Rus
Individuell plan: Nøkkel til bedre samarbeid?
Alle som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Planen skal bare utarbeides dersom personen selv ønsker det.
Velferdssetaten skriver:
"Tall fra BrukerPlan-kartleggingen i Norge i 2018 viser at 12 prosent av personer med rusproblemer har utarbeidet IP. I Oslo kommune er andel med IP i samsvar for tall fra landet for øvrig, - altså lavere enn ønskelig. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved hva som er grunnlaget for at så lav andel brukere har IP. Er dette et uttrykk for at ansatte og/eller bruker ikke synes det er et nyttig verktøy? Eller er det snarere et uttrykk for at IP ikke forstås og benyttes slik intensjonen tilsier?
Lassonløkken rehabiliteringssenter og Karlsborg rehabiliteringssenter har tilrettelagt en særlig satsing for å utarbeide av IP. Korus Oslo har sammen med institusjonene og Velferdsetaten evaluert satsingen. Målet har vært å samle erfaringer fra beboere og ansatte om utarbeidelse og bruk av IP. Er det slik at beboere og ansatte har opplevd satsingen som nyttig, og i tilfelle hvorfor?
Evalueringen viser at systematisk planarbeid der IP blir utarbeidet, både letter arbeidshverdagen for ansatte og styrker beboernes evne til å holde fast i mål og få mindre kaos i hverdagen. Ledelsen og nøkkelpersoner har viktige roller som pådriver og endringsagenter for motivasjon og hensiktsmessig bruk av verktøyet. Hvordan IP blir presentert og «solgt inn» som et nyttig verktøy overfor beboerne er avgjørende for om IP blir utarbeidet. Ansatte forteller om hvordan enkelte beboere styrer ansvarsgruppemøter selv og hvordan de faglig opplever et stort løft ved hjelp av brukerens egen plan. Flere ansatte mener at IP skiller seg vesentlig fra andre planverktøy, og trekker frem viktigheten av at planen følger beboer uavhengig av hvem de får hjelp fra."
Hva er andres erfaringer med bruk av IP?
Kommentarer
Veldig mange har ikke ansvarsgruppe som er oppe og går heller.
Fastlegen uteblir ofte de også, om de har en fastlege da.
De detter mellom stolene, og ingen vil ta ansvar.
Spesialisthelsetjenesten og kommuner/bydele r krangler om hvem ansvar de skal ta.
Også om personen har utfordringer med utagering/vold, så stopper alt.
Da vil ingen ha deg.
Hvordan skal vi få de til å bruke IP, om man ikke har troa på det?
Hvordan skal man presentere IP, slik at den faller i smak for de som ska eie den ?
Hvordan sikrer man at det er IP til brukeren, og ikke til behandleren?
Noe må ha gått feil da IP ble innført, når de som skulle gi hjelpen følte det så dratt ned over ørene på seg, at følte det helt legitimt å sabotere det og åpent sa at det gjorde de. (Har konkrete eksempler, men det ville blitt langt å lese.) Og at saboteringen ikke ble tatt tak i.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.