Rus

Tvang gjorde noe med meg....

Tvang gjorde noe med meg....

Les Heidi Hansens forhold til tvangsbehandling, basert på hennes bakgrunn fra fengsel, institusjoner og psykisk helse.

"Når jeg fikk tvang, var livet mitt redda. Jeg ville tro at mange ville kunne ha god nytte av tvang. Som jeg ofte vil si "Jeg elsket tvang." Det har vært fengsel, institusjoner og psykisk helse. Jeg visste at tvang måtte jeg ha om jeg skulle slutte å ruse meg. Når alt håp for meg var ute, ble tvang løsningen. Med rutiner, trygghet, rammer og du vet hva som skjer.  For noen gjør dette folk "friske.» Jeg var en av dem. Derfor var tvang forståelig.

Men lett skulle det ikke bli. Jeg var ikke den lille uskyldige brukeren. Jeg var heller den som krevde mye oppmerksomhet, testet ut grenser og hadde et språk som ikke hørte hjemme noen sted. Så jeg ble heller ikke oppfattet som en hvor tvang kunne være til særlig hjelp. I mange år ytret jeg at «Tvang var den eneste løsningen for meg» Da tenker nok noen «Da hjelper jo tvang!» Men for meg, i motsetning til andre, ble behandlingen i den ordinære behandlingsinstitusjonen redningen.  Jeg fikk bidra, være med på grupper, jeg fikk delta og jeg fikk være med på det ordinære behandlingsopplegget. Vi var på kino, vi hadde felleskap og jeg deltok på lik linje med de andre. Det gjorde tvangen min meningsfull.  Det funka!

Men så fikk jeg oppleve baksiden. Til stadighet kunne jeg møte pasienter jeg hadde vært på tvang sammen med, og det var ingen gledelig gjensyn. Forholdene og tilstanden var blitt desto mye verre. Særlig de unge. Det gjorde noe med meg," skriver Heidi Hansen blant annet som gjesteblogger.

Les hele hennes tekst nedenfor.

 

Tvang gjorde noe med meg....

Av Heidi Hansen

 

Erfaringen min om tvang

Når jeg fikk tvang, var livet mitt redda. Jeg ville tro at mange ville kunne ha god nytte av tvang. Som jeg ofte vil si "Jeg elsket tvang." Det har vært fengsel, institusjoner og psykisk helse. Jeg visste at tvang måtte jeg ha om jeg skulle slutte å ruse meg. Når alt håp for meg var ute, ble tvang løsningen. Med rutiner, trygghet, rammer og du vet hva som skjer.  For noen gjør dette folk "friske.» Jeg var en av dem. Derfor var tvang forståelig.

Men lett skulle det ikke bli. Jeg var ikke den lille uskyldige brukeren. Jeg var heller den som krevde mye oppmerksomhet, testet ut grenser og hadde et språk som ikke hørte hjemme noen sted. Så jeg ble heller ikke oppfattet som en hvor tvang kunne være til særlig hjelp. I mange år ytret jeg at «Tvang var den eneste løsningen for meg» Da tenker nok noen «Da hjelper jo tvang!» Men for meg, i motsetning til andre, ble behandlingen behandlingen i den ordinære behandlingsinstitusjonen redningen.  Jeg fikk bidra, være med på grupper, jeg fikk delta og jeg fikk være med på det ordinære behandlingsopplegget. Vi var på kino, vi hadde felleskap og jeg deltok på lik linje med de andre. Det gjorde tvangen min meningsfull.  Det funka!

Men så fikk jeg oppleve baksiden. Det gjorde noe med meg. Til stadighet kunne jeg møte pasienter jeg hadde vært på tvang sammen med, og det var ingen gledelig gjensyn. Forholdene og tilstanden var blitt desto mye verre. Særlig de unge. Det gjorde noe med meg, og derfor har dette vært et tema jeg har fått engasjert meg i siden 2009. Jeg har holdt innlegg ulike steder i Norges land og jeg har vært med å utarbeide den nye veilederen for tvang i rusbehandling.

Tvang som løsning

Når ble tvang løsningen for noe som helst?? Er det greit å tvinge diabetikere til å måtte spise sunnere, eller tvinge de som har kols til å slutte å røyke? Det er jo skadelig? Og som § 10-2 når det kommer til tvang av rusmiddelavhengige så sier det også noe om skadelig bruk og helse. Lovens tekst er:

Ǥ 10-2.Tilbakehold i institusjon uten eget samtykke

Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a fjerde ledd, for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake der i opptil tre måneder.

Vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av pasienten under institusjonsoppholdet.

Fylkesnemndas vedtak etter første ledd kan bare settes i verk dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen. Kommunen kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort.

Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av kommunen dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres straks. For øvrig gjelder reglene i barnevernloven §§ 7-22 og 7-23.

Er det truffet midlertidig vedtak, skal et forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.»

Tvang alene i seg selv er meningsløst.

Om tvang skal fungere må det være en plan. Et forløp fra A til Å. Og tvangen må kunne ha et innhold.  Å bli innlagt på tvang uten mening og innhold kan føles som en straff, og sammenlignes med å sitte i fengsel.  Noen mener dette og det stemmer nok. For man holdes tilbake uten eget samtykke, på lik linje som når man soner en dom. For noen vil kanskje fengsel ha mer mening, for i et fengsel har man ofte noe å stå opp til. På tvang blir man ofte sittende i joggebukse, spise, være på nettbrettet eller telefon  ( Ja, helt riktig – man skal skjermes for miljøet, også får man utdelt både nettbrett og telefon ? Forstå det de som vil?)  Tvang er ikke behandling, heller ikke straff :-/ Men tvang KAN med innhold bidra til at man blir motivert for videre behandling. Det må finnes en plan, en nøye planlagt plan, for at tvangen skal kunne ha en effekt. Å være stengt inne på en tvangsavdeling i 3 mnd, for så å bli sendt ut igjen til det samme som du kom fra er ikke bra.  Hva får en til å tro at ting vil endre seg om alt vil være som før? Ingen endring ingen forandring.  

I fjor var det ca 155 på ordinært vedtak. og alt for mange på midlertidige vedtak. Det vil si at alt for mange var lite «planlagte». Høy andel narkotika, lite alkohol til tross for at alkohol er mer utbredt. Høy andel kvinner (litt over halvparten av tvangsinnlagte er kvinner, selv om det er flest menn som ruser seg) Det gjør noe med oss å se at noen går til grunne, da spesielt kvinner. Men har tvangen effekt på sikt. Nei, mye tyder på at det ikke har det. Det å tro på snarlige løsninger, brannslokning er ikke det vi trenger. Jeg vil tro at man som behandler/hjelper må stille seg selv noen spørsmål når man velger å jobbe innenfor dette feltet. Hvilken rolle man har og om man har tenkt til å «redde» alle. Vi trenger engasjerte mennesker, og som har tro på mennesket. Som brenner for det de holder på med. Som ser løsninger ikke utfordringer. Det trengs forståelse og aksept, uten at man skal forstå seg i hjel. Det trengs tydelighet og rammer. Den dagen fagpersoner begynner å tenke at det ikke er håp for en person er det på tide å bytte jobb.

Ingen enkle løsninger.

For dem som ordinær tvang fortsatt skulle være aktuelt for er det mange spørsmål som man må stille seg i kommunen. Hva slags effekt vil det ha? Hva slags tilbud vil kunne være på plass etter de 3 mnd? Vil det bli bedre/verre, rømlingsfare, overdosefare/dødsfall osv. Oppfølgingen i ettertid er veldig viktig. Jeg vil kunne anbefale frivillig tvang, hvor man fortsatt kan holdes tilbake, men da er det i et ordinært behandlingstilbud.

Loven sier:

«§ 10-4.Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke.

Når en rusmiddelavhengig på grunnlag av eget samtykke blir tatt inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a fjerde ledd, kan institusjonen sette som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket.

Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Tilbakehold kan bare skje opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom den rusmiddelavhengige rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt den rusmiddelavhengige er brakt tilbake til institusjonen.

Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 10-2 og 10-3. Før den rusmiddelavhengige gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første og andre ledd.

Institusjonen kan sette som vilkår for oppholdet at den rusmiddelavhengige før oppholdet begynner, gir samtykke til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.

Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.»

Vi vet at drop-out skjer i første fase. Man må slutte å tro at tvang er løsningen.  Hører til stadighet at «bare å send de på tvang.» «Herregud de forstår ikke sitt eget beste.» Tvang, ja tvang.  De fleste vil jo tenke "om mitt barn begynner å ruse seg, skal jeg låse dem  inne og, sende de på den øde øy.» Det har man vel ofte tenkt. Det er ikke måte på hvordan man skal løse den utfordringen. Som pårørende blir man sittende maktesløs tilbake uten at så mye vil funke. Så at mange tenker tvang, er forståelig. Det er vondt å være "hjelper" uten å kunne hjelpe. Men jeg vil tro med bedre samarbeid, forståelse, tillit og ærlighet vil man kunne komme til en bedre forståelse for hva det handler om.

Det finnes ingen enkel løsning. Ingen som har rett eller feil. Men det som er bra er at rusavhengige er som folk flest. Så hvordan du selv vil bli møtt eller hvordan man selv vil bli behandla er et godt utgangspunkt for et godt samarbeid.


Kommentarer   

0 #11 Heidi Hansen 20-10-2016 08:34
Mye tyder jo på at man skal gå ned på tvang i psykiatrien, mens noen vil si at man går opp på tvang i rus.
Tvang løser aldri noen problemer, men kan slokke det akkurat der og da.
Som jeg skriver, tvang alene er meningsløst, men med innhold og oppfølging kan det bidra til motivasjon til videre behandling. Rus er ofte et symptom for noe annet som er galt.
Man må begynne å behandle og ikke bare drive brannslukking.
+1 #12 Sonja Wiig 20-10-2016 10:29
Dette er forskjellig fra rusavhengig til rusavhengig da, og heldighvis for det, ting virker uten tvang også
0 #13 Sigbjørn Vindheim 20-10-2016 13:20
Dette har jeg alltid ment også: indiduellt tilpasset, om mulig avtalt - og tidsbegrenset.
I blant er "selvbestemmels es-hegemoniet" så sterkt at de svakeste 'drukner'
-1 #14 Svein Furnes 20-10-2016 19:58
Kloke og gode refleksjoner Heidi.
0 #15 Lars Hoem 21-10-2016 14:06
Vi er mennesker alle forskjellige, om tvang kom inn i på rette tidspunkt ville det nokk ha julpet mange. Men om du er motivert for å prøve må du vente i 6 mnd til 12 mnd for å få plass, det de kan tilby på dagen er Lar.
0 #16 Grete Johansen 21-10-2016 16:23
Tvang bør være absolutt siste utvei og bare når det står om liv. Svært mange opplever tvang traumatiserende , og det er lite som tyder på at tvangsavrusing fører til varig helbredelse. Brukeren bør eie sin egen behandling og derfor er brukermedvirkni ng en forutsetning for tilfriskning - ikke bruk av tvang.
0 #17 Heidi Hagen 22-10-2016 13:03
Hei Heidi :-) Jeg har gått og tenkt på innlegget ditt i flere dager og spesielt den biten med å elske tvang.
Jeg kan uttale meg ift mange år i fengsel, med spikra rutiner, noen fortalte deg hvor og når. Hver time, hver dag, hver mnd, osv...
Jeg kan forstå at det gjør noe med oss.
Men jeg kan ikke forstå den biten at tvang det hjelper mange. Når man tvinger folk til å gjøre noe, om det så er på en institusjon eller i fengsel, får man en flokk med sinte mennesker som ikke står på egne bein når de slipper ut i samfunnet igjen.
Hva gjør man da? Ny runde?

Jeg har lest flere av de svarene du har fått, jeg vet hvor hardt du jobber, nemlig mot at pasienter skal bli fratatt sine rettigheter.
Alle statistikker og studier viser jo at faren for tilbakefall er til størst når man skal begynne å fungere som et vanlig menneske.
Jeg mener at et institusjonsopp hold må være selvbestemt, det har ingen virkning på sikt å skulle bli rusfri pga andre!

Jeg har selv ingen tro på tvang som behandlingsmeto de, men kan ikke mene annet at ønsker man tvang, vel, la folk få det.
På samme måte som om man ønsker selvbestemmelse srett, må man også få lov til å frasi seg den.
0 #18 Heidi Hansen 22-10-2016 13:07
Der ligger jo min anbefaling Heidi Hagen. Nemlig at jeg anbefaler frivillig tvang 10 -4 vet ikke om du har lest da hele innlegget?? Jeg er også ganske sikker på at , tvang alene er meningsløst, noe jeg også har skrevet. Jeg har gjennom disse årene fått både kompetanse og erfaring, og som sagt mye tyder på at det ikke har effekt på sikt. Brannslukking akkurat der og da. Tvang brukes, veldig ofte veldig feil. Og på de som vil nyttegjøre seg det minst
0 #19 Heidi Hagen 22-10-2016 13:43
Heidi Hansen: Ja, jeg har lest hele, nå har jeg lest den på nytt. :-)

Jeg tror det jeg mener å si er at dersom noen ønsker tvang, må de få lov til å "prøve ut" det om de vil, på samme måte som andre må få selvbestemmelse srett over ens behandling.
Men å sende folk på institusjon, fengsel eller hvilken straffekoloni det måtte være har svært lite for seg om det er det hele.
Jeg vil heller ikke kalle rammer og rutiner trygghet.
Jeg vil kalle det lettvint!
Om tvang er blitt tatt i bruk, er det viktig at det er noen til stede når det "lette" er utgått. For å bli en ordentlig og fullverdig del av samfunnet, det er jaggu ikke lett....
Å gå på din kompetanse og erfaring, synes jeg blir meningsløst. ;-) Blir bare dumt! -synes jeg!

Legg til kommentar