Rus

Oslos største åpne rus-scene, Karl Johans gate natt til søndag

Oslos største åpne rus-scene, Karl Johansgate natt til søndag

Kenneth Arctander Johansen spør: Hvorfor er det egentlig så viktig for oss andre at den åpne rus-scenen på Karl Johans gate natt til søndag skal finnes, men den litt billigere unnskyldningen av en åpen rus-scene i Brugata med rundt 20-50 personer ikke skal finnes?

"Olav Thon-gruppen, er så uheldige at de eier så godt som all bygningsmasse i Gunerius-kvartalet og Brugata og fortviler over at de ikke får lov til å bruke vektere i gata. Det er en interessant diskusjon. Hvem skal få bestemme i det offentlige rom? Er det Olav Thon-gruppen som eier så mye eiendom i byen vår at de også tilfeldigvis eier eiendom der hvor det befinner seg utslåtte rusavhengige? Jeg mener nei. Og er glad kommunen sa nei.

For JEG føler meg mindre trygg når at det private næringslivet vil bruke ordensmakt i det offentlige rom enn jeg gjør når det kommer til den lille (!) ansamlingen med folk i sosial nød som befinner seg utenfor 7/11 i Brugata? Jeg har selv opplevd hva det kan bety å bli “holdt i orden” av vektere og jeg har vitnet mot fem vektere som mishandlet en rusavhengig på åpen gate.

Jeg føler meg litt utrygg også de gangene jeg går gjennom Oslos største åpne rus-scene, Karl Johan natt til søndag. Enkelte kritiske ankepunkter som holdes mot miljøet i Brugata kan rettes mot Karl Johan: forsøpling, overstadig berusethet, vold, trusler andre lov- og normbrudd. Hvorfor er det så annerledes? Spør jeg jeg meg.

Hvorfor er det egentlig så viktig for oss andre at denne åpne rus-scenen skal finnes, men den litt billigere unnskyldningen av en åpen rus-scene i Brugata med rundt 20-50 personer ikke skal finne?" spør Kenneth Arctander Johansen fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO.

Les hele hans innlegg under "les mer" nedenfor.

 

Innlegg fra Kenneth Arctander Johansen, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon på Velferdsetatens seminar om "åpne rus-scener" i Oslo 8. april 2019:

Vi er her for å diskutere det vi nå kaller for åpne rusmiljøer. Argumentene nå, som tidligere i historien er at det oppholder seg normoverskridende og berusede personer i det offentlige rom som sjenerer andre. Næringslivet fortviler og det er fare for at “det åpne rusmiljøet” rekrutterer unge mennesker til sin livsførsel som er preget av forfall.

Jeg vil først berømme Arild Knutsen for å komme med et konkret forslag om å etablere et sted der disse menneskene skal få anledning til å gjøre det de gjør.

Prindsen har vært pekt på som alternativ der de kan åpne opp bakgården sin. Dette virker lurt siden sprøyterommet og feltpleien er der sånn at folk kan få nødvendig medisinskfaglig og sosialfaglig hjelp.

Så er det politisk uenighet om dette ettersom noen fremfor å “samle” miljøet på et sted, vil “spre det” utover på bydelene gjennom å etablere flere lokale tilbud.

Jeg tror (!) at man fort vil skuffes av virkeligheten som blant annet handler om marked og omsetning av varer det finnes folk som ønsker å kjøpe. Det er ikke uten grunn at Olav Thon er i konflikt med et miljø ved et knutepunkt, med ulike kundegrupper, ulike varer og ulike interesser.

Uansett, gjennom enten å tilby værested eller etablere tjenester i bydelene (jeg støtter begge deler) så ligger det et premiss til grunn om at vi må ‘løse opp de åpne rusmiljøene’ i Oslo sentrum. Det at man skal gis “et sted å være” betyr vanligvis at det er et annet sted du ikke skal få være.

Det er dette premisset jeg ønsker å kommentere. For repressive tiltak vil til slutt måtte bli tatt i bruk for å nå et slikt mål. Og en av premissleverandørene (!) er næringslivet.

I fjor høst publiserte Dagbladet en artikkel med tittelen: “Kundene rømmer en av Norges mest beryktede handlegater”.

I den artikkelen sier Sikkerhetssjef for Thon-gruppen, Ola Stavnsborg, at “situasjonen for dem som ferdes og jobber i Brugata blir bare verre og verre. Det kan ikke fortsette slik det er nå.”..

Forholdene for kunder og ansatte var bitt uholdbare, og Stavnsberg oppga å føle seg utrygg da han går i brugata blant annet fordi stoffene som disse menneskene inntar gjør dem ustabile.

Men jeg vil at vi også trekker frem en annen ting når næringslivet uttaler seg: Penger (!).

For Olav Thon sitt Gunerius kjøpesenter omsatte kun for 304 millioner i 2018, mot 328 i 2017. Det er en nedgang på 7,2 prosent tilsvarende 28 millioner kroner. Dette er den nest største nedgangen mellom 2017 og 2018 for Thon sine kjøpesentre, bare slått av Triaden på Lørenskog.

På Thon Hotel Spectrum er visst kundene redde for å gå ut av hensyn til egen sikkerhet. Går du inn på proff.no ser du fort av nøkkeltallene for hotellet at lønnsomheten ikke er tilfredsstillende i motsetning til f.eks. Thon Hotel Opera som har meget god lønnsomhet.

Det kunne vært annerledes om ikke ‘Plata’ (som lå på veien til Operaen) ble fjernet i 2004, året etter byggestarten av Operabygget.

Samme år gjennomførte regjeringen Rusreform II etter en artikkelserie i Aftenposten som fokuserte på de forferdelige forholdene for blant annet Oslos rusavhengige.

Reformen fikk slagordet ‘fra Plata til Rikshospitalet’. Rusavhengige fikk pasientrettigheter’ samtidig med en massiv politiinnsats for å ‘sprenge plata’.

Og nå diskuterer vi fra Brugata til Elgsletta eller hvilket definert område vi mener de rusavhengige skal “få lov til å være” der de ikke skjemmer kunder, næringsliv og operagåere.

Olav Thon-gruppen, er så uheldige at de eier så godt som all bygningsmasse i Gunerius-kvartalet og brugata og fortviler over at de ikke får lov til å bruke vektere i gata.

Det er en interessant diskusjon. Hvem skal få bestemme i det offentlige rom? Er det Olav Thon-gruppen som eier så mye eiendom i byen vår at de også tilfeldigvis eier eiendom der hvor det befinner seg utslåtte rusavhengige? Jeg mener nei. Og er glad kommunen sa nei.

For JEG føler meg mindre trygg når at det private næringslivet vil bruke ordensmakt i det offentlige rom enn jeg gjør når det kommer til den lille (!) ansamlingen med folk i sosial nød som befinner seg utenfor 7/11 i Brugata?

Jeg har selv opplevd hva det kan bety å bli “holdt i orden” av vektere og jeg har vitnet mot fem vektere som mishandlet en rusavhengig på åpen gate.

Altså, dersom vi først skal bruke anekdoter slik jeg opplever det har vært gjort i media om Brugata så kan flere av oss gjøre det.

For eksempel så føler jeg meg litt utrygg jeg også de gangene jeg går gjennom Oslos største åpne rus-scene, Karl Johan natt til søndag. Enkelte kritiske ankepunkter som holdes mot miljøet i Brugata kan rettes mot Karl Johan: forsøpling, overstadig berusethet, vold, trusler andre lov- og normbrudd.

Hvorfor er det så annerledes? Spør jeg jeg meg.

Hvorfor er det egentlig så viktig for oss andre at denne åpne rus-scenen skal finnes, men den litt billigere unnskyldningen av en åpen rus-scene i Brugata med rundt 20-50 personer ikke skal finnes?

Jeg har lurt litt på om det også i noen grad, som med tigging, som det vi før kalte for løsgjengere, omstreifere og betlere (for vi har egentlig holdt på med å forsøke å fjerne marginaliserte mennesker fra det offentlige rom i sånn ca. 300 år) ...Jeg har lurt litt på om det er sånn at vi rett og slett ikke vil se sosial nød?

Annet enn på avstand.

For media bruker de desidert verste bildene de kan for å fremstille den rusavhengige, med sprøyter i rumpa, i lysken, forvridde kropper, skitne negler og sår.

Som ansatt i en brukerorganisasjon har jeg opplevd at da jeg har sendt inn et leserinnlegg til f.eks. Dagbladet eller Aftenposten, så har jeg fått et illustrasjonsbilde av en skitten hånd full av sår som driver og trekker brun guffe opp fra en skitten bruskork, oppå asfalt med masse søppel.

Dette er stigma. Det er stigma som gjør det mulig for oss å forskjellsbehandle mennesker i byen vår.

Det er sånn stigma fungerer.

Vi vil gjerne se den rusvhengige, den narkomane, i all sin elendighet og sykelighet, spredd utover midtsiden i en avis i høy definisjon, men not in my backyard. Ikke i handlegaten vår, ikke utenfor inngangen til et av de 100 kjøpesentrene til Olav Thon eller utenfor Olav Thon sitt hotell, der går grensa.

Kort oppsummert, jeg mener vi skal etablere skikkelige og tilpassede tilbud som forhindrer sykelighet og som legger til rette for rehabilitering og inkludering. Jeg mener vi må skal unngå bruk av repressive tiltak for å flytte folk fordi de har problemer, uten at det betyr at ikke alle medborgere skal holdes ansvarlig på lik linje som alle andre om de gjør noe farlig mot andre.

Vi er nødt for å virkelig (!) ta et oppgjør med de stigmaseringsmekanismene vi har i samfunnet vårt og som vi alle på sett og vis bidrar til, og som gjør at vi ser på rusavhengige av illegale rusmidler på en annen måte enn for eksempel andre med sosiale og psykiske helseutfordringer, og som tillater oss å behandle dem annerledes og som mindre verdt enn andre, enn f.eks. kunder hos Olav Thon eller folk som går i Operaen.


Kommentarer   

0 #1 Arve Edvardsen 09-04-2019 15:52
Forskjellen er ganske enkel; bruk av lovlig eller ulovlig rusmiddel. Bestemt av et enstemmig Storting, sikkert også med SV (legemiddellove n). En uheldig utvikling at vektere synes å overta politirollen. Noe de absolutt ikke har lovhjemmel til. De har ikke mer myndighet for bruk av makt enn en vanlig borger. Vi hadde kommunalt politi frem til 1932 - mulig vi bør vurdere å gjenetablere dette.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode