Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Rus

Publisert fredag 10. juli 2020 03:50

Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, sier som gjesteblogger blant annet:

"Jeg vil påstå at institusjonsapparatet vi i dag kaller for «rusrefeltet» historisk er tett forbundet med kontrollpolitikken rettet mot gatemiljøene. I vårt ideologiske sentrum står det forvridde og syke mennesket hvis tilstand har blitt uløselig knyttet til «narkotika» fremfor samfunnet med sine utstøtingsmekanismer. Utstøtingsmekanismer vi kan streve med å se selv når de stirrer tilbake til oss fra avgrunnen i form av en hvit strek. Malt opp av politiet for å skille de uverdige fra de verdige. 

Kontrollpolitikken rammer voksne og barn som kommer fra bydeler med høy minoritetsandel og lavinntekt. Ifølge en ikke enda publisert artikkel av professor Willy Pedersen og professor Tilmann von Soes løper ungdommer med foreldre som har mindre enn fire års høyere utdanning, syv ganger høyere risiko for å bli straffeforfulgt enn ungdom hvis foreldre har høyere utdanning. Er du ungdom og bor i Bydel Stovner eller Alna blir du arrestert tre ganger så mye som ungdom fra Ullern og Frogner. Dette til tross for at ungdommene fra vestkanten bruker dobbelt så mye cannabis.

Veien videre må bli at vi også husker historien og arbeider oss gjennom ved å stille oss selv til ansvar. Ansvar for at ett av ti barn vokser opp i fattigdom. At Oslo er en delt by. At minoritetsungdommer med rette opplever at de blir siktet ut for kontroll. At ungdommer fra lavinntektsbydeler blir systematisk mer straffet enn ungdom fra bydeler med høyere inntekt. 

Denne urettferdigheten har blitt rettferdiggjort ved at vi opprettholder en flere hundre års gammel kontrollpolitikk. En politikk som har handlet om at publikum ikke skal sjeneres av symptomer på et samfunn er basert på en urettferdighet som skaper nettopp disse symptomene. Det er nok symptombehandling nå," sier han blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

Progressiv ruspolitikk: Vi må se levekårsforskjellene

Av Kenneth Arctander Johansen

daglig leder i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)

Fra Plata til Rikshospitalet.

I 2004 gjennomførte myndighetene Rusreform II under slagordet «Fra Plata til Rikshospitalet». 

Reformen ga de rusavhengige pasientrettigheter. Samtidig satte Oslo inn politiet for å «sprenge Plata». Plata var tilholdsstedet for sosialt vanskeligstilte rusavhengige på Christian Frederiks Plass. Politiet malte en hvit strek rundt området for å synliggjøre om du var på innsiden eller utsiden av Plata. Ifølge Politiet var dette for at de narkomane skulle oppholde seg et sted der de ikke var til sjenanse for publikum. Jeg husker selv streken og opplevelsen av å være fritt vilt i det man tråkket over den. Var du på innsiden av streken, var du på utsiden av samfunnet og innsiden av miljøet. Var du på innsiden av miljøet, gjaldt ikke normale spilleregler som i samfunnet og du var gjenstand for overvåking, pågripelser, ransakinger og arrestasjoner – i kraft av å være på utsiden av samfunnet.

Den gang, som nå, hevdet Politiet i Oslo at de hadde et godt forhold til personer med rusmiddelproblemer.

En gammel kontrollpolitikk.

Kontroll av uønskede personer i det offentlige rom er ikke nytt. Tukthusanordningene ble vedtatt på midten av 1700-tallet fordi Danmark-Norge ville utnytte ressursene sine og bli konkurransedyktig. For å ikke utarme fattigkassa og samtidig utnytte ledig arbeidskraft, satte man inn inkvisisjoner som skilte verdige fra uverdige trengende. De uverdige, som drukkenbolten der han ravet beruset og fattig rundt, ble plassert på Tukthuset i Christiania. De verdige, syke, skulle få hjelp. 

Praksisen ble videreført etter tukthusenes avvikling på 1800-tallet. Først, med de kommunale arbeidshusene som fulgte av Fattiglovene. Deretter med Løsgjengerloven og Opstad arbeidsleir på Jæren. I forbindelse med legaliseringen av alkohol fikk vi lov om edruskapsvern og edruskapsnemnder som gjorde at kommunene kunne tvangsplassere fattige alkoholikere på kuranstalter med arbeidsplikt.  De fleste plasseringene var imidlertid frivillige. Men dette var fordi alkoholikeren visste at dersom han motsatte seg nemndas anbefaling ville han bli plassert med tvang.

Etter massiv kritikk for brudd på menneskerettighetene, sluttet man i 1970 å sende løsgjengerne på tvangsarbeid. Omtrent samtidig kom «narkotikaen» til Norge og ungdom samlet seg i Slottsparken. Disse var de «nye» berusede personene i det offentlige rommet som politiet rettet innsatsen mot. De ble, som Ida Nafstad har redegjort for i sin doktoravhandling ‘Et anstendig menneske’, jaget fra plass til plass i Oslo. Nå sist har miljøet samlet seg øverst i Brugata og oppover i Storgata.

Noen få meter vestenfor dette nye «Plata», finner vi tukthusets yttermur som går tvers gjennom Sentrum Politistasjon og peker i retning av vår tids uverdige trengende. De oppholder seg i området som kalles «Prindsen» der det gamle arbeidshuset lå i sin tid. 

Jeg vil påstå at institusjonsapparatet vi i dag kaller for «rusrefeltet» historisk er tett forbundet med kontrollpolitikken rettet mot gatemiljøene. I vårt ideologiske sentrum står det forvridde og syke mennesket hvis tilstand har blitt uløselig knyttet til «narkotika» fremfor samfunnet med sine utstøtingsmekanismer. Utstøtingsmekanismer vi kan streve med å se selv når de stirrer tilbake til oss fra avgrunnen i form av en hvit strek. Malt opp av politiet for å skille de uverdige fra de verdige. 

Dobbel straff.

Mange reagerte da Sylvi Listhaug og Jon Helgheim ville ha dobbel straff i bydeler med opphopning av sosiale og økonomiske problemer (og innvandrere). Samtidig, til lite oppmerksomhet, hadde Oslo-politiet praktisert en slik politikk i mer enn ti år. De hadde gitt dobbelt straff til personer som ble pågrepet for bruk og besittelse av mindre mengder illegale rusmidler i belastede områder. Dette ble først stanset etter at et samlet bystyre uttalte seg kritisk til praksisen som følge av medieoppslag om at Oslo-politiet vedtok å utvide ordningen samme dagen som Rusreformutvalget overrakte NOU 2019:26 ‘Rusreform – fra straff til hjelp’ til helseministeren. 

Visepolitimester, Bjørn Vandvik, sa til TV2 at de ville fryse ordningen og undersøke effekten av tiltaket. En eventuell effekt kunne aldri ha rettferdiggjort denne urettferdigheten vi har rettet mot marginaliserte mennesker.

For kontrollpolitikken rammer voksne og barn som kommer fra bydeler med høy minoritetsandel og lavinntekt. Ifølge en ikke enda publisert artikkel av professor Willy Pedersen og professor Tilmann von Soes løper ungdommer med foreldre som har mindre enn fire års høyere utdanning, syv ganger høyere risiko for å bli straffeforfulgt enn ungdom hvis foreldre har høyere utdanning. Er du ungdom og bor i Bydel Stovner eller Alna blir du arrestert tre ganger så mye som ungdom fra Ullern og Frogner. Dette til tross for at ungdommene fra vestkanten bruker dobbelt så mye cannabis.

Ungdommer som blir tatt for en slik lovovertredelse gis ofte muligheten til å akseptere en «ruskontrakt» der han eller hun forplikter seg til å levere urinprøver i en lengre tidsperiode. Klarer ikke barnet å holde seg rusfri kan det resultere i straff, bøter og strafferegistrering som begrenser barnet i valg av yrke, utenlandsreiser eller studier.

Veien videre.

Det kriminalpolitiske skiftet som vi fikk fra 1970-tallet, kombinert med en moralsk panikk og stereotypiske fremstillinger av «misbrukeren» som potensiell smittekilde, utfordres av den internasjonale bevegelsen for rusreform som Norge nå er en del av. 

Denne utviklingen er både smertefull og polariserende. For når rusmiddelbrukere avstigmatiseres, så normaliseres de. Og det tvinger oss til å se forbi fetisjeringen av «narkotika». En fetisjering som har gjort at vi ikke egentlig har sett menneskene det gjelder og dermed heller ikke tilgangen deres til menneskerettigheter som alle andre. En fetisjering som gjorde at Kong Harald kunne skryte av lederen for Norsk Narkotikapolitiforening, Jan Erik Bresil, i sin nyttårstale i 2016. Samtidig viste NRK et program der Bresil først får et barn til å innrømme cannabisbruk for deretter å true dette barnet til å si han er motivert for urinprøvekontrakt for at fosterforeldrene skulle slippe straff. 

Frem fra mørket trer realiseringen frem av at vi har tillatt maktmisbruk og overgrep mot traumatiserte personer fordi de har gjort ting som ikke var rettet mot å skade andre. Vi har tillatt straff og trusler om straff mot barn som har trengt omsorg. Vi har tillatt kunnskapsløs og uforsvarlig tvang uten prosedyrer som skal beskytte barn mot maktmisbruk. 

Og vi repeterer det selv når vi ikke lenger tror på et narkotikafritt samfunn eller en «ren gate». Veien videre må bli at vi også husker historien og arbeider oss gjennom ved å stille oss selv til ansvar. Ansvar for at ett av ti barn vokser opp i fattigdom. At Oslo er en delt by. At minoritetsungdommer med rette opplever at de blir siktet ut for kontroll. At ungdommer fra lavinntektsbydeler blir systematisk mer straffet enn ungdom fra bydeler med høyere inntekt. 

Denne urettferdigheten har blitt rettferdiggjort ved at vi opprettholder en flere hundre års gammel kontrollpolitikk. En politikk som har handlet om at publikum ikke skal sjeneres av symptomer på et samfunn er basert på en urettferdighet som skaper nettopp disse symptomene.

Det er nok symptombehandling nå.