Rus
Propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn
Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon mener tidligere tolldirektør Bjørn Røse driver med propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn.
"Bjørn Røse villedet nylig Dagsavisens lesere om rusreformutvalgets forslag. Utvalget har nært foreslått legalisering, og den som blir tatt med illegale rusmidler vil kun få tilbud om et frivillig informasjonsmøte, skrev han.
Saken er den at utvalget skulle utrede og foreslå en modell for å flytte samfunnets reaksjoner for rusmiddelbruk fra justis- til helsesektoren – fra straff til hjelp. Forbudet ligger fast i likhet med andre sivilrettslig regulerte forbud. Politiet vil fortsatt ha den avdekkende funksjonen, beslaglegge illegale rusmidler som de destruerer og gi et pliktig oppmøte hos en rådgivende enhet i kommunen for fraråding av illegal rusbruk, informasjon om lovverk og konsekvenser av bruk. Deretter, vil personen få et tilbud om hjelp. I tråd med allment anerkjente prinsipper for norsk helsehjelp, skal helsehjelp samtykkes til med mindre det er grunnlag for tvang. I så fall må det fattes et tvangsvedtak i tråd med de hjemler vi har for dette.
Avkriminalisering av illegal rusmiddelbruk er støttet av Riksadvokaten, anbefalt av samtlige FN-byråer og Verdens Helseorganisasjon. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kritiserte nylig Norge for at vi fortsatt straffer rusbrukere og oppfordret oss til å gjennomføre rusreformen.
Politikerne bør lytte til dem og gjennomføre vår tids viktigste sosialpolitiske reform.," skriver Kenneth Arctander Johansen blant annet.
Les hele artikkelen nedenfor.
Propaganda for å forsvare straff mot arbeiderklassens barn
Av Kenneth Arctander Johansen, RIO (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon)
Bjørn Røse villedet nylig Dagsavisens lesere om rusreformutvalgets forslag. Utvalget har nært foreslått legalisering, og den som blir tatt med illegale rusmidler vil kun få tilbud om et frivillig informasjonsmøte, skrev han.
Saken er den at utvalget skulle utrede og foreslå en modell for å flytte samfunnets reaksjoner for rusmiddelbruk fra justis- til helsesektoren – fra straff til hjelp. Forbudet ligger fast i likhet med andre sivilrettslig regulerte forbud. Politiet vil fortsatt ha den avdekkende funksjonen, beslaglegge illegale rusmidler som de destruerer og gi et pliktig oppmøte hos en rådgivende enhet i kommunen for fraråding av illegal rusbruk, informasjon om lovverk og konsekvenser av bruk. Deretter, vil personen få et tilbud om hjelp. I tråd med allment anerkjente prinsipper for norsk helsehjelp, skal helsehjelp samtykkes til med mindre det er grunnlag for tvang. I så fall må det fattes et tvangsvedtak i tråd med de hjemler vi har for dette.
Den rådgivende enheten skal ha høy kompetanse for å kunne gjøre individuelle vurderinger. Om Røse egentlig etterspør et sivilrettslig gebyr for ikke å ha møtt til samtale, så har utvalget utredet dette i kapittel 7.
For å vurdere forsvarligheten ved avkriminaliseringen hensyntok vi kriminal- og ruspolitiske standpunkt. Straff er et tiltenkt onde som er ment belastende og må solid begrunnes. Samtidig la vi til grunn en sammenheng mellom bruk og skader og et ønske om å holde konsumet lavt. Følgelig, for å rettferdiggjøre straff, må det dokumenteres at straff fører til redusert bruk.
Ifølge Røses avskrekkingsteori fører oppmykning av lovverket til økt bruk. Skjerping må føre til mindre bruk. Forskere har forsøkt å bekrefte denne «teorien». De har studert utvikling i cannabisbruk hos unge voksne i ti europeiske land som hadde gjennomført lovendringer (Hughes, Matias & Griffiths, 2018), sett på ungdomsbruk og cannabislover i 27 land (Kotlaja & Karson, 2019), og skoleundersøkelser i 38 land og liberalisering av lovverket (Stevens, 2019), uten å finne noen slik sammenheng. En gjennomgang av 41 forskningsartikler på effekt på bruk blant personer under 25 år som følge av lovendringer, konkluderte også med at avkriminalisering ikke førte til økt bruk (Melchior m.fl. 2019). Oppsummert tyder forskning på endringer i bruksprevalens og sanksjoner på at korttids-effektene er beskjedne, om de finnes overhodet (Babor m.fl. 2018). Når forskningen ikke passer inn i det forutbestemte bildet til Røse ser han bort fra den.
Forståelig, for hvordan skal man ellers forsvare en politikk som systematisk støter ut vanskeligstilte?
Ungdom fra Oslo øst straffes nemlig tre ganger så mye som ungdom fra Oslo Vest, til tross for at sistnevnte bruker dobbelt så mye cannabis. Ungdom der foreldrene har lavere utdanning løper syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom hvis foreldre har høyere utdanning. Det uvirksomme virkemiddelet for å redusere rusbruk er altså rulleblad som begrenser mulighetene for arbeiderklassens barn til arbeid og utdanning. En ny tvillingstudie viser at ungdom som kommer i kontakt med justissektoren risikerer en fremtidig kriminell løpebane (Motz m.fl. 2019). Det er forebyggende å unngå kriminalisering av ungdom.
Strafferammene på inntil seks måneder eller to års fengsel (hhv. legemiddelloven og straffeloven) gir politiet adgang til straffeprosessuelle tvangsmidler. Arrestasjon, kroppslige undersøkelser som anale og vaginale undersøkelser (teknisk sett voldtekt med hjemmel), urin- og blodprøver, ransaking av hus, mobiltelefon og data for sensitive opplysninger om den mistenkte og andre hen har vært i kontakt med.
La oss ikke glemme at politiet nylig anmeldte ei femten år gammel jente etter å ha funnet bevis for hasjrøyking på mobiltelefonen hennes fordi hun hadde anmeldt en voldtekt som de henla. Treffende ettersom personer som er utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten har 73 prosent høyere sannsynlighet for å bli rusavhengige (Halpern m.fl. 2018).
Avkriminalisering av illegal rusmiddelbruk er støttet av Riksadvokaten, anbefalt av samtlige FN-byråer og Verdens Helseorganisasjon. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kritiserte nylig Norge for at vi fortsatt straffer rusbrukere og oppfordret oss til å gjennomføre rusreformen.
Politikerne bør lytte til dem og gjennomføre vår tids viktigste sosialpolitiske reform.
Kommentarer
Vi trenger felles kamp mot felles mål. Individuelle løsninger på samfunnets problemer kan aldri løse rusproblemene vi står overfor. Det er vår plikt å sørge for at våre mange sårbare ungdommer ikke ender opp i rusmisbruk og avhengighet. Rusutvalget vil fjerne et av virkemidlene, og dermed senke terskelen.
I et slikt perspektiv blir en restriktiv alkohol- og narkotikapoliti kk det eneste rette, samtidig som forholda må legges best mulig til rette for at de mest lidende rusmisbrukerne (som stort sett er arbeiderklassen s sønner og døtre) får en best mulig sjanse til å komme seg ut av det nedverdigende misbruket og avhengighetens svøpe, og som i sin natur er stigmatiserende . Frihetens rike kan aldri komme ut av bedøvende passivitet, men kun ut fra bevisst og aktiv kamp. Rusutvalget hevder at det ikke er vitenskapelig belegg for å hevde at straff er et begrensende virkemiddel, og at vi derfor ikke kan bruke straff som virkemiddel i det forebyggende arbeidet. Dette blir en retorisk ringdans, og motbeviser ikke at straff virker normdannende, noe som er allment akseptert og derfor praktisert for å begrense lovbrudd. Dersom rusutvalgets forslag blir stående, går vi en usolidarisk og usikker fremtid i møte på rusfeltet.
Det du argumenterer for her,er nettopp de motsatte konklusjonene av hva rusreformutvalg et har funnet ut ettter gjennomgang av det som er av relevant forskning på området.
Har du noen kommentar til det?
Det er jo nettopp der rusreformutvalg et overser den samfunnsmedisin ske og solidariske betydningen, men konsentrerer seg om det individuelle ubehaget av konsekvenser som straff eller sivilrettslige følger gir, og som de ønsker fjernet.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.