Rus
Rusmottak i Oslo kommune: Keiser uten klær?
"Målsettingene med sentrumsarbeidet er blant annet å hjelpe flere personer som har tilknytning til de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum. Åpningen av mottakssenteret er sentralt i dette arbeidet. Vi får i større grad muligheten til raskt å tilby tverrfaglig oppfølging og hjelp til flere når tilbudene er samlokalisert og man kan utnytte hverandres kompetanse. Jeg er glad for at vi nå samler flere av våre ansatte på ett sted slik at vi kan hjelpe flere med mer," sa sosialbyråd Anniken Hauglie blant annet da hun for noen uker siden åpnet det nye mottakssenteret for rusavhengige i Storgata 36.Men ansatt Stein Asthøy opplevede en noe annen virkelighet da han forleden var på vakt: "En ansatt ved døgnavdelingen kom og fortalte at det lå en mann i mulig overdose i innkjøringen til senteret. Dette var slik jag forsto det meldt av noen fra nabobygget, mannen lå i en dødvinkel for senterets kameraovervåkning slik at hverken jeg eller døgnavdelingen hadde observert dette. Jeg ble med ut, det viste seg at de også hadde varslet AMK som så hadde sendt politiet for å se til denne mannen.
Følgende situasjon oppsto, der sto vi tre ansatte fra mottakssenteret og så på at politiet stablet den våte mannen, som hadde tøy merket med Blakstad, opp på beina, spurte ham om han hadde identifikasjonspapirer. Jeg trakk meg tilbake til vaktrommet, flau. Her står tre ansatte fra Velferdsetatens mottakssenter og ser på at politiet må ta hånd om en klient som like før har injisert heroin ved vår dør. Vi har ikke team som kan håndtere dette, instruering om at klienter som han ikke skal tas inn i mottakssenteret er gitt, dessuten var mottaket bemannet med bare en person, meg," skriver Asthøy blant annet fra sin dag på jobben i mottakssenteret.
Les mer under.
Velferdsetaten
Postboks 7104, St. Olavs plass
0130 Oslo
210812
Mottakssenteret, keiser uten klær
Overskriften er muligens misvisende i forhold hvordan Velferdsetaten ser for seg at mottakssenteret i Storgata 36c skal fungere, men det er absolutt treffende i forhold til å beskrive hvordan jeg som ansatt opplevde min vakt på mottakssenteret 20.08.12.
Jeg hadde funksjon som kontorvakt på det som nå heter ambulerende team, jeg har fundert en del over hvorfor det var viktig å endre navn på Oppsøkende tjeneste. Dette er en virksomhet som i 30 år har hatt som oppgave å arbeide oppsøkende i forhold til akutt problematikk blant rusbrukere i Oslo. Nå er dette endret til teamet som ambulerer i forhold til deler av denne brukergruppa, men fokus er sånn jeg nå forstår praksis ikke den akutte beruselse, eller forebygging i forhold til denne.
Denne vakta startet med at vi var underbemannet med en person, jeg er ikke kjent med om det ble gjort forsøk denne morgenen på å bemanne opp tjenesten. Å bemanne opp er en oppgave jeg i funksjon normalt ville hatt, vi ble isteden av teamleder instruert om at vi skulle bemanne substitusjonsutdelingen med to personer. Disse to dro snart ut på denne oppgaven og jeg var igjen som kontorvakt, og eneste bemanning i det som nå omtales som mottaket. I løpet av dagen måtte jeg avvise flere henvendelser fra institusjoner, politiet, publikum og AMK i forhold til akutt beruselse. Alle med operativ bakgrunn i rusomsorgen er kjent med at den 20. er en aktiv dag i rusmiljøene, dette har sammenheng med trygdeutbetalinger som for mange skjer denne dagen.
Teamet som var ute på substitusjonsutdeling var opptatt hele dagen, sånn jeg forstår det blir det her gjort avtaler med forskjellige oppdragsgivere direkte til teamet i løpet av dagen i tillegg til de avtalene som er gjort med MAR Oslo i forhold til utdeling til beboere i Velferdsetatens institusjoner. Dette meldes ikke inn til kontorvakta, slik at prioriteringene av denne ressursen er unntatt fra kontorvakta (ansvarshavenes) fullmakter. Jeg har også forstått det slik at det gjennom denne delen av ambulant team også prioriteres å distribuere andre typer medikamenter enn substitusjonsmedikamenter.
For meg var denne dagen litt underlig, men hovedproblemet for meg som ansatt oppsto i det en ansatt ved døgnavdelingen kom og fortalte at det lå en mann i mulig overdose i innkjøringen til senteret. Dette var slik jag forsto det meldt av noen fra nabobygget, mannen lå i en dødvinkel for senterets kameraovervåkning slik at hverken jeg eller døgnavdelingen hadde observert dette. Jeg ble med ut, det viste seg at de også hadde varslet AMK som så hadde sendt politiet for å se til denne mannen. Følgende situasjon oppsto, der sto vi tre ansatte fra mottakssenteret og så på at politiet stablet den våte mannen, som hadde tøy merket med Blakstad, opp på beina, spurte ham om han hadde identifikasjonspapirer. Jeg trakk meg tilbake til vaktrommet, flau. Her står tre ansatte fra Velferdsetatens mottakssenter og ser på at politiet må ta hånd om en klient som like før har injisert heroin ved vår dør. Vi har ikke team som kan håndtere dette, instruering om at klienter som han ikke skal tas inn i mottakssenteret er gitt, dessuten var mottaket bemannet med bare en person, meg.
Litt seinere mottar jeg telefon fra AMK om en overstadig beruset person (samme mann, som politiet nå hadde meldt tilbake om) som ligger bak et bygg i Storgata 36c (porten til mottakssenteret), de forteller at politiet har sett til personen og at det ikke er en overdose. Jeg må fortelle at vi dessverre ikke har bemanning til å ta hånd om denne personen. Jeg kan jo ikke vite det sikkert, men jeg er overbevist om at den ansatte ved AMK ikke var klar over at denne mannen lå på vår dørtreskel, jeg nevnte det ikke, men flau var jeg igjen.
Noe seinere kommer en ansatt fra MAR Oslo i nabobygget, hun forteller at de er blitt oppringt fra døgnavdelingen med spørsmål om mannen utenfor mottakssenteret var en de kjente. Hun kunne fortelle at de ikke kjente mannen, og var litt forundret over henvendelsen.
Jeg gikk hjem fra denne vakta full av tanker om hva vi driver med, bestemmer meg for at dette må jeg ta opp på personalmøte i dag. Jeg tok opp situasjonen, det endte i en diskusjon med teamleder om at vi ikke nødvendigvis skulle forholde oss til disse injiseringsepisodene ved porten, og i hvert fall ikke gå ut i dem alene. Området utenfor mottakssenteret brukes flere ganger daglig til injisering. Og vi ble opplyst om at det etter hvert vil bli etablert en port slik at klienter ikke skal kunne komme inn i dette området. Vi fikk også en diskusjon om igjen om hvordan man fra ledelsen ser for seg at mottaket skal arbeide. Litt fritt forstår jeg det slik at man i arealet hvor klienter som venter på feltpleien skal oppholde seg også skal kunne ta inn personer i mottaket, dette er et åpent område på noe jeg vil anslå til å være ca 6-7 m2. Det ble sagt at politiet vil kunne komme med folk en gang i mellom, men at de normalt skulle avklare over telefon først, men at det her ikke kom til å komme mange mennesker.
Jeg forstår lite av det som skjedde denne dagen, men jeg opplevde prioriteringen i forhold til akutt beruselse, jeg opplevde episoden med den mulige overdosen, henvendelsen fra AMK, og diskusjonen om hvorfor det ikke kommer til å være mange klienter som søker seg til mottaket. Jeg har som ansatt til gode å høre senterets ledelse si noe om visjoner for senteret, eller å bli invitert til å delta i utforming av tilbudene som del av personalgruppa, som for øvrig heller ikke har vært samlet i organiserte former for å utforme tilbudet. Jeg har mottatt en del mailer med informasjon om forskjellig fra senterets ledelse, deler av dette klart i strid med MBU vedtak om senteret.
Som ansatt føler jeg at jeg arbeider uten klær, det blir utad gitt et inntrykk at her kommer det ett stort og flott mottakssenter, men i virkeligheten har mann bare flyttet sammen eksisterende tiltak, og endret tjenesten som oppsøker rusmiljøer og personer i akutt rus – til teamet som ambulerer. Jeg føler meg naken og usigelig trist etter denne dagen. Dersom dette blir hverdagen vil jeg nok vurdere om jeg har noe der å gjøre, etter nesten 40 år som ansatt med akutt arbeid som arbeidsfelt er det trist å observere at dette feltet forlates, og at dette gjøres med løgnaktig retorikk.
Når jeg leser byrådets meldinger om dette huset får jeg inntrykk av at det politisk er et ønske om å bygge opp et mottak, men jeg ser at det ikke settes av ressurser til dette lokalt. Jeg undrer meg over om dette er etatens planarbeid, eller om det bare er en følge av at man lar senteret ledes av personer uten operativ bakgrunn.
Skriver dette bare fordi jeg ikke klarer å la være å si noe om dette, illusjoner om at noe vil endre seg er jeg etter hvert kvitt. I arbeidet rundt etableringen av senteret har jeg vært blant de som har trodd at dette stedet ville kunne blitt et godt tilbud, og at man samla måtte kunne etablere noe nytenkende og bra.
For litt siden hørte jeg på radio leder av krisesenter på Romerike snakke om problematikk i forhold til at de har hatt stor økning i henvendelsene. Jeg ble imponert over å høre en leder som snakket om at her ble ingen avvist, de tok imot alle som henvendte seg, og improviserte når kapasiteten var sprengt. Jeg tenker nå at det måtte være deilig å høre engasjerte ledere snakke om slikt.
Med hilsen
Stein Asthøy
ansatt