Sosialpolitikk

Sosialhjelp og barnefamilier: Skal være individuell utmåling

Sosialhjelp og barnefamilier: Skal være individuell utmåling

Bystyret vedtok for mange år siden: «Byrådet bes umiddelbart presisere overfor bydelene at barnefamilier med tre barn skal behandles individuelt ved utmåling av barnetillegg, og at eventuell praksis med automatikk i bortfall av ytterligere barnetillegg opphører. Denne presiseringen gjentas årlig i forbindelse med budsjettvedtak mht. sosialstønad».

Helse- og sosialombudet sjekket ved en undersøkelse status i fjor høst: Flere bydeler rapporterte at de i liten grad foretar individuelle vurderinger ved utmåling av stønad til barnefamilier. Ombudet skriver også til at de har flere saker ved sitt kontor der det kun er gitt barnetillegg for 3 barn uten at det er gjort en konkret og individuell vurdering, samt at det også mangler kartlegging av barnas behov og situasjon.

Sånn kan vi jo ikke ha det. Det er derfor svært viktig når Byrådsavdelingen i rundskriv til bydelene minner om at det i bydelenes tildelingsbrev er presisert at «Bydelene skal sikre at barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt gis mulighet til sosial integrering og deltagelse på lik linje med andre barn. Tildeling av økonomisk stønad til familier skal vurderes for hvert enkelt familiemedlem, i tillegg til familien som helhet». 

Og som det også heter. "I kommunens Kvalitetshåndbok for sosiale tjenester er det også presisert at familie- og barneperspektivet skal løftes frem i det sosiale arbeidet i NAV. «I kontakt med familier som trenger økonomisk stønad, skal NAV vektlegge barn og unges behov. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst, og barn som lever i lavinntektsfamilier skal kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter og sosiale aktiviteter (..)  Dette innebærer at NAV ved vurdering av stønad og hjelpebehov, må sikre at barnas situasjon og behov blir sett, hørt og kartlagt. Søknader om økonomisk støtte skal vurderes individuelt, og det skal framkomme av vedtaket at barnas behov er vurdert og ivaretatt».

Viktige presiseringer!

Prosjekt: Kommunal versus privat bolig

Prosjekt: Kommunal versus privat bolig

Viktig prosjekt om kommunale boliger fra Velferdsetaten: "Kommunal versus privat bolig; - Erfaringer og suksessfaktorer ved overgangen fra kommunale til private boforhold." Prosjektet presenteres slik:

"Den strenge behovsprøvingen i Oslos kommunale boligsektor gir opphav til flere dilemmaer. Det gjelder blant annet hensynet til gjennomstrømming versus bostabilitet for barnefamilier og andre sårbare grupper – for å vise til et aktuelt eksempel (Elvegård & Svendsen 2017). Presset på kommunale boliger gjør gjennomstrømning i kommunale boliger til en nødvendighet. Å få personer ut av kommunal bolig og videre inn i leid eller eid privat bolig, er et mål i Oslo kommunes boligpolitikk. Kommunal bolig skal være et midlertidig tilbud til de som ikke klarer å skaffe seg bolig på andre måter.

Den sterke behovsprøvingen medfører at når en husstand regnes som så ressurssterk at den ikke lenger oppfyller kriteriene for kommunal bolig, vil husstanden som regel ikke få fornyet leiekontrakt med kommunen med mindre særskilte forhold tilsier at husstanden bør bli boende i kommunal bolig. Det at en husstand ikke lenger oppfyller kriteriene for kommunal bolig betyr imidlertid ikke at husstanden slutter å være vanskeligstilt på boligmarkedet, og vi vet lite om hvordan det faktisk går med de som flytter ut av kommunale boliger.

Kommunale boliger er et viktig virkemiddel for kommunen og for de som er mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er likevel ønskelig at de fleste som får kommunal bolig etter hvert flytter fra den kommunale boligen og over i det private leie- eller eiemarkedet. Her finner vi et kunnskapshull og det finnes lite eller ingen systematisk kunnskap om hva slags boforhold husstander som flytter ut av kommunal bolig ender med. Fra bydelene vet vi at en del flytter til det private leiemarkedet, men hva som møter dem der har man lite kunnskap om. En del kommunale leietakere får startlån og kjøper bolig, men heller ikke disse har man noe særlig informasjon om. De som mister sin kommunale bolig enten gjennom utkastelse eller tvungen flytting, vet man også for lite om."

Et bra prosjekt, som kan gi viktig kunnskap.

18.000 Oslobarn i familier med lav inntekt

18.000 Oslobarn i familier med lav inntekt

"Over 18 000 barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt i Oslo. Over 17 prosent av alle barn i Oslo lever i familier med vedvarende lavinntekt. Nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn.

Dette er ofte store, barnerike familier der forsørgerne har svak tilknytning til arbeidslivet. Barnefamilier har de lengste stønadsperiodene på sosialhjelp og mottar de høyeste beløpene.

Bydeler med sammensatte levekårsutfordringer har en høyere registrert ungdomskriminalitet enn øvrige bydeler. Sårbare unge i disse områdene er særlig utsatt for å bli fanget opp av miljøer som kan ha negativ innflytelse."

Vi kjenner det fra før, men det kan være nyttig å bli minnet på det. Og ikke minst: Hva kommunen gjør for å motvirke dette.

Les et, av flere, innspill fra Oslo kommune til det statlige By- og levekårsutvalget.

Gjør Oslo kommune Erik bostedsløs?

Gjør Oslo kommune Erik bostedsløs?

Erik Knudsen bor i  kommunal leilighet i Jens Bjelkes gate 73 d i bydel Gamle Oslo. 

Oslo kommune krever inn en årlig husleie fra ham på kr. 148.000. En drøy husleie.

Erik har kunnet betale leia fordi Oslo kommune krever inn penger med den ene handa, og tar igjen med den andre. Oslo kommune gir bostøtte for at fattigfolk i denne byen skal kunne betale inn husleie til den samme kommunen. En månedsleie på kr. 12.382 er greit, når kommunen samtidig gir Erik en månedlig bostøtte på kr. 9.398. Netto husleie blir dermed på kr. 2984 pr. måned.

Men både kommune og stat har lagt om bostøtteordningene. Erik er rammet av Oslo kommunes egen ordning - BKB. Før jul fikk Erik et brev under overskriften "Opphør av bostøtte for leietakere i kommunale boliger." Og som det heter: "Forholdet mellom husstandens inntekter og boutgifter gir ikke grunnlag for støtte."

Kommunen har lagt til grunn at husstanden/Erik har en brutto inntekt, korrigert for noe uføretrygdberegninger, på kr. 276.399 pr. år. Dette er brutto inntekt, og på dette skal han betale skatt og alt det nødvendige til et nøkternt personlig forbruk. Netto utbetalt fra NAV pr måned er kr. 18.303, og av dette tar Oslo kommune kr. 12.382 til husleie. Da sitter han igjen med 5.921 i måneden.

SIFOs referansebudsjett sier at alminnelige forbruksutgifter for en husstand som Erik sin er en 10.000 pr. måned. Rett nok får han en reduksjon i gjengs leie på 11 prosent, men økonomien hans går allikevel ikke i hop. Hans valg blir å bli kastet ut og dermed bli bostedsløs/hospitsbeboer, eller bli varig avhengig av kommunal sosialhjelp.

Jeg synes ikke det er noen god ordning at kommunen gjennom sin husleiepolitikk gjør folk avhengig av sosialhjelp. Det må være et viktig mål med velferdspolitikken å gjøre folk sjølhjulpne. Dagsavisen har oppslag om saken, med bakgrunn i dette bloggoppslaget.

Startlån og tilskudd til egen bolig: Usaklig forskjellsbehandling

Startlån og tilskudd til egen bolig: Usaklig forskjellsbehandling

Kommunerevisjonen i Oslo har, på oppdrag fra Kontrollutvalget, gjennomført en forvaltningsrevisjon av bydelenes praksis knyttet til startlån og boligtilskudd. Revisjonen skriver i sin oppsummering bl.a. dette:

"Kommunerevisjonen i Oslo har undersøkt bydelenes praksis knyttet til startlån og boligtilskudd. Undersøkelsen, som har vært rettet mot alle bydelene, har inkludert en dybdeundersøkelse av Bydel St. Hanshaugen og Bydel Østensjø, og har i tillegg omfattet Velferdsetaten.

Undersøkelsen tyder på at det kunne forekomme usaklig forskjellsbehandling av dem som søker startlån og tilskudd til etablering av egen bolig. En analyse av vedtak i undersøkelsesperioden indikerer at kommunen ikke fullt ut hadde lyktes med å sikre at de mest vanskeligstilte ble prioritert uavhengig av når på året vedtakene ble fattet.

Bydel St. Hanshaugens og Bydel Østensjøs saksbehandling var tilfredsstillende på flere områder. Begge bydelene foretok behovsprøving, prioriterte utvalgte grupper og vurderte søkernes betjeningsevne. Begge bydelene vurderte tilskudd og tilpassede lånebetingelser i relevante saker. I Bydel St. Hanshaugen var det imidlertid mangler ved saksbehandlingen i en av de undersøkte sakene som hadde medført at søker ble gitt avslag på feil grunnlag. Bydelene St. Hanshaugen, Ullern og Vestre Aker hadde for lang saksbehandlingstid for søknader om startlån. Bydel St. Hanshaugens praksis med foreløpig svar var mangelfull. Bydelene Nordstrand og Østensjø hadde for lang saksbehandlingstid i klagesaker."

Vi skal behandle saken i Oslo kommunes kontrollutvalg 15. desember.Jeg tar gjerne imot innspill og reaksjoner av relevans for behandlingen i Kontrollutvalget.

Les hele rapporten, og forslaget til vedtak i Kontrollutvalget, på linken nedenfor.

Varme i et godt vaffelhjerte

Varme i et godt vaffelhjerte

Hver mandag, under normale omstendigheter, møtes en gjeng frivillige på en kafé midt i Oslo. Her steker de vafler som de tar med ut på gata for å gi til de som kan trenge litt ekstra hjertevarme. Noen av de frivillige har også tatt med ideen videre til Bergen og Trondheim.

De kaller seg Vaffelgutta, men består av en gjeng på nærmere 700 frivillige av begge kjønn. Siden 2014 har de ukentlig stekt vafler, som de tar med seg ut for å gi til rusavhengige, hjemløse eller andre med behov for litt varme og oppmerksomhet. Etter hvert har de også begynt å selge vaffel-røre, med tanke på å skape arbeidsplasser for folk som har falt utenfor.

Overstående tekst av Anette Haugen er fra Gatelangs, bladet til Natteravnene.

Og bakgrunnen kan vi lese om på nettsiden til Vaffelgutta:

"En kald februar kveld i 2014, med seks egg i hånda og vaffeloppskriften i hodet, startet eventyret til Vaffelgutta. Med en idé om å glede hjemløse og rusavhengige med vafler, ble kvelden fylt med sterke inntrykk og samtaler. Ønsket var å ta med de gode assosiasjonene og kjærligheten de selv har opplevd over en vaffel og gi det tilbake til de som trenger det mest.

De startet en Facebookside og opplevde enormt engasjement. Siden oppstarten har de hver uke delt ut vafler til hjemløse og rusavhengige. De arrangerer også nyttårsfester og andre sammenkomster. I sosiale medier har de mange tusen følgere og er over 650 frivillige fordelt på Norge og New York. Til tross for navnet, er over 80 prosent jenter. Det er de stolte av!

Når de er ute på gata, snakkes det mye om å komme tilbake til det «normale » livet og hvor betydningsfullt det ville vært å ha en jobb å gå til. De bestemte seg derfor at de ville skape arbeidsplasser for dem som av ulike årsaker har falt utenfor arbeidslivet. Dermed startet de Vaffelgutta AS."

Et flott prosjekt som jeg heier på!

Leierboerforeningen: Oslo kommune ennå ikke i mål med gjengs leie

Leierboerforeningen: Oslo kommune ennå ikke i mål med gjengs leie

Jeg lytter alltid med interesse når Leierboerforeningen uttaler seg, som nå i forbindelse med Oslo kommune og gjengs leie. Leierboerforeningen skriver blant annet:

"Oslo kommune har lagt fram en ny modell for husleiefastsettelse i kommunale boliger. Vi har gått gjennom utredningen som ligger til grunn for modellen, og vi er ikke helt fornøyde. Det er åpenbart at kommunen må fortsette sine undersøkelser av den kommunale boligsektoren, og både takstmannsordningen og vedlikeholdsetterslepet bør under lupen.

Modellen som byrådet har lagt fram, har gjengs leie som utgangspunkt. Det presiseres likevel at ingen skal betale gjengs leie. Byrådet foreslår to kommunale bostøtteordninger som skal redusere leiene:

- Oslobostøtta, som skal komme alle leieboerne til gode. Byrådet foreslår at denne støtta medfører 8 % reduksjon i husleia flatt for alle

- En ny behovsprøvd kommunal bostøtte uten boutgiftstak, kalt KBS. Denne bostøtta har ingen inntektsgrense, og den beregnes ut fra netto husleie etter at Oslobostøtta er trukket fra. Den ligner på den statlige bostøtta, men den er uten det såkalte bostøttetaket.  

Leieboerforeningen har stor respekt for arbeidet Oslo kommune har gjort for å bedre bomiljøet og botryggheten i de kommunale boligene de siste årene. Et stort og viktig arbeid for å styrke medvirkningen, ruste opp boligene og bedre bomiljøet har blitt satt i verk. Selv om det er lang vei til mål, er arbeidet godt i gang, og det er ingenting som tyder på at den boligsosiale satsningen blir svekket de kommende årene.  

Likevel er det en viktig faktor som må på plass. Beboerne betaler fremdeles husleier som låser dem i fattigdom. Det er mulig byrådets nye modell vil endre på dette, men det er fremdeles elementer i den foreslåtte modellen som ikke gir gode nok svar på hvordan vedlikeholdsetterslepet skal reduseres, og dessuten gir utredningen etter vår mening et feil bilde av dagens forvaltning, og dagens bomiljø.    Oslo kommune har gjort mye bra i det boligsosiale feltet de siste årene, men denne utredningen viser at det fremdeles er et stykke til mål," skriver Leierboerforeningen blant annet.  

Les mer på linken. Hva mener beboer og fagfolk om dette?

Digitalt utenforskap også trøblete for drift av kommunale eldreboliger

Digitalt utenforskap også trøblete for drift av kommunale eldreboliger

"Jeg er forretningsfører for et borettslag for eldre med 10 boenheter. Vi har fått installert internett i alle leilighetene, men de fleste beboerne har ikke engang en datamaskin, de er ikke i stand til å bruke en og de har selvfølgelig ikke elektronisk ID. For hvert år som går blir det vanskeligere for eldre å bo i egen leilighet fordi de ikke mestrer datasamfunnet.   

Som forretningsfører sitter jeg og styrer hvilke kanaler hver leilighet skal ha tilgang til på tv, innstillinger for de enkeltes alarmanlegg og mange flere oppgaver som jeg absolutt ikke skulle behøve å ta meg av. Det er heller ikke noe som jeg bør blande meg bort i, for det er privat og det har med sikkerhet å gjøre. "Dette skriver Liv Wenger til meg, og hun legger til:  

"Til og med regninger fra det offentlige sendes nå bare elektronisk, så styreformannen settes ut av spill om jeg ikke følger dem opp og skriver dem ut til henne. I løpet av de siste par årene er det blitt veldig vanskelig å opprettholde dette botilbudet, for de som engasjerer seg må gå langt utover sine fullmakter for å holde hverdagen i gang."   Og dette har nok også konsekvenser for hvordan vi organiserer borettslagsleiligheter for eldre, og hvor det forutsettes at de eldre selv skal drifte borettslaget:  

"Vi hadde opprinnelig 63 leiligheter her i kommunen, men sitter altså nå igjen med bare 10, - og det er vanskelig nok. Når man er avhengig av å leie ekstern hjelp til absolutt all daglig drift, så blir det for dyrt og komplisert til at botilbudet kan fungere i henhold til intensjonene, som innebærer at pensjonister kan kjøpe leilighet til fast pris (regulert etter byggekostnadsindeksen, ingen tillegg) og drifte borettslaget selv. 53 tilpassede leiligheter for eldre og uføre er altså blitt lagt ut på det åpne markedet det siste året bare her i Eidsvoll, fordi det rett og slett ble for vanskelig å drive forsvarlig. Dette vil nok snart merkes i en liten kommune, skulle jeg tro. Vi får bare håpe at kommunen har en løsning når behovet for tilpasset bolig melder seg," skriver Liv Wenger.  

Hva er andres erfaringer?

9I-årig sykehjemspasient: Uten data, ingen elektronisk ID eller pass

Diskusjonen om elektronisk utenforskap engasjerer. Liv Wenger skriver:  

"Min 91 år gamle far bor på sykehjem. Han har aldri hatt elektronisk ID og på sykehjemmet har han ikke engang tilgang til internett. Hadde han hatt det, kunne vi kanskje ha opprettet en konto i nettbank for ham og på den måten fått kontakt med det offentlige. Etter fullmakt har jeg adgang til bankkontoen hans for å betale regninger eller (om jeg hadde ønsket) å tømme kontoen hans. Men jeg kan ikke melde adresseendring eller få erstattet et tapt bankkort. Begge bankfilialene vi hadde her i kommunen er lagt ned og nå er også minibankene fjernet, så å få tatt ut kontanter til ham er temmelig håpløst. Uten bankkort kan han ikke engang kjøpe seg en cola på automaten på sykehjemmet, der han nå har vært isolert i snart 8 måneder.  

Jeg har forsøkt å melde adresseendring for ham. Det er straffbart å ikke melde adresseendring i tide, men det tilbys ingen løsning for å gjøre dette uten elektronisk ID. Jeg fikk til slutt tilsendt et skjema for manuell utfylling (uten returadresse!) og fikk sendt dette rekommandert til Skatteetaten. Etter 6 uker er informasjonen ennå ikke registrert. Jeg mistenker at skjemaet kan være sendt feil, være mangelfullt utfylt eller av annen grunn blitt underkjent, men noen melding om det har vi ikke fått.  

Det er en veldig stressende situasjon, for ALLE henter adresser fra Folkeregisteret nå. Til og med etterfakturering for opphold på sykehjemmet ble sendt til hans gamle adresse! Man skulle jo tro at kommunen visste hvor han bor, når det er dette fakturaen gjelder… Om Folkeregisteret har sendt brev om mangelfull utfylling av skjemaet, om banken har sendt fullmakten i retur eller andre viktige papirer kommer, så havner det i postkassa på den gamle adressen og da er det helt tilfeldig om vi mottar det eller ikke. Ingen er tjent med dette og det skaper enorme problemer for enkeltmennesker . Det må da være i samfunnets interesse at det er mulig for alle innbyggerne å gi og motta nødvendig informasjon fra det offentlige?  

Det er først og fremst utrolig respektløst, - men det er verre enn som så: Banken forteller meg hver gang jeg kontakter dem at jeg må søke om å bli fars verge! Det finnes ikke noe medisinsk grunnlag for et så inngripende tiltak. Advokaten vår bekrefter dette etter å ha snakket med ham flere ganger. Umyndiggjøring og vergemål er tiltak for folk med psykiske lidelser, demens, rusproblemer, osv. og som derfor ikke kan ivareta sine interesser. De blir fratatt sin rettslige handleevne og dette er en veldig alvorlig sak. Faren min er klar og godt orientert, men han har hatt problemer med hjertet en periode, så vi har ikke engang fått fornyet passet hans. Det er en ganske lang biltur og jeg synes det virker risikabelt å utsette ham for det. Og til og med når det gjelder fornying av pass er det et krav at man bestiller time PÅ NETT før man møter opp!  

Vi kan da ikke ha det slik? Dette rammer jo mange hundre tusen mennesker her i landet, folk som blir fratatt grunnleggende rettigheter. Mange av de eldre har jo ikke engang nære pårørende som kan ta hånd om disse tingene," skriver hun.

Hva tenker du?

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det må du ha ID.

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det ha du ha ID.

Terje Vestheim, psykiater i Hedmark, kjenner seg godt igjen med problemet noen av samfunnets mest utslåtte har med å skaffe seg gyldige identifikasjonspapirer og få ut trygd og penger:

"Jeg bisto en husløs pasient på Hedemarken med det ene og det andre over noen år.

Det vanskeligste var nok å få oppfylt retten til et egnet sted å bo, som erklært uegnet til å bo og utkastet fra kommunalt «reir».

Et annet var dette med å få nytt ID-kort. Om hun fikk penger kontant i banken fordi de kjente henne eller om hun hadde kort på dette tidspunktet er jeg ikke sikker på i dag. Debetkort pleier ha ID. Det lot seg ordne.

Men hennes følgesvenn hadde vært UFB lenger og var strøket fra det norske «manntallet». Hun var uføretrygdet, og han hadde sosial stønad. Hun hadde bankkort. Og begge hadde konto, så han fikk ut kontanter selv om han offisielt ikke befant seg i Norge eller kunne vært død.

Hun trengte ID, og for å få ID-kort uten pass, måtte hun skaffe seg pass. Hun kunne ikke få pass uten fødselsattest. Hun kunne ikke få fødselsattest uten ID. Jeg nådde frem med min rolle som psykiater, og min ID som lege. Men hun kunne ikke få fødselsattesten over skranken eller hente senere. Den måtte sendes til hennes adresse. Men adresse hadde hun ikke. Folkeregisteret sendte den til min adresse, og saken løste seg. Jeg har tatt vare på en kopi. Dette er vel 4-5 år siden nå.

Jeg kunne fortalt mer om hva som hender folk midt på oversiktlige Hedemarken og Hamar, men det blir for peanøtter å regne. Men jeg nevner at paret, etter to år med ryggsekk og to poser på vei mellom telt og bekjente her og der når det var for kaldt, i dag er plassert av kommunen langt inne på skauen. Pent ryddet bort slik at de ikke synes med mindre de blir sultne. De er flotte mennesker som ingen ser hvem er, og ikke vil se."

Andres erfaringer?

I en digitalisert sosialtjeneste

I en digitalisert sosialtjeneste

Ikke alle er i stand til å kommunisere digitalt med sosialforvaltningen.

Her en fortvilet far som skriver til sosialbyråden i Oslo:

"Spørsmålet mitt til deg gjelder sosialhjelp. Jeg kontaktet NAV i fjor for at han skulle få økonomisk sosialhjelp, og har møtt hjelpsomme og forståelsesfulle ansatte på NAV St. Hanshaugen. Det er jeg som saker om sosialhjelp for ham. De kjenner ham ikke men saksbehandleren hans har møtt ham en gang. De dekker husleie, strøm og livsopphold etter de vanlige satsene.

Jeg har søkt om dekning av internett for ham, det blir avslått med begrunnelse i regelverket deres; det skal dekkes av livsoppholdet. Det får han ikke til. 

Samtidig er det slik at det offentlige legger opp til digital kontakt i størst mulig grad, det gjelder også NAV. Det skal søkes digitalt, det kommuniseres digitalt, alle vedtak må man lese digitalt. Oslo er blitt en digital by. Det fungerer ikke for min sønn slik hans situasjon er. 

Jeg mener at det må kunne gå an å gjøre en individuell vurdering basert på helsetilstanden hans. Den kan dokumenteres fra sykehus, fra bydel og fra tidligere fastlege. Hun sluttet i jobben i august 2019, og den nye fastlegen har han ingen kontakt med. Han kunne sette seg på venteliste der den forrige fastlegen nå jobber, men det må også skje digitalt. Jeg får ikke gjort det for ham da jeg ikke har tilgang til hans Altinn og andre offentlige nettsider. Og han må ha internett for å få gjort det selv.

Kan jeg spørre hva du tenker om dette?"

Dette er jo en litt Catch22-situasjon. Jeg tror svaret er: Forvaltningen har en plikt til å veilede og bistå den hjelpetrengende. Men, hva er andres erfaringer? Vi bør i større grad få fokus på digitalt utenforskap!