Rus

Anlov P. Mathiesen: Stopp jaginga av de narkomane

Anlov P. Mathiesen: Stopp jaginga av de narkomane

En moderne ordensmakt opptrer ikke slik overfor sine svakest stilte, sier Anlov P. Mathiesen.

"Politiet bortviser nær 10 000 rusavhengige årlig og bøtene som gis er ofte 3-4 ganger høyere enn normalt. Bortvisningene skjer på skjønn og mistanke, og jeg siterer politiet «fra områder hvor de har grunn til å frykte at personen skal begå kriminalitet». Sosialbyråden forsøker fortelle omverden at Oslo kommune står for en stor og progressiv innsats for narkomane. Det stemmer ikke. I virkeligheten er både Oslo og Bergen narkoverstinger der mennesker lever i åpenlys nød. Og midt i lidelsen skal de attpåtil jages og behandles som skitne og uønskede bikkjer. Det er få som er uenige i at åpne rusmiljøer er til bry, aller minst miljøene selv. Men aksjonene har ikke endret de grunnleggende faktorene, kun flyttet mennesker fra et sted til andre.

Det er ikke aksjonene som sådan som opprører, men den grunnleggende manglende politiske viljen til å tilby en skikkelig behandling og oppfølging. For dette er også et spørsmål om anstendighet, om menneskelig dannelse og et minimum av verdighet for mennesker som har det vanskelig. Dette er et spørsmål som går på tvers av ideologiske skillelinjer. Vi kan krangle om lovverk, straffenivå og behandlingsmetoder så lenge vi ønsker. Men dette må vi stå sammen om. Samfunnsbevisste politikere på alle sider av bordet må jobbe for at disse politiaksjonene stoppes umiddelbart og erstattes med hjelpetiltak. Og det er særlig viktig at personer fra politiet tør å stå frem med egne meninger, for det er mange av dere som vet bedre enn dette. En moderne ordensmakt opptrer ikke slik overfor sine svakest stilte," sier Anlov P. Mathiesen blant annet.

Les hele teksten nedenfor.

 

Anlov P. Mathiesens appell på Egertorget 3. september 2015

Juni 2011 sto jeg i Skippergata og trodde ikke helt det jeg så. Unge, frekke politifolk med tydelig mandat om å gjøre hverdagen ubehagelig for mennesker på gata. Usikre jyplinger som gikk bort til folk og spurte hvor de hadde fått jakka si fra og ba folk med feil utseende om å fjerne seg. Jeg jobbet i Skippergata på den tida og husker jeg hadde besøk av besøk av en eldre kvinne, en pårørende som engasjerte seg i rusarbeid på gata. Som mange andre hun preget av livet som pårørende, og hun hadde mistet datteren sin kun noen måneder tidligere. Naturlig nok så hun litt sliten ut. Da kom politiet. «Hva gjør du her, hvor har du tenkt deg?» Hele regla. Etterpå satt kvinnen og gråt, lenge. En helt vanlig reaksjon på en nedverdigende behandling fra ordensmakten. Men rusavhengige reagerer ikke alltid slik, for de er vant til det. Spørsmål som «Hvor har du fått den jakka fra?» eller «Hva gjør du her?» er ikke noe nytt for en gatenarkoman. Det nye lå i den koordinerte og systematiske samhandlingen av jaging og mistenkeliggjøring.

Over natta ble livet til mange vanskeligstilte i Oslo endret. Konstant tilstedeværelse av politi, jaging og bøtelegging ble hverdagen i nedre del av Karl Johan og Jernbanetorget. Daværende sosialbyråd Anniken Hauglie frontet aksjonen sammen med sjef ved Grønland politistasjon Kåre Stølen og visepolitimester Roger Andresen. De planla og gjentok en retorikk om at dette ikke er jaging, og at det er til det beste for de rusavhengige selv. Man hevdet at kommunen og frivillige organisasjoner hadde jobbet frem en helhetlig plan om å hjelpe rusmiljøet. Men folk på feltet visste bedre: Det fantes ingen store prosjekter eller tiltak. Det eneste reelle virkemiddelet som ble satt i gang i 2011 var politiets innsats. Uformelt er det få som er i tvil om dette, og det er relativt enkelt å finne politifolk som er enige, selv høyt oppe i systemet. Politikerne vet selv at strategien har feilet, men det vil neppe komme innrømmelser før om mange, mange år.

At politikere opererer med manipulativ retorikk bør ikke overraske noen av oss. Det er mer betenkelig at politisjefene og deres ansatte så aktivt støttet aksjonen, som de visste ikke holdt mål, verken politifaglig eller strategisk. Det ble gitt et inntrykk av at politiaksjonen var et resultat av grundig faglig utredning. Man begrunnet aksjonen med studieturer til byer i Europa der man hadde hatt hell med den liknende strategier. Gjennom å besøke Zürich, Frankfurt, Amsterdam, Lisboa og Madrid mente politiet å ha funnet en «nøkkel» for å lykkes. Problemet var at byene de nevnte faktisk hadde helhetlige planer, ikke bare politiaksjoner. En SERAF-Studie fra fire av disse byene har vist at, jeg siterer: «Hverken tilbud om lavterskel helsetjenester og aksept, eller forbud og bortvisning er tilstrekkelig,» og at det er «nødvendig å kombinere hjelpetiltak med kontrolltiltak». Og sammenlignet med Norge er disse landene relativt progressive, for å si det forsiktig.

Jeg husker vi var noen få, med RIO, FHN og Gatejuristen i spissen, som ønsket å skape diskusjon om metodene som ble brukt i Oslo. Vi lyktes ikke i noen stor grad, selv om det ble noen debatter og kronikker av det. Sosialbyråden og politisjefene gjentok det samme budskap, og ordskiftene rant ut i ord mot ord. For det er vanskelig å peke på noen objektive parametere i kritikken av politiaksjonen. Jurister har forsøkt å så tvil om lovligheten ved bøteleggingen og bortvisningen, men uten stort hell. Andre har pekt på moralske aspekter. Skal vi søke objektive aktører så er EUs overvåkingssenter for narkotika kanskje noe av det nærmeste vi kommer. Og for to måneder siden presenterte de en rapport om europeiske byer med en helhetlig plan for bekjempelse av narkotika. Oslo sto ikke på denne listen, i motsetning til for eksempel Stockholm, København og Helsinki. Rapporten peker på at Oslos eneste plan handler om fjerning av det åpne rusmiljøet. Videre understreker den poenget til politiaksjonens kritikere, nemlig at miljøet ikke har forsvunnet, men nå er spredt over flere områder i byen. Helse- og sosialbyråd Øystein Eriksen Søreide mente ikke overraskende at rapporten er mangelfull, og at Oslo har en, jeg siterer «overordnet, byomfattende strategi». Det er beviselig feil, og en ren videreføring av den opprinnelige kommunikasjonsplanen fra 2011. Men som kjent blir ingenting mer riktig av at det gjentas.

Men byrådet og politiet vet selvsagt nøyaktig hva de gjør. Retorikken om at det er blitt mindre rekruttering og bedre for de rusavhengige er sludder. Målet var å fjerne rusmiljøet fra jernbanetorget, og det har de teknisk sett lyktes med. Hadde de i det minste vært oppriktige i dette, så hadde debattene vært noe renere. De var fullt klar over hva de gjorde, og at det ville oppstå nye lommer med rusmiljøer andre steder i sentrum og Oslo øst. Skippergata ble raskt forverret, og på Grønland, Grünerløkka og Tøyen dannet det seg nye brukermiljøer. Videre har man bidratt til en forslumming av Storgata, som idag er blitt landets uten sammenligning verste gate. Det vitner om byplanlegging på meget lavt nivå. Og kanskje sier det mest om makten til handelsstanden og turistnæringen. For en slik politisk utøvelse er i beste fall uselvstendig og planløs, i verste fall er det en hele- og sosialpolitisk forsømmelse som bryter med grunnleggende rettigheter.

Sommeren 2011 trodde jeg at dette var et kortvarig stunt der byrådet og politiet ønsket å markere seg inn mot sommeren, slik de har for vane. Men jeg tok selvsagt helt feil. Fire år senere står vi her, med en politiledelse og et byråd som er like lite ydmyke som da aksjonen startet. Attpåtil har den inspirert en liknende aksjon i Bergen. For i 2014 bestemte byrådet i Bergen seg for å kopiere Oslo. De ønsket å fjerne miljøet i Nygårdsparken, og fikk viljen sin gjennom en politiaksjon 25. august i fjor. Aksjonen har skapt en langt større debatt enn i Oslo, og behandlingen av byens rusavhengige har vært en gjennomgangstema i bergensavisene helt siden høsten 2014. Det er bra for Bergen men synd for Oslo, og sier muligens om både større samfunnsbevissthet og andre redaksjonelle prioriteringer i vest.

Politiet bortviser nær 10 000 rusavhengige årlig og bøtene som gis er ofte 3-4 ganger høyere enn normalt. Bortvisningene skjer på skjønn og mistanke, og jeg siterer politiet «fra områder hvor de har grunn til å frykte at personen skal begå kriminalitet». Sosialbyråden forsøker fortelle omverden at Oslo kommune står for en stor og progressiv innsats for narkomane. Det stemmer ikke. I virkeligheten er både Oslo og Bergen narkoverstinger der mennesker lever i åpenlys nød. Og midt i lidelsen skal de attpåtil jages og behandles som skitne og uønskede bikkjer. Det er få som er uenige i at åpne rusmiljøer er til bry, aller minst miljøene selv. Men aksjonene har ikke endret de grunnleggende faktorene, kun flyttet mennesker fra et sted til andre. I Oslo henviser man til det vidløftige begrepet sentrumssamarbeidet. Men det er i realiteten fint lite annet enn kosemøter mellom kommunale aktører, frivillige organisasjoner og politiet. Det er ikke handling. Å ha møter for å samarbeide er en selvfølge, ikke en sentral del av en sosialpolitisk plan.

Som de aller fleste har forstått så løser man ikke sosiale helseutfordringer med justispolitikk alene. Vi har lange tradisjoner med å fjerne rusmiljøene fra sentrumsområder, men erfaringen viser at det ikke reduserer ruslidelser. På tross av dette har jakten på utstøtte, hjemløse og gatenarkomane sjelden vært mere offensiv enn idag. Gatenarkomane er en av landets mest vanskeligstilte grupper, og har vært jaget i snart 60 år. Gatenarkomane er avhengige mennesker som trenger hjelp. Den hjelpen kan vi velge å gi dem. Oslo kommune har i stedet valgt å vise muskler. Det vitner om umodenhet og mangel på kreativ evne.

Det er ikke aksjonene som sådan som opprører, men den grunnleggende manglende politiske viljen til å tilby en skikkelig behandling og oppfølging. For dette er også et spørsmål om anstendighet, om menneskelig dannelse og et minimum av verdighet for mennesker som har det vanskelig. Dette er et spørsmål som går på tvers av ideologiske skillelinjer. Vi kan krangle om lovverk, straffenivå og behandlingsmetoder så lenge vi ønsker. Men dette må vi stå sammen om. Samfunnsbevisste politikere på alle sider av bordet må jobbe for at disse politiaksjonene stoppes umiddelbart og erstattes med hjelpetiltak. Og det er særlig viktig at personer fra politiet tør å stå frem med egne meninger, for det er mange av dere som vet bedre enn dette. En moderne ordensmakt opptrer ikke slik overfor sine svakest stilte.