ikke som  avkriminaliseringen har hatt noen negative effekter, og  i alle fall er det kommet en situasjon med politisk enighet om hovedlinjene i politikken og om å  basere utviklingen på forskning og evaluering og på nasjonal og regional planlegging.  

Overordnete vurderinger

Plata  sees best som et uttrykk for marginalisering i det moderne bysamfunn, forsterket av illegalt rusmiddelbruk.  Sluttresultatet er destruktive ansamlinger hvor normaliserende innflytelser er blitt utilstrekkelig, og hvor  miljøene utvikler seg uten kontroll. Bare helhetlige tiltak har sjanse til å lykkes.  Kontrolltiltak uten tilstrekkelig hjelpe- og omsorgstiltak resulterer i forflyttinger av problemene men ikke i å minske dem.  Hjelpe- og omsorgstiltak uten tilstrekkelig grensesetting og kontroll opprettholder miljøene og kan øke tiltrekningskraften på andre marginaliserte individer. 

Langsiktig perspektiv er nødvendig.  Mange av brukerne trenger flerårige tiltak og mange typer krefter tiltrekker rusmiddelbrukere til nye miljøer.  Tiltakene blir lett fragmenterte både i forhold til å være helhetlige og i forhold til kontinuitet.   Bevisst styring og koordinasjon er grunnleggende.

Fellestrekk  - også for Oslo?

Gjennom krise til enighet

Alle de beskrevne byene har gjennomgått en periode med kriseutvikling preget av politisk splid og stadige kursendringer.  Når krisen er blitt stor nok,  har politiske partiene samlet seg om en felles politikk og samlet plan for hvordan problemet skulle løses

I Oslo har situasjonen vært vanskelig men neppe blitt opplevd som en krise.  Det er heller ingen politisk enighet og ingen samlet plan som fungerer som styringsinstrument.   Det er heller ingen samordnet nasjonal og lokal plan for tiltakene.

Samarbeid og koordinasjon

Et typisk trekk er politisk bestemt samordning av tiltakene med koordinering av hjelpetiltak (sosial- og helsetjeneste) og kontrolltiltak (politi). I noen byer er det oppnevnt koordinator med styringsrett og i andre samordningsgrupper knyttet til sentrale institusjoner.  Så vel ressursforvaltning som planlegging og gjennomføring av tiltak skjer i stor grad etter felles styring. 

Oslo har tiltakene fra ulike etater og forvaltningsnivåer.  Samordning er forsøkt etablert gjennom en ”frivillig” koordineringsgruppe som imidlertid mangler politisk tyngde  og beslutningskraft.  Deltakerne er i stor grad bundet av overordnete instanser og er uten styringsrett for ressursforbruk.    Resultatet er liten gjennomslagskraft.

Skadereduksjon men  nulltoleranse

Alle de beskrevne byene har gått fra å vektlegge abstinensorientert behandling til å legge sentral vekt på skadereduksjon -  samtidig som det ikke tolereres at brukere eller ansamlinger av brukere plager gjennomsnittsborgeren. Det er nulltoleranse for åpen rusbruk, omsetning og injeksjoner.  

I Oslo er det fortsatt uenighet om vektlegging av skadereduksjon og utbyggingen av slike tiltak er halvhjertet. Tiltak som oppfattes som beskyttelse av velvære for  gjennomsnittsborgeren angripes både i media og i fagpolitiske sammenhenger.

Syk men ansvarlig

Det er et gjennomgående trekk at rusavhengighet først og fremst sees som et helseproblem.  Rett til behandling er derfor et hovedprinsipp.  Rusmiddelbrukeren er likevel ansvarlig for sin atferd.  Politiet har derfor rett og plikt til å gripe inn ved atferd som forstyrrer offentlig orden. Byene har imidlertid et selvstendig ansvar for å gjøre dette mulig både for bruker og politi ved å etablere  væresteder, brukersteder, utdeling, oftere innbytte av rene sprøyter etc. i tilstrekkelig omfang.  Byene har alle utviklet metoder for grensesetting for rusdominert atferd ved ulike former for tvangstiltak. Hjelp til brukerne ytes ikke på brukerstedene i byrommet.

I  Oslo  meningene mer delte.  Retten til behandling avgjøres etter rettighetsvurderinger i helseforetakene.  Rusatferd bedømmes av noen som sykdomsbestemt mens andre krever ordenstiltak. Handlingsalternativer for brukere og politi er ikke etablert som forutsetning. 

Integrasjon som forutsetning – ”Plata” som avviksforsterker

Tunge rusmiddelbrukere oppfattes i alle byene slik at problemene har sammenheng med sosial isolasjon og utstøtning fra eget miljø.  Det vektlegges – om enn i ulik grad – at brukeren skal integreres i mest mulig vanlige miljøer og strekke seg etter bedret funksjon (rehabilitering).  De åpne stoffscenene bedømmes slik at de opprettholder avvikene, skaper  et erstatningsmiljø som vanskeliggjør normalisering og tiltrekker marginaliserte individer.   ”Plata” oppfattes som selvforsterkende avviksmiljø. 

I Oslo  er det i hovedsak enighet om å se tungt rusmiddelbruk i et utstøtnings- og integreringsperspektiv – men samtidig ingen enighet om vurderingen av ”Plata” i slik sammenheng.

Tverretatlig skadereduksjon som ikke fortrenger langsiktige rehabiliteringstiltak

Metadon erstatningsbehandling med lav terskel, dvs uten spesialistvurdering eller andre omfattende inntaksvurderinger vektlegges i alle de aktuelle byene.  Dette tilbudet er alle steder utformet med kontroll mot lekkasje og daglig utlevering og skilles fra  behandlingsorienterte tiltak som sikter mot systematisk forandringsarbeid.  Det knyttes også alltid sammen med andre helsetjenester som undersøkelse av og behandling for infeksjoner andre somatiske lidelser.  Det knyttes også sammen med   lavterskeltiltak fra sosialtjeneste og støttetiltak fra politi.   Det er altså et fellespreg at skadereduksjonen sees som helhetlige tilbud som skal redusere risikoen for ulike skader samtidig som den ikke skal komme i stedet for langsiktige tiltakl.

Oslo har en lavterskel buprenorfintilbud med lav kapasitet under utvikling.  I hovedsak er skadereduksjonstilbudet knyttet til feltpleie med sykepleier tjeneste, til rask hjelp ved sosiale kriser og til samarbeid med legevakt. Det er begynnelse til men ikke utviklet et samarbeid med spesialisthelsetjenesten. 

Oppsøkende sosialtjeneste i samarbeid med politi

Alle byene har en eller annen form for aktivt oppsøkende sosialtjeneste som samarbeider tett med politiet, både for å forhindre utviklingen av rusmiljøer og for å etablere tiltak for rusbrukere som er vanskelig å nå.  Noen av disse sosialtjenestene har egne uniformer.  Det er gjensidig informasjonsutveksling, men de fleste stedene med taushetsplikt for sensitiv informasjon og separate registre.  Sosialtjenesten har preg av aktive metoder for kontaktetablering og mulighet til å tilby og  iverksatte en eller annen form for individorienterte planer og tiltak.

Hjemløshet aksepteres ikke

Alle byene oppga å ha tilstrekkelig kapasitet for å avhjelpe hjemløshet med et prinsipp om at det ikke var akseptabelt at noen bodde ”på gata”.  Tilbudene var likevel i hovedsak hospitsliknende med bostandard neppe akseptabel i Norge.  Det var høye krav til orden, hygiene, ro og hvilemuligheter.   Det var også  kontakttilbud til hjelpetjenester de fleste steder.  Bare Wien hadde tilstrekkelig antall kommunalt styrte boliger med aktiv sosialpedagogiske oppfølging.

Oslo har en uoversiktlig situasjon med et betydelig antall kommunale plasser.  Det ser imidlertid ut til å være politisk uenighet om finansiering og mye uro i media knyttet til enkeltreportasjer om forhold i private eller i offentlige tiltak.  Den overordnete finansieringen er uklar fordi en del av tiltakene har direkte statlig subsidiering eller drives av tiltak med statlig understøttet budsjetter.  Det mangler en overordnet samlet plan og mulighet til koordinert styring.  Samarbeidet mellom kommune og stat er suboptimalt.  Kommunen har få kommunale boliger  og liten styring med de som finnes.  Brukere med svak boevne overlates ikke sjelden til seg selv, evt med ideologi om selvbestemmelse og  private rettigheter.

Tvangsbehandling – tvangstiltak

Bruken av straffeloven var blitt sterkt nedtonet i alle byene. Bruken av fengsel var derfor mindre.  Byene hadde imidlertid  på ulike måter sivilrettslige,  administrative bestemmelser som både hjemlete frihetsinnskrenkende tiltak og atferdsregulerende påbud.   Spesielt for Lisboa var egne sivile domstolsliknende kommisjoner.  Zürich har en spesiell type varetektsliknende ”detention centre”. Frankfurt har utstrakt bruk av myndighetsutøvelse uten domstolsgodkjenning hos av statsadvokaten. I Wien brukes i stor grad alternative reaksjonsformer i domstolene.  I Amsterdam hadde administrative bestemmelser sivile domstoler en betydelig plass med dom til behandlingsfengsel som hyppig beslutning.  Byen hadde også tvangsplassering av hjemløse med psykiske vansker og rusmiddelbruk i egen lukket institusjon.   Beslutninger om bortvisninger fra visse områder og ulike atferdspåbud er i bruk i varierende grad.

I Oslo  er det mulig å beslutte tvangsbehandling etter sosialtjenesteloven, men liten villighet til å bruke den.  Det er liten villighet til bruk av psykisk helsevernlovgivning uten alvorlig psykotisk tilstand og liten kapasitet i lukkete psykiatriske institusjoner.  Politiet kan gi atferdspåbud, men disse respekteres i liten grad, muligvis fordi oppfølgende straffetiltak er lite tilgjengelige.  Det er ikke mulig å idømme tvangsbehandling  selv om et forsøk er i gang.  Personer kan overføres til behandlingsinstitusjoner som alternativ til soning.  Dette forutsetter at en person som er dømt til fengsel, selv søker om slik overføring. 

Suksesskriterier

De kriteriene som syntes å henge sammen med  gode resultater i bekjempelsen av åpne stoffscener  var at byen hadde

- Lyktes med å etablere en kombinasjon av restriktive og hjelppregete tiltak

- Lyktes med å utvikle og tilpasse gjensidige roller og handlingsmulighet for brukere, politi og ulike hjelpeinstanser

- Bygget ut tilstrekkelig kapasitet i lavterskel behandlings- og hjelpetilbud

- Tatt i bruk aktive og vedvarende metoder for å forhindre utvikling av åpne stoffscener (Plata’er)

- Valgt spredning av brukermiljøer fremfor konsentrasjon

- Utviklet en grunnleggende aksept av den enkelte bruker, også de som ikke klare eller ville slutte å bruke stoff – men ikke aksept av plagsom atferd

- Og derfor strategier for å følge den enkeltes atferd opp med sikte på en dialog også om brukerens behov

- Nulltoleranse for ”public nuisance” – åpent stoffbruk, salg og sprøytesetting

- Men likevel en grunnleggende sameksistens mellom brukere og byen som var akseptable for begge parter.


Les hele rapporten (på engelsk) pdf


Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook

Kommentarer   

#1 Per Bronson 29-06-2011 08:23
Jeg kunne ikke vært mer enig, men det er ikke gjort i en håndvending. Det vil ta flere år å etablere komplette behandlingsoppl egg. Kortsiktig hjelp, ja og da vil jeg blant annet referere til en av våre medlemmer Geir i Rusomsorg som nå etablerer "Hode og Hjerte" (på Engelsk). Tror det er .no
#2 Stian Biong, forsker 29-06-2011 12:53
Og dessuten er det et gjennomgående poeng i "Overdoserappor ten" fra Seraf i mars 2011 at samarbeid med brukerrepresent anter (og pårørende) bør inkluderes i alle prosesser og i alle faser av planlegging/opp summeringer med tanke på overdosereduksj on. Deres erfaringskunnsk ap må utgjøre en del av kunnskapsgrunnl aget for tiltak.
#3 Kristin B. Bruun 29-06-2011 13:45
Kanskje en idé, i stedet for å bruke millioner på å skjule symptomene ...
#4 Per Bronson 29-06-2011 23:36
Tvang og lukkede anstalter i rusomsorgen: Drit i hva andre land gjør og tvang i lukkede anstalter har aldri fungert, det må være tvang (frihet under ansvar) i åpent terreng. Da snakker vi om komplette behandlingsoppl egg som inneholder en god del av det vårt samfunn har å by på. Vi snakker også om behandlingsoppl egg etablert i rimelig nærhet av våre større byer for å gjøre ettervern som må være inkludert enklere, et prosjekt som ikke lekker i alle ender under referanse til intensjonene i gruppen Rusomsorg på Facebook. Dette er intensjoner som har vært i utvikling siden 1974 som ingen har brydd seg om å studere :-(
#5 Mika Alexandra 22-07-2011 13:32
amsterdam
#6 Bjørn Hjelmerud 22-07-2011 13:34
Der har vi absolutt noe å lære. Nederland klarte å skille markedet for lette og tyngre stoffer og dermed fikk de er sterk nedgang i antallet tunge rusmisbrukere.

You have no rights to post comments