Rettsikkerheten blir satt på prøve når man utvikler forbudssoner, uten reelle alternative væresteder, skriver Gatejuristen, Kirkens Bymisjons alternative rettsshjelpstiltak for mennesker med rusproblemer, i en henvendelse til bystyrets gruppeledere:
"Dette medfører at politiet rutinemessig utestenger folk fra store deler av sentrale sentrum. Dette er særlig problematisk da mange private og kommunale hjelpetiltak for målgruppen er lokalisert i disse områdene, for eksempel Møtestedet, 24-7, Felttiltakene med Feltpleien og sprøyteutdeling, Erlik Oslo mm. Dette er de stedene der de blant annet har tilbud om mat, rent brukerutstyr, lege, psykolog, spesialisthelsetjeneste og innendørs sosialt samvær med andre mennesker. Dette gjør at bortvisningsvedtak oppleves som men enda sterkere inngripen i den enkeltes rettsfære."
Jon Storaas i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, er krystallklar:
I følge Rusmiddeletaten i Oslo er det ikke penger til å drive oppfølging i boliger. De sier at boliger i seg selv ikke er noe problem. Med i mine øyne er dette et stort problem.
Alle kommuner i Norge inkludert Oslo må ta på alvor at folk dør etter at de har vært i behandling i spesialisthelsetjenesten ( SERAF ), ikke i behandlingskøene, som mange tror. Dette begrunnes med manglende oppfølging i kommunene etter behandling, skriver Storaas blant annet.
Klar beskjed fra Kirkens Bymisjon foran møte mellom bystyrets gruppeledere onsdag:
- Politiets arbeid har medført en oppsplitting og forflytting av det åpne rusmiljøet i Oslo, men vi tror ikke det har ført til bedrede forhold for deltagerne i rusmiljøene. Mange rusavhengige forteller at hverdagen er blitt mer stressende og utfordrende.
- Vi har tro på et samlingssted med kontrollert toleranse for omsetning av brukerdoser. Dette må være et sted med tilstedeværelse av offentlige og ideelle hjelpetiltak. Tilstedeværelsen skal medføre at vi får kontakt med klienter for samtale, motivasjon og hjelp.
Har du sagt den mening til politikerne om det såkalte Sentrumsprosjektet?
Heidi Hagen sloss for å få kontroll over sitt eget liv: "Dette er bare helt utrolig! Jeg har nå gått på Metadon siden prøveprosjektet i 1995. Det er hele 16 år. Jeg har de 2 siste årene brukt mye tid på å forsøke å få en annen medisin, da livet mitt med metadon begynte å dale for 3-5 år siden. Siden det ikke er så altfor mye å velge mellom pr i dag, har jeg satt mitt valg på Dolcontin, da jeg ønsker en mildere medisin som jeg kjenner, og ikke minst vet at jeg fungerer bra på, og kan trappe ned på.
Nå har jeg funnet en lege som er villig til å skrive ut dette til meg, med foreskrivning føler oppfølging. Jeg ønsker å ha "tilltatelse" fra LAR, da jeg trenger å vite at jeg får beholde min medisin, og siden de har så mye makt på rusfeltet. Jeg kan ikke love at jeg skal trappe meg ned om 6 mnd. I dag fikk jeg en lang mail fra denne legen, som faktisk er overlege, og han er så fortvila og ber meg forstå situasjonen hans. Han har snakket med LAR ved Helge Waal, og fått beskjed om at dersom han velger å hjelpe meg med dette, må han ta ansvar for mulige konsekvenser. Dvs, i verste fall å miste jobben sin. Eller foreskrivningsretten. Legen tørr rett og slett ikke å hjelpe.
Nå har jeg skrevet en lang mail til en advokat som jeg håper vil svare meg, og ikke minst ønsker å føre denne saken. Utrolig men sant, man må ha med seg advokat til ens behandlingsplass. Jeg kommer aldri til å gi meg med dette. Hva skal jeg gjøre? Hva gjør jeg galt?"
Heidi Hagen er dagens gjesteblogger, og du kan lese innlegget hennes nedenfor.
Det gir svært gode resultater å tildele rusmiddelavhengige med sammensatte tjenestebehov en egen tillitsperson, viser en ny rapport som kom like før jul.
Helse- og omsorgsdepartementet har som en del av opptrappingsplanen for rusfeltet brukt om lag 90 millioner kroner over fire år (2008 – 2011) på Tillitspersonforsøket. Nå er evalueringsrapporten Rambøll har utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet klar. I 26 kommuner har om lag 700 brukere fått oppfølging av en tillitsperson. Sammen med brukeren har tillitspersonen fungert som døråpner og brobygger mellom ulike tjenester. - Tillitspersonenes hovedoppgave var å gi brukerne støtte til å fremme egne behov i møte med tjenestene, og til å være en aktiv aktør i egne endringsprosesser. De skulle også være en pådriver for å mobilisere tjenestene rundt den enkelte bruker, slik at de fikk en systematisk oppfølging,
Oslo kommune har vært en del av dette forsøket, med 21 deltakere.
Hadde vært spennende å få fagfolks og brukeres erfaringer med dette for Oslos del. Er erfaringene gode, slik at Oslo mer offensivt burde hive seg frampå for å få flere bydeler og flere deltakere med?
Onsdag 18, januar kl. 13 til 15 møtes gruppelederne i Oslo bystyre og sosialbyråden etter et initiativ fra SVs Marianne Borgen (sted: Olav Vs gate nr 4, 4. etasje) for å drøfte det såkalte Sentrumprosjektet. Et omstridt prosjekt som mange har vært kritisk til. Blant annet Arild Knutsen, som selv står sentralt som talsperson for rusavhengige, og Astrid Renland, redaktør for Rus & Samfunn.
Agendaen for møtet er:
- Innledning - Informasjon fra Politiet - Informasjon fra Velferdsetaten - Diskusjon - Oppsummering
Når bystyrets gruppeledere møtes bør de ha innspill fra flere enn byråden, Politiet og Velferdsetaten. Jeg oppfordrer derfor flest mulig fagfolk på feltet (enten som ansatte eller rusavhengige) og andre med meninger og innspill: sende mail til bystyrets gruppeledere, samt legg inn kommentarer og innspill her.
Politiet gjør en flott jobb, men behandler de stoffavhengige på samme verdig måte som de f.eks. ville gjort med en gammel dame? En mor skriver til meg om hennes sønns erfaring:
"Like før jul ransaket politiet leiligheten hans. De tok også da med seg nøklene til leiligheten hans. Jeg hadde nøkler til selve leiligheten, men ikke til ytterdøren. Han har måttet ringt på med naboer når han skulle inn, noe som ble et problem - tilslutt var det ingen som ville åpne døren.(klart det er irriterende).
Vi har ringt til politiet maaaange ganger, men de hadde ikke loggført at de hadde noen nøkkel, så de har ikke hatt noen - selv om vi visste de hadde de. I går kveld fikk jeg tlf fra min sønn , da hadde han gått ute 2-3 timer, var forfrossen og kom seg ikke inn i leiligheten - ingen ville åpne. Jeg ringte igjen politiet og ba de reise dit for å hjelpe han. Det ville de ikke, de kunne ikke gjøre noe annet enn ringe på hos naboer de heller, sa de. Jo, jeg fikk heller ringe tilbake om han ikke kom seg inn... !!! - det var da det jeg gjorde. Kan si at han tilslutt kom seg inn, da det var et menneske som kom og skulle ut, men...
IDAG leter politiet opp nøklene - NÅ kunne han komme og hente de.
Slik blir en narkoman behandlet av politiet i Akershus - og det i julen."
Oslobyråd Anniken Hauglie mener at de frivillige organisasjonenes tilbud til rusmisbrukere er til hinder for at å få folk ut av miljøet. Tilbudene om varm mat, varme klær og et sted å sove kan rett og slett være et for attraktivt liv, mener hun.
– Du kan ta toget inn til Oslo S og du får bokstavelig talt utdelt sprøyter og brukerutstyr. Du kan kjøpe landets billigste heroin. Og du kan spise gratis frokost, lunsj og middag sju dager i uka i dette området. Og du kan også få andre nødvendigheter som du trenger. Jeg tror også at det er med på å opprettholde og sementere miljøene, sier Haugli til TV 2.
Kari Gran leder Kirkens Bymisjons «Møtestedet» som hjelper rusavhengige i Norges hovedstad. Hun er ikke enig i byrådens utspill. Det er det motsatte som er tilfellet, svarer Kirkens Bymisjon. De mener at det nettopp er slik hjelp som de tilbyr som får folk ut av miljøene.
– Det er krevende å gjøre endringer i livet. Det er krevende å ta beslutning om å gjøre noe annet enn det man har gjort lenge. Så jeg tenker at det krever at man har bygd seg opp og at man har litt krefter og litt mot å gå på med. Jeg tenker at slike tiltak vi har er viktig i folks liv fordi de er med på å bygge folk opp slik at de kan ha tro på at en endring er mulig, sier Gran.
Byråden mener seg feilsitert (se hennes kommentarer nedenfor) og TV2 har endret noe på teksten.
Lederkandidat i SV, Heikki Holmås, mener alle landets kommune bør få eget pol-utsalg. I dag er det 108 kommuner som ikke har eget vinmonopol. – Fellesskapet har bestemt at vi må gå til Vinmonopolet for å få kjøpe vin og brennevin. Da er det logisk å gi et slikt tilbud i alle landets kommuner. På den måten kan vi slå enda bedre ring om monopolordningen, sier Holmås.
Tja, er det en menneskerett å ha et Vinmonopol i hver eneste kommune i dette land? Politikk er å prioritere. Jeg ville nok prioritert andre tilbud som det er vel så viktig at er tilstede, og tilstrekkelig utbygd, i alle landets kommuner. Tre nærliggende eksempler for meg er psykisk helsetjeneste for barn og unge, fritidsklubbtilbud for ungdom, og gode bo- og behandlingstilbud til psykisk utviklingshemmede. Bare for å nevne noe......
Jeg ville nok gått i demonstrasjonstog for disse sakene, framfor et krav om Vinmonopol i alle landets kommuner.
Fra en mail: "Jeg fant kontaktinfoen din på narkoman.net og håper du har muligheten til å hjelpe meg. Om noen andre er mer egnet til å svare setter jeg stor pris på om du kan sende meg i rett retning.
Jeg har en bekjent av meg som er eks-sprøytenarkoman. Han er nå på avrusning med periodisk oppfølging av lege (LAR). Ha meg unnskyldt om jeg ikke bruker begrepene korrekt. Med tanke på å gi han en bedre mulighet ønsker jeg å tilby en sjangs til å jobbe en dag i uken for meg i firmaet jeg tilhører. Vedkommende viser stor interesse for dette og spør stadig om hvordan det ligger an. Og om jeg får til noe eller har noe nytt å komme med.
Sannheten er at jeg møter en del skepsis, på grensen til motstand, fra mennesker på jobben som har innflytelse til å få dette gjennom. Det går mye i at "vi ikke driver med vedledighet" og "at sjangsen for å lykkes er særdeles liten". Utenom det er de fleste redde for eget renommé og det blir også nevnt at signalene vi sender ut ikke er ønskelige ("alle eks-narkomane vil komme å banke på døren om vi slipper til en")."
Les henvendelsen nedenfor, samt det svaret jeg ga. Har du andre innspill, så skriv kommentarene nedenfor.
Hun lever av å møte andres nød. Nær gata. Blant de som lever «ytterst» – de som er hardest rammet av rusavhengighet, dårlig helse og stigmatisering.
Likevel sier Kirsten Frigstad, en kjent og markert profil i gatemiljøene, i Kirkens Bymisjon og blant fagfolk i "sosialbransjen": Det umulige er mulig. Jeg har sett det! Vi må aldri tro at noe ikke er mulig. Å formidle håp er noe av det viktigste vi gjør.
Rettsikkerheten blir satt på prøve når man utvikler forbudssoner, uten reelle alternative væresteder, skriver Gatejuristen, Kirkens Bymisjons alternative rettsshjelpstiltak for mennesker med rusproblemer, i en henvendelse til bystyrets gruppeledere:
Jon Storaas i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, er krystallklar:
Klar beskjed fra Kirkens Bymisjon foran møte mellom bystyrets gruppeledere onsdag:
Heidi Hagen sloss for å få kontroll over sitt eget liv: "Dette er bare helt utrolig! Jeg har nå gått på Metadon siden prøveprosjektet i 1995. Det er hele 16 år. Jeg har de 2 siste årene brukt mye tid på å forsøke å få en annen medisin, da livet mitt med metadon begynte å dale for 3-5 år siden. Siden det ikke er så altfor mye å velge mellom pr i dag, har jeg satt mitt valg på Dolcontin, da jeg ønsker en mildere medisin som jeg kjenner, og ikke minst vet at jeg fungerer bra på, og kan trappe ned på.
Det gir svært gode resultater å tildele rusmiddelavhengige med sammensatte tjenestebehov en egen tillitsperson, viser en ny rapport som kom like før jul. 
Politiet gjør en flott jobb, men behandler de stoffavhengige på samme verdig måte som de f.eks. ville gjort med en gammel dame? En mor skriver til meg om hennes sønns erfaring: 
Oslobyråd Anniken Hauglie mener at de frivillige organisasjonenes tilbud til rusmisbrukere er til hinder for at å få folk ut av miljøet. Tilbudene om varm mat, varme klær og et sted å sove kan rett og slett være et for attraktivt liv, mener hun. 
Lederkandidat i SV, Heikki Holmås, 
Hun lever av å møte andres nød. Nær gata. Blant de som lever «ytterst» – de som er hardest rammet av rusavhengighet, dårlig helse og stigmatisering.