Blå Kors’ prinsipielle ståsted er at kompleksiteten i behandling av rusavhengige gjør standardisering i behandlingen svært vanskelig og at rusbehandling i utgangspunktet egner seg dårlig for konkurranseutsetting gjennom klassiske anbudsprosesser, skriver Geir Gundersen, generalsekretær i Blå Kors Norge.
Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid og Redd Barna er bekymret for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige mulige ofre for menneskehandel som ikke blir fanget opp av barnevernet. I en henvendelse til nasjonale og lokale politisk ansvarlige understreker de:
- Mindreårige uten tilknytning til Norge påtreffes i de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum. De fleste av disse, men ikke alle, er eller har vært registrert som enslige mindreårige asylsøkere. Det er knyttet bekymring til deres omsorgssituasjon, og tilknytning til belastede miljøer preget av salg og bruk av rusmidler.
- Det er knyttet bekymring til mindreårige involvert i tigging, gatemusikantvirksomhet og gatesalg. De er hovedsakelig fra Romania (og enkelte andre sørøsteuropeiske land), og de fleste har rombakgrunn. Denne gruppen bor ofte under svært uverdige og til dels alvorlig helseskadelige forhold.
- Observasjoner og opplysninger som foreligger tyder på at noen av de mindreårige innenfor begge disse gruppene kan være ofre for menneskehandel.
- LOSU kjenner til at det i mange tilfeller er svært vanskelig for oppsøkende sosialarbeidere i Oslo sentrum å få koblet hjelpeapparatet inn på disse gruppene. De mindreårige blir dermed værende i den bekymringsfulle og sårbare situasjonen, ofte uten bosted og med tilknytning til svært belastede miljøer.
Det er behov for en rask avklaring av hvordan man kan sikre at disse sakene blir håndtert, slik at de unge som allerede er kjent og nye som eventuelt vil dukke opp i løpet av sommeren blir ivaretatt på en forsvarlig måte. I tillegg er det behov for en mer langsiktig strategi.
Rusmiddeletaten har ute anbud på behandlingsplasser for rusavhengige. I konkurransegrunnlaget har Rusmiddeletaten presisert at samtlige tjenestekategorier som det skal foretas anskaffelse i må omfatte brukere med legemiddelassistert rehabilitering, og at tjenesteyter må kunne ivareta praktisk håndtering, oppbevaring og utdeling av legemidler (metadon/Subutex eller lignende).
Det er særs viktig at vi har en differensiert rusomsorg, og vi må selvsagt også ha tilbud for dem som er bevisste på at de ønsker rehabilitering i et miljø uten metadon og/eller Subutex.
Jeg tar saken opp med Byrådet, og sendte onsdag fram nedenstående spørsmål til Byrådet.
=Oslos redaktør Anlov P. Mathiesen ønsker debatt om de frivillige, ideelle, organisasjoners tilstedeværelse i rusomsorgen. I siste nummer har han en lederartikkel under overskriften "Omsorgsindustrien må dø", en artikkel jeg la ut på nettsiden. Ikke fordi jeg er enig i hans konklusjoner, men fordi jeg ønsker en levende debatt om organisering og ansvar innenfor bl.a. rusomsorgen. Debatten har de siste dagene gått friskt her.
Mitt syn er først og fremst:
- Det offentlige Norge er ikke bevisste nok på frivillighetens egenverdi, og lar i alt for stor grad de frivillige/ideelle organisasjoners bli stat/kommunens forlengende arm.
- De frivillige organisasjoners har i alt for stor grad latt seg innordne dette, noe vi først og fremst ser der organisasjonene er tjenesteprodusenter, innenfor rus-, eldreomsorg og barnevern. Gjennom anbudsregimet må Bymisjonen, Frelsesarmeen osv i stor grad innordne seg de kvalitetskrav og rammer kommunen har definert, og som blir like for alle anbydere.
I motsetning til =Oslo-redaktøren ønsker jeg større tilstedeværelse fra de ideelle organisasjoner på velferdssektoren, men at organisasjonene i større grad skal vektlegge eget verdisyn og kvalitet. Forskjellene er tydelige. Men jeg skulle ønske meg en ennå tydeligere forskjell på en institusjon drevet av Bymisjonen, kommunen og et internasjonalt konsern. At frivilligheten ble noe mindre kommersiell/markedsorientert. Og jeg vet at det også krever noe av kommunen selv; bl.a. økonomiske rammevilkår som gir muligheter for dette.
Friskt utspill fra redaktøren i =Oslo, som i lederartikkelen i siste nummer bl.a. skriver dette: "Det vi virkelig trenger er en debatt om statens manglende ønske om endring, og de private, religiøse organisasjonenes rolle i dette. Vi må bryte det destruktive norske systemet, der stat og kommune på permanent basis sier fra seg ansvaret for de narkomane.
At verken staten eller kommunene makter eller ønsker å ta reell kontroll over rusomsorgen er et beviselig faktum. Fraskrivelsen oppnår de ved å kjøpe tjenester eller overlate ansvaret til såkalt ideelle organisasjoner. Altså en outsourcing – til Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Blå Kors og dets like. Som selvsagt er enorme selskaper med økonomiske motiver og ideologiske agendaer. Bygget på menneskelig lidelse.
Vi er nødt til å bryte tradisjonen med å fôre de religiøse organisasjonene med milliardbeløp. Ikke fordi de er religiøse, og ikke fordi de gjør en dårlig jobb. Men fordi selve systemet og tradisjonen setter en effektiv stopper for nytenkning og utvikling av rusomsorgen," skriver han bl.a.
Jeg deler mange av hans observasjoner, men nok ikke hans konklusjoner. Samtidig er jeg nysjerrig på synspunktene og debatten, og spør: hva mener særlig folk innenfor rusfeltet selv, enten det er rusavhengige, ansatte, pårørende eller på andre måter "fagfolk"? Skriv synspunkter og innspill under.
Det går rett vei, men det er opplagt ikke bra nok: antall personer i Oslo som har positivt vedtak om plass ved behandlingsinstitusjon (langtidsplass) for rusavhengige, men som venter på plass.
Ved utgangen av 2008 var det 234 som hadde ventet mer enn en måned, mens det ved inngangen til 2010 var 167. Antallet er derfor på vei ned. Ved begynnelsen av mai i år var det rundt 100 personer som har ventet mer enn 1 måned, og det ser ut til at dette tallet er relativt stabilt.
Etter min oppfatning er det bare et resultat som her er akseptabelt: når en behandlingsmotivert får vedtak på institusjonsplass skal han/hun umiddelbart få plass. Ventetiden kan ofte føre til at den behandlingsmotiverte havner ut på kjøret, og at plass derfor ikke blir aktuelt.
Her har både stat og kommune en viktig jobb å gjøre.
Oslos politimester, Anstein Gjengedal, lover kamp mot rusmiljøene rundt Oslos S. - De skal vekk. Vi ønsker å fjerne disse miljøene, sier politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, til Dagbladet. Han forteller at politiet har intensivert arbeidet mot de åpne rusmiljøene blant annet ved Oslo S. Gjengedal forteller at Oslo-politiet pr. 1. mai hadde en økning i narkotikasaker på over 80 prosent i forhold til fjoråret - fra 1700 saker pr. 1. mai 2009 til 3100 pr. 1. mai 2010. - Dette er et resultat av en villet utvikling. Vi ønsker å slå hardere ned på den åpne narkotikaomsetningen i Oslo sentrum. Vi vil aldri bli helt kvitt den, men vi ønsker å fjerne de store miljøene, sier Gjengedal. Politiet vil fjerne de narkomane, men til hva? Og til hvor?
Jeg synes politiførstebetjent Tom Amundsen, en av Gjengedals «ryddegutter», stiller de rette kritiske spørsmålene. Amundsen har jobbet med de narkomane i mange år og har vært fast stasjonert på Oslo S siden april i fjor.
- Vi skyver problemet fram og tilbake, uten å finne noen god løsning. Disse menneskene trenger hjelp, og vi føler oss ganske alene her nede. Hvor er sosialetaten og andre som kan tilby hjelp? spør Amundsen, som har jobbet i dette området en årrekke. Han etterlyser nye tanker og retningslinjer for håndteringen av narkotikaproblemet i Oslo. - Det er en gruppe med 200-300 narkomane som henger her på dagtid. Vi er her først og fremst for å trygge hverdagen for alle de som ferdes her hver eneste dag. Det er tydelig at folk setter pris på at vi er synlige, sier Amundsen.
Politiet spør altså: Hvor er Høyre/Fr.P-byrådet i Oslo sine sosialarbeidere? Lar de fortsatt dette være politiets problem alene?
Riksrevisjonen har i dag oversendt Stortinget en rapport om oppfølging av og kvalitet i private institusjoner innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Og riksrevisor Jørgen Kosmo er tydelig i sin oppsummering: "Viktige nasjonale retningslinjer og veiledere for tjenestetilbudet innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige mangler. Mange pasienter ved private institusjoner har ikke fått utarbeidet individuell plan. De påviste manglene kan ha store konsekvenser for en utsatt pasientgruppe. – Det må arbeides mer målrettet for å få på plass et tjenestetilbud som sikrer at pasientene får den behandlingen de har krav på, sier Kosmo."
Jeg undres når jeg leser at "ifølge Helse- og omsorgsdepartementet vil det ikke foreligge retningslinjer og veiledere for alle delene av dette området før i 2015." Om fem år! Dette synes jeg er helt uakseptabelt. Helse- og sosialarbeidere innenfor behandlingsapparatet gjør hver eneste dag en formidabel jobb, men det er helt klart at behandlingskjeden må henge sammen og være basert på en tydelig overordnet styring.
Et kjennetegn ved unge som drikker mye, er at de ofte er ute på livet og vanker i settinger der den sosiale kontrollen fra foreldre og andre voksne er svak, viser en ny studie blant 15-16-åringer i Oslo.
Dette kommer fram i NOVA-forskerne Tormod Øia og Åse Strandbu sin rapport: "15-åringer - hvem drikker? En undersøkelse av tiendeklassinger i Oslo 2009". I rapporten presenterer forskerne resultater fra en undersøkelse som tar for seg viktige sider ved ungdoms livsstil og levekår, med et spesielt fokus på unges bruk av alkohol. Rapporten bygger på en spørreundersøkelse blant nærmere 2000 15-16-åringer ved ungdomsskoler i Oslo.
Studien viser at unge som begynner å drikke alkohol midt i tenåra, forteller om konflikter, skulk og mistilpassning på skolen. De begår oftere ulike former for lovbrudd og er mer i opposisjon til foreldre og samfunnet omkring. Samtidig har bruk av alkohol også lysere sider knyttet til vennskap, intimitet og sosialt samvær med venner.
Etter påske skal Rusmiddeletaten igjen legge rundt 200 bo- og rehabiliteringsplasser for rusmiddelmisbrukere ut på anbud. En rusmisbruker har kanskje gjennom års innsats klart å etablert rusfrihet, eller tilnærmet rusfrihet, fordi han har funnet et sted som passer særs godt til ham pga. driftskonseptet og det unike personalet. Men som en konsekvens av anbudsregimet kan det hende han må bryte opp og flytte. Men de alvorlige følger dette kan få for ham.
F.eks kan dette gjelde beboerne på Kirkens Bymisjons omsorgsinstitusjon Enga. Her har beboerne bodd i veldig mange år. Det er blitt deres hjem. Men dersom Bymisjonen taper anbudskonkurransen fordi noen spekkhuggere kan levere et mer "konkurransedyktig anbud" (for å bruke Byrådets språkbruk) må alle de 35 beboerne flytte ut av sitt hjem og etablere seg et annet sted, foreløpig for 5 år. Lenger er ikke tryggheten for bosituasjonen i dette anbudsregimet. Da er det nye anbud, og ny usikkerhet. Selv har jeg bodd 17 år i min nåværende bolig ....
Hører jeg noen si: ja, men dette er man tvunget til pga. av nasjonale lover? Riktig det. Men ukloke lover kan og bør endres.
Hun har problemer og trenger hjelp. Avrusningen har gjort at hun er ekstremt dårlig, og akkurat i dag har hun avtale med sin nye fastlege. En sykepleier fra 24sju rykker ut med drosje for å sørge for at avtalen overholdes. Hun er en av 400 journalførte folk i den relativt nyopprettede avdelingen 24sju hos Kirkens Bymisjon. Tiltaket tilbyr et døgnåpent helse- og velferdstilbud til rusmiddelavhengige i Oslo. Her kan de komme for å få seg et kjapt måltid, for å drikke en kopp kaffe, for å slå av en prat, for å sove litt, for å få hjelp med konkrete problemer eller kanskje for å få en litt varmere jakke i Oslo-kulda.
Det gjelder å ha oversikt over hvem som er hvem. Elektronisk pasientjournal står sentralt i arbeidet, ellers hadde virvaret av pairer og henvisninger vært kaotisk. Det er mange rusmisbrukere med store psykiske plager, og ofte blir de spurt om hele livshistorien hver gang de møter en ny behandler. Det er slitsomt. Norskutviklet journalsystem gjør hverdagen enklere for Kirkens Bymisjon, og ikke minst: rusmisbrukerne.
Blå Kors’ prinsipielle ståsted er at kompleksiteten i behandling av rusavhengige gjør standardisering i behandlingen svært vanskelig og at rusbehandling i utgangspunktet egner seg dårlig for konkurranseutsetting gjennom klassiske anbudsprosesser, skriver Geir Gundersen, generalsekretær i Blå Kors Norge.
Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid og Redd Barna er bekymret for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige mulige ofre for menneskehandel som ikke blir fanget opp av barnevernet. I en henvendelse til nasjonale og lokale politisk ansvarlige understreker de:
Rusmiddeletaten har ute anbud på behandlingsplasser for rusavhengige. I konkurransegrunnlaget har Rusmiddeletaten presisert at samtlige tjenestekategorier som det skal foretas anskaffelse i må omfatte brukere med legemiddelassistert rehabilitering, og at tjenesteyter må kunne ivareta praktisk håndtering, oppbevaring og utdeling av legemidler (metadon/Subutex eller lignende).
=Oslos redaktør Anlov P. Mathiesen ønsker debatt om de frivillige, ideelle, organisasjoners tilstedeværelse i rusomsorgen. I siste nummer har han en lederartikkel under overskriften "Omsorgsindustrien må dø", en artikkel jeg la ut på nettsiden. Ikke fordi jeg er enig i hans konklusjoner, men fordi jeg ønsker en levende debatt om organisering og ansvar innenfor bl.a. rusomsorgen. Debatten har de siste dagene gått friskt her.
Friskt utspill fra redaktøren i =Oslo, som i lederartikkelen i siste nummer bl.a. skriver dette: "Det vi virkelig trenger er en debatt om statens manglende ønske om endring, og de private, religiøse organisasjonenes rolle i dette. Vi må bryte det destruktive norske systemet, der stat og kommune på permanent basis sier fra seg ansvaret for de narkomane.
Oslos politimester, Anstein Gjengedal, lover kamp mot rusmiljøene rundt Oslos S. - De skal vekk. Vi ønsker å fjerne disse miljøene, sier politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, til Dagbladet. Han forteller at politiet har intensivert arbeidet mot de åpne rusmiljøene blant annet ved Oslo S. Gjengedal forteller at Oslo-politiet pr. 1. mai hadde en økning i narkotikasaker på over 80 prosent i forhold til fjoråret - fra 1700 saker pr. 1. mai 2009 til 3100 pr. 1. mai 2010. - Dette er et resultat av en villet utvikling. Vi ønsker å slå hardere ned på den åpne narkotikaomsetningen i Oslo sentrum. Vi vil aldri bli helt kvitt den, men vi ønsker å fjerne de store miljøene, sier Gjengedal. Politiet vil fjerne de narkomane, men til hva? Og til hvor?
Et kjennetegn ved unge som drikker mye, er at de ofte er ute på livet og vanker i settinger der den sosiale kontrollen fra foreldre og andre voksne er svak, viser en ny studie blant 15-16-åringer i Oslo. 
Hun har problemer og trenger hjelp. Avrusningen har gjort at hun er ekstremt dårlig, og akkurat i dag har hun avtale med sin nye fastlege. En sykepleier fra 24sju rykker ut med drosje for å sørge for at avtalen overholdes. Hun er en av 400 journalførte folk i den relativt nyopprettede avdelingen 24sju hos Kirkens Bymisjon. Tiltaket tilbyr et døgnåpent helse- og velferdstilbud til rusmiddelavhengige i Oslo. Her kan de komme for å få seg et kjapt måltid, for å drikke en kopp kaffe, for å slå av en prat, for å sove litt, for å få hjelp med konkrete problemer eller kanskje for å få en litt varmere jakke i Oslo-kulda.