Rus
Heroinassistert behandling må ikke bli en hvilepute
RIO (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon) advarer:
"Det er grunn til å være bekymret for at en halv milliard kroner til heroinassistert behandling (HAB) vil gå på bekostning av andre, viktige, tilbud til rusavhengige.
Rio har vært blant de organisasjonene på rusfeltet som har ment at det politiske kravet om dette tilbudet i noen grad har vært symbolpolitisk, dersom formålet var å redusere sykelighet og dødelighet blant opioidavhengige. Det er viktig for oss å være tydelig på at de 100 millionene ekstra i året til HAB må komme i tillegg til og ikke på bekostning av, andre viktige områder på rusfeltet.
Ettersom de regionale helseforetakene ikke får økte bevilgninger er det grunn til å tro at vi ligger an til en reell avkortning i døgntilbudet. Summen av dette blir en ensretting av tilbudet med færre døgntilbud, mer poliklinikk og et snevrere medisinsk fokus. Vi opprettholder advarselen mot at et forsøksprosjekt med heroin blir en symbolpolitisk sovepute, som politikerne kan gjemme manglende handlekraft bak, mens brukerne får et for dårlig psykososialt behandlingstilbud," skriver Kenneth Arctander Johansen på vegne av RIO.
Les hele artikkelen under "les mer."
Her tas debatten, og jeg har invitert Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk, til å presentere sitt syn i morgen. Det kan du lese her.
Heroinassistert behandling må ikke bli en hvilepute
Av Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO
Heroin og andre opioider.
Regjeringen har fastslått at de skal inkludere flere legemidler og sørge for økt valgfrihet i LAR, og gjennomføre et forsøk med heroinassistert behandling (HAB). Derfor ga de Helsedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan herointilbudet kan se ut i Norge. Professor Thomas Clausen ved Senter for Rus- og Avhengighetsforskning (Seraf) overleverte 20. Juni rapporten til Helseministeren. Her foreslås et femårig prøveprosjekt hvor HAB skal være en del av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det anbefales at det legges til rette for injisering av heroin, men også injisering av andre opioider som hydromorfon og morfin samt korttidsvirkende heroin i tablettform.
Kostbart tilbud.
Prosjektet er et høyterskeltilbud for inntil 300 pasienter. 200 av disse vil fordeles på to klinikker i Oslo, mens de resterende 100 skal være i Bergen. Målgruppen vil være personer med langvarig heroinavhengighet, og som ikke har nyttiggjort seg av LAR. Medisinene som brukes i HAB koster omtrent tre ganger så mye som de preparatene som i dag forskrives i LAR, og det forutsetter høyere bemanningsgrad. Det foreslås et styrket rehabiliteringstilbud til gruppen. Prislappen er satt til ca.500 millioner kroner over fem år, altså 100 millioner kroner i året - hvorav 50 millioner skal gå til evaluering og forskning.
Ikke den beste prioriteringen.
Rio har vært blant de organisasjonene på rusfeltet som har ment at det politiske kravet om dette tilbudet i noen grad har vært symbolpolitisk, dersom formålet var å redusere sykelighet og dødelighet blant opioidavhengige. Dette har vi ment fordi studier på heroinassistert behandling ikke har kunnet påvise redusert overdosedødelighet sammenlignet med annen substitusjonsbehandling for opioidavhengige. Samtidig vil tiltaket trolig ha effekt i et samfunnsmessig kost-nytte perspektiv, og det vil være galt å love et tilbud til brukerne for deretter å trekke det. Derfor har vi stilt oss spørrende til HAB, der effekten er kjent, skal gjøres som forsøksprosjekt.
En skummel ensretting av tilbudet.
Det er viktig for oss å være tydelig på at de 100 millionene ekstra i året til HAB må komme i tillegg til og ikke på bekostning av, andre viktige områder på rusfeltet. Retningslinjene for LAR revideres og medisintilbudet utvides. Langtidsvirkende buprenorfin har blitt godkjent, noe vi tror kan gi utsatte grupper bedre muligheter.
Økte kvalitets- og kompetansekrav (og dermed behov for høyere døgnpriser) i spesialisthelsetjenesten har ført til at flere av de ideelle institusjonene strever med avtalene de har med helseforetakene. Og ettersom de regionale helseforetakene ikke får økte bevilgninger er det grunn til å tro at vi ligger an til en reell avkortning i døgntilbudet. Summen av dette blir en ensretting av tilbudet med færre døgntilbud, mer poliklinikk og et snevrere medisinsk fokus.
Skrikende behov til tross, så bryter regjeringen med oppdrag fra Stortinget om å bygge ut integrerte ettervern. Dette er problemstillinger vi mener regjeringen må prioritere. Derfor opprettholder vi advarselen mot at et forsøksprosjekt med heroin blir en symbolpolitisk sovepute, som politikerne kan gjemme manglende handlekraft bak, mens brukerne får et for dårlig psykososialt behandlingstilbud.
Kommentarer
Dette er 40 år for sent ute. Og behandling med en kombinasjon av medisinske og psykososiale tiltak er å anbefale.
Ettervern har aldri vært satt i stand for de fleste som har vært i behandling.
Så dette er utvikling. I rett retning.
Det vart ingen pengar til rehab.tiltak og andre velferdsoppgave r i de norske fengslene. Fengselsansatte fortviler. Vi fekk inhumane fengsel.
Pluss avkorting av behandlingstida for alle som treng meir enn såkalla pakkeforløp i behandlinga si.
Kor blir det av rusomsorgen? Er alt overlatt til frivilligheita?
Metadon virker ulikt. men som får det føler seg snytt. De misliker det grå humøret og savner det å være veldig glad og veldig trist. Andre savner kjønnsdriften de hadde før. Siden abstinensen ofte er mye verre for metadon enn heroin, har noen kalt metadon for statlig fengselskastrak sjon. Mange er sure over at de ikke fikk vite om alle mulige bivirkninger på forhånd. Elever jeg har hatt på metadon, sovner ofte i første time hvis de fikk det på morgenen og siden det virker lett sløvende går det ofte ut over konsentrasjon og muligheten for å få regelmessige arbeidsvaner
Det er best å være rusfri, men bedre å være stats-sløva en prostituert eller kriminell. Ofte er det lettere å gi heroin og metadon hvis man mangler tid og evne til å lete etter de ressursene som mange rusmisbrukere faktisk har. Jeg tror mange kunne blitt hjulpet til et mye bedre liv enn hva de av livsvarig parkering på metadon eller heroin + uføretrygd.. Selv har jeg mange ganger blitt imponert over hvordan enkelte med lange ruskarrierer klarer å kjempe seg fram til rusfrihet, utdannelse og gode jobber, bare de har folk som tror på dem og støtter dem. Det gjelder ikke å utelukkende fokusere på narkomanes svake sider, men ha en mer humanistisk tilnærming. Ikke forakt og jatt med den narkomane. men hvis respekt og stil krav.
Reidun Birgitte Skjønberg Hansen
Poliklinisk behandling kan bli som et slag i luften. Som et ordtak sier: man kan spare seg til fant.
De ytterst kostbare kontrolltiltake ne i HAB, men også i LAR genrelt, synes å være en form for historisk skapt hysteri, følge av 50-60 år med forbud og kriminalisering . I dag vil de fleste bort fra å se på avhengighetslid ende brukere av illegale stoff som kriminelle. Holdningene henger likevel hardt igjen, når man i norsk substitusjonsbe handling tar utgangspunkt i grunnleggende mistillit, der man med kontrolltiltak peker anklagende på absolutt alle pasientene og mistenker dem for mulige lovbrudd.
Om noen få lekker legemidler til tredjepart, er ikke løsningen å "kriminalisere" en hel pasientgruppe. Noen bestemødre på beroligende diazepamer er også kjent for å lekke legemidler. Skal man straffe alle engstelige bestemødre av den grunn?
RIO setter ikke spørsmålstegn ved den ovennevnte systemsvikten, men velger å sette brukere opp mot hverandre. Det er ikke HABpasienters ansvar at utgiftene blir så høye. Det er systemet med sin ytterst kostbare og krenkende mistro til pasientgruppen, som har ansvaret både for ikke å tilføre friske penger til å betale for de gudsforlatte kontrollbehoven e, og for at det i det hele tatt sees som nødvendig, med rådyre kontrolltiltak. Måtte tillit vinne.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.