Rus
Hedda Giertsen: Kriminal- og ruspolitikk som kontroll og fattigdomspolitikk
"Vi kommer ikke unna fengsler med det første. Bruken øker i vestlige land.Norsk fengselspolitikk, med vekt på korte straffer, tilbakeføring og integrering i den offentlige helse- og sosialpolitikken, har etablert viktige trekk som kan beskytte mot fristelser til å bytte behandling med fengsel, og på denne måten fungere som en bremse på økte fangetall. Dette kan styrke den tanken at fangetall ikke er skjebne, men noe et land bestemmer over.
Men denne fengselspolitikken kan ikke beskytte fullstendig, og kanskje ikke veldig mye, mot økende fangetall. For en annen faktor er fortsatt virksom: Til tross for store mengder kunnskap, innsikter og erkjennelser, slik Stoltenbergrapporten er eksempel på, fortsetter vi å forfølge, arrestere og straffe bruk, besittelse og småomsetting av narkotika, en virksomhet vi vet inngår i livet til mange fattige. Det er som om vi som samfunn ikke ser hva vi holder på med, ikke vil se kriminaliseringens sterke kraft, dens evne til umiddelbart å forvandle handling til umoral. Det vil si at lovbrudd naturaliseres, sees som de i seg selv er umoralske, Når perspektivet innskrenkes slik, blir det enkelt å lukke øynene for de ødeleggende krefter kriminalisering slipper løs, og hvilke kontrollskader som følger," skriver professor i kriminologi Hedda Giertsen, ved Institutt for kriminologi og strafferett ved Universitetet i Oslo, i dette gjesteblogginnlegget.
Les mer nedenfor.
Kriminal- og ruspolitikk som kontroll og fattigdomspolitikk
Tre eksempler
av Hedda Giertsen
(Artikkelen er også trykket i tidsskriftet Materialisten, nr. 4 - 2012)
Vi kommer ikke unna fengsler med det første. Bruken øker i vestlige land. Tanken med denne artikkelen er å peke på trender og tendenser som har betydning for bruken av fengsler.
I den kriminologiske diskusjonen er det ganske bred enighet om fire spørsmål:
i) Ett av dem er det gamle temaet om sammenheng mellom fangetall og mengde lovbrudd i et samfunn. Empirisk sett er det ingen enkel og entydig sammenheng mellom de to fenomenene, verken om man sammenlikner mengde registrerte lovbrudd og straff over tid, eller land imellom, de varierer uavhengig av hverandre (Christie 2000, Wacquant 2009, von Hofer 2011).
ii) Et annet tema er at fangebefolkningen jevnt over har mye dårligere levekår enn befolkningen ellers (Skardhamar 2002, Thorsen 2002, Friestad og Skog Hansen 2004). Sagt på en annen måte, de samfunnslag som er dårligst stilt, er de som sørger for rekrutter til fangebefolkningen. Dette er så visst ingen nyhet. Slik har det alltid vært. Andelen kvinner og unge i fangebefolkningen kan nok variere mye. Klasse er konstant (Høigård 2007). (Fotnote 2).
iii) Men det viser seg at et annet fenomen enn straff, velferden i et samfunn, varierer med fangetall på den måten at land med godt utbygget velferd har lave fangetall, og omvendt (Lappi-Seppälä 2008). Velferdstiltak fører til at færre borgere marginaliseres, flere får ta del i samfunnet og har dermed mer å tape om de tas for lovbrudd, de begår færre lovbrudd og er heller ikke like utsatt for å fanges opp av straffeapparat
iv) Det er sammenheng mellom fangetall og grad av sosiale forskjeller i et samfunn, slik at i samfunn med store sosiale forskjeller er det høyere fangetall enn i samfunn med mindre forskjeller. Så når fangetallene øker, ser det ut til å gå sammen med økte forskjeller i et samfunn (Høigård 2007).
Kort sagt: Kriminalitet og straff er ikke henvist til hverandre for å bli forstått, de er begge selvstendige fenomen og må forstås slik, hver for seg, i samfunnsmessig sammenheng. Kunnskaper og innsikter som ligger til grunn for disse fire punktene åpner for å se kriminalpolitikk også som fattigdomspolitikk. Slik det alltid har vært, opp gjennom historien er svarene på de tre «samfunnssykdommene» fattigdom, rus og lovbrudd uløselig vevd sammen (Seip 1984). Til syvende og sist er kanskje dagens kriminalpolitikk på noen måter lik 1700-tallets tukthus, med sine sammensatte og motsetningsfylte mål om å oppdra, opplære, oppbevare, oppmuntre, straffe, kontrollere, disiplinere, moralisere og forbedre fattige og utstøtte. Kriminalpolitikk er også fattigdoms- og ruspolitikk, det er et tema jeg tar sikte på å belyse med tre eksempler. De viser likheter og forskjeller i hvordan kontroll-, rus- og fattigdomspolitikk blir utformet.
Eksemplet USA
Kriminalpolitikk er fattigdomspolitikk. Slik er det i USA i senere år, skriver både Christie (2000) og Wacquant (1999, 2009). Straff handler riktignok om umoral og lovbrudd. Men ikke bare. Det er noe ganske annet som også foregår, samtidig og parallelt.
Det er dette noe annet det kan være viktig å prøve å forstå. Om vi tar for oss dagens kontrollpolitikk i USA og et øyeblikk trekker bort sløret av kriminalisering, hva ser vi da? Et grelt bilde som knapt er til å tro.
Vi kjenner godt den enorme økingen i antall fanger i USA, med firedobling på 20 år (Wacquant 2009), og som i dag har nådd 2,3 millioner (ICPS 2012a). I relative tall er dette 730 for hver 100.000 innbygger i 2010 (s.st.), og ti ganger så mange fanger som i Norge (ICPS 2012b). I tillegg kommer dømte under strafferettslig kontroll utenfor fengslene som i 2010 var 4,89 millioner, det vil si 2074 for hver 100.000 innbygger (BJS 2011). Til sammen gir dette rundt 7 millioner under straffeapparatets kontroll, det vil si 3 prosent av befolkningen, eller 1 for hver 46 voksne innbygger (s.st.).
Økingen kom brått og uventet. I 1973 sa en regjeringsoppnevnt kommisjon i USA: Nedlegg ungdomsfengslene og frys dagens fangetall ti år fremover (i 1970 var det 96 fanger for hver 100.000 innbygger, et ganske europeisk nivå.) (The National Advisory Commission on Criminal Justice Standards and Goals, i Wacquant 2009:17). Dessuten, fortsatte kommisjonen, fengsel virker ikke kriminalitetshindrende, tvert imot. Og likevel. Nå begynte det.
Økingen knyttes til ett fenomen: kriminaliseringen av narkotika. Alle slags tall viser det, og at det er afro-og latino-borgere som tas, som også er fattige. I 2011 var andelen fargete fanger for hver 100.000 innbyggere slik: «black» 3059, «latino» 1252 og «white» 456 (Mauer 2011; Wacquant 2009:197 ff.). Det som for alvor satte fart i utvelgingen av afro- og latinoborgere til kontrollapparatet, var den ekstremt strenge kriminaliseringen av crack-kokain i 1986 og 1988 (Lynch 2012).
Narkotika viste seg svært godt egnet til kriminalisering. Så hva er det med narkotika? Jeg tror det er tre ting:
i) Kriminalisering av det ukjente. På 1970-tallet var narkotika nytt, ukjent og skremmende for mange, samtidig som slik bruk og befatning ble knyttet til de delene av befolkningen som ble oppfattet som risiko for sosial uro og opptøyer, noe som allerede hadde funnet sted og skapt bekymring blant etablerte samfunnslag. Nå kunne denne uroen lastes over på narkotika og dem man mente hadde med den slags å gjøre (Wacquant 2009). Kontroll med narkotika kom til å handle om kontroll med antatt farlige klasser (s.st.).
Det behøvde ikke blitt slik. I USA kunne man fortsatt sett rusbruk som ungdommelig villfarelse og utprøving, eller også som helse- og sosiale problemer, slik man så det på 1960- og tidlig 1970-tall.
Men noen valgte kriminalisering, omformet og forvandlet noen typer rusmiddelbruk til moral- og kontrollproblem. Og slapp løs politi, domstoler, bøter og fengsel.
ii) Politisering av narkotika. I begynnelsen av 1970-tallet ble kriminalisering og straff av narkotika brukt av Nixon som ledd i presidentvalgkampen med slagordet war on drugs. (Fotnote 3) Denne forsterkete kriminaliseringen ble ganske raskt en verdensomfattende eksportvare: an all-out global war on the drug menace (Lynch 2012:187), tett knyttet til USAs utenriks- og geopolitiske interesser, særlig i Latin-Amerika. Én handelsvei for denne politikkvaren var 26 utenlandsstasjoner verden over, en annen, opparbeidet siden 1913, var internasjonale organisasjoner som WHO (s.st.). Norge og andre vestlige land fulgte med på denne politikken. Fra begynnelsen av 1970-tallet gikk det politikk i spørsmålet om narkotika, det ble til presidentvalgpolitikk og storpolitikk.
iii) Narkotikapolitikk som befester tingenes tilstand. Lovene gjelder både fattig og rik. Men ruslovbrudd har en egen evne til å sortere lovbrytere etter klasse. Det gjorde den norske løsgjengerloven (1900-1970), og det gjør dagens kriminalisering av bruk, besittelse og småomsetting av narkotika (Christie og Bruun 2003). Med forbløffende treffsikkerhet fanger håndhevingen opp fattigfolk, i USA hvor fattigdom har farge, men også i Norge. Det er ikke fordi over- og middelklassefolk ikke bruker ulovlige rusmidler, men fordi de ikke ruser seg på gater og offentlige steder.
Men aller mest av en annen grunn. Det stemmer ikke, passer ikke med de øvre klassenes sosiale posisjon å pågripe, ransake, kroppsundersøke, arrestere, dømme og straffe dem med bøter eller fengsel for bruk, besittelse, omsetting. De har et individuelt, helsemessig rusproblem som de en dag ønsker hjelp, slett ikke straff, til å håndtere, slik rusproblemer ble sett før 1965 (Lind 1974). Å straffe disse gruppene for bruk, besittelse og småomsetting, ville vært et brudd med den sosiale orden og struktur.
Håndhevingen gjør kriminalisering av narkotikalovbrudd forståelig. Den passer på alle måter med fordelingsstrukturen (jf. Prieur 2002), bygger på og befester økonomiske og sosiale skiller i et senmoderne samfunn, i motsetning til forbud mot alkohol, det varte da også ganske kort. Det er det fatale med narkotikapolitikken, den stemmer så altfor godt.
Vi ser det i følgene. Kriminaliseringen av narkotika skulle vise seg å bli mer effektiv enn noen vel kunne tenkt seg. Så omfattende og katastrofal for fattige, afro- og latino-borgere i USA at fenomenet begynner å ligne et annet, slaveriene, skriver både Christie (2000) og Wacquant (2009). Og utfordrende og uhåndterbar for legale, nasjonale økonomier. Og opprivende for den sosiale infrastrukturen; indre byområder er som i en krigssituasjon: unge og voksne, svarte menn fins knapt der, deltar ikke i det sosiale livet, de er i fengsel; hvor de ydmykes, disiplineres, underkaster og dominerer, brutaliseres. Denne kulturen tar de med seg ut.
Kriminaliseringens resultater handler langt fra bare om fangetall, skriver Lynch (2012). Andre følger når enda videre: Kriminaliseringen blir døråpner for omfattende politikontroll av utvalgte byområder, og slik jakt på lovbrytere vil alltid gi sine selvoppfyllende resultater. Pengestraffer og inndraging av antatt inntekt på narkotikasalg undergraver husholdningene. Stigmatiseringen virker. Sosialpolitikken følger opp: en dom for narkotika stopper adgangen til sosialhjelp i mange stater i USA. Til og med tiltak ment som humane alternativer virker mot sin hensikt. De følger i stedet det dominerende mønstret og skaffer flere fanger (s.st.). Et eksempel er drug courts, hvor personer med rusproblemer får tilbud om å følge et program med tilbud om hjelpetiltak kombinert med kontroll. Ved brudd på betingelsene må man sone resten av straffen i fengsel. Ifølge Lynch (2012) får personer dette tilbudet, og ved brudd på betingelsene kommer de i fengsel, selv om det i utgangpunktet ikke var opplagt at de ville få ubetinget fengselsstraff. (Fotnote 4)
Da kriminaliseringen av narkotika og økingen av fangetall først var satt i gang, ser dette ut til å fortsette av sin egen tyngde, hjulpet av noen som ser muligheter i systemet: Fattige regioner som trenger arbeidsplasser bygger seg fengsler. Fengselsbetjentenes fagforeninger går mot legalisering av narkotika (Nadelman 2012) (Fotnote 5). Private investorer ser fengsel som et vinn-vinn spill. Industrier har lagt om fra produksjon av krigsmateriell til fengselsutstyr. Sivilrettslig inndraging bare ved mistanke om narkotikalovbrudd gir betydelige inntekter føderalt og statlig (Lynch 2012).
Samfunnsøkonomien bygges om. Det er en lenge kjent sak at fengselsbudsjettet tok igjen utdanningsbudsjettet i delstaten California på 1990-tallet, og i 1994 tok fangetallene igjen studenttallene, det samme skjedde i delstaten Columbia i 1992 (Wacquant 2009:161-163). En langsiktig følge blir at den store innesperringen fra 1970-tallet til i dag innarbeides og befestes i budsjetter, administrasjoner, arbeidsplasser osv. Fengslene bekrefter seg selv gjennom sin daglige drift, og de bekrefter politikken og myndighetene. Aubert tar opp dette temaet når det gjelder domstoler allerede i 1954. Politikken institusjonaliseres. Men mange momenter har betydning for hvor mange fanger et samfunn vil ha. I senere tid er det også noen eksempler på motstrømspolitikk i enkelte stater som går inn for å redusere antall fanger (Lynch 2012, Nadelman 2012). Fotnote 6.
Ikke bare unge, afro- og latinomenn i USA fanges i kontrollnettet. Også en uvanlig høy andel unge kvinner, gravide, med ansvar for barn, klippes ut av familieliv og omsorgsoppgaver og låses inn i fengsel. Det er de fattige, gravide som blir kontrollert i det offentlige helsevesenet, som risikerer å bli plassert i «beskyttende forvaring» eller fengsles for fostermishandling (Lynch 2012:183).
Resultatene av denne politikken er, paradoksalt nok, ekstremt ødeleggende for den sosiale veven som kriminaliseringen er sagt å ville beskytte.
USA har utformet sin versjon av rus-, fattigdoms- og lovbruddspolitikk på en måte som ingen andre land, og skapt en enorm innesperring. Denne omfattende bruken av fengsel hadde ikke vært mulig uten at de fattige, afro- og latino-USA-borgere var der som råmateriale for fangebefolkningen. Mekanismen i forvandlingen av fattigdom til lovbrudd som får dette til å gå opp juridisk sett, er kriminaliseringen av narkotika, særlig crack-kokain. Når noe er blitt lovbrudd og sees som et
moralsk problem, kan sosiale og samfunnsmessige fordelinger og føringer lett settes til side. Samtidig som en slik politikk springer ut av og befester nettopp de forutsetningene som ikke nevnes. Og kriminaliseringens virkninger sprer seg og får sterke ringvirkninger langt inn i andre systemer, velferdsordninger, skole og utdanning og i fordømmelser og stigmatiseringer i det sivile livet.
USA er ett eksempel på hvordan fattigdoms-, rus- og lovbruddspolitikk kan utformes og utvikles til å bli et enormt omfattende apparat for kontroll av fattigdom og sosial uro. Det behøver ikke bli slik.
Eksemplet Norden
Om vi drar til de nordiske landene er vi over i et annet landskap. Her er det få fanger og en godt utbygget velferdspolitikk sett i forhold til mange vestlige land. Pratt (2008a, b) har kalt det scandinavian exception, en særegen skandinavisk fengselspolitikk. Det er noe i dette. I 2010 var det samlete antall fanger for hver 100.000 innbygger i de nordiske landene 71 (Hildebrandt 2012), halvparten av fangetallet i England og Spania (ICPS 2012). De materielle forhold er bedre, og det er tryggere enn i mange andre lands fengsler.
På viktige punkter er de nordiske landenes fengsler og fengselspolitikk likevel ikke noe unntak, men med i den store verden: Fengsel er fengsel, er frihetsberøvelse og isolasjon fra samfunnet, tap av tid og liv (Cohen og Taylor 1972, Ericsson 2002), disiplinering, kontroll og enda mer straff og isolasjon.Det er som vi glemmer det når vi sier: straff er frihetsberøvelse. Det høres ikke så ille. Du mister litt midlertidig frihet. Men fangers erfaringer og de mest ekstreme spor av frihetsberøvelsens påkjenninger, selvmord i fengsel, viser at fengselsstraff handler om mye mer (Hammerlin 2009, Lid 2012). Det er også store forskjeller på standarden i de enkelte anstaltene, og lukkete avdelinger og anstalter har samme kjennetegn og virkninger som i andre lands fengsler. Pratt er kritisert for å ha utelatt slike temaer (Mathiesen, Basberg, Granheim og Johnsen,Scharff-Smith, alle 2012, se også Hammerlin 2008 om fangens tapsliste).
Også i Norden er det fattigfolk som straffes og fengsles, folk med helseproblemer, fysisk og psykisk,små og tynne nettverk (for norske forhold: Skardhamar 2002, Thorsen 2002, Friestad og Skog Hansen 2004).
Og også i de nordiske landene har kriminalisering av bruk, besittelse og småomsetting av narkotika betydning for antall fanger. Ikke så utpreget i Finland, hvor 15 prosent av dømte sonte for narkotikalovbrudd en bestemt dag i 2010. I større grad i Island hvor andelen var 34 prosent. I de andre landene var andelen for Danmark 21, Norge 26 og Sverige 32 (Hildebrandt 2012, tabell 3.10).
Hvordan vil norsk og nordisk fengsels- og narkotikapolitikk bli? En mulighet er at alt blir som før. Som i resten av verden vil fangetallene øke, om enn på lavere nivå, og fortsatt vil de fattigste fengsles, blant annet hvis og når vi opprettholder kriminalisering av bruk, besittelse og småomsetting av narkotika.
Fengselspolitikken når det gjelder narkotika kan spille en rolle for antall folk i fengsel, og det ser ut til at de nordiske landene er i gang med å utforme ulike syn og politikk på denne delen av fengselspolitikken. De sosiale og helsemessige problemene knyttet til bruk av narkotika er erkjent av fengselsmyndigheter i de nordiske landene. Det har ført til at narkotikapolitikken med sine motsetninger er brakt inn i fengslene. Jakten på narkotika har ført til sterkt utvidet bruk av kontroll, i omfang, og i bruk av ydmykende metoder som bryter med grunnleggende verdier om den enkeltes fysiske og psykiske integritet (for erfaringer fra norske fengsler: Basberg 1999, Hansen 2001, Giertsen 2001). I Norge kan disiplinærstraff som isolasjon brukes ved narkotikalovbrudd, og siden 2008 er dette supplert med mulighet for russamtale (st.meld. nr. 38 (2007-2008), kap. 8).
Parallelt med dette er også problemer for fanger som bruker rusmidler erkjent (fotnote 7), og rehabilitering for fanger med narkotikaproblemer er utvidet i omfang og type fra kontrakt til rusmestringsenheter. Men ikke slik at hjelpetiltak erstatter kontroll. Begge deler øker. De forutsetter og befester hverandre.
Tiltak mot narkotika har ført til at fengsel er blitt enda mer fengsel gjennom utvidelser av både kontroll og rehabilitering. Den institusjonsmessige følgen av narkotikapolitikken er at fengsel er blitt befestet som idé og i praksis, i Norden som i USA. Fengslet kan komme til å bli enda mer styrket i nordiske land, paradoksalt nok ut fra gode intensjoner.
Kontroll og straff kan holdes i sjakk med rettssikkerhetsgarantier, under bestemte betingelser. Denne tanken utfordres av utviklingen i USA, og den utfordres av den nordiske landenes narkotikapolitikk, grundig beskrevet av Träskman (1995, 2005). Men i behandlingens navn er det knapt noen grenser for hva antatt godt man kan gjøre. Narkotikaproblemer kan åpne for behandling i fengsel. I Sverige og Danmark sees dette som en selvfølge: fanger har problemer, de er i fengsel, under kontroll, hvor de får mat og ro og muligheter. De har rett til behandling, og de får det (Kolind, Asmussen, Dahl og Haller, under utgivelse og Nylander, Holm, Jukic og Lindberg, under utgivelse). I begge land er behandlingen bygget ut og differensiert etter type rusmiddel, kjønn og alder osv. (s.st.).
Slike tiltak er forståelige svar på fangers problemer, det er riktig og bra på alle måter, sett ut fra fengselsmyndighetenes ansvar, oppgaver og posisjon. Men om vi utvider perspektivet, kan vi se noen skyer på denne himmelen. Risikoen er at situasjonen kan snu rundt. Fra å se behandling som noe som foregår innen straffens rammer, kan fengsel bli sett som et velegnet sted for å håndtere narkotikaproblemer. Erfaringene fra behandlingsoptimismens tid, fra omkring 1900 til 1970, viser at dette kan skje (Giertsen, under utgivelse). Om det går slik vil grunnlaget for fengsling kunne bli et annet enn det er i dag, som det er eksempler på i USA (Nadelman 2012). Folk arresteres med den begrunnelsen at de trenger hjelp for narkotikaproblemer. Forhåpentligvis vil dette ikke skje hos oss, i Norden.
Det kan se ut til at norsk fengselspolitikk har noen trekk som kan gjøre den litt bedre rustet mot en slik drivkraft som bidragsyter til økte fangetall.
Eksemplet Norge
Den norske fengselspolitikken har en litt annen utforming enn i de andre nordiske landene. Det kan se ut til at fengselspolitikken har noen trekk som kan sette den i stand til å fortsette som de korte straffers politikk. I så fall representerer den enda en måte å utforme samlepolitikken om rus, fattigdom og lovbrudd på. Men samtidig er det andre krefter som trekker motsatt vei.
Fra 1990 og 2005 hadde vi det laveste fangetallet i Norden i forhold til innbyggertall (Høigård 2011). Men i 2010 gikk Norge forbi sine naboland og hadde flest fanger, 76 for hver 100.000 innbygger. Finland hadde færrest med 61. Endringene går hver sin vei, Finland har minsket fangetallet fra 2006 til 2010, fra 72 til 61, mens Norge økte fra 71 til 76 (Hildebrandt 2012).
Også i Norge har kriminalisering av bruk, besittelse og småomsetting av narkotika betydning for antall fanger. Larsson (2011) viser at andelen anmeldte narkotikasaker for brudd på straffeloven § 162 og legemiddelloven, har økt fra 5,5 prosent i 1993 til 16,8 prosent i 2010, samtidig som det absolutte antallet anmeldelser har økt fra 12.700 til 45.400. Av disse anmeldelsene gjelder i overkant av 97 prosent brudd på legemiddelloven eller første ledd av § 162, som gjelder oppbevaring av små kvanta narkotika. Fanger dømt for narkotikalovbrudd i 2011 utgjorde 29 prosent av alle fangene den 1.1.2010 (N=2668), (KSF 2011:38). Omtrent slik har denne andelen vært i flere år. Det er først og fremst brudd på § 162 som straffes med fengsel, men også brukere rammes av denne paragrafen, fordi også de omsetter, som oftest i små mengder for å dekke eget forbruk.
Som i USA har kriminaliseringen ringvirkninger. Om strafferammen i Norge er høy nok, seks måneders fengsel eller mer, åpnes det for alle politiets etterforskningsmetoder (straffeloven, forskrift til straffeprosessloven, kap. 10). Strafferammen for bruk og besittelse av narkotika er nettopp på seks måneder (legemiddelloven). I praksis betyr dette gatekontroll og gatestraff, vilkårlig, men samtidig bestemt av politiblikkets logikk (Finstad 2000, Høigård 2011). Som når politiet i Oslo fortsetter sine årvisse våraksjoner siden 2003, og praktiserer nulltoleranse for rusbrukere på gaten som fører til tøffere og farligere leveforhold for dem som er aller dårligst stilt (NOU 2002:4, Hauge 2003, Frantzsen 2005, Lundgaard i Høigård 2011, Nafstad 2011, 2012). Ifølge Larsson (2011) ser politiet seg tjent med pågripelser i narkotikasaker fordi det gir gode tall i statistikken.
Den optimistiske siden av den norske fengselspolitikken har sitt grunnlag i Soria-Moria-erklæringen fra 2005 med tilbakeføringsgarantien og sømløs straffegjennomføring med vekt på kontinuitet mellom tiltak i fengsel og det som skjer etter løslatelse. Tanken om betydningen av ettervern er langt fra ny og er hjemlet i straffegjennomføringsloven § 4.(fotnote 8) Men med den politiske poengteringen i 2005 blir den løftet frem og styrket. Det gjelder særlig tanken om at fangen tilhører kommunen før, under og etter soningen (KSF 2011), en videreføring og styrking av importmodellen (Christie 1970/1993).
Tilbakeføringsgarantien er ingen garanti i juridisk forstand, men et utsagn på politikkens nivå. Foreløpig er den nedfelt i rundskriv (2008) og i helse- og omsorgsloven (fra 1.1.2012). Den er ennå ikke fullt ut gjennomført, men er på vei. Dette er viktig, for praksis og institusjonalisering forteller mer enn mangfoldige dokumenter om hva som er mulig, og blir argumenter i seg selv. Vekten på tilbakeføring og velferdstiltak er vesentlig, også fordi løsningen definerer og bestemmer problemet. Så når løsningen, svaret, er hjelp til velferdstiltak som bolig, inntekt, nettverk etter løslatelse; da må jo problemet og spørsmålet være fattigdom i alle sine variasjoner. Lovbrudd og rus er heller avledet av alle fattigdommene.Dette er i overensstemmelse med den beskrivelsen st.meld. nr. 37 fra 2007-2008 gir av lovovertredere og deres livssituasjon. Fattigdommene understrekes i kapittel 7.
En politikk med hovedvekt på tilbakeføring til samfunnet kan gi gode muligheter for realistiske vurderinger av fengslets muligheter og begrensninger. Fengslet er en mellomstasjon, et prisme som kan spektre ut relevante tiltak for fanger, som de kan forberede og gå inn for etter løslatelse.
En av forutsetningene for denne politikken, med vekt på tilbakeføring og velferdstiltak som kommunalt ansvar, er at norske myndighetene ikke har aspirasjoner om å behandle fanger (Storberget (2010), intervju). De følger dermed linjen fra kriminalmeldingen i 1978 og tanken om at fengslene ikke skal behandle fanger. Behandle er et vidt begrep. I denne sammenhengen menes atferdsendring med sikte på å kurere for kriminalitet og rus. I Sverige og i Danmark etter 2004, legger man vekt på og kaller tiltak for fanger med rusproblemer for behandling (se ovenfor). Den norske politikken betyr selvsagt ikke at fengselsansvarlige og -ansatte ikke gjør noe for fanger med problemer, de gjør mye, noe Hammerlin (2008) gir grundig oversikt over. I noen sammenhenger har jeg erfart at dette synspunktet at man ikke skal behandle (se ovenfor) i fengsel, blir møtt med et motargument om at da vil ingen fange få hjelp. Det stemmer ikke, dette har aldri vært noe standpunkt eller praksis i norsk fengselspolitikk, og heller ikke et standpunkt i noen organisasjon som deltar i den kriminalpolitiske diskusjonen. Poenget er et annet, at rustiltak og annen innsats for å endre fanger, sees som forberedelse og motivering til å gå videre med problemene etter løslatelse, i institusjoner som har relevant behandling som sin oppgave.
Kanskje en del av det konkrete arbeidet som foregår overfor fanger med rus- og andre problemer i norske og andre nordiske fengsler, er ganske likt. Det kan godt tenkes. Likevel er dette ikke bare et spørsmål om ord. Tilbakeføringsgarantien, med vekt på rehabilitering og motivering, men uten aspirasjoner om behandling, gir en fengselspolitikk med tro på hva fengslet kan bidra med av oppbyggende virksomheter, men i behersket og realistisk målestokk.
Det som også skjer, er at fengslet trekker seg litt tilbake og gir slipp på eneansvar for rehabilitering. Dette er bemerkelsesverdig, sett i forhold til de andre nordiske landene som ønsker å styrke behandling for fanger med rusproblemer, og som dermed også lett vil styrke fengsler som steder for rusbehandling.
Kontroll, tvang og sanksjonering foregår langt fra bare i fengsel. Som nevnt fra både USA og Norge fører kriminalisering av narkotika til at andre instanser og institusjoner følger opp og deltar med det samme, mer kontroll, tvang og sanksjoner. Den norske velferdspolitikkens lover om barnevern og kommunale helse- og omsorgstjenester gjør dette i kapitler som åpner for tvang og sanksjoner. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Om kontroll og tvang utenom fengslene øker, kan myndighetene likevel mene at også fengsler bør utvides. Antall fangeplasser i Norge bygges ut. I statsbudsjettet for 2011-2012 skriver Justis- og beredskapsdepartementet (fotnote 9): Det er etablert eller under etablering 657 nye fengselsplasser (kap. 2). Særlig når det gjelder å håndtere narkotika, som er utnevnt til å være et omfattende problem, kan fengsel fremstå som egnet. Det er på dette punktet at den norske fengselspolitikken med tilbakeføringsgarantien, kan legge en demper på muligheten til å ville bruke fengsel som sted for å kurere rusproblemer og lovbrudd som følger med. Det er selvsagt et spørsmål hvor stor betydning dette vil få for en fremtidig, samlet politikk om antall fangeplasser. Å dempe fengslenes betydning som steder for rusbehandling er bemerkelsesverdig også sett i forhold til at institusjoner ofte følger prinsippet: (mye) mer av det samme. Det er ikke så vanskelig å bygge opp systemer. Det er langt mer krevende å bygge dem ned eller avslutte, selv når mange ser at de ikke (lenger) fungerer, sier Enzensberger (1990).
En annen side ved tilbakeføringsgarantien er også verdt å merke seg: den sterke forankring i det vanlige, offentlige helse- og sosialvesen. Stifinner’n i norske fengsler er eksempel på samarbeid mellom fengselsmyndigheter og den private stiftelsen Tyrili, mens rusmestringsenhetene i 14 fengsler samarbeider med statlige og kommunale helsemyndigheter. En slik tilknytning til det offentlige er ingen selvfølge. I Danmark blir en stor del av narkotikabehandling i fengsel satt ut på anbud, og frivillige organisasjoner og private firmaer sørger for en vesentlig del av rusbehandling i fengsel (Heltberg 2012). Tiltak mot rusproblemer outsources, sier Fridhov (2012). Dette kan også påvirke arbeidet i forhold til offentlige tjenester og deres måte å se rusproblemer på i retning av å individualisere problemer og løsninger (Jöhncke 2012). Og det reiser spørsmål om privatisering av fengselsarbeid.
Norsk fengselspolitikk blir påvirket av synspunkter og krefter som trekker i retning av å øke fanger og fangeplasser (som øking i antall varetektsfanger og utenlandske fanger de seneste fem årene (prop.nr. 1 S Justis- og beredskapsdepartementet 2011-2012)). Og omvendt finnes tanker og tiltak som tar sikte på å minke antall fanger, som muligheter for å sone utenfor fengsel og tanken om tilbakeføringsgaranti. Også på dette punktet er fengselspolitikken sammensatt og motsetningsfylt.
Til syvende og sist
Norsk fengselspolitikk med vekt på korte straffer, tilbakeføring og integrering i den offentlige helse- og sosialpolitikken, har etablert viktige trekk som kan beskytte mot fristelser til å bytte behandling med fengsel, og på denne måten fungere som en bremse på økte fangetall. Dette kan styrke den tanken at fangetall ikke er skjebne, men noe et land bestemmer over.
Men denne fengselspolitikken kan ikke beskytte fullstendig, og kanskje ikke veldig mye, mot økende fangetall. For en annen faktor er fortsatt virksom, og den ligger utenfor fengselsmyndighetenes kontroll: Til tross for store mengder kunnskap, innsikter og erkjennelser, slik Rapport om narkotika (Stoltenbergrapporten (2010)) er eksempel på, fortsetter vi å forfølge, arrestere og straffe bruk, besittelse og småomsetting av narkotika, en virksomhet vi vet inngår i livet til mange fattige. Det er som om vi som samfunn ikke ser hva vi holder på med, ikke vil se kriminaliseringens sterke kraft, dens evne til umiddelbart å forvandle handling til umoral. Det vil si at lovbrudd naturaliseres, sees som de i seg selv er umoralske, slik Høigård 2003) beskriver. Barthes (1957/2002) beskriver naturalisering på flere områder. Når perspektivet innskrenkes slik, blir det enkelt å lukke øynene for
de ødeleggende krefter kriminalisering slipper løs, og hvilke kontrollskader som følger.
I Norge, like lite som i USA, handler kriminaliseringen av bruk, besittelse og småomsetting av narkotika langt fra bare om å bekjempe narkotikaproblemet. Til det er den for skjev og hjelpeløs; for også hos oss øker jakten på narkotika elendighet og nød blant grupper som er mest utsatt, som skulle være blant velferdsstatens helt opplagte målgrupper. Eller som Johs Andenæs sa i 1994: Kanskje vil fremtidens dom bli at narkotikapolitikken har vært vårt århundres feilinvestering i straff (s. 26). Man kan si: Vi har en korrekt strafferett som bidrar til sosial urett. Og vi vet det.
Artikkelen er fagfellevurdert.
Hedda Giertsen er professor i kriminologi ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi,Universitetet i Oslo
Artikkelen er også trykket i tidsskriftet Materialisten, nr. 4 - 2012
Litteratur
Andenæs, J. (1991). Straffen som problem. I Dømt, men til hva? Rapport fra Kriminalpolitisk
konferanse 12. og 13. oktober 1994 (s. 17-27). Oslo: Landsorganisasjonen i Norge, Norsk
fengselstjenestemannforbund, Fellesorganisasjonen.
Barthes, R. (2002). Mytologier. Oslo: De norske bokklubbene.
Basberg, C. (1999). Omsorg i fengsel? Oslo: Pax forlag.
BJS (Bureau of Justice Statistics) (2011). Probation and parole in the United States, 2010. U.S. Departement of Justice, Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics nov, NCJ 236019. Table 1 s. 3.
Christie, N. (1973/1993). Modeller for fengselsorganisasjonen. I T. Mathiesen og A. Heli (red). Murer og mennesker (s. 113-120). Oslo: Pax forlag.
Christie, N. (2000). Kriminalitetskontroll som industri. Oslo: Universitetsforlaget.
Christie, N. og Bruun, K. (2003). Den gode fiende. Oslo: Universitetsforlaget.
Cohen, S. og Taylor, I. (1972). Psychological survival: the experience of long-term imprisonment. Harmondsworth: Penguin Books.
Enzensberger, H. M. (1990). Tilbaketogets helter – utkast til en moral for avvikling av politisk makt. Samtiden årg. 100, (2): 16-20.
Ericsson, K. (2002). Fengslets tid og livets. I B. Sætersdal og K. Heggen (red.), I den beste hensikt? «Ondskap » i behandlingssamfunnet (s. 75-95). Oslo: Akribe forlag.
Finstad, L. (2000). Politiblikket. Oslo: Pax forlag.
Frantzsen, E. (2005): Narkojakt på gateplan: om politikontroll av narkotika på Vesterbro. Ph.d.-avhandling. København: Københavns universitet.
Friestad, C. og Skog Hansen, I. L. (2004). Levekår blant innsatte. (FAFO-rapport nr. 429). Oslo: FAFO.
Fridhov, I. M. (2012). Personlig kommunikasjon.
Giertsen, H. (2001). Det ugjennomtrengelige. I Juss-Buss (red.), Tvers igjennom lov til seier (s. 110-145). Oslo: Pax.
Giertsen, H. (under utgivelse). Policy on drugs in Norwegian prisons: Increased control, answers to
poverties and looking for a life after release. Nordic Studies on Alcohol and Drugs.
Granheim, P. K. og Johnsen, B. (2012).Prison size and the quality of life inNorwegian closed prisons in late modernity. I T. Ugelvik og J. Dullum (red.), Penal Exceptionalism? Nordic prison policy and practice (s. 199-214).Oxon: Routledge.
Hammerlin, Y. (2008). Om fangebehandling, fange- og menneskesyn i norsk kriminalomsorg i anstalt
1970-2007. Dr.philos.-avhandling. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Hammerlin, Y. (2009). Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler/Selvmordsforebyggende arbeid i fengsel (KRUS-håndbøker nr. 3/2009). Oslo: Kriminalomsorgens utdanningssenter.
Hansen, A. E. (2001). Straffegjennomføringsloven: fra en fanges perspektiv. I Juss-Buss (red.), Tvers igjennom lov til seier (s. 146-154). Oslo: Pax.
Hauge, R. (2003): Avkriminalisering av narkotikabruk. Rus og avhengighet, årgang uopplyst, (1): 12-15. Hentet 20/10-2012 på http://www.idunn.no/ts/rus/2003/01/. trykt i Materialisten årg. 31, (1/2):
69-73.
Hildebrandt, S. (red) (2012). Nordisk statistik for kriminalforsorgen i Danmark, Finland, Island,Norge og Sverige. København: Direktoratet for kriminalforsorgen.
von Hofer, H. (2011). Punishment and Crime in Scandinavia, 1750-2008. I M. Tonry og T. Lappi-Seppälä (red). Crime and Justice in Scandinavia. (Crime and Justice. A review of research, vol. 40.) (s. 33-107). Chicago and London: The University of Chicago Press.
Heltberg, T. (2012). Væk, kære væk, om terapeutisk stofmisbrugsbehandling i fængsler og hvad der kan ske, når forskningsmaterialet ændrer sig undervejs. Ph.d.- avhandling. København: Sociologisk Institut, Københavns Universitet.
Høigård, C. (2003). Kriminalitet – naturalisering av sosiale relasjoner. I K. Andenæs og K. Papendorf (red.), Fortsatt uferdig: festskrift til Thomas Mathiesen (s. 188-199). Oslo: Pax.
Høigård, C. (2007). Realistiske inspirasjoner. Noen grønlandske erfaringer. I H. von Hofer & A. Nilsson (red.), Brott i välfärden. Om brottslighet, utsatthet och kriminalpolitik. Festskrift til Henrik
Tham (s. 85-123). Stockholm: Kriminologiska institutionen, Stockholms universitet.
Høigård, C. (2011). Policing the North. I M. Tonry og T. Lappi-Seppälä (red), Crime and Justice in Scandinavia.(Crime and Justice. A reviewof research, vol. 40), (s. 265- 348). Chicago and London: The University of Chicago Press.
ICPS (International Centre for Prison Studies) (2012), besøkt 20/10-2012. Hentet fra http://www.prisonstudies.org/info/worldbrief/?search=europe&x=Europe
ICPS (International Centre for Prison Studies) (2012 a), besøkt 20/10-2012. Hentet fra http://www.prisonstudies.org/ ;
http://www.prisonstudies.org/info/worldbrief/wpb_country.php?country=190
ICPS: (International Centre for Prison Studies) (2012 b), besøkt 20/10-2012. Hentet fra http://www.prisonstudies.org/info/worldbrief/wpb_country.php?country=158
Jöhncke, S.(2012). Behandlingsmyten. Rus og samfunn årgang uopplyst, (1): 41-45. Hentet 20/10-
2012 fra http://www.idunn.no/ts/rusos/2012/01/art09
Kolind, T., Asmussen, V. F., Dahl H. og Haller, M. (under utgivelse). Prison drug treatment in Denmark: a historical outline and an analysis of the political discourse. Nordic Studies on Alcohol and Drugs.
KSF (Kriminalomsorgens sentrale forvaltning) (2011). Kriminalomsorgens årsstatistikk 2011. Oslo: Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
KSF (Kriminalomsorgens sentrale forvaltning) (2011). Tilbakeføringsgarantien. (Smått & Stort nr. 2-2011). Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet.
Larsson, Paul (2011). Narkotikakriminalitet:Trusselbilder og realiteter. Rus og samfunn årgang uopplyst, (4): 33-36.
Lappi-Seppälä, T. (2008): Trust, Welfare, and Political Culture: Explaining Differenciees in National Penal Policies. I M. Tonry (red.). (Crime and Justice. A review of Reserach vol. 37) (s. 313-387). Chicago and London: The University of Chicago Press.
Lid, T. V. (2012). Straff – eit sørgjespel. Skuespill. Hordaland teater. Vist 21-27/9-2012 i Bergen; 18/10-2012 og 19/10-2012 i Oslo.
Lind, B. B. (1974). Narkotikakonflikten. Oslo: Gyldendal.
Lynch, M. (2012). Theorizing the role of the ’war on drugs’ in US punishment. Theoretical Criminology. vol. 16 (2): 175-199.
Mauer, Marc (2011). Rate of incarceration; The sentencing project. Hentet 20/10-2012 fra
http://www.sentencingproject.org/template/page.cfm?id=122.
Mathiesen, T. (2012). Scandinavian exceptionalism in penal matters: reality or wishful thinking? I T. Ugelvik og J. Dullum (red.) Penal exceptionalism? Nordic prison policy and practice ( s. 13-37). Oxon: Routledge.
Nadelman, E. (2012). The Global Drug Control Regime: Past, Present & Future. Foredrag. 7. mai.
Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Nafstad, I. (2011). Changing Control of the Open Drug Scenes in Oslo — Crime, Welfare, Immigration Control, or a Combination? Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention vol 12, (2): 128-152.
Nafstad, I. (2012). Et anstendig menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo. Avhandling levert til ph.d.-graden. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Neuman, C. B. (2012). Imprisoning the soul. I T. Ugelvik og J. Dullum (red.) Penal exceptionalism? Nordic prison policy and practice. (s. 139-155). Oxon: Routledge.
NOU 2002:4. Ny straffelov. Straffelovkommisjonens delutredning VII. Oslo: Justis- og politidepartementet.
Nylander, P. Å., Holm, C., Jukic, E. og Lindberg, O. (under utgivelse). Drug treatment in Swedish Prisons – moving towards evidence-based interventions? Nordic Studies on Alcohol and Drugs.
Pratt, J. (2008a). Scandinavian exceptionalism in an era of penal excess: Part I: The nature and roots of Scandinavian exceptionalism. British journal of Criminology vol. 48, (2): 119-137.
Pratt, J.(2008b). Scandinavian exceptionalism in an era of penal excess: Part II. Does Scandinavian exceptionalism have a future? British journal of Criminology vol. 48, (3): 275-292.
Prieur, A. (2002). Frihet til å forme seg selv. I: Kontur vol. 3 (6): 4-13.
Rapport om narkotika. Stoltenbergutvalget (2010). Rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg ledet
av Thorvald Stoltenberg, levert til Helse- og omsorgsdepartementet 16. juni 2010. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
Rundskriv (2008). G-8/2006 Samarbeid mellom kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten,
kommunenes sosialtjeneste og kriminalomsorgen overfor innsatte og domfelte rusmiddelavhengige.
Oslo: Justis- og politidepartementet.
Seip, A-L. (1984). Sosialhjelpstaten blir til: norsk sosialpolitikk 1740-1920. Oslo: Gyldendal forlag.
Skardhamar, Torbjørn (2002). Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler (K-serien nr. 1-2002). Oslo: Universitetet i Oslo.
Smith, P. S. (2012). A critical look at Scandinavian exceptionalism: welfare state theories, penal populism and prison conditions in Denmark and Scandinavia. T. Ugelvik og J. Dullum (red.) Penal exceptionalism? Nordic prison policy and practice. (s. 38-57). Oxon: Routledge
Soria-Moria-erklæringen. Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2005). Oslo: Regjeringen.
[Storberget, K.] (2010). Progresjon i soningen – ny giv for innsatte med avhengighetsproblemer.
Intervju, K. Reinås. Tidsskriftet mot rusgift 92/93. Hentet 20/10-2012 fra
http://www.fmr.no/progresjon-i-soningen-ny-giv-forinnsatte-med-avhengighets-problemer.4748073-152997.html.
Thorsen, L. R. (2002). For mye av ingenting ... : straffedes levekår og sosiale bakgrunn. Hovedfagsoppgave i kriminologi. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Thorsen, L. R. (2004). Kriminalisering av fattige: levekårssituasjonen blant straffede for narkotikalovbrudd Årsrapport 2003, s. 1-18. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Träskman, P. O. (1995). Drakens ägg – Den narkotikarelaterade brottskontrollen. Viktor, Dag (red): Varning för straff. Om vådan av den nyttiga straffrätten (s. 137 - 162). Stockholm: Fritzes Förlag AB.
Träskman, P.-O. (2005). Drug Control and Drug Offences in the Nordic Countries: A Criminal Political
Failure too often Interpreted as a Success. Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime
Prevention vol. 5, (2): s. 236-256.
Wacquant, L. (1999). Fattigdommens fængsler. København: Socialpolitiskt forlag.
Wacquant, L. (2009). Punishing the poor. The Neo-liberal Government of Social Insecurity. Durham: Duke University Press.
Fotnote 1. Artikkelen er en noe bearbeidet versjon av seminarinnlegg den 30. august 2012, 70-årsdagen til Inger Marie Fridhov, arrangert av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Takk til Inger Marie Fridhov for samtaler om kriminal- og fengselspolitikk i mange år, og ikke minst synspunkter som har hatt betydning for denne artikkelen. Takk til Ida Nafstad og Marte Rua for viktige kommentarer underveis. Og takk til Doris Bakken og Yngve Hammerlin for verdifulle innspill om temaer og referanser.
Fotnote 2. De som fengsles er tatt for lovbrudd, det er så. Men det er en kjent sak at dette henger sammen med hvilke handlinger et samfunn velger å kriminalisere. Noen lovbrudd straffes strengere enn andre, og det er lovbrudd som til en viss grad oftere begås og selektivt fanges opp blant fattige deler av befolkningen. Dette utdypes senere i denne teksten.
Fotnote 3. Jack Cole, tidligere undercover cop i New Jerseys politistyrke, og tidligere leder av LEAP (Law enforcement against prohibition: http://www.leap.cc/)
Fotnote 4. Norge kalles dette narkotikaprogram med domstolskontroll, og ble startet som et forsøksprosjekt som i 2006. http://www.kriminalomsorgen.no/narkotikaprogram-meddomstolkontroll.237893.no.html, besøkt 20.10.2012.
Fotnote 5 jf The Drug Policy Alliance.
http://www.drugpolicy.org/news/2008/10/drug-czar-backscalifornia-prison-guards-opposes-unified-treatment-community, besøkt 20.10. 2012.
Fotnote 6 Også i Norge har vi slike bestemmelser, i tidligere sosialtjenestelov kap. 6, ført videre i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven 2011; i kraft fra 1.1.2012: § 10-3. Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige.
Fotnote 7 Hammerlin (2009) viser at av 59 personer som har brutt livet i norske fengsler fra 1990 til og med 2007, var narkotikalovbrudd hovedforbrytelsen for 24 av dem, det vil si for 41 prosent (s. 59). Takk til Hammerlin som ga meg denne opplysningen og referansen.
Fotnote 8 § 4. Forvaltningssamarbeid. Kriminalomsorgen skal gjennom samarbeid med andre offentlige etater legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på. Samarbeidet skal bidra til en samordnet innsats for å dekke domfelte og innsattes behov og fremme deres tilpasning til samfunnet.
Fotnote 9 Ifølge kgl. res. av 11/11-2011 har departementet nå skiftet navn fra Justis- og politidepartementet
til Justis- og beredskapsdepartementet
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2012-2013/prop-1-s-20122013/2/5.html?id=702268,
besøkt 20.10.2012
Følg Ivar Johansen på Twitter
Følg Ivar Johansen på Facebook
Få tilsendt temavise nyhetsbrev
Kommentarer
Denne tankevekkende lesningen over, er jeg redd for forbigås i stillhet av de som virkelig kan gjøre opp med denne uretten.
Det virker som om kun pensjonerte jusfolk, politikere og politifolk tør tale avkriminaliseri ngens sak.
Dette i seg selv er prisverdig, men gjør lite fra eller til med dagens situasjon.
Vi er et hjernevasket folk som "stoler" på offentlig informasjon, uten egentlig å tenke over hvorfor informasjonen blir gitt oss og i hvilken hensikt.
I mellomtiden lider de svakeste i samfunnet av denne hodeløse politikken. Og er det en ting som er sikkert, så er det at "noen" er svært godt tjent med at intet blir gjort og at den samme politikken får fortsette.
Takk for kommentar, Sigmund, og for hyggelige ord i innledningen.
Det stemmer at de fleste som straffes med fengsel for narkotika har begått alvorlige narkotikalovbru dd, og at knapt noen fengsles direkte for brudd for legemiddelloven.
Men det er verdt å merke seg at det fins en del bøtesonere. KSF har opplyst (muntlig) at de aller fleste av dem soner for narkotikalovbru dd.
Fra 2005 til 2010 var det �rlige gjennomsnittet for det daglige middeltallet 95,5 bøtesonere (tabell 52, SSB
ssb.no/.../...). At det daglig
er nesten 100 personer som soner bøter for svært lite alvorlige narkolovbrudd er verdt å merke seg. Også fordi det tilsvarende tallet for årene 1971-1990 var 19 (s.st.). Samtidig kan man si at de 2%
bøtesonerne utgjør i 2010 av alle fanger, er svært lite.
Om vi legger til de som soner dom for narkotikalovbru dd i 2010, blir andelen 7,5 % (tabell 52, SSB
ssb.no/.../..., forutsatt at de som soner bøter er tatt etter legemiddelloven , men det kan man selvsagt
ikke være helt sikker på at absolutt alle gjør). Det er heller ikke veldig mange.
Et annet interessant spørsmål i tilknytning til dette er at mange siktes og straffes for flere lovbrudd, også blant dem som siktes for narkotikalovbru dd. Reid Jone Stene skrev en interessant og viktig artikkel om dette i 2008: /Narkotikasikte des lovbrudd preger
rettssystemet/ i Samfunnsspeilet (2008
ssb.no/.../...).
Han beskriver differansen mellom alle narkotikasiktet e og de som ble siktet for narkotika og registrert for dette som hovedlovbrudd: /Hele 36% av alle som ble siktet for narkotikalovbru dd ble synliggjort som
lovbrytere for andre lovbrudd med en enda h�yere strafferamme enn de narkotikalovbru dd de var tatt for. /Stenes artikkel tar ikke opp spørsmålet om reaksjoner eller fengselsstraff. Og det er dermed selvsagt
ikke mulig utfra hans artikkel å si noe om hvilken betydning de 36 % skjulte narkotikasikted e har å si for dette. Men det åpner for at flere kan være straffet og fengslet også for narkotikalovbru dd, enn dem statistikken viser. Det hadde vært interessant å vite mer om dette. //
Jeg skrev at /bruk, besittelse og småomsetting av narkotika har betydning for antall fanger/, og tok ut et avsnitt som beskrev nettopp det jeg har vært inne på ovenfor, fordi jeg måtte korte ned en tekst som
var for lang -- og samlet det hele i ordet /betydning/. Tanken var å vise at det -- til og med i velferdsstaten Norge -- sitter en god del personer i fengsel for meget lite alvorlige narkotikalovbru dd, gjennom bøtesoning og for brudd på den minst alvorlige delen av å 162, og å bruke et begrep som åpnet for de temaene som er beskrevet ovenfor. Så kan man selvsagt diskutere om det var for sterkt å kalle det /betydning/
/for antall fanger /-- ikke /stor betydning/, men likevel betydning.//Om jeg hadde hatt mer plass ville jeg føyd til at det også har betydning for fangebefolkning ens sammensetting osv.
Takk igjen for kommentaren som ga mulighet til å utdype et tema jeg ikke hadde plass til i artikkelen.
Hovedlovbruddproblematikken er også viktig (bruttosiktede for narkotika er nå del av den årlige kriminalstatist ikken, se linken), og sakskomplekser er noe som bør studeres mer, ikke bare enkeltpersoner og enkelthandlinge r, men jeg vet ikke hvor mye den egentlig «skjuler» av narkotikasoning . En ting er jo at de faktisk er siktet/dømt for noe annet også. Men motsatt kan det også tenkes at de få (men likevel skummelt mange) som faktisk er fengslet med legemiddelloven som hovedlovbrudd, har en rekke småforhold hvor bruk og besittelse slår ut på grunn av høyest strafferamme.
Poenget er at straffede er et ganske så forskjellige utvalg fra innsatte i fengsel (jf. de nevnte levekårsstudien e til henholdsvis Thorsen og Skardhamar). Jeg syns du har ditt på det rene i formuleringen jeg nevnte, men uten videre utdypning tror jeg likevel at den lett kan misforstås når det samtidig fortelles at 29% av fengselsbefolkn ingen soner narkotikadommer . Det endrer ikke hovedbudskapet i artikkelen, men det er sånt som oss statistikkpedan ter ikke klarer å holde fingrene unna.
ssb.no/.../...
Forøvrig har siste kriminalstatist ikk tall på siktelser og ikke bare siktede slik at bruk og besittelse ikke blir skjult av mer alvorlige lovbrudd i sakskomplekset:
ssb.no/.../...
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.