Rus
Byrådet i Oslo svikter bostedsløse rusmisbrukere
Det er aldeles utmerket at vi har fått en ikke ubetydelig heving av boligstandarden i eksisterende botilbud, og særlig for kvinner. Men som vi alle selvsagt vet: akkurat det hjelper i liten grad den bostedsløse som sosialkontoret i dag tvinges til å henvise til hospits fordi de mer egnede botilbudene er proppfulle. Det er grunn til å spørre: Ville byrådet turt å ha en slik passiv holdning til hjelpebehovene til en mer ressurssterk velgergruppe? spør Ivar Johansen.
Oslo kommune bruker årlig omkring 400 millioner kroner til rus omsorgen. Og da har jeg bare tatt med det byomfattende tilbud. I tillegg kommer sosialkontorenes kostnader. Dette er en betydelig innsats. Sær lig når vi innenfor denne sektoren sitter med så dårlig oversikt over be handlingsresultater.
En behandlingsplass for en stoffmisbruker koster omkring 1.200 kr. døg net, - 400.000 på årsbasis. Dette kan være en god investering for å få et mennesket på rett kjøl i gjen. Men som de fleste burde vite; et opphold på en behandlingsinstitusjon er bare et lite første steg på veien tilbake til samfunnet. Det er først når en kommer ut at den virkelige utfordringen kommer; ta igjen tapt skolegang, skaffe arbeid, bygge et nytt nettverk og skaffe seg bolig.
Den største svakheten ved Oslos rusomsorg er at den er galt dimensjo nert; hva hjelper det å ha investert en million i behandlingsopphold for en rusmisbruker, når en så til slutt sender ham tilbake til et hospitsliv i Oslo? Vi snakker ofte om at vi skal ha en sammenhengende behandlingskjede, men den reelle situajon er at det laveste ledd i kjeden ikke tilstrekkelig dimensjonert.
SV fikk i høst et enstemmig bystyret med på å slå fast at det ikke aksepteres at en reduserer antall plasser innenfor bo- og omsorgsinstitusjonen ene. Og jeg understreker at vi snakker om bo- og omsorgstilbudene.
Bystyret ga byrådet et pålegg om innen 1. April å legge fram et konkret forslag om hvordan en skal realisere en forutsetning om antallet bo- og omsorgsplasser skal økes med 67 i forhold til det som var byrådets for slag. Det er bekymringsfult når Byrådet ikke evner å fange opp virkelig heten for noen av Oslos mest ressurssvake , men i stedet tyr til bortfor klaringer. Det er utenomsnakk å skryte av at antallet behandlings- og akuttplasser er økt med 7. For det er botilbudet for den som ikke skal inn på behandling, eller som har avsluttet dette, som vi her snakker om. Derfor må jeg konstatere at byrådet, så langt, unnlater å følge opp bysty rets pålegg.
Det er selvsagt riktig at byrådet har støtt på vanskeligheter med etable ring av alternative tilbud pga. beboeraksjoner hvor lokalmiljøer sloss mot etablering av botilbud for rusmisbrukere. Men det stiller krav til en ekstra overvåkenhet fra kommunens side når det gjelder å se etter mid lertidige løsninger, slik at ikke brukerne rammes.
Det er aldeles utmerket at vi har fått en ikke ubetydelig heving av boligstandarden i eksisterende botilbud, og særlig for kvinner. Men som vi alle selvsagt vet: akkurat det hjelper i liten grad den bostedsløse som sosialkontoret i dag tvinges til å henvise til hospits fordi de mer egnede botilbudene er proppfulle. Det er grunn til å spørre: Ville byrådet turt å ha en slik passiv holdning til hjelpebehovene til en mer ressurssterk velgergruppe?
( stått i Arbeiderbladet 12. Juli 1996 og Løkka Tidene nr. 7- 1996)