Rus
Åpne russcener: Et fritids- eller sosialt eksklusjonsproblem?
inoturer, billig lunsjtilbud, samvær og kos på ett av byens mange private og offentlige tiltak for nettopp denne gruppen. Aktivitetene er ikke et ledd i å gjøre sommeren hyggeligere for mennesker som ikke har eller ser seg råd til å ta båten til Gressholmen for å bade, gå på kino eller samles med gode venner til grillmat. Det er et utslag av at kommune og frivillige organisasjoner har gått sammen om å løse det sesongbetonte problemet: Den åpne russcenen.Strandturer og grillpartyer kan ikke bare ses på som en håndstrekning til sosialt utstøtte, det er en kreativ strategi for å opprette sosial orden, og - det skal man heller ikke underslå – hjelpeindustriens posisjonering og vekst i feltet. Hvorfor skulle Frelsesarmeen, Blå kors og Rusmiddeletaten ellers forholde seg i total taushet til det mest åpenbare problemet med byens åpne russcener: Kriminalisering av rusbruk og køen av mennesker i rusbehandling? " skriver Astrid Renland, redaktør av tidsskriftet Rus & Samfunn, som dagens gjesteblogger.
Åpne russcener: Et fritids- eller sosialt eksklusjonsproblem?
Astrid Renland, Redaktør i Rus & Samfunn
Oslos rusbrukere som befolker den åpne russcenen får i disse dager formidlet daglige tilbud om feriefornøyelser som badeturer, grillpartyer, kinoturer, billig lunsjtilbud, samvær og kos på ett av byens mange private og offentlige tiltak for nettopp denne gruppen. Aktivitetene er ikke et ledd i å gjøre sommeren hyggeligere for mennesker som ikke har eller ser seg råd til å ta båten til Gressholmen for å bade, gå på kino eller samles med gode venner til grillmat. Det er et utslag av at kommune og frivillige organisasjoner har gått sammen om å løse det sesongbetonte problemet: Den åpne russcenen.
Den åpne russcenen utspinner seg på et lite område mellom trappen til Oslo S og mot Traffikanten som ligger på hjørnet av plassen foran Oslo S, og ikke Olav Ryes eller Karl Johan, som man kunne tro antall uteserveringer tatt i betraktning. Det er ikke inntak av rusmidler generelt som oppleves som forstyrrende, irriterende eller uverdig uansett hvor mange som samler seg til kalde pils eller hvor ustødig, høyrøstet og full den enkelte måtte bli, men at mennesker som inntar illegale rusmidler samles for kjøp og salg, utveksling av siste nytt på rusfronten eller annen small talk om dette og hint. Den åpne russcenen er derfor et problem knyttet brukere av kriminaliserte rusmidler og et spesielt segment av denne brukergruppen: De marginaliserte og sosialt utstøtte.
Oslo er ikke den eneste byen som finner det problematisk å måtte forholde seg til denne typen samlinger. I Bergen sliter bypolitikerne med Nygårdsparken, i noen byer har salg av gatemagasiner ført til at den delen av befolkningen som ellers holdt seg unna sentrumsgatene blir synlig, til glede for noen og forargelse for andre. Det anses også som et problem i andre europeiske storbyer i som blant annet Danmark, Sveits, Østerrike, Nederland, Tyskland, England og Finland der ulike prosjekter og tiltak som strekker seg fra toleransesoner, væresteder, forbudssoner til gjenreisning av løsgjengerlovgivning og andre lover som forbyr anti-sosial atferd, har blitt iverksatt for å få spredt eller slå ned den åpenbare og ekstremt synlige bruken av illegale rusmidler.
I Oslo åpenbarer problemet seg nærmest som et årlig vårslepp der buskapet skal på sommerbeite. Først var det Slottsparken så Egertorget, og de siste årene har gjengen blitt jaget fra Tottobua, Plata, Skippergata, og andre områder rundt Oslo S og tilbake igjen. Det er ikke så merkelig. På vinterhalvåret glimrer turistene med sitt fravær og de færreste av Oslos borgere løfter blikket fra isbelagte og farefulle gater høyt nok til å forarge seg over eller synes at miserene som utspiller blant marginaliserte mennesker med et rusproblem, går på verdigheten løs.
Å tilby de marginaliserte et hyggelig avbrekk fra hverdagen kan være en god idé. I alle fall når alternativet er bøter hinsides akseptert rettspraksis som til syvende og sist skal sones i fengsel. Mest sannsynlig får de som klarer og karre seg ned i tide til Vippetangen i pose og sekk, en bot på veien dit og må man formode, en hyggelig strandtur som overskygger sure blikk fra andre badegjester som synes de burde holde seg rundt Oslo S og ikke ødelegge øy-idyllen.
Problemet med den sesongbetonte tiltakspakken er at den åpenbarer et underkommunisert problem: Den totale uklarheten i hva som er problemet. Direktøren for Rusmiddeletaten Lilleba Fauske, uttalte tidligere i år på et fagmøte på Sirus at problemet er at det de driver med er kriminelt. Hun har rett. Bruk, besittelse til eget bruk, kjøp og salg er forbudt så det som åpenbarer seg er ren kriminell virksomhet. Andre bekymrer seg for rekruttering som politiet i sine beste stunder kan avvise gjennom å vise til at verken rekruttering eller salg er det største problemet i de åpne russcenene, tvert i mot så skjer det i de semiåpne russcenene i byens uteliv. Atter andre synes at det er uverdig å se slitne rusbrukere blamere seg selv for gud og hvermann med både knekk i og buksene ned på knærne, for sette seg et skudd i lysken. Det er et spørsmål om verdier, hva vi skal tillate i byrommet og hva vi må være vitne til. Pussig nok er det de færreste som peker på næringslivets sterke posisjon både når det gjelder gentrifiseringen av sentrumsområdet og mulighet til å determinere sosiale problemer for å dyrke egne økonomiske behov.
Men noen synes at den åpne russcenen åpenbarer en feilslått og uverdig ruspolitikk som på et høyst uklart grunnlag er funnet verneverdig. For vi vet alle at også rusinntaket av illegale substanser er atskillig mer utbredt enn den synlige bruken blant byens utstøtte. Det er derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved sommerens konsensusorienterte samarbeid og generering av ideen om at den åpne russcenen er et utslag av manglende fritidsaktiviteter blant byens marginaliserte. Det skjer parallelt med at avrusning og behandling er spørsmål om budsjettkutt og sparing, og justisdepartementet formidler at oppmykning av den strafferettslige linjen i alle fall ikke skal omfatte marginaliserte brukere.
Strandturer og grillpartyer kan derfor ikke bare ses på som en håndstrekning til sosialt utstøtte, det er en kreativ strategi for å opprette sosial orden, og - det skal man heller ikke underslå – hjelpeindustriens posisjonering og vekst i feltet. Hvorfor skulle Frelsesarmeen, Blå kors og Rusmiddeletaten ellers forholde seg i total taushet til det mest åpenbare problemet med byens åpne russcener: Kriminalisering av rusbruk som først og fremst rammer ressurssvake sosiale grupper og køen av mennesker i rusbehandling?
Følg Ivar Johansen på Facebook eller Twitter.