Rus
Rusavhengige: Kriminalisering gjør vondt verre
Tydelig byråd Inga Marte Thorkildsen:
"Jeg tror mange er enige om at de mest slitne rusavhengige menneskene burde møtes med helsepolitiske og sosialpolitiske virkemidler, og ikke med straff. Jeg håper i alle fall det. Da gjenstår særlig spørsmålet som handler om straffeloven som verktøy for avskrekking (allmennpreventiv virkning). For hva slags signaler sender vi - særlig til de unge - hvis narkotika ikke lenger skal være forbudt?
Jeg mener det er på tide å stille seg spørsmålet om det virkelig er nødvendig å true med straff og politi for å få ungdom til å avstå fra dope seg? Jeg tror ikke det. Og jeg tror at for endel ungdommer, så gjør kriminalisering vondt verre. De får en kriminell identitet, og når de først har tatt skrittet dit, kan det være kortere vei til å prøve andre ting. Dessuten tror jeg vi mister noe helt vesentlig, nemlig muligheten til å bygge en tillitsfull relasjon til ungdommene, basert på forståelse og nysgjerrighet," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen blant annet.
Les mer under "les mer."
Inga Marte Thorkildsens tekst:
Sveinung Rotevatn fra Venstre viste oss i går hvor urettferdig en stor avis som VG kan vinkle to partiers relativt like forslag om avkriminalisering av bruk og besittelse av brukerdoser så ulikt. Det er pinlig for dem, men alvorlig for saken. For dette bidrar bare til økt frykt hos mange. Endel tar nå kontakt og spør om SV har tenkt til å slippe alt løs, og flere er bekymra for om vi ikke lenger skal bruke lovverket for å skape holdninger i befolkninga. Jeg vil gjerne si litt om det.
Jeg tror mange er enige om at de mest slitne rusavhengige menneskene burde møtes med helsepolitiske og sosialpolitiske virkemidler, og ikke med straff. Jeg håper i alle fall det. Da gjenstår særlig spørsmålet som handler om straffeloven som verktøy for avskrekking (allmennpreventiv virkning). For hva slags signaler sender vi - særlig til de unge - hvis narkotika ikke lenger skal være forbudt?
Jeg mener det er på tide å stille seg spørsmålet om det virkelig er nødvendig å true med straff og politi for å få ungdom til å avstå fra dope seg? Jeg tror ikke det. Og jeg tror at for endel ungdommer, så gjør kriminalisering vondt verre. De får en kriminell identitet, og når de først har tatt skrittet dit, kan det være kortere vei til å prøve andre ting. Dessuten tror jeg vi mister noe helt vesentlig, nemlig muligheten til å bygge en tillitsfull relasjon til ungdommene, basert på forståelse og nysgjerrighet.
For å være litt personlig: grunnen til at jeg hadde grenser når det gjaldt alkohol i min egen ungdomstid, handla først og fremst om to ting: for det første at jeg visste det var skadelig. Jeg hadde ikke lyst til å miste kontrollen. For det andre at jeg var redd for at foreldrene mine eller andre jeg brød meg om skulle oppdage det og bli skuffa over meg. Likevel skjedde det noen ganger at jeg drakk for mye, som ungdom flest i min ungdomstid.
Jeg er glad for at ikke disse utskeielsene kunne komme på rullebladet mitt. Og jeg mener det er veldig viktig at de som drakk ekstra mye fordi de hadde gode grunner til å bedøve seg, og som ikke hadde foreldre som brød seg nevneverdig om dem, ikke fikk fyllekulene på rullebladet. De skadet tross alt bare seg selv, og det var ille nok.
Hva er det som gjør at vi tenker at det som er alvorlig alltid må være forbudt for at det skal virke normdannende? Eller at trusler om straff og løfter om belønning er det som skal disiplinere oss? Hvorfor kan vi ikke heller forsøke oss på det ungdommene lenge har bedt oss voksne om - nemlig å være mer til stede for dem, mer ydmyke i møte med dem, kort sagt: bry oss mer om dem?
Politiet skal selvsagt ikke IKKE bry seg. De må fortsatt være til stede og følge med på de som skjer, og samarbeide med andre miljøer som bidrar til forebygging og trygghet i nabolagene. Men truslene om straff er et hinder for tillitsbygging. Muligheten til å gjøre noe med årsaken blir vanskeligere når voksne begynner å straffe. Mange av dem som ruser seg mye, begynte å ruse seg litt en gang. Og de hadde trengt noen voksne som så bak rusinga og spurte HVORFOR. Noen som viste i ord og handling at de virkelig brød seg om dem. De andre, de som bare ruser seg en gang iblant, trenger også noen som bryr seg om dem. Noen som kommer og henter dem uansett om de har vært dumme på fest - med alkohol eller cannabis eller kokain. Noen som ikke overlater til politiet å gjøre jobben, eller mister hodet og overreagerer fordi det er forbudt å oppføre seg sånn. Men som også forteller de unge om skadevirkningene, og som fortsatt blir skuffa når ungdommene deres går over streken.
Dessuten tror jeg vi voksne må innse at unge har et ganske annet forhold til både alkohol og for eksempel cannabis enn mange av oss førtiåringer hadde da vi var unge. De drikker mindre, men de røyker også mer cannabis. Hva skal vi gjøre med det? I alle fall spre mer kunnskap. Og sikkert drikke mindre.
Kommentarer
Den eneste anstendige løsningen er selvfølgelig at de som trenger det tvangsbehandles i den tida som er nødvendig.
Spørsmålet er om vi bør ha rettskjennelser for slike inngrep - sannsynligvis er det riktig.
Problemet i for eksempel Oslo er at det ikke finnes noen systematisk samlet oversikt over hva som finnes av tilbud når det gjelder behandling av rus. Når en saksbehandler på NAV skal anbefale tilud til en som er motivert for behandling, er det derfor helt tilfeldig hvor klienten havner. Det er ikke uvanlig at en misbruker på mislykkes på et par tilbud før han kommer til et som passer med hans individuelle behov. Å mislykkes svekker misbrukerens selvtillit, dessuten er det sløsing med offentlige ressurser og ikke ha en mer målrettet og systematisk henvisningspros ess. Hvis folk straks kom til et tilbud som passet, kunne få flere få muligheten til å benytte de tilbudene som alt finnes.
Selv jobber jeg på Kirkeveien vg skole. Skandinavias første spesialskole for psykiatriske pasienter og Norges første spesialskole for rusmisbrukere. Jeg har flere ganger opplevd at hvis en NAV-saksbehandl er på et NAV-kontor oppdager at klienten hans gjør det bra hos oss, sender vedkommende hos flere kunder. Men hvis vedkommende slutter, kan det gå flere år før noen andre på samme NAV-kontor oppdager hva slags tilbud vi har og sender oss klienter.
Oslo vil aldri klare å utnytte det tilbudet til rusmisbrukere de har optimalt før de får rutiner for å overføre erfaringer mellom de ansatte. Når en saksbehandler slutter, må vedkommende pålegges å informere sin etterfølger om sine erfaringer med ulike tilbud. Og kommunen må kollektiv ta ansvar for å kartlegge alle tilbud som finnes og overføre kunnskapen til sine ansatte i form av for eksempel en felles nettside. Alternativet er å fortsette dagens praksis med at noen får 2-4 tilbud før de finner noe som passer, mens andre ikke får noe som helst.
Her tror jeg du er inne på noe vesentlig! Det samme gjelder tillit til politiet. I all den tid politiet opererer med makt mot rusbrukere uten troverdige begrunnelser, så vil all tillit til politiet fordufte i denne gruppen. Også hos de som aldri får noe problem med rusmidlene.
Så lenge etterspørselen er oppe vil tilbudet finnes. Det er opp til oss å velge om tilbudet skal komme fra det svarte eller hvite markedet. Det vil alltid være noen som vil kjøpe svart. Trikset er å finne den rette reguleringen som får flest mulig til å velge hvitt. Og "hvite" varer er jo underlagt reguleringer som igjen gjør at myndighetene kan styre innholdet i det, slik at det blir tryggere å bruke.
Det eneste vi trenger å vite når det kommer til å forby eller regulere rusmidler er at markedet finnes, vil alltid finnes så lenge folk har behov for å ruse seg. Og vi er nok ikke der på en stund enda. Så da får vi gjøre det beste, og minst skadelige vi kan.
Så før dere gjør ubotelig skade SV: Ta rev i seilene. Ikke rør legemiddelloven ( ja det er den som regulerer dette). Foreslå økte bevilgninger både til mer forebygging, alternative reaksjoner og bedre behandling og ettervern, så vil vi kunne styrke den solidariske ruspolitikken og ikke en liberalistisk og individualistis k tilnærming.Egne erfaringer er viktige, men baser politikken deres på så gode fakta som mulig. Se gjerne også www.narkotikapolitikk.no
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.