Rus

Tilbakehold av rusmisbrukere uten eget samtykke

Alfa og omega, både med og uten tvangsbehandling, er at vi erkjenner at rusmisbruk er en del av en livssituasjon som har blitt til over lang tid, og hvor rusmisbruk bare er en liten del av vedkommendes problem. Alt må bygges opp fra bunnen av: et nytt selvbilde, et nytt nettverk og ikke minst botrening og ellers alt som skal til for å mestre et liv uten rus,- enten det er i kommunikasjon med venner og kjente eller det å forholde seg til offentlig byråkrati. Og da kan det hende hele behandlingsapparatet - med eller uten tvang - er for institusjonalisert. For selve hverdagen er jo svært så forskjellig fra det beskyttede livet et institusjonsopphold representerer, sa Ivar Johansen i en debatt i rgei av Kompetansesenteret- Rus, Oslo og Akershus.

Konferanse i Folkets Hus, Oslo 19. mars 1997


Tilbakehold av rusmisbrukere uten eget samtykke


Innlegg i paneldebatt


Jeg er bedt å si hvordan jeg som lokalpolitiker, og som SV-er, mener den fylkeskommunale spesialisthelsetjeneste skal bruke lovhjemmelen for tilbakehold.


La meg da aller først minne om at SV på Stortinget har stemt imot denne lovhjemmelen, fordi partiet mener at behandlingstilbud skal være basert på frivillighet og motivasjon. Og særlig når vi vet at det ikke finnes dekning for å kunne si at en med tvangsbehandling kan oppnå bedre resultater enn med et godt utbygd frivillig tilbud. Ja, erfaringen fra Sverige viser at dødeligheten faktisk er større blant tvangsbehandlede enn øvrige rusmisbrukere.

Når det gjelder rusomsorg er dette dog et felt hvor det er liten grunn til å opptre med absolutter, og fastlåste prinsipper og dogmer. For ingen del av helse- og sosialtjenesten kan vise til så lite dokumenterte resultater som nettopp denne omsorg. Og verken frivillig behandling eller tvang er noe sesam til et rusfritt liv.


Så langt det prinsipielle, for loven er vedtatt, og vi forholder oss til den.


La meg si at SV i Oslo har gått inn for innføring av hjemmel for tvangsbehandling for gravide rusmisbrukere. Ikke først og fremst av hensyn til moren, men pga. de alvorlige konsekvenser fortsatt rusmisbruk vil få for barnet som skal fødes.


I Oslo har SV også gått inn for en utvidelse når det gjelder hvem som kan reise sak om tvangsvedtak for fylkesnemnda. Vi mener at,i tillegg til sosialtjenesten, bør også helsetjenesten ha mulighet til å reise en sak for nemnda. Det er viktig å kunne få en sikkerhetsventil. Sosialtjenesten og ansvarlig behandlende lege vil kunne ha forskjellig syn, og da må det være riktig at legen får mulighet til å få prøvd saken for nemnda.


Det er lov å begå selvmord i Norge, men et selvmord der klienten ikke forstår hva som er i ferd med å skje, bør vi ha adgang til å stoppe. Det dreier seg om respekt for liv og menneskeverd, og det at vi bryr oss om våre medmennesker. Så tvang knyttet til f.eks. overdoseproblematikk er uproblematisk. På den annen side får jeg fnatt hver gang politikere i forbindelse med et overdosetilfelle sier: Se her, det viser at vi mangler behandlingsplasser. Et slikt utsagn knyttet til overdosetemaet er, med respekt og melde, tøv. Praktisk talt hver eneste tilfelle er/har vært storforbruker av institusjonstjenesten.

Det overdosetilfellene i stedet viser oss er; politikere kjøper seg ren samvittiget ved å pøse på med institusjonsplasser. Men de stiller få - og ingen - krav til kvalitet, og de samme politikere gjør reelt lite for å sikre rusmisbrukeren et verdig liv etter institusjonsoppholdet.


Fra SV’s side har vi understreket at rusmisbrukere profiterer på differensierte behandlingsopplegg. Vi tror det er ønskelig at en sterkere vektlegger den enkeltes eget ønske, og motivasjon. Derfor støtter SV så forskjellige behandlingsopplegg som Tyrili, Veksthuset, Origo og Evangeliesenteret. I særlig grad for de minst behandlingsmotiverte - og herunder de som får tvang - kan differensiering være viktig. Bystyreflertallets ønske om en egen tvangsinstitusjon er derfor svært uklokt, og en slik opphopning av lite motiverte brukere på et sted er negativt.


Ikke minst de siste dagers oppslag om barnevernets sterkinstitusjon i Kristinelundveien bekrefter nettopp dette. Og la meg også minne om at denne institusjonen var stengt et års tid. Der perioden gikk aldeles utmerket, ja kanskje bedre for beboerne, fordi det ble bygget opp gode, spesialsydde, forsterkede opplegg for den enkelte. Og som trolig fungerte bedre for den enkelte.


Tvang kan bety låste dører, men som hovedregel bør dette ikke benyttes. Barnevernet har massevis av erfaring på å ha klienter på tvang, uten at dørene låses. Og jeg lytter interessert til Tyrilis erfaringer, som vel i øyeblikket har omkring 30 klienter inne på lovens p.grf. 6-3, og uten at dette innebærer låste dører. Tett, oppsøkende, innhenting av misbrukere som har avbrutt behandling er kanskje noen av de viktigste hjemlene loven gir, og Tyrili bruker dem.


Det er grunn til å understreke at loven er jo ikke gir hjemmel for noen tvangsbehandling. Etter loven skal man kunne ta noen inn i institusjon «for undersøkelse og tilrettelegging for behandling». Vi snakker altså om såkalt avgifting, og en motivasjonsfase før behandling. Og det er til det - og bare det - loven kan ha sin mening. Mitt hovedsvar på hvordan Oslo skal bruke lovhjemmelen for tilbakeholdelse ligger altså her.


Og i og for seg tror jeg de aller fleste, også de mest nedkjørte, kan ha godt av i alle fall et avrusningsopphold. Imidlertid ser jeg at for en nedkjørt rusmisbruker med 30 års misbruk bak seg, så vil 3 måneders rusfri periode fortone seg som en ren tortur. Og er trolig også bortkastet bruk av ressurser.

Siden hovedhensikten med et tvangsvedtak er å komme i en dialog og motiveringsfase overfor misbrukeren, vil andelen klienter som går videre til behandling etter tvangsopphold være den evaluering vi kan få på om vedtaket og tilbakeholdelsen fungerte etter hensikten. Men hva så? Problemet oppstår når vi skal evaluere hva som skjer videre, for de fleste klienter går ut og inn av behandlingsopphold og får aldri et rusfritt liv. Og vi er jo så dårlige til å evaluere andre effekter av behandlingsopphold: redusert rusmisbruk, økt sosialt nettverk, økt selvfølelse, redusert overdødelighet, bedret helsetilstand og redusert kriminalitet,- for å nevne noe.


Jeg mener det er politikerne selv som har framprovosert krav om mer tvang og mer politi. Det startet med stengningen av Kroghen. Og siden har det bare fortsatt. De siste 15 år i Oslo har reelt vært preget av en nedbygging av behandlings- og botilbud og nedbemanning av lavterskeltilbudene. Manglende bevilgninger fra politikerne gjør at store deler av hjelpeapparatet går på sparebluss, og vi får en økning i bruk av tvangsbruk fordi det brukes for lite ressurser på frivillige hjelpetiltak. Det har f.eks. som følger at hvis en rusmisbruker får sprekk - og slik sett har en symptomadferd som viser at han er hjelpetrengende - blir han sparket ut, med begrunnelse at han ikke er motivert. De mest hjelpetrengende har blitt skjøvet ut, og overlatt til deg selv.


Alfa og omega, både med og uten tvangsbehandling, er at vi erkjenner at rusmisbruk er en del av en livssituasjon som har blitt til over lang tid, og hvor rusmisbruk bare er en liten del av vedkommendes problem. Alt må bygges opp fra bunnen av: et nytt selvbilde, et nytt nettverk og ikke minst botrening og ellers alt som skal til for å mestre et liv uten rus,- enten det er i kommunikasjon med venner og kjente eller det å forholde seg til offentlig byråkrati. Og da kan det hende hele behandlingsapparatet - med eller uten tvang - er for institusjonalisert. For selve hverdagen er jo svært så forskjellig fra det beskyttede livet et institusjonsopphold representerer.


Jeg har hevdet - og hevder - at de 400 millioner kroner Oslo kommune bruker på behandlingsinstitusjoner i all hovedsak er bortkastet, om en ikke legger betydelig mer vekt på livet etter institusjonsoppholdet, det som så misvisende kalles ettervern. Avkledd alle fraser, og om en ser på den faktiske politikken, synes jeg det er leit at det ikke er større forståelse for dette i det politiske miljø i Oslo Rådhus. For ettervernet er reelt ikke økt i Oslo de siste 10 år.


Og da må vi også erkjenne at vellykkethet ikke bare måles i antallet som blir rusfrie. En viktig del av rusomsorgen er også skadeforebyggende tiltak og menneskelig og praktisk bistand overfor de som ikke er behandlingsmotivert.


I parentes også dette: Den diskusjonen vi nå har om tvang, vil ikke den kanskje være avlegs i løpet av et par år, etter at Stortinget har behandlet narkotikameldingen, og metadonbehandling er innført som en del av det ordinære hjelpeapparatet? Utfra dagens strenge krav til tvangsbeholdning og for å komme på metadon vil dette dekke omtrent samme gruppe. Og når tvang skal være siste utvei når alle andre virkemidler er forsøkt; hvordan vil da situasjonen være i fylkesnemnda når den sitter overfor en rusmisbruker, og vedkommende sier: Tvang? Nei jeg vil ikke ha tvang, jeg vil ha metadon. Vil ikke rusmisbrukere, omtrent uten unntak, velge metadon framfor tvang?


Så langt er det dette jeg ville si. Jeg vet ikke om jeg helt har svart fullt ut i forhold til spørsmålet jeg skulle svare på; nemlig hvordan Oslo skal bruke lovhjemmelen for tilbakehold. Men så er det da slik at SV, og jeg selv, vil sette inn betydelig mer ressurser på den del av behandlingsapparat som er basert på frivillighet - framfor bruk av tvang. Jeg vil si; bruk lovhjemmelen strengt, slik den er forutsatt - til de tilfeller der rusmisbrukeren utsetter sin fysiske og psykiske helse for alvorlig fare. Og rusomsorgens variant av bunkersen på Ullersmo, som Høyre og Fr.P. ønsker seg i Oslo,vil jeg sloss mot til siste stund.