Rus

Ondskap, eller kampen for å overleve?

Ondskap, eller kampen for å overleve?

Psykolog Halvor Wennesland Gravdal i  Uteseksjonen stiller et viktig spørsmål: Hvordan skal vi reagere overfor narkoselgere?  

"Vil en hard hånd eller fengsling bidra til rehabilitering og inkludering i samfunnet eller vil det fremmedgjøre gruppen og sementere tilhørigheten til det kriminelle miljøet ytterligere? Her kan det være fristende å tenke at folk som selger narkotika i gatene må fjernes og at vi ikke kan gå ustraffet forbi. Loven skal jo tross alt følges og allmennheten må skjermes for slike ting. Men her er det viktig å forstå hvordan vi som samfunn handler overfor dem påvirker hvordan de ser på sin egen fremtid, hvilke muligheter de har og hvilke valg de tar. Hvor ofte blir disse gutta sett for andre ting enn det de gjør som er problematisk og skadelig?  

Skal vi se på disse som offer eller utøvere av kriminalitet? Sannheten er jo at begge deler stemmer. Og det er veldig menneskelig å ikke klare å holde fokuset og forståelsen av at noen er et offer og en utøver på samme tid. Selv om dette er vanskelig er det viktig å holde begge disse perspektivene oppe samtidig i arbeid med disse unge mennene. Mitt spørsmål er om dette er utfordringer vi som samfunn er villige til å se nærmere på og forsøke å løse? Eller om vi skal tenke at dette er et problem som ikke angår oss? " skriver Halvor Wennesland Gravdal blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Ondskap, eller kampen for å overleve?  

Av Halvor Wennesland Gravdal, psykolog i Uteseksjonen i Oslo kommune  

Etter flere år med å gå gjennom Vaterlandsområdet har jeg blitt tilbudt hasj, kokain og andre rusmidler på vei til jobb. Det er noe overraskende og litt spesielt med å få slike tilbud kl 07:55 på en mandag morgen. Men de gangene dette skjedde takket jeg høflig nei og tenkte for meg selv at den noe beske kaffen på jobben får være rusmiddel nok for meg. Selv om mandag morgen kan være blytung. Fra jobben kunne jeg se ut mot Vaterlandsparken og kunne se kjøp og salg av narkotika utført av mennesker som tilhørte et miljø som ikke angikk meg. Inntrykket mitt av miljøet var at de som solgte på området kunne være nokså harde kriminelle og at de som kjøpte kunne være alt fra finansfolk til studenter. Jeg undret meg av og til over kan hvorfor et slikt miljø får lov til å eksistere i det åpne i Norges hovedstad og hva som gjør at folk ender opp i et sånt miljø. Men dette var forbigående tanker og problemer som angikk noen andre enn meg.  

To år senere bytter jeg jobb. Igjen går jeg på Vaterland men denne gangen med mål om å drive oppsøkende arbeid rettet mot selgerne som oppholder seg på området. Inntrykket ble straks noe annet. Noe mer nært og menneskelig, for plutselig angikk dette meg. Guttene i området er unge, de liker kjærlighet på pinne, de byttelåner kule jakker de har kjøpt, er opptatt av damer og har en lett og fin humor og et smil på lur. Mange virker ensomme og er glade for å snakke med oss fra Uteseksjonen.

En av ungdommene jeg treffer på første vakt snakker til noen venner om hvor kul ferie en av mine nye kolleger har vært på. Bilferie i Asia. Stemmen hans tyder på at det er tydelig respekt for kollegaen min, og at denne relasjonen betyr noe for han. Dette er et godt arbeid for å jobbe videre med denne gutten tenker jeg. Inntrykket mitt er at dette er ungdom som er opptatt av mye av det samme som ungdom flest. De vil passe inn, de vil kjenne på tilhørighet, de vil fylle dagene med noe som gir mening for dem, de vil kjenne på mestring. Plutselig blir en samtale jeg står i avbrutt av at en av ungdommene vi snakker med går rundt hjørnet og selger hasj til en skallet, muskuløs mann med et hardt blikk. Ungdommen som virket som en litt barnslig 16 åring for 15 sekunder siden får plutselig en annen side i mitt mentale blide av han.  

Gjennom samtaler med kolleger forstår jeg stadig mer av hvor komplekse problemer som er tilstede i miljøet på Vaterland. Alvorlig vold, narkogjeld, konstant redsel for å bli drept eller tatt av andre i miljøet, utenforskap, ingen sted å bo, ingen skolegang, omfattende omsorgssvikt og voldsutsatthet med seg fra barndommen. Disse vanskene er igjen koblet sammen med sosiale koder i miljøet som vanskeliggjør det å uttrykke følelser som kan gjøre at man oppfattes som svak. Samtidig virker miljøet å ha enklere sosiale koder enn mange andre miljøer og det virker å tilby et fellesskap og et håp om et bedre liv for ungdom som sårt trenger dette. Tilhørighet og håp er et par viktige nøkkelord for å forstå miljøet og hvorfor folk trekkes til det.  

Psykologhjernen min kobles på når jeg tenker over hva det er som faktisk skal til for å hjelpe disse ungdommene ut av den uutholdelige livssituasjonen de står i. Forventningene mine om å kunne gjøre en betydelig forskjell på egenhånd synker raskt, men engasjementet mitt for å forstå denne gruppen og behovene de har stiger. Spesielt når jeg ser at det er et stort gap mellom hva som må til for å hjelpe disse og hva vi som samfunn og offentlige instanser kan og vil tilby dem i dag. Her er det dessverre ingen enkle svar eller løsninger som ofte er tilfellet i det virkelige liv. Det er mange hinder både i samfunnsmessige rammer og praksiser, ungdommenes psykologi og identitet og måten vi som samfunn og hjelpere oppfatter og forstår gruppen på. Og alle må tas høyde for hvis vi ønsker å gjøre en god jobb med denne gruppen.

Tilhørighet, eller det å føle seg sett er et grunnleggende menneskelig behov. Tidligere, i jeger sanker samfunnet, betød det å bli utstøtt fra en gruppe ofte at man kom til å dø. Reaksjoner på å bli utstøtt eller behovet for å tilhøre en gruppe er derfor like sterkt tilstede hos oss som frykt for slager eller høyder. Kort sagt er behovet for tilhørighet noe som har sikret artens overlevelse. Hvis vi tar med dette perspektivet inn i forståelsen av Vaterlandmiljøet kan vi kanskje endre forståelsen av de som er der og hvorfor de blir der. For hvor kan de høre hjemme disse unge mennene eller ungdommene? Utstøtte og uønsket, impulsive og voldelige, traumatiserte, i konstant beredskap og frykt, og som kjenner på usikkerhet for å forlate miljøet de kjenner til fordel for en streit verden de ikke mestrer.  

Vil en hard hånd eller fengsling bidra til rehabilitering og inkludering i samfunnet eller vil det fremmedgjøre gruppen og sementere tilhørigheten til det kriminelle miljøet ytterligere? Her kan det være fristende å tenke at folk som selger narkotika i gatene må fjernes og at vi ikke kan gå ustraffet forbi. Loven skal jo tross alt følges og allmennheten må skjermes for slike ting. Men her er det viktig å forstå hvordan vi som samfunn handler overfor dem påvirker hvordan de ser på sin egen fremtid, hvilke muligheter de har og hvilke valg de tar. Hvor ofte blir disse gutta sett for andre ting enn det de gjør som er problematisk og skadelig?  

Skal vi se på disse som offer eller utøvere av kriminalitet? Sannheten er jo at begge deler stemmer. Og det er veldig menneskelig å ikke klare å holde fokuset og forståelsen av at noen er et offer og en utøver på samme tid. Selv om dette er vanskelig er det viktig å holde begge disse perspektivene oppe samtidig i arbeid med disse unge mennene.   Mange av ungdommene ønsker seg jobb, bolig, stabilitet og trygghet. Men hindrene for å kjenne på mestring, tilhørighet og et håp om at det kan gå bra for dem hvis de forlater miljøet for et liv uten kriminalitet er så langt jeg kan se veldig mange og veldig komplekse.   Mitt spørsmål til slutt er om dette er utfordringer vi som samfunn er villige til å se nærmere på og forsøke å løse? Eller om vi skal tenke at dette er et problem som ikke angår oss?


Kommentarer   

+2 #1 Bjørn Andre Gulbrandsen 19-11-2019 08:39
Det interessante er imidlertid kjøperne av det som selges. Det er ingen som har forsket på. En del gamle hippier med gode jobber og er i media som handler har jeg registrert. Det er imidlertid mangel på arbeidsplasser etter skolen som jeg hadde og gikk med avisen. Vi må gi unge ett alternativ for å tjene penger på lovlig måte. De som ikke har foreldre som kan sponse klær og fritidsaktivite ter faller utenfor dagens samfunn. De har ingen mulighet til å få jobb som kan kombineres med skole spesielt de under 18år. De arbeidsmulighet er finnes ikke lenger.
0 #2 Tore Bareksten 19-11-2019 11:43
Ærlige jobber for folk med lav utdanning vokser ikke på trær. Samfunnet ga redere milliarder i subsidier og skatteordninger , som takk rappa de 40.000 jobber i handelsflåten fra nordmenn og ga dem til utlendinger. Innen bygg og anlegg sørger EØS-avtalen for å stjele jobber fra nordmenn. Nå er 200.000 jobber i varehandel truet av nye tollregler og automasjon

Jeg tror ikke på å sette ungdom i voksenfengsler hvor hardbarka kriminelle kan lære dem opp. Men jeg tror heller ikke manglende reaksjon er veien å gå.

Jobba på ungdomshjem en gang. En ungdom hadde regelmessig rappa biler hver helg for å kjøre. Når han ble tatt, sa barnevernsvakta fy. Da han ble 18 fikk han sjokk over å måtte tilbringe en kveld i arresten. Han hadde stjålet biler nesten 100 ganger før uten reaksjon

Jeg veit ikke hva slags sanksjon som fønker best for barnekriminelle . Men tror det er viktig noen bryr seg tilstrekkelig til å gi dem en reaksjon før de har blitt vanekriminelle gjengangere.

Vi må i hvert fall få slutt på Regjeringens kriminalreform som gir oss stadig flere byråkrater i Politidirektora tet og færre lokalkjente betjenter på gata.

Forsøket på å kvele Politihøyskolen i Oslo ved å redusere antall elever med nesten 200 er heller ikke veien å gå.

Vi trenger flere politifolk fra Oslo, gjerne med innvandrerbakgr unn. I dag stryker mange innvandrersøker e på svømme- og dykketesten. Her bør det offentlige enten redusere kravene eller gi ekstra svømmekurs

Sist, men ikke minst. Dagens opplegg med at fattige bydeler med store ungdomsprobleme r må legge ned ungdomsklubber for å få balanse i årets budsjett, fønker ikke. Finansiering av ungdomsklubber må heves fra bydel til byråd slik at alle ungdommer har samme fritidstilbud uansett hvor i byen de bor
0 #3 Erling Møgster 19-11-2019 11:54
Det er jo sånn det var overalt
på 80tallet,men da var det ikke
mye innvandring og det var norske
Gjenger..Bare i Bærum var det
enorme sammlinger med ungdom
Og der fikk man hasj om man ønsket...Det var ihvertfall 5-6
Ungdomsgjenger men det var jo
Ikke alle steder det var politi,
De konsentrerte seg om 2 steder
Så vi hadde det veldig fritt sånn sett..Det var kanskje en av de
Beste periodedene i livet for min
del..Det var rastafari ganja og øl den gangen...Det var en fantastisk tid med bading i Lysaker elva, der man kunne sitte inne i fossen, naturlig boblebad og stuping fra toppen av fossen
Da var det Bob Marley grønt og livet var bekymringsløs.. Det var absolutt ikke noe helvete selv om
det den gangen heller ikke var mulig å være en lovlydig borger på tross av att man foretrakk andre ting enn karva blad og rød
mix som dreper langt flere enn canna noengang kommer til å gjøre..
0 #4 Camilla 26-11-2019 10:58
Selvsagt er det et stort problem som påvirker hele samfunnet og de som pusher er kyniske og eier ikke empati.
Hvorfor må da lar gi unger på 18 år suotex eller metadon. Hadde de brukt de store utgifter og ressurser til å forebygge, isteden for å være så uengasjerende at letteste er å gi de medesin. Og nok en til har gått t feil side.
Kan vi få avviklet lar, og tenkte nytt, ta med eks misbrukere på råd og veiledning. De har uansett mest og best erfaring til å lykkes. Lar har nå holdt på i flere ti år. Hvor mange prosent går det bra med. Hvem er det som har et verdig liv?
0 #5 Camilla huun Solberg 26-11-2019 11:06
Ondskap, kyniske...
Du drep ikje ondskapen med øks.
Kan staten få det inn at Lar er et pengesluk som kunne vært brukt til å bruke på ungdommer før de velger feil vei. Forebyggende tiltak, steder de møtes ed voksne til stede. I flere tiår med feilbehandling av pasienter som ikke har noe å si. Da blir de straffet og dosen blir redusert. Om du ikke har hentet på 2 - 3 dager. Hva om vi kan er syke? Lar er ondskapen.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode