Rus
Byråd Hauglie: Legaliseringsdebatten avsporer
Oslo SVs årsmøte i helga avviste å realitetsbehandle forslaget fra St. Hanshaugen SV vedrørende en ny narkotikapolitikk bygd på avkriminalisering og legalisering. Fylkespartiet - og jeg argumenterte for dette - ønsket en grundigere behandling av spørsmålet før de tar standpunkt. Det er klokt."Det er skadevirkningene av narkotika, ikke forbudet, som er problemet. Legaliseringsdebatten bidrar til å avspore oppmerksomheten fra de spørsmålene som virkelig gjør en forskjell i rusavhengiges liv," skriver Høyres sosialbyråd Anniken Hauglie i sitt innspill til debatten om avkriminalisering og legalisering
.
Legaliseringsdebatten avsporer
Av Anniken Hauglie, sosialbyråd i Oslo (Høyre)
Det er skadevirkningene av narkotika, ikke forbudet, som er problemet. Legaliseringsdebatten bidrar til å avspore oppmerksomheten fra de spørsmålene som virkelig gjør en forskjell i rusavhengiges liv.
Mange mener samfunnets stigmatiserende holdning til rusmiddelavhengige vil reduseres dersom illegale stoffer legaliseres. Som om slitne alkoholikere ikke har opplevd – og fortsatt opplever – å bli stigmatisert der de sitter i byens parker og streder, eller godt skjult bak gardinene i eget hjem med sin flaske.
Tabu, stigma og hykleri reduseres ikke med legalitet. Nedsettende holdninger må bekjempes på andre måter. Dagens lovverk og narkotikaforbudet er heller ikke til hinder for å satse mer på hjelp til narkotikaavhengige. Et hvert hjelpetiltak av sosial og helsemessig karakter kan gjennomføres selv om narkotikaforbudet opprettholdes.
Det er heller ikke slik at ruspolitikken er mislykket og at "kampen er tapt". Da jeg begynte i denne sektoren i 2001 fantes det knapt nok feltpleie og lavterskeltilbud av verken helsemessig eller sosial karakter, og LAR-tilbud var fraværende i store deler av landet. Tilbudet ble utvidet, overdosene er på vei ned, unge takker nei og i fjor åpnet jeg Oslos første sykehjemsavdeling for rusmiddelavhengige.
Men fortsatt må arbeidet intensiveres både nasjonalt og i landets mange kommuner.
Ruspolitikkens mange dilemmaer
Jeg tror få politikkområder er så fylt av dilemmaer som ruspolitikken. Som byråd i Oslo ser jeg hver dag hvordan idealer og visjoner krasjlander i realiteter og praktisk politikk. Jeg er av flere grunner – politiske, prinsipielle og økonomiske – i mot sprøyterommet.
Men den som ikke ser noen fordeler, har neppe satt sine ben der. Vi bekymrer oss over den særnorske sprøytekulturen med stor smitte- og overdosefare. Men vi deler ut nærmere 2 millioner kommunale sprøyter i Oslo hvert år.
Behandlingstiden i spesialisthelsetjenesten kortes ned, og mer behandling skal gjennomføres som poliklinisk dagbehandling. Det krever svært motiverte og til dels "friske" pasienter – som vi vet er den mest kritiske faktoren i rusbehandling.
Vi gir metadon til gravide selv om vi vet at fostre med stor sannsynlighet fødes i abstinens og langtidseffekten for barna i beste fall er uviss. Når jeg har advart mot dette, er det ikke fordi jeg ikke unner unge kvinner med rusfortid en fremtid med barn, men fordi jeg mener at hensynet til barna alltid må være viktigst.
Og skal – og kan – vi tvinge folk til behandling? Det er fullt mulig å mene at det tross alt kan være "en rett" også å gå til grunne, selv om jeg er uenig i det. Jeg har møtt personer som bare få år tidligere var fullstendig nedsyltet i misbruk, på trygd og med en stor overdosefare hengende over seg. For én bidro tvangsinnleggelsen til å komme på bedre tanker, nå er hun rusfri, ikke lenger trygdet men faktisk i full jobb.
Skadelig eller ikke?
Utfordringen med "debatten" om narkotika og rusmisbruk er at den i virkeligheten rommer mange debatter på ulike nivå.
Hvor går grensen for i det hele tatt å kunne defineres som "rusmisbruker", og da gjerne rusmisbruker som skal hjelpes? Er alt rusmisbruk – eller rusbruk – et bruk som skal bekjempes? Og er en hver rus(mis)bruker en som skal hjelpes?
Mange mener rusmidler som for eksempel cannabis er å betrakte som synonymt med alkohol, helsemessig sett – altså ikke så farlig. Andre mener det er farligere. Mange synes dessuten å fungere utmerket til tross for sitt bruk – selv regelmessige brukere av sterke stoffer har stått frem og fortalt hvordan de fungerte som vellykkede advokater, meglere og annet. De fleste av dem jeg har lest om, som muligens ikke er representative, har imidlertid snakket om denne tilstanden i fortid. Det fungerte en stund, før det begynte å rakne, økonomisk, sosialt og jobbmessig. Skyldes utforbakken bare at stoffene er illegale?
Forskningen gir ikke nødvendigvis et entydig svar på skadevirkninger og effekter av ulike justispolitiske og helsepolitiske tilnærminger, men det er nok forskning som dokumenterer skader forbundet med rusmisbruk. Også av cannabis – og særlig for ungdom og personer disponert for psykiske lidelser, selv om skadeomfanget vil kunne variere med mengde, hyppighet og personlige forhold. Noen er rett og slett mer robuste enn andre.
De vanligste, og vitenskapelig belagte, negative effektene av for eksempel cannabis er angst, panikk, kognitiv svikt og dårligere håndtering av relasjoner til andre. Dette gjelder særlig blant nybegynnerne, og ungdom som er "under utvikling", både fysisk og mentalt, er særlig fremhevet som særlig disponert for negative effekter.
Færre ungdom (mis)bruker illegale rusmidler
(Mis)bruk av det legale rusmiddelet alkohol er definitivt mer utbredt enn bruk av illegale rusmidler – om det kan både tilhengere og motstandere av legalisering av illegale rusmidler være helt enige.
Alkohol er et langt større samfunnsmessig problem. Det er også uomtvistelig. Og man kan jo alltids diskutere om det er "rettferdig "at bare ett rusmiddel skal aksepteres, selv om jeg ikke helt ser hvilke problemer det skal løse.
Om lag 80 pst av ungdom oppgir å ha forsøkt alkohol før fylte 20 år. Om lag 11 pst har forsøkt Cannabis. Svært få, færre enn 2,5 pst oppgir å ha forsøkt kokain, heroin og amfetamin (Sirus). De siste 10 årene har tallene for brukere av Cannabis i aldersgruppen 15-20 år gått ned.
ESPAD-undersøkelsen (the European Survey Project on Alcohol and Other Drugs) viser også at Norge er blant de landene i Europa med minst bruk og eksperimentering med cannabis. 28 pst av Nederlandske 15-16 åringer har i 2007 forsøkt cannabis, 25 pst av danskene og 6 pst av norske.
Men skyldes de relativt gode resultatene for Norge utelukkende en norsk forbudslinje? Det kan selvsagt også skyldes andre forhold – som at norsk ungdom av historiske og kulturelle årsaker velger å ruse seg med alkohol, men det er grunn til å tro at forbudet også har en forebyggende og preventiv effekt. Loven vil for mange være noe man i utgangspunktet ønsker å holde seg innenfor. Det er derfor sannsynlig at legalisering fører til legitimering og dermed også til økt bruk av narkotiske stoffer.
Forbudet gir oss dessuten en anledning til å fange opp unge på "vei ut". Oslo kommune og Oslopolitiet samarbeider tett om det forebyggende arbeidet i byen for å forhindre at ungdom i drift "sklir ut", og klarer å snu allerede påbegynte kriminelle løpebaner.
Gjennom SaLTO- samarbeidet er det dannet viktige nettverk mellom politiet og kommunens ulike instanser. Vi har barnevernskonsulenter ansatt i Oslo kommune, stasjonert ved byens politistasjoner. Politi og kommune kan gripe inn, foresatte kan involveres, barnevernet kan om nødvendig kobles på og hjelpetiltak kan settes inn. Kommunen, både sentralt og i bydeler, arrangerer hasjavvenningskurs for ungdom. "Ut av tåka" gir ungdom som er i ferd med å røyke seg bort, en vei tilbake.
Strengere enn andre?
Mange kritiserer strafferamme og -reaksjoner. De fleste som blir tatt for bruk, får bøter. I forbindelse med sentrumsarbeidet, hvor Oslo kommune og Oslopolitiet har gått sammen for å løse opp i de store, åpenlyse rusmiljøene i sentrum, blir et lite mindretall bøtelagt, de fleste bortvist.
Det er altså fullt mulig med dagens lovgivning å bruke andre reaksjonsformer enn fengsel og bøter på narkotikalovbrudd. Det som gjerne fremhves med Portugal, er så vidt jeg kan forstå, ikke vesensforskjellig fra det som skjer i mange andre land i Europa. Portugal reiser ikke tiltale mot folk som tas med noen brukerdoser. Det gjør som oftest heller ikke i Norge.
Det er heller ikke slik at overdoser og blandingsmisbruk forsvinner med innføring av heroinassistert behandling. Det fremstilles som løsningen, men også her er det overdoser, blandingsmisbruk og frafall fra behandling.
Jeg møter gjerne argumenter om at Norge nærmest er en restriktiv øy omringet av toleranse og aksept for illegale rusmidler. Og at kriminalitet vil forsvinne ved legalisering. Førstnevnte er ikke riktig. Sistnevnte er lite sannsynlig.
Også land som har liberale tradisjoner, ser faktisk ut til å ønske en endring. I følge norske medier skal for eksempel Nederland, som i lang tid har vært kjent for sin liberale holdning til lettere narkotiske stoffer, nå ta grep for å få slutt på hasjturismen. I flere byer skal det bli ulovlig for utlendinger å kjøpe hasj og marihuana over disk på såkalte «coffeeshops».
Jeg skal ikke påstå at en innstramming som dette er å gå i retning av norsk forbudslinje. Men jeg antar endringen også kan skyldes at konsekvensene av liberale regler oppfattes å ha en nedside. Svenskene er strengere enn oss, mens danskene har en mindre restriktiv linje. Men selv fristaden Kristiania har restriksjoner for hva som er akseptert. Jeg har dessuten sittet nok ganger på Woodstock café i Pusher Street eller vært i Amsterdam til å konstatere at også friheten har sin pris.
Få, om noen, land i verden ønsker fri flyt av rusmidler. EU-landene arbeider med et generelt forbud som kan dekke grupper av kjemiske stoffer (generic ban). Arbeidet mot nye syntetiske stoffer har høy prioritet også i FN. Til og med strengt reseptbelagte legemidler forårsaker et betydelig misbruk. I Oslo har jeg hørt – men ikke fått bekreftet – at nær halvparten av det som omsettes på "Plata" kommer fra reseptblokkene.
Det å legalisere illegale rusmidler, medfører – tror jeg – at flere mister mulighet til å bli rusfri. Alle – i alle fall de fleste – som jobber tett på rusmiljøene vet hvor avgjørende motivasjon er for den enkelte. Det vil alltid finnes en grunn til ikke å velge en tøff vei ut av rusmiljøet.
Hvor mange har jeg ikke møtt som har fått henvisning til behandling, men som ikke orker å gjennomføre akkurat nå. Kanskje er det også den enkeltes rett å la være å ta i mot den hjelpen som tilbys, eller at hjelpen skal settes på vent til den som skal hjelpes er klar. Målet må imidlertid være at færrest mulig kommer i en slik situasjon. Et fortsatt forbud er et viktig virkemiddel for å oppnå det.
Hovedproblemet for rusavhengige er rusavhengighet. Problemet er at rusavhengighet svekker din fysiske og mentale helse, virker negativt på relasjoner med andre, svekker muligheten for å stå i jobb og mestre livets og hverdagens utfordringer. En far som er avhengig av heroin vil ha store problemer med å ivareta sine barn, sin jobb og sin helse selv om han ikke bøtelegges eller straffes for besittelse av heroinet.
Legalisering reduserer kanskje "stresset", men det løser ikke problemet. Legaliseringsdebatten bidrar til å avspore oppmerksomheten fra de spørsmålene som virkelig gjør en forskjell i rusavhengiges liv. De viktigste spørsmålene er hva vi gjør for å hindre at noen utvikler rusproblemer og hvordan vi gir flere en vei ut av rusavhengigheten. Hvordan hjelpe barn og unge i risikosonen, hvordan sørge for raskere og bedre rusbehandling, og hva vi som samfunn og medmennesker gjør for å hjelpe folk til å mestre den rusfrie hverdagen.
Kombinasjonen økt tilgjengelighet, redusert pris og økt kjøpekraft i befolkningen har effekt på befolkningens konsum av alkohol. Hvorfor skal ikke det, kombinert med sosial og legal aksept av det som i dag er illegale rusmidler, føre til det samme?
Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt nyhetsbrev
Kommentarer
Rusbehovet endres ikke om en fortsetter i samme leia som en gjør i dag. Tilgangen på rusmidler avgjør ikke om folk ønsker å ruse seg eller ikke. Kun hva slags stoffer som vil være tilgjengelig for rusbruk.
Etterspørselen etter rusmidler som Cannabis har en ikke, til tross for stor innsats, klart å begrense. Ikke med holdningsarbeid eller politi. Det en har oppnådd er en grobunn for svart økonomi, menneskelige tragedier, og sysselsetting for øvrig. Neppe noen ønsket sysselsetting noe av dette.
Ingenting som tyder på at økt fokus, som nå ligger på psykiske problemer hos ungdom som bruker Cannabis vil endre noe.
At ungdoms tiltaksløshet, usikkerhet og fandenivoldske holdning til det etablerte skyldes Cannabis faller inn i en av flere forklaringsmode ller som en har brukt gjennom tidene på å forklare hvorfor ungdom strever med å bli etablerte. Filmen om Kristiane F ga flere ungdommer på slutten av 70 tallet en rollemodell de ikke trengte for å si det forsiktig.
Legalisering er ikke en avsporing i rusdebatten. Legalisering er en vei mot normalisering. Vekk fra fokus om måter en distansere seg fra samfunnet. Når rusmidler blir en identitet og tilhørighet mange ungdommer savner så underbygges ”ut av tåka” og lignende kampanjer dette ytterligere.
Jeg gjentar min innledning. Det virker som om mange er blitt for avhengig av den politikken som føres til at en vil ha endringer og det er et paradoks eller manglende perspektiv.
Vil da opplyse om at ESPAD-undersøke lsen er fra 2007.
I følge TRIMBOS Annual Report 2010 (som er den nyeste tilgjengelige på nett pr. i dag) hadde i 2009 12% av ungdommen mellom 12 og 16 år i Nederland prøvd cannabis, og trenden er synkende, for i 2007 var tallet 13% og i 2001 var det 17%. Dette var altså de som noensinne hadde prøvd cannabis.
Tallene for nåværende bruk (current use) fra 2009 ligger på ca 5%.
Det er tallene for nåværende bruk som betyr mest, og 5% kan ikke sies å være alarmerende høyt.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.