Rus
Det trengs ikke flere senger
Velferdsetatens direktør er krystallklar på at Oslos rusomsorg trenger flere boliger, ikke flere senger.
"Det er ikke sant at rusavhengige i Oslo står i kø for å få rehabilitering på institusjon. Velferdsetaten har i dag 690 senger til disposisjon, brorparten i egen regi og resten gjennom avtaler med andre. Det er et enestående volum i norsk og internasjonal sammenheng. Tilbudene fordeler seg på forskjellige typer institusjoner, fra tilbud til de som fortsatt ruser seg til rus- og medikamentfrie tilbud. Det er riktig at vi reduserer antall rehabiliteringsplasser. Vi snakker da om en type plasser som har ledig kapasitet med dagens tilbud. Dersom vi går ned med 13 plasser, som det her er snakk om, vil vi fremdeles ha mer enn 150 rehabiliteringsplasser. Hver dag i 2015 stod i snitt 50–60 plasser ledige.
Hvorfor har vi så mange ledige plasser? En av grunnene er at vi har for få tilbud til de som trenger det mest – de aller sykeste, som trenger høy bemanningsfaktor og mindre institusjoner bygget til formålet.
En annen grunn er at tidligere byrådsparti i årevis har gitt oss klar beskjed om at også rusavhengige skal tilbys det de fleste andre tar som en selvfølge – et eget sted å bo. I Oslo har det blitt satt av store summer til kjøp av boliger, og bydelene har bygget opp tilbud. Vi mener at det er her satsingen det snakkes om, bør komme.
Vi ønsker alle å fremme utviklingen av rusomsorgen. Nøkkelen til dét er ikke flere institusjonssenger, men nøkkelen til egen bolig, "skriver hun blant annet. Hvordan ser andre på dette?
Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."
Ikke bruk penger på flere senger
Av Lilleba Fauske, direktør Velferdsetaten
Ved å handle på basis av følelser, rammer opposisjonspolitikerne det langsiktige og faglige rusarbeidet i Oslo.
I Klassekampen 19. mars kunne vi lese om at de borgerlige og Rødt står skulder til skulder. Representanter for opposisjonen i Oslo, fra Frp til Rødt, har gått sammen om et privat forslag for å redde rehabiliteringsinstitusjonen Østråt på Nesodden. Gjennom media presenteres det som at «redningsaksjonen» kommer i stand etter at byrådet angivelig kutter i budsjettet. Dette rimer derimot ikke med virkeligheten. Som leder av Velferdsetaten, og den som er ansvarlig for drift av Oslos rusinstitusjoner, vil jeg bidra med fagetatens virkelighetsbilde i lys av Østråt-saken.
Flest institusjonsplasser i verden
Velferdsetaten stiller seg bak forslagsstillernes intensjon om å styrke rusomsorgen i Oslo. Som fagperson er det min påstand at flere institusjonsplasser ikke er ensbetydende med å styrke rusomsorgen i Oslo. Jeg kan ikke se annet enn at det er manglende kunnskap som får politikerne til å sette likhetstegn mellom bedre rusomsorg og flere institusjonsplasser av en type, som i dag har ledig kapasitet og synkende etterspørsel.
Velferdsetaten har i dag 690 senger til disposisjon, brorparten i egen regi og resten gjennom avtaler med andre. Tilbudene fordeler seg på forskjellige typer institusjoner, fra tilbud til de som fortsatt ruser seg til rus- og medikamentfrie tilbud. Antallet senger utgjør et enestående volum i norsk og internasjonal sammenheng.
Det er ikke sant at rusavhengige i Oslo står i kø for å få rehabilitering på institusjon. Velferdsetaten dokumenterer og registrerer den ledige kapasiteten, spesielt innenfor gruppen rusfri rehabilitering. Vi ser at behovene øker på andre områder og vårt ansvar handler om helheten i rustilbudet.
Det er blant annet disse faktaene vi som fagetat må ta høyde for. Tilfellet Østråt handler derfor ikke om å nedprioritere en utsatt gruppe som vil ha hjelp ut av rusavhengighet. Det handler om at vi øker satsingen der behovet er størst og det handler om å hjelpe rusavhengige Oslo-borgere fra midlertidige institusjoner til egne, trygge hjem. Kort og godt svarer vi på samfunnsoppdraget vårt.
Langsiktige avtaler
Velferdsetaten har inngått langsiktige avtaler som har vektlagt å styrke tilbudet der behovene er vært størst. Innenfor rusfri rehabilitering har vi inngått avtale med Frelsesarmeen, Stiftelsen Fredheim og Tyrilistiftelsen, som hadde de beste tilbudene etter en vurdering av kvalitet i forhold til pris. Anskaffelsen ble gjennomført etter grundige faglige vurderinger og behovskartlegging blant alle bydelene i Oslo. En ryddig prosess som Blå Kors ikke har hatt noe å utsette på overfor Velferdsetaten.
Sammen med bydelene har vi prioritert å øke tilbudet til de mest somatisk og psykisk syke. Det er riktig at vi reduserer antall rehabiliteringsplasser. Vi snakker da om den samme typen plasser som altså har ledig kapasitet med dagens tilbud. Dersom vi går ned med 13 plasser, som det her er snakk om, vil vi fremdeles ha mer enn 150 rehabiliteringsplasser. I fjor lå vi på mellom ti og tjue ledige plasser hver måned.
Dette er kun én type institusjonsplasser. Hver dag i 2015 stod i snitt 50-60 plasser ledige i fjor. For oss er det åpenbart at styrkingen av rusomsorgen ikke kommer i form av flere plasser.
Eget sted å bo
Hvorfor har vi så mange ledige plasser? En av grunnene er at vi har for få tilbud til de som trenger det mest – de aller sykeste, som trenger høy bemanningsfaktor og mindre institusjoner bygget til formålet. Vårt institusjonsapparat er ikke tilstrekkelig tilpasset denne nye og økende gruppen rusavhengige. En annen grunn er at også tidligere byrådsparti gjennom år har gitt oss som jobber innen rusfeltet klar beskjed om at også rusavhengige skal tilbys det de fleste andre tar som en selvfølge – et eget sted å bo. I Oslo kommune har det blitt satt av store summer til kjøp av boliger, og bydelene har bygget opp tilbud. Velferdsetaten mener at det er her satsingen det snakkes om, bør komme. Bolig er også et av de absolutte satsingsområdene i Opptrappingsplanen for rusfeltet.
Ifølge opposisjonens uttalelser i media «finnes det penger, hvis det er vilje». 15 millioner kroner må skaffes tilveie. Vi skulle jublet om vi fikk dette til rådighet, men det ville ikke endret våre vurderinger. Ikke når behovene beviselig finnes helt andre steder. Vi har også et ansvar for en fornuftig og god forvaltning av skattebetalernes penger.
Hvis opposisjonen mener alvor med ønsket om å styrke rusarbeidet i Oslo bør de heller gi disse millioner til bydelene, slik at de kan bli enda bedre til å bosette og å følge opp rusavhengige i bydelen. Ressurser til oppfølging av rusavhengige i egen bolig er det stort behov for, og dersom kommunen finner rom for disse midlene, er det slike satsinger jeg som fagdirektør ville ha prioritert. Absolutt ikke til en type institusjonsplasser som hadde mange ledige plasser gjennom hele fjoråret.
Velferdsetaten er også kommunens ressurs innen anskaffelser av helse- og sosialtjenester. Det er vanskelig for oss som fagetat å sitte stille og se på at opposisjonen ønsker å omgå et regelverk vår etat kjenner svært godt. Gjennom byrådens svar til forslaget kommer det klart frem at et vedtak i bystyret, som tar utgangspunkt i opposisjonens ønsker om «å redde» Østråt, vurderes som lovstridig.
Både vi og opposisjonspolitikerne ønsker å fremme utviklingen av rusomsorgen. Nøkkelen til dét er ikke flere institusjonssenger, men nøkkelen til egen bolig. Og oppfølging i boligen for de som trenger det.
(en kortere versjon trykket i Klassekampen)
Kommentarer
Svaret til det første argumentet er at det er vanskelig å se et godt utbygget tilbud som noe dårlig, bare fordi man ikke har tilsvarende i f.eks. København eller Stockholm. Byer, hvor levevilkår og overnatningsmul igheter ifølge de lokale brukerforeninge ne er verre for rusavhengige enn i Oslo.
Fauskes påstand om at det ikke finnes behov for de eksisterende rehabiliterings plassene svarer til å basere omfanget av kriminalitet på politiets aktivitet. Man kan naturligvis ikke sidestille behov med antallet anvendte plasser. For hvor attraktive er de enkelte tilbud for borgerne, og hvordan har etaten sikret at borgere informeres om de eksisterende tilbud? Handler tomme plasser mere om organisatoriske problemer og samarbeidsprobl emer med bydelene i større grad enn det handler om borgernes behov? De analysene skylder Fauske å levere.
Den vestlige psykiatrien har i de siste tiårene vært styrt av mantraet om nedleggelser av sengeplasser til fordel for polikliniske tiltak og egen bolig. Alle vet nå hvordan det har gått. Alvorlig syke psykiatriske pasienter befinner seg stadig på institusjoner – bare ikke de psykiatriske. I stedet ser vi dem i fengsler, på avrusningsavdel inger og i Velferdsetatens tilbud, når de altså rett og slett ikke er uteliggere. Psykiatrien har ikke plass til dem, men det er Fauskes intensjon at Oslo kommune nå skal kompensere for de manglende psykiatriske tilbud. Det skal skje i form av høyt bemannede tilbud til de «aller dårligste» (les voldelige og truende) på bekostning av de som ikke roper høyt.
Samme ideologiske argumenter som ble anvendt til slakting av de psykiatriske sengeplasser, kjører nå Fauske frem med i uskjønn forening med det såkalte brukerråd. Kanskje dette brukerrådet skulle redegjøre for hvor mange av Velferdsetatens brukere som er blitt konkret inndratt i meldinger om nedleggelse av plasser. Ingen – gjetter jeg.
At alle har rett til egen bolig lyder forførende, og det bør nettopp understrekes at mange borgere i tidens løp har hatt et godt og trygt hjem i Velferdsetatens institusjoner. Nettopp fordi de var syke, trengte skjerming, sosialt samvær og profesjonelle rundt seg. På nåværende tidspunkt finnes det ingen kommunale boliger som kan tilby nettopp det. Tvert imot spises de fleste av med en kommunal leilighet i en «rus-ghetto» med oppfølgning en gang i uken. Eller enda verre: Kommunen støtter kjøp av egen bolig, hvilket medfører at når det går galt (igjen) blir borgeren satt i evig gjeld. Og her er man da også avskåret fra å vende tilbake til en plass i Velferdsetatens tilbud – for bydelen vil ikke dekke husleie for både eierbolig og institusjonspla ss. Nedleggelse av sengeplasser i Velferdsetaten bør først bli aktuelt i det øyeblikket det finnes reelle alternativer, la oss ikke bli blendet av tomt snakk og ideologi.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.