Rus

Tyrilis Ulf Jansen: – Våre pasienter fortjener gullkort

Tyrilis Ulf Jansen: – Våre pasienter fortjener gullkort

Gjengangere i rusbehandling bør ønskes velkommen, ikke fordømmes, sier den tidligere Tyrili-lederen Ulf Jansen.

"- Begrepene gjenganger og svingdørspasient – smak på det ordet, gjenganger, hvilken klang har det?

Jeg er selv en gjenganger – i nærbutikken, på hotellet jeg pleier å bruke. «Hyggelig å se deg!», sier de der, og jeg blir premiert med nabokort og gullkort. Hva med pasientene våre, får de gullkort når de kommer tilbake til behandling? De som slåss for å overleve. Er det noen som bør møtes med «så bra at du tar opp igjen behandlingen!», er det de. Er det noen som fortjener gullkort, er det de.

Frafall eller drop-out; uteblivelse; gjengangere og ikke fullførte behandlingsforløp. Vi snakker om dette, alltid med en negativ undertone – ensidig negativt! Men er det slik vi vil snakke om det? Er det riktig å kreve av de mest ustabile, at de skal være 100 % stabile? At de skal møte til fastsatte tider, og gjennomføre alle målsettinger? Og er det dette behandling skal måles og veies i forhold til?

Er det ikke nettopp slik at det å leve med en rusavhengighet skaper ustabilitet, kaos og lite struktur i hverdagen? Dersom vi tar inn over oss definisjonen av en biopsykososial forståelse – at rusmiddelavhengighet er en sammensatt sykdom – og for mange en kronisk sykdom, kronisk på den måten at den varer over tid, og for noen noe de må forholde seg til resten av livet; er da ikke det å få tilbakefall en del av sykdomsbildet for veldig mange? Vi som er kronikere vet jo at det er slik!" skriver tidligere Tyrili-leder Ulf Jansen blant annet.

Les mer nedenfor.

 

Ulf Jansen:

Behovet for langtidsbehandling

 

I løpet av de 40 årene Tyrili har eksistert har samfunnet gjennomgått store endringer. Det gjelder ikke minst innenfor rusfeltet. Ny kunnskap, ny innsikt og forståelse, og bredere erfaring, har endret synet på den enkelte rusavhengige – politisk og faglig - det har brakt oss fremover. Rusfeltet har beveget seg, og vi er fortsatt i bevegelse - fra visjonen om et narkotikafritt samfunn til skadereduksjon og avkriminalisering; fra straff til helse; fra målet om total rusfrihet til heroin som medisin.

Også behandlingstilbudene er i endringer - vi beveger oss gradvis fra døgnbehandling til polikliniske tilbud, fra langtids døgnbehandling til korttids døgnbehandling; fra landlig beliggende behandlingstilbud til bynære tiltak i nærheten av der pasientene bor. Mange av disse, er viktige endringer, men vi må vite at de endringen vi gjør har forankring i de rusavhengiges behov, at det de som står i sentrum! Og som vi vet – rusavhengige er ikke en homogen gruppe, og deres behov er ikke entydige.

Så hvordan kan vi ta med oss mange års viktige erfaringer fra Tyrili og andre behandlingstiltak, slik at også noen av disse kan prege morgendagens rusbehandling?  Jeg skal gi dere noen tanker om dette:

I 2018 var 418 pasienter innlagt i Tyrili, rundt 20 % kvinner og 80 % menn, med en gjennomsnittlig alder på 32 år. Nærmere 40 % hadde hatt alvorlige somatiske sykdommer eller skader, 50 % hadde dårlig eller svært dårlig tannhelse, 36 % hadde mottatt døgnbehandling for psykiske lidelser og 57 % poliklinisk behandling, 38 % hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Mange hadde omfattende kriminalitet og 50 % hadde vært tiltalt for voldsforbrytelser. Flere hadde vært bostedsløse og bodd på hospits i lange perioder av sitt voksenliv, og mange hadde lite utdanning og arbeidserfaring. Over 70 % av pasientene hadde vokst opp med foreldre med alvorlige problemer knytta til rus og psykisk helse. Dette er, som dere hører, pasienter med omfattende og alvorlige problemer som har vart over lang tid.

Og så spør vi oss om hvorfor disse har behov for langtids behandling!

De har behov beskyttelse mot rus og rusmiljøer, la oss høre på Sverre Nesvåg, når han snakker om hvordan hjernen sover den første tida uten rusmidler, det å få kroppen i gang med næring, søvn og aktivitet er av avgjørende betydning. Noen trenger LAR eller annen medikamentell støtte. De aller fleste trenger også omfattende hjelp til å bearbeide og håndtere psykiske og relasjonelle vansker, mange har traumer, og mange har lite eller konfliktfylt kontakt med familie og nettverk. Noen trenger hjelp til å lære å bo i egen bolig, til å styre egen økonomi, og noen trenger å lære å lese og skrive.  

Men alle trenger nødvendigvis ikke hjelp og behandling på alle områdene, og derfor er individuell tilrettelagt behandling så viktig. Vi kan vel slå fast at den tida der alle pasienter skulle gjennom det samme opplegget, det samme programmet, bør være forbi. Vi må unngå standarder hvor alle skal passe inn i den samme formen. Det betyr at vi må lytte til pasienten, til pårørende og til samarbeidspartnere.

Dette er også i tråd med helsemyndighetenes beskrivelser av denne pasientgruppa; de trenger sammensatte og koordinerte tjenester på ulike nivå, både døgn-, dag-  og polikliniske tilbud, kommunale og spesialiserte tjenester. I dag mottar 8 av 10 pasienter i TSB poliklinisk behandling, det er vanskeligere å få døgnopphold – man må «kvalifisere seg» for døgnbehandling.

Utredning og behandlingsinnhold må tilpasses, pakkeforløpet skal ivareta likeverdige tjenester og tett samarbeid mellom ulike instanser og tiltak, mye av det er bra, men ikke hvis det går på bekostning av individuelle vurderinger. I Tyrili har vi forholdt oss til dette ved å tilby kombinasjoner av døgnbehandling, ambulant behandling og brukerstyrte senger, for å tilby dette må vi ha rammer og retningslinjer som støtter denne måten å jobbe på. Pasientene skal oppleve at de får en pakke når de kommer til oss, og ikke opplevelsen av å være en pakke.

På tross av disse endringene, så er det fortsatt noen begreper som vi alle må forholde oss til: Frafall eller drop-out; uteblivelse; gjengangere og ikke fullførte behandlingsforløp – og vi snakker om dette, alltid med en negativ undertone – ensidig negativt! Men er det slik vi vil snakke om det? Er det riktig å kreve av de mest ustabile, at de skal være 100 % stabile? At de skal møte til fastsatte tider, og gjennomføre alle målsettinger? Og er det dette behandling skal måles og veies i forhold til?

Er det ikke nettopp slik at det å leve med en rusavhengighet skaper ustabilitet, kaos og lite struktur i hverdagen? Dersom vi tar inn over oss definisjonen av en biopsykososial forståelse – at rusmiddelavhengighet er en sammensatt sykdom – og for mange en kronisk sykdom, kronisk på den måten at den varer over tid, og for noen noe de må forholde seg til resten av livet; er da ikke det å få tilbakefall en del av sykdomsbildet for veldig mange? Vi som er kronikere vet jo at det er slik! Men hvordan tenkes det om dette i tilbudene for rusavhengige  – hvordan tar vi hensyn til det?

Frafall – det er det i alle typer behandling. Det er det mest normale i det unormale. I Tyrili har opp imot 80 % av pasientene vært i behandling tidligere, og bort imot 45 % har vært innlagt i Tyrili. Det forteller oss at mange av disse menneskene har behov for flere behandlingsrunder, og ikke bare en.

Er det ikke slik at det å være i behandling også er å være i en prosess? I en prosess hvor endring modnes og gradvis vokser frem. Hva er da et fullført behandlingsforløp? Hvem kan måle resultater av det? Er det ikke nettopp frafallet – det ikke gjennomførte behandlingsoppholdet og som blir negativt registrert, som nettopp kan være det som har sådd et frø, skapt en tro på at det er mulig, og som gjør at mange, etter en kortere eller lengre periode, kommer tilbake i behandling, og går videre.

Hvem av oss, politikere, behandlere eller forskere, har den retten til å si at nok er nok! Du har fått mange nok behandlingsforsøk – det har ikke gitt synlige endringer – det har ikke skjedd noen synlige vendepunkt? Men må det være slik at et vellykka behandlingsforløp innebærer at du må hoppe hele bakken ned ved første forsøk – eller er hver meter også godt nok – for å få et bedra liv?

Og hva med dette begrepet gjenganger og svingdørspasient – smak på det ordet, gjenganger, hvilken klang har det?  Jeg er en gjenganger, når jeg kommer til fastlegen, i nærbutikken, på hoteller jeg bor på, ja da blir jeg alltid tatt vel imot. Jeg blir hilst velkommen - hyggelig å se deg!  Jeg får til og med utdelt nabokort på stamkafeen jeg går på, og gullkort på hotellet jeg bor på – kort sagt – jeg er viktig– en gjenganger!

Men hva med pasientene våre - får de gullkort? De som prøver igjen og igjen å få et bedre liv, de som sloss for å overleve gjennom sine utallige behandlingsopphold? Nei, jeg tror ikke det!

Så det jeg prøver å si er at vi må gi disse begrepene et annet innhold, enn noe behandlere og pasientene kun blir målt negativt på. Klarer vi det, vil vi også oppleve et mer meningsfullt behandlingsarbeid. Eller vi kan si som resten av helsevesenet – All bedring er en bedring i seg sjøl – godt nok!

Det er vårt ansvar å tilby langtids behandling til de som har behov for det. Noen har også behov for langtids behandling flere ganger. Noen ganger blir langtidsbehandlingen til korttidsbehandling, og korttidsbehandling til langtidsbehandling – fordi behovene endrer seg, og fordi vi tar oss tid til å bli kjent med hver enkelt pasient. Noen ganger blir døgnbehandling til dagbehandling eller ambulant behandling fordi det å bli plassert sammen med mange andre i et tett fellesskap, og med store krav til sosial og kognitiv fungering, forsterker traumene og opplevelsen av å være på utsiden. Og andre ganger blir ambulant behandling til døgnbehandling fordi rammene i et behandlingsfellesskap skapte den nødvendige tryggheten og forutsigbarheten han eller hun har hatt behov for – de har fått beskyttelse mot rusen og mot det miljøet som har fulgt med rusavhengigheten. 

Så langtids behandling for denne gruppa handler altså ikke nødvendigvis om å bo på institusjon i måneder eller år, det handler om å få den hjelpen og den behandlingen man har behov for, når man trenger det, og så lenge man trenger det. Og manglende motivasjon skal ikke lengre brukes for å nekte folk tilrettelagt behandling. Begrepet motivasjon kan i verste fall forstås som et moralistisk slagvåpen vi slår i hodet på de pasientene som sliter med å tilpasse seg strukturen, eller som ruser seg gjentatte ganger. Da snakker man om motivasjon som en konstant faktor – noe du har eller ikke har.

Vi mener at motivasjon må forstås som en positiv kraft som gjør at man tør og orker å gå inn i krevende endringsprosesser. Motivasjon svinger og den kommer og går.

Det er krevende å skape seg et bedre liv. Et liv som ikke er så dominert av rus, vold, kriminalitet, død, sykdom, redsel, avmakt og håpløshet. Ved å tilby tilpassa og individuell behandling, om nødvendig over lang tid og flere ganger, kan vi være viktige bidragsytere på den veien, og det bør vi bestrebe oss på å være!

Med rusreformen ble helseperspektivet løftet frem. Mens det før var en mer ensidig sosialfaglig forankring, skulle tilnærmingen være en tverrfaglig helse- og sosialfaglig helhet.

I 2004 skrev vi kronikken "De hvite frakkers reform", og trodde ut i fra hvordan dette ble presentert, at helseperspektivet ville ta fullstendig over, at legene skulle få all makta i behandlingsapparatet. Men på det tidspunktet tok vi feil. Vi tok faktisk så feil at vi noen år etter måtte skrive artikkelen Tid for Tango?, der vi byr legene opp til dans – fordi vi savner deres kunnskap og tilstedeværelse i rusfeltet. Det er allikevel med bekymring vi nå ser at den sosialfaglige behandlingen får mindre og mindre plass. Kravene i TSB rettes mot kvalifisert helsepersonell, som skal ivareta pasientenes psykisk og somatisk helse, og da blir det nødvendigvis mindre plass til pasientenes behov for å lære om og trene på det livet som skal leves. Behandling uten det relasjonelle og sosiale fokuset er, for svært mange, ingen god behandling. Det er derfor veldig viktig at vi holder på et balansert forhold mellom det helse- og sosialfaglige – slik at vi kan gi den enkelte et mer helhetlig tilbud. Hvis ikke, vil den biopsykososiale tilnærmingen fremstå som svært amputert.

Så hvordan kan jeg oppsummere dette? Jo, pasienter i TSB må få et individuelt tilrettelagt behandlingstilbud, med sømløse overganger mellom poliklinisk og ambulant behandling, dag- og døgntilbud, og tilbudet må gis så lenge de har behov for det. Det må være mulig å bevege seg mellom disse nivåene fordi livet svinger for våre pasienter, og det innebærer at behovene vil endres underveis. Rusbehandling må ha både et helse- og sosialfaglig fokus, og det må være pasientenes behov som styrer behandlingsinnholdet – ikke økonomi og faglige kjepphester. Vi har et samfunnsansvar for å gi best mulig hjelp og behandling til de av våre medmennesker som er som mest uslåtte, som strever på så mange ulike områder i livet - og som vi vet at kan få et bedre og mer verdig liv dersom de får tilrettelagte og helhetlige tilbud, og som varer så lenge som hver enkelt har behov for det! Så ja, mange har fortsatt behov for behandling og hjelp i lang tid – og dette må være sentralt i morgendagens rusbehandling!