Sosialpolitikk

Digitalt utenforskap også trøblete for drift av kommunale eldreboliger

Digitalt utenforskap også trøblete for drift av kommunale eldreboliger

"Jeg er forretningsfører for et borettslag for eldre med 10 boenheter. Vi har fått installert internett i alle leilighetene, men de fleste beboerne har ikke engang en datamaskin, de er ikke i stand til å bruke en og de har selvfølgelig ikke elektronisk ID. For hvert år som går blir det vanskeligere for eldre å bo i egen leilighet fordi de ikke mestrer datasamfunnet.   

Som forretningsfører sitter jeg og styrer hvilke kanaler hver leilighet skal ha tilgang til på tv, innstillinger for de enkeltes alarmanlegg og mange flere oppgaver som jeg absolutt ikke skulle behøve å ta meg av. Det er heller ikke noe som jeg bør blande meg bort i, for det er privat og det har med sikkerhet å gjøre. "Dette skriver Liv Wenger til meg, og hun legger til:  

"Til og med regninger fra det offentlige sendes nå bare elektronisk, så styreformannen settes ut av spill om jeg ikke følger dem opp og skriver dem ut til henne. I løpet av de siste par årene er det blitt veldig vanskelig å opprettholde dette botilbudet, for de som engasjerer seg må gå langt utover sine fullmakter for å holde hverdagen i gang."   Og dette har nok også konsekvenser for hvordan vi organiserer borettslagsleiligheter for eldre, og hvor det forutsettes at de eldre selv skal drifte borettslaget:  

"Vi hadde opprinnelig 63 leiligheter her i kommunen, men sitter altså nå igjen med bare 10, - og det er vanskelig nok. Når man er avhengig av å leie ekstern hjelp til absolutt all daglig drift, så blir det for dyrt og komplisert til at botilbudet kan fungere i henhold til intensjonene, som innebærer at pensjonister kan kjøpe leilighet til fast pris (regulert etter byggekostnadsindeksen, ingen tillegg) og drifte borettslaget selv. 53 tilpassede leiligheter for eldre og uføre er altså blitt lagt ut på det åpne markedet det siste året bare her i Eidsvoll, fordi det rett og slett ble for vanskelig å drive forsvarlig. Dette vil nok snart merkes i en liten kommune, skulle jeg tro. Vi får bare håpe at kommunen har en løsning når behovet for tilpasset bolig melder seg," skriver Liv Wenger.  

Hva er andres erfaringer?

9I-årig sykehjemspasient: Uten data, ingen elektronisk ID eller pass

Diskusjonen om elektronisk utenforskap engasjerer. Liv Wenger skriver:  

"Min 91 år gamle far bor på sykehjem. Han har aldri hatt elektronisk ID og på sykehjemmet har han ikke engang tilgang til internett. Hadde han hatt det, kunne vi kanskje ha opprettet en konto i nettbank for ham og på den måten fått kontakt med det offentlige. Etter fullmakt har jeg adgang til bankkontoen hans for å betale regninger eller (om jeg hadde ønsket) å tømme kontoen hans. Men jeg kan ikke melde adresseendring eller få erstattet et tapt bankkort. Begge bankfilialene vi hadde her i kommunen er lagt ned og nå er også minibankene fjernet, så å få tatt ut kontanter til ham er temmelig håpløst. Uten bankkort kan han ikke engang kjøpe seg en cola på automaten på sykehjemmet, der han nå har vært isolert i snart 8 måneder.  

Jeg har forsøkt å melde adresseendring for ham. Det er straffbart å ikke melde adresseendring i tide, men det tilbys ingen løsning for å gjøre dette uten elektronisk ID. Jeg fikk til slutt tilsendt et skjema for manuell utfylling (uten returadresse!) og fikk sendt dette rekommandert til Skatteetaten. Etter 6 uker er informasjonen ennå ikke registrert. Jeg mistenker at skjemaet kan være sendt feil, være mangelfullt utfylt eller av annen grunn blitt underkjent, men noen melding om det har vi ikke fått.  

Det er en veldig stressende situasjon, for ALLE henter adresser fra Folkeregisteret nå. Til og med etterfakturering for opphold på sykehjemmet ble sendt til hans gamle adresse! Man skulle jo tro at kommunen visste hvor han bor, når det er dette fakturaen gjelder… Om Folkeregisteret har sendt brev om mangelfull utfylling av skjemaet, om banken har sendt fullmakten i retur eller andre viktige papirer kommer, så havner det i postkassa på den gamle adressen og da er det helt tilfeldig om vi mottar det eller ikke. Ingen er tjent med dette og det skaper enorme problemer for enkeltmennesker . Det må da være i samfunnets interesse at det er mulig for alle innbyggerne å gi og motta nødvendig informasjon fra det offentlige?  

Det er først og fremst utrolig respektløst, - men det er verre enn som så: Banken forteller meg hver gang jeg kontakter dem at jeg må søke om å bli fars verge! Det finnes ikke noe medisinsk grunnlag for et så inngripende tiltak. Advokaten vår bekrefter dette etter å ha snakket med ham flere ganger. Umyndiggjøring og vergemål er tiltak for folk med psykiske lidelser, demens, rusproblemer, osv. og som derfor ikke kan ivareta sine interesser. De blir fratatt sin rettslige handleevne og dette er en veldig alvorlig sak. Faren min er klar og godt orientert, men han har hatt problemer med hjertet en periode, så vi har ikke engang fått fornyet passet hans. Det er en ganske lang biltur og jeg synes det virker risikabelt å utsette ham for det. Og til og med når det gjelder fornying av pass er det et krav at man bestiller time PÅ NETT før man møter opp!  

Vi kan da ikke ha det slik? Dette rammer jo mange hundre tusen mennesker her i landet, folk som blir fratatt grunnleggende rettigheter. Mange av de eldre har jo ikke engang nære pårørende som kan ta hånd om disse tingene," skriver hun.

Hva tenker du?

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det må du ha ID.

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det ha du ha ID.

Terje Vestheim, psykiater i Hedmark, kjenner seg godt igjen med problemet noen av samfunnets mest utslåtte har med å skaffe seg gyldige identifikasjonspapirer og få ut trygd og penger:

"Jeg bisto en husløs pasient på Hedemarken med det ene og det andre over noen år.

Det vanskeligste var nok å få oppfylt retten til et egnet sted å bo, som erklært uegnet til å bo og utkastet fra kommunalt «reir».

Et annet var dette med å få nytt ID-kort. Om hun fikk penger kontant i banken fordi de kjente henne eller om hun hadde kort på dette tidspunktet er jeg ikke sikker på i dag. Debetkort pleier ha ID. Det lot seg ordne.

Men hennes følgesvenn hadde vært UFB lenger og var strøket fra det norske «manntallet». Hun var uføretrygdet, og han hadde sosial stønad. Hun hadde bankkort. Og begge hadde konto, så han fikk ut kontanter selv om han offisielt ikke befant seg i Norge eller kunne vært død.

Hun trengte ID, og for å få ID-kort uten pass, måtte hun skaffe seg pass. Hun kunne ikke få pass uten fødselsattest. Hun kunne ikke få fødselsattest uten ID. Jeg nådde frem med min rolle som psykiater, og min ID som lege. Men hun kunne ikke få fødselsattesten over skranken eller hente senere. Den måtte sendes til hennes adresse. Men adresse hadde hun ikke. Folkeregisteret sendte den til min adresse, og saken løste seg. Jeg har tatt vare på en kopi. Dette er vel 4-5 år siden nå.

Jeg kunne fortalt mer om hva som hender folk midt på oversiktlige Hedemarken og Hamar, men det blir for peanøtter å regne. Men jeg nevner at paret, etter to år med ryggsekk og to poser på vei mellom telt og bekjente her og der når det var for kaldt, i dag er plassert av kommunen langt inne på skauen. Pent ryddet bort slik at de ikke synes med mindre de blir sultne. De er flotte mennesker som ingen ser hvem er, og ikke vil se."

Andres erfaringer?

I en digitalisert sosialtjeneste

I en digitalisert sosialtjeneste

Ikke alle er i stand til å kommunisere digitalt med sosialforvaltningen.

Her en fortvilet far som skriver til sosialbyråden i Oslo:

"Spørsmålet mitt til deg gjelder sosialhjelp. Jeg kontaktet NAV i fjor for at han skulle få økonomisk sosialhjelp, og har møtt hjelpsomme og forståelsesfulle ansatte på NAV St. Hanshaugen. Det er jeg som saker om sosialhjelp for ham. De kjenner ham ikke men saksbehandleren hans har møtt ham en gang. De dekker husleie, strøm og livsopphold etter de vanlige satsene.

Jeg har søkt om dekning av internett for ham, det blir avslått med begrunnelse i regelverket deres; det skal dekkes av livsoppholdet. Det får han ikke til. 

Samtidig er det slik at det offentlige legger opp til digital kontakt i størst mulig grad, det gjelder også NAV. Det skal søkes digitalt, det kommuniseres digitalt, alle vedtak må man lese digitalt. Oslo er blitt en digital by. Det fungerer ikke for min sønn slik hans situasjon er. 

Jeg mener at det må kunne gå an å gjøre en individuell vurdering basert på helsetilstanden hans. Den kan dokumenteres fra sykehus, fra bydel og fra tidligere fastlege. Hun sluttet i jobben i august 2019, og den nye fastlegen har han ingen kontakt med. Han kunne sette seg på venteliste der den forrige fastlegen nå jobber, men det må også skje digitalt. Jeg får ikke gjort det for ham da jeg ikke har tilgang til hans Altinn og andre offentlige nettsider. Og han må ha internett for å få gjort det selv.

Kan jeg spørre hva du tenker om dette?"

Dette er jo en litt Catch22-situasjon. Jeg tror svaret er: Forvaltningen har en plikt til å veilede og bistå den hjelpetrengende. Men, hva er andres erfaringer? Vi bør i større grad få fokus på digitalt utenforskap!

Varighet på sosialhjelp

Varighet på sosialhjelp

Velferdsetaten har lagt fram det de kaller "Varighet på sosialhjelp. En parametrisk overlevelsesanalyse av varighet på sosialhjelp i perioden 2016 - 2019. Oslo og bydeler."

Etaten oppsummerer selv slik:

"Formålet med dette notatet er å belyse hvem langtidsmottakerne av sosialhjelp er, hvilke faktorer som påvirker varighet av stønadsperioder, samt sannsynligheten for å komme tilbake på sosialhjelp etter opphør i utbetalinger. Datagrunnlaget er hentet fra fagsystemet Fasit, som brukes i saksbehandling av økonomisk sosialhjelp. Alle forhold og sammenhenger som vi ser på i dette notatet er begrenset til datagrunnlaget i fagsystemet. Dette er i hovedsak bakgrunnsinformasjon om mottaker og husstanden, samt opplysninger om søknadsprosess og ytelse.

Vi har sett på 28 904 mottakere av sosialhjelp i perioden 2016-2019 med én eller flere stønadsperioder med sosialhjelp. Dette gir i alt 41 000 forløp. Av alle mottakere som er registrert i denne perioden har 70 prosent mottatt sosialhjelp i inntil 12 måneder og 17 prosent i 12-24 måneder. Vi finner også at det er en liten andel sosialhjelpsmottakere som har sammenhengende stønad i mer enn to år.

Den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottaker har en stønadsperiode på 6,9 måneder, kontrollert for personkjennetegn og bydelsforskjeller. Landbakgrunn, alder og hvilke stønader eller inntekt mottaker her, har mest å si for mottakslengden og er de faktorene som i størst grad skiller bydelene fra hverandre. Mellom bydelene varierer mottakslengden mellom 5 og 8 måneder i gjennomsnitt. Avgrenser vi mottakergruppen til dem med full økonomisk sosialhjelp, varierer mottakslengden mellom 6 og 10 måneder, kontrollert for andre forhold.

Nærmere halvparten av mottakere på sosialhjelp kommer tilbake på sosialhjelp etter første stønadsperiode. Det ikke er noen nær sammenheng mellom hvor lang periode man mottar sosialhjelp og sannsynligheten for å komme tilbake. Andel gjengangere på sosialhjelp er mer avhengig av om utbetalt sosialhjelp er gitt som full eller supplerende stønad. Et hovedfunn i analysen er at mottakere med supplerende sosialhjelp har i gjennomsnitt 7 prosentpoeng høyere sannsynlighet enn full sosialhjelp for å komme tilbake på sosialhjelp."

Andre vil kanskje fram andre informasjoner. Hva tenker du?

Les notatet her.

Hvem kan redde Ole?

Hvem kan redde Ole?

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Oddny Miljeteig er klar:"Tvangsarbeid skulle høyra historia til. Det skulle lukta 1700-talet og 1800-talet lang veg. Tvangsarbeidet skulle ha vore kasta på historias skraphaug i det det moderne Noreg såg dagens ljos.  Så lever det diverre i verste velgåande.

Tvangsarbeid har vore nett det. Dei utsette har vore fattigfolket, dei som ikkje eingong fekk røysterett før sommaren 1919. Etter andre verdskrigen vart tvangsarbeid nytta som straff for lausgjengeri og alkoholmisbruk – og diverre meir og mindre direkte over skamfarne krigsseglarar i handelsflåten. Dei som Noreg kanskje skulda mest av alle. Dei som hadde høgast tapsprosent av alle under krigen. Etterkvart som alkoholistomsorga vart betre utbygd, gjekk talet på personar i tvangsarbeid ned. Passusen om tvangsarbeid i lausgjengarlova vart oppheva i 1970. Men sjølve lova vart ikkje oppheva før i 2005 etter forslag frå stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, SV, skriver hun blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Aktivitetsplikt, en pisk?

Aktivitetsplikt, en pisk?

Høyre ønsker aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. I dag er det kun mottakere under 30 år som har aktivitetsplikt. Erfaringer viser at aktivitetsplikt kan "skremme" mottakerne over i midlertidig og utrygt arbeid, sier Lars Inge Terum.

"Er det så grunn til å tro at aktivitetsplikt for Robert, og dem over 50 år, vil være noe annet enn for Robin og de unge?  

Robert og de andre mottakerne på rundt 50 år har oftere over lengre tid gått inn og ut av arbeid, enn de unge. De har oftere mer omfattende helseplager og sliter med flere utfordringer. I tillegg har de oftere ansvar for barn. Det vil derfor være mer krevende å finne relevante aktivitetskrav og skal de være hensiktsmessige må de tilpasses den enkelte. Faren er at det kan bli viktigere å stille krav om aktivitet, enn å sikre at kravet som ble stilt er meningsfullt og relevant.  

Det kan få som konsekvens at Robert og de over 30 år i større grad skal bli sendt fra tiltak til tiltak, uten at det er hensiktsmessig ut fra deres situasjon. I tillegg kan det bli mer krevende å vurdere om manglende innfrielse skal føre til trekk i ytelsen, når barn er involvert. I hvilken grad aktivitetsplikten blir en pisk mot dem som sliter, vil være avhengig av hvilke krav som stilles og hvilke prosedyrer som følges når mottakere over 30 år ikke innfrir kravene," skriver Terum blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

Boligsosiale utfordringer i Bydel Gamle Oslo

Boligsosiale utfordringer i Bydel Gamle Oslo

Spennende rapport fra bydel Gamle Oslo.

Bydelsdirektør i bydel Gamle Oslo inviterte i fjor høst Husbanken Øst, Velferdsetaten og Boligbygg Oslo KF til et samarbeid med bydelens Boligenhet og NAV om å gjennomgå det boligsosiale utfordringsbildet og bruken av de boligsosiale virkemidlene, vurdere aktuelle satsinger og tiltak i bydel Gamle Oslo (BGO) og drøfte bydelens behov for utvikling/endring av eksisterende byomfattende boligsosiale virkemidler og retningslinjer.

Et av punktene jeg merket meg i rapporten er dette:

"I Oslo er det krevende for flere grupper å komme inn på boligmarkedet. Dette gjelder ikke minst varig vanskeligstilte med svak økonomi. For noen husstander kan det imidlertid være aktuelt å erstatte leieutgifter med kostnader til renter og avdrag på boliglån i eid bolig. Husbanken Øst har utarbeidet regneeksempler som viser at boutgiftene knyttet til et eierskap ved hjelp av gunstig finansiering gjennom startlån kan være lavere enn utgiftene husstanden har som leietaker.

Startlån er ment for husstander som ikke kvalifiserer til å få lån i ordinær bank fordi de ikke har tilstrekkelig økonomisk betjeningsevne eller kan møte kravet om egenkapital. Boligkontoret i BGO mottok 357 søknader om startlån til kjøp av egen eid bolig i 2019. Av de 47 husstandene som fikk bistand fra bydelen til å kjøpe egen eid bolig i 2019 var 11 husstander beboere i kommunal bolig.

Startlånmottakerne i BGO har i liten grad anvendt lånet til boligkjøp i egen bydel. Av de 287 boligkjøpene som ble foretatt av startlånmottakere fra Gamle Oslo i perioden 2015-2019 flyttet 92 prosent til en annen bydel, de aller fleste til Groruddalen og Søndre Nordstrand der boligprisene er lavest.

Husbanken peker på at det finnes flere muligheter for å øke eierandelen blant vanskeligstilte husstander. En mulig vei inn i eiermarkedet er «Leie før eie» hvor husstanden leier en bolig hvor månedlig husleie (delvis) går med til en innbetaling av «avdrag» på boligen, og hvor husstanden etter en gitt periode kjøper boligen ette ren pris som er avtalt på forhånd. OBOS og Fredensborg Bolig har nylig lansert noen slike løsninger i sine borettslag-og sameierboliger. Modellene synes også å være godt egnet for BBYs boliger i borettslag og sameier, men er ennå ikke tatt i bruk. Slik bruk av BBY vil fordre utvidelse av BBYs mandat."

I mange år har et samlet politisk miljø bedt om leie-før-eie som en ordning for de kommunale utleieboliger. Men så sier Boligbygg at dette "vil fordre utvidelse av BBYs mandat."

Da bør vi vel raskt få til en slik endring av Boligbyggs mandat da, byråd Victoria Marie Evensen?

 

Sosialhjelp til barnefamilier: Fylkesmannen med tilsyn hos bydel Stovner

Sosialhjelp til barnefamilier: Fylkesmannen med tilsyn hos bydel Stovner

Fylkesmannen for Oslo og Viken har varslet at de ønsker å foreta et tilsyn med bydel Stovners behandling av søknader fra barnefamilier om sosialhjelp.

Fylkesmannen skriver i sitt varsel om tilsyn:

"Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter sosialtjenesteloven kapittel 4 og § 16 første ledd, jf. lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 9.Temaet for tilsynet er behandling av søknader om økonomisk stønad, behandling etter vilkårsbrudd og behandling av klager fra personer med forsørgeransvar for barn. Med behandling av søknader menes i denne sammenheng kartlegging og vurdering for å beslutte om det er grunnlag for å innvilge økonomisk stønad og for utmåling av stønaden. Med behandling etter vilkårsbrudd menes varsel om konsekvens, vurdering av konsekvens og eventuell iverksettelse av konsekvens. Med behandling av klager menes informasjon om klagerett, bistand til å fremme klage og behandling av klagen herunder oversendelse til Fylkesmannen og bruk av avgjørelser i videre arbeid ved kontoret.

Ved gjennomføring av tilsynet skal det undersøkes om kommunen sikrer forsvarlig saksbehandling av søknader og klage fra personer med forsørgeransvar for barn. Det skal undersøkes om kommunen sikrer at søkerens situasjon kartlegges i tilstrekkelig grad, at det gjøres individuelle vurderinger og bruker gis anledning til å medvirke.

Med personer med forsørgeransvar for barn menes personer som har forsørgeransvar etter lov om barn og foreldre, og som har barna boende hos seg fast eller som har samvær med dem."

Tilsynet skal gjennomføres 26. til 29. oktober 2020 og oppsummeringsmøte den 2. november.

Det er betryggende både for innbyggerne selv og forvaltningen når Statens tilsynsmyndighet foretar en slik uavhengig gjennomgang. Og så får vi tro at Stovner på dette saksområdet ikke er annerledes enn bydeler flest, slik at resultatet også har overføringsverdi for øvrige bydeler.

Rettshjelp: Må få likhet for loven

Rettshjelp: Må få likhet for loven

Cathrine Moksness, tidligere leder av Gatejuristen ønsker å styrke rettshjelptilbudet til utsatte grupper. Og jeg gir henne ordet her:   "Jeg er tidligere leder av Gatejuristen, og satt i retthjelpsutvalget som leverte en NOU nå 30 april 2020. I rettshjelpsutvalget tok jeg dissens og grunnen til det er at jeg mener at vi trenger et mer variert og effektivt leveringsapparat enn det flertallet foreslår. Jeg ønsker meg en blandingsmodell – med både offentlig organisert førstelinjetjeneste og kjøp av tjenester hos privatpraktiserende advokater.

Slik jeg ser det så blir det vanskelig for Stortinget å ta standpunkt til om fordelingen av ressursene til fri rettshjelp er fornuftig, dersom en ikke vurderer å videreutvikle de ukommersielle ordningene.

Jeg mener det bør utvikles andre offentlige rettshjelptilbud enn kjøp av enkelttjenester hos privatpraktiserende advokater, og mener NOUen i liten grad ser på de ukommersielle ordningene som kan hjelpe folk med å få løst juridiske problemer. 

I dissensen tar jeg til orde for å utarbeide en politikk for rettshjelp som inkluderer offentlige problemløsningstilbud og andre private, ikke kommersielle rettshjelptilbud som tilbyr gratis rettshjelp eller til en pris som er vesentlig lavere enn markedspris for klientene. Denne typen rettshjelp vil også inkludere frivillig innsats.

Likhet for loven er en menneskerett. De som ikke har råd til advokat har også rett til hjelp. Mange står i dag utenfor rettsstaten, spesielt barn og unge. Derfor må hjelpen være lett å få – uansett hvem du er og hvor du bor," skriver hun blant annet.

Les mer nedenfor under "les mer."