Sosialpolitikk

Bedre og tryggere utleieforhold på Grønland

Bedre og tryggere utleieforhold på Grønland

Bydel Gamle Oslo har sterkt boligsosialt engasjement. På bestilling fra bydelen har antropolog Katja Bratseth utarbeidet en rapport om det private utleiemarkedet på Grønland, sett fra ulike perspektiver; leietakere, utleiere, medarbeidere i bydelen, naboer og andre aktører. Og som bydelsdirektøren skriver til bydelsutvalget:

"Boligleie er svært utbredt på Grønland. De fleste boligene leies ut av private eiere. Rapporten påviser at mange vanskeligstilte familier og enkeltpersoner på Grønland opplever uverdige boforhold og inngår husleiekontrakter med offentlig medvirkning (via statlig bostøtte, garanti for depositum, depositumslån og sosialhjelp).

Selv om rapporten viser at bydelen allerede har en omfattende saksbehandling av boligsosiale virkemidler og booppfølging, og har mange tiltak/prosjekter på gang for å forbedre tjenester, bomiljø og nabolag, er det klart behov for forbedret koordinering og samarbeid med offentlige, private og ikke-kommersielle/ frivillige aktører. Samarbeidet må omfatte både påvirkning av økonomiske, politiske og økonomiske rammebetingelser, utforming av virkemidler og gjennomføring av tiltak.

Bydelsdirektøren finner det urovekkende at den statlige bostøtten i de senere år ikke har fulgt den sterke prisøkningen i leiemarkedet. Bydelens innbyggere mottok det samme beløp i statlig bostøtte i 2018 (102,7 mill.) som i 2015 (102,0 mill.). Velferdsetaten rapporterer at selv etter mottak av statlig bostøtte, utgjorde boutgiftene i 2017 hele 71 prosent av inntektene til de husholdningene som fikk statlig bostøtte i Oslo. I 2014 var tilsvarende tall 62 prosent. I Bydel Gamle Oslo viser Velferdsetatens tall at hele 77 prosent av inntektene til de 2416 mottakere av statlig bostøtte i 2017 gikk til boligutgifter. Lav statlig bostøtte bidrar til trangboddhet og øker etterspørselen etter sosialhjelp. Av 306 mill. kroner som ble gitt i samlet boligstøtte i Bydel Gamle Oslo i 2017 utgjorde sosialhjelp til husleie og strøm 37 prosent, statlig bostøtte 35 prosent og kommunal bostøtte (som kun gis til beboere i kommunale boliger) 28 prosent. Trolig er sosialhjelp til bolig underrapportert fordi mange betaler boligleie før de søker om sosialhjelp til mat, klær, helse og annet nødvendig for livsopphold. Nye regler for vurdering av uføres inntekter ved søkning om bostøtte bidrar også til økt boligrelatert etterspørsel etter sosialhjelp."

Rapporten inneholder mye viktig kunnskap. Les på linkene nedenfor.

Å ha lite der de fleste har mye

Å  ha lite der de fleste har mye

Interessant artikkel i Tidsskrift for ungdomsforskning om nabolagets betydning for subjektiv fattigdom blant ungdom i Oslo.

Oslo er byen med flest inntektsfattige i Norge. Nærmere ett av fem barn, og to av fem barn med innvandrerbakgrunn, lever i vedvarende lavinntekt. Det er samtidig store variasjoner i levekår mellom de ulike bydelene og foreldrenes sosioøkonomiske status vil i stor grad påvirke hvor barna vokser opp.

Så hvordan er det å vokse opp i ulike deler av Oslo for ungdom som har mindre enn de fleste? Er den subjektive opplevelsen av fattigdom sterkere i nabolag der de fleste har mye? Og hvilken betydning har andelen unge med innvandrerbakgrunn i bydelen for disse sammenhengene? Artikkelen undersøker dette med utgangspunkt i 12 000 ungdomsskoleelevers svar på undersøkelsen «Ung i Oslo 2015».

I artikkelen skriver forskerne Ola Melbye Pettersen og Mira Aaboen Sletten blant annet: " Det er grunn til  å  tro  at  mange  av  dem  som  oppgir  at familien  har  hatt  dårlig  råd  de  to  siste  årene  faktisk  opplever  dette  som  en belastning  og at denne belastningen er større jo mer ungdommene skiller seg ut  fra  jevnaldrende  i  nabolaget.  Flere studier har vist at den største byrden for barn i fattige familier er det å skille seg ut og å ikke kunne delta på lik linje med andre i nærmiljøet.  Materiell fattigdom knyttes også ofte til skamfølelse, stress og tilbaketrekning. 

Sett  i  lys  av  denne  kunnskapen  kan  det  å  vokse  opp  i omgivelser der  mange  har  bedre  økonomi  enn  deg faktisk utgjøre  en  ekstra belastning for ungdom i fattige familier. Dette står tilsynelatende i motsetning til nabolagstudier som hovedsakelig har fokusert på de positive sidene ved å vokse opp i velstående nabolag, og tilsvarende negative framtidsutsikter for de som vokser opp i nabolag der de fleste har lite. Samtidig er utfallsmålene ulike. Det er fullt mulig å tenke seg at det å  skille seg ut fra normalen blant jevnaldrende i nærmiljøet utgjør en belastning i  ungdomstiden (i  form  av  sosial  eksklusjon,  skam  og  mindreverdighetsfølelse), samtidig som tilgang på kontakter, ressurspersoner og rollemodeller i  nærmiljøet  kan  være  med  å  bidra  til  at  disse  ungdommene  oppnår  høyere utdanning  og  bedre  jobber i framtiden enn  de  ville  gjort  hvis  de  bodde  i mindre velstående nabolag.

Tidligere studier som har forsket på ungdomsnære utfall (skam, sinne, normløshet, kriminalitet i ungdomstiden) antydet at det å være fattige i mer velstående nabolag kan utgjøre en ekstra risiko i ungdomstiden. Det å vokse opp i rike nabolag kan utgjøre en belastning, og bidrar dermed til å nyansere synet på oppvekst i ressurssterke  nabolag  som  en  beskyttelsesfaktor  for  barn i  inntektsfattige familier. Det er god grunn til å studere nærmere både hvilken betydning den subjektive  opplevelsen  av  å  være  fattig  i ellers  velstående  nabolag  har for livskvalitet i ungdomstiden og på lang sikt. Samtidig trengs mer kunnskap og bevissthet om hvordan opplevelsen av det å ha lite der de fleste har mye forsterkes eller  forebygges i  møtet med  nærmiljøet,  skolen og  andre  sosiale arenaer der barn og unge i fattige familier ferdes," skriver forskerne.

Vi blir flere uføre

Vi blir flere uføre

NAV Oslo skriver i en pressemelding blant annet dette:

"Ved utgangen av desember 2018 mottok 26 633 personer eller 5,6 prosent av Oslos befolkning uføretrygd. Dette er en økning på 6,9 prosent eller 1 723 personer sammenlignet med samme tid året før. Andelen uføre i landet er på 10 prosent. 

Økningen i antall uføre i Oslo 4. kvartal 2018 skyldes blant annet endring av regelverket for arbeidsavklaringspenger (AAP) fra 1. januar i fjor, som førte til økt overgang av personer fra AAP til uføretrygd.  – NAV har derfor behandlet flere søknader om uføretrygd i 2018 enn i 2017, sier direktør Sonja Skinnarland i NAV Oslo.

Uføreandelen øker med alderen og mer enn hver femte person (9 054 personer) i aldersgruppen mellom 60 og 67 år er uføretrygdet i Oslo. Denne aldersgruppen har likevel den minste økningen i antall uføre med 3 prosent. Økningen er høyest i aldersgruppene under 40 år, spesielt i aldersgruppen mellom 30—39 år hvor økningen er på over 20 prosent."

Jeg synes at det at andelen uføre her i landet er på 10 prosent er et høyt tall. Les mer under "les mer."

Mitt enkle spørsmål er: Forteller dette at vi er sykere enn før, eller forteller det om et utstøtende arbeidsliv som sykeliggjør folk? Skriv gjerne i kommentarfeltet nedenfor.

Utviklingshemmede Vegard lever fortsatt i utrygghet

Utviklingshemmede Vegard lever fortsatt i utrygghet

Pårørende til 55-årige utviklingshemmede Vegard, med Downs syndrom, er fortsatt fortvilet fordi bydelen lar dem leve i uvisse. Bydelen sier: Vi kan ikke gjøre noe som helst med husleienivået på 13.000 pr. måned, - den såkalte gjengs leie.

Bydelens forslag er: Vegard kan flyttes til en noe mindre leilighet litt lenger ned i gangen. Vegard elsker sin leilighet, og vil ikke over alt på denne jord flytte fra leiligheten sin. Hør han si noe om dette her.

Ved å flytte kan husleien reduseres med kr. 1.000 pr. måned. Vegard er uføretrygdet og har netto utbetalt en uføretrygd på kr. 19.000 pr. måned. Vegard klarte å betjene den tidligere husleien på kr. 8.000 pr. måned, men det var innføringen av gjengs leie i fjor sommer som skapte problemene. Han er selvsagt ikke i stand til å betale kommunen 12.000 pr. måned.

Dette handler ikke bare om Vegard. I Rustadgrenda bofellesskap er det flere utviklingshemmede som har havnet ut i samme fortvilede situasjon, og er i husleierestanse. De lever i utrygghet på om de får samme utkastelsesvarsel som Vegard. Og rundt i byen er det funksjonshemmede, minstepensjonister og uføretrygdede, m. fl. som er fortvilet. De bor i kommunal bolig fordi de ikke har betalingsevne til å klare seg på det ordinære boligmarkedets markedsleie. Heller ikke den samme markedsleie/gjengs leie i kommunale boliger.

Bydelen foreslår at Vegard skal søke på diverse støtteordninger, samtidig som de legger til: som han nok ikke har rett til. Det reelle er derfor at bydelen mener at Vegard - og mange i hans situasjon - skal være varig avhengig av å få kommunal sosialhjelp for å betale en rådyr husleie tilbake til den samme kommunen.

Men for å legge til: Det reelle ansvar ligger hos oss i bystyret og hos regjeringen, ikke hos bydelen. Det er bystyret som har innført gjengs leie, og bystyret kan og bør skrote ordningen. Staten har over tid i betydelig grad svekket den statlige bostøtteordningen, og regjeringen kan rydde opp. Det haster.

Å være i "folkets tjeneste" innebærer også å lytte til brukernes opplevelse av kommunen. Les Randi Røst Kile sin fortvilte oppsummering og rop om hjelp, under "les mer."

 

Morten Mjelve: Bør gjengs leie-prinsippet skrotes? Spørsmålet er om vi har råd til å la være!

Morten Mjelve: Bør gjengs leie-prinsippet skrotes? Spørsmålet er om vi har råd til å la være!

"Bør gjengs leie-prinsippet skrotes? Spørsmålet er om vi har råd til å la være!" sier Morten Mjelve, tidligere sosialtjenestesjef og faglig rådgiver for skiftende byråd i 20 år. Han er gjesteblogger.

"Spørsmålet er om tiden er inne for å se litt på prinsippet bak gjengs leie i stedet for å file på bostøtteordninger. Er det på tide å gjøre en utredning av prinsippet gjengs leie og kostnadene ved dette i et helhetsperspektiv? Det kunne vært veldig interessant å få mer innsikt i hva kostnadene ved å tildele, utregne, kontrollere og utbetale ulike former for bostøtteordninger ser ut i forhold til fordelene (økonomien) ved å unngå subsidiering av leien i kommunale boliger. Og da må alle kostnader med; ikke bare budsjettene til de ulike ordningene, men også saksbehandlingen, regelutformingen, dokumentasjonskravene, klagesakene, utkastelsene osv. Og i regnestykket må også lønningene til alle som jobber med dette være med på utgiftssiden.

Det kan også være at prinsippet med gjengs leie også har en annen negativ side. Kommunen er en relativt stor aktør på utleiemarkedet, og er dermed ledende i å fastsette pris på utleieboliger. Det kunne også være interessant å utrede effektene av dette; i hvor stor grad påvirker dette utleieprisene. Blant annet har sosialtjenesten erfart at kommunens husleiefastsetting har vært styrende for private og kan virke prisdrivende. Dette virker igjen inn på de kommunale budsjettene til bostøtteordninger, sosialhjelp m.v.

Det er slett ikke sikkert at gjengs leie-prinsippet er det rimeligste for kommunen. En hypotese er at det brukes uforholdsmessig mye tid/penger/ansatte/ressurser/ vedtaksprosesser/ klagesaker/ utkastelser og mulige prisdrivende effekter osv for å opprettholde prinsippet om gjengs leie. Kanskje tiden er moden for utrede til sammenligning hva slags effekt en subsidiering av husleier fra kommunens side vil ha i et totalperspektiv sammenlignet med kostnadene ved dagens system?

Eller for å si det litt enklere: er det på tide å skrote prinsippet om gjengs leie, og heller bruke kommunens eiendomsverdier til å tilby billige boliger til personer som likevel må ha støtte fra kommunen til å betale boutgiftene? Med andre ord; la en subsidiert husleie redusere og dels fjerne behovet for bostøtte.

Oslo kommune har i mange år deltatt i et europeisk nettverk som har sammenlignet politikken på området bolig til vanskeligstilte. En av byene i dette nettverket har vært Wien, som har hatt en helhetlig og omfattende boligpolitikk med ulike virkemidler for vanskeligstilte over mange år. Wien har tatt styringen over boligmarkedet med ulike virkemidler, og politikken bygger i stor grad på det motsatte prinsippet som i Oslo, utleieprisene er styrt og subsidiert før de leies ut. Blant annet har en et prinsipp om at ingen skal betale mer en en tredjedel av sin inntekt i husleie. Langt færre mennesker trenger da hjelp til boutgiftene.

Jeg synes tiden er overmoden for å se nærmere på dette. Så bør gjengs leie-prinsippet skrotes? Spørsmålet er om vi har råd til å la være!" skriver Morten Mjelve blant annet.

Les hele hans gjesteblogginnlegg nedenfor.

Dagbladet om utviklingshemmede Vegard som trues med utkastelse

Dagbladet om utviklingshemmede Vegard som trues med utkastelse

Dagbladet besøker leiligheten Vegard trues med utkastelse fra. Se video.

Som Dagbladet skriver: Vegard Kile (55) har Downs syndrom og har de siste åra bodd i et bofellesskap på Rustadgrenda i Oslo, der han trives godt. For snart et år siden fikk broren Gorm Ingar Kile og svigerinnen Randi Røst Kile et brev fra kommunen. De hadde bestemt seg for å øke leia fra 8 000 til 13 000 kroner fra og med august. Det har ikke Vegard klart å betale. Han jobber på et tiltak på Fossheim verksted og får utbetalt om lag 19 000 kroner i måneden i uføretrygd. De tok umiddelbart kontakt med kommunen for å finne en løsning som kunne gjøre at han fikk fortsette å bo i leiligheten sin, uten hell. I slutten av januar fikk de et nytt brev - et inkassovarsel med begjæring om utkastelse dersom det ikke ble betalt innen 14 dager.

"- At mennesker som har et langvarig behov for fellesskapets ressurser og som ikke kommer til å ha mulighet til å skaffe seg et inntektsgrunnlag opplever slike plutselige prishopp, det skal ikke skje. Å sende ut begjæring om utkastelse til en utviklingshemmet  mann via vergen, det gjør man bare ikke. Da skal man møte folk ansikt til ansikt og samtidig drøfte løsninger," påpeker jeg i Dagbladet.

"- Jeg er rimelig trygg på at de aldri hadde kastet han på gata, men hvorfor skape en sånn utrygghet? Det synes jeg er ille. Det blir å legge en ny stein til byrden det allerede er å være utviklingshemmet eller pårørende. Du skal være rimelig oppegående og ressurssterk for å klare å kjempe oppi alt dette."

Som stortingsrepresentant og leder for kommunal- og forvaltningskomiteen, Karin Andersen (SV påpeker: ansvaret ligger her på staten, og reduksjonen i den statlige bostøtta er den største synderen. Hun mener saken illustrerer at det er alvorlige feil i systemet. - Dette er jo helt umulig for folk. Bostøtta har blitt kraftig svekket under denne regjeringa, og det at uføre skal betale gjengs leie hører ikke hjemme noe sted. Det viser at det er alvorlige feil i systemet, sier hun.

I desember i fjor vedtok et enstemmig bystyre at det skal tas en vurdering av dagens praksis for gjengs leie-prinsippet, husleienivå og bostøtteordningene. Her må det ryddes.

Kommunen dobler husleia til uføre Kristoffer (42)

Kommunen dobler husleia til uføre Kristoffer (42)

- Det er helt urimelig at leieprisene skal settes opp så mye at mange knapt har råd til å leve. Dette er mennesker som har et langvarig behov for fellesskapets ressurser og som ikke kommer til å ha mulighet til å skaffe seg et inntektsgrunnlag, sier jeg selv bl.a. til Dagbladet i dag. De fleste av oss ønsker å klare oss sjøl. Sosialhjelp skal være en midlertidig ordning når man er i en kritisk situasjon, ikke en varig ordning man skal gå på resten av livet.

Uføre Kristoffer Væhle Rodriguez har fått varsel fra kommunen om at husleia skal dobles fra det den er i dag. Nå får han knapt råd til å ha et vanlig liv hvis han skal leve på uføretrygden.

Kristoffer Væhle Rodriguez (42) har cerebral parese og sitter i rullestol. Han trenger hjelp til det meste. I 18 år har han bodd i en toroms leilighet i et kommunalt omsorgsbygg med 18 leiligheter på Tåsen i Oslo. I fjor høst fikk beboerne beskjed fra bydelen Nordre Aker om at husleia skulle økes med nesten det dobbelte fra det den er i dag. For Væhle Rodriguez betyr det at husleia vil øke fra 5 400,- i måneden til 11 900,-. Rodriguez er uføretrygdet og får utbetalt 20 000 kroner i måneden. En doblet husleie vil påvirke livet hans drastisk.

- Livskvaliteten blir dårligere når over halvparten av inntekten forsvinner i husleie Det innebærer mye trangere økonomi. Jeg må skjære ned på fritidsaktiviteter som kino, teater og reiser. De vil ta over halvparten av inntekten i husleie. I tillegg må jeg betale for strøm, mat, telefon og Internett, sier han til Dagbladet. Dagsavisen var den som først skrev om saken.

Sånn kan vi ikke ha det. Det er bra at et enstemmig bystyre nå skal se på form og innhold på gjengs leie, husleienivå og bostøtteordninger. Vi kan ikke holde på med å  skyfle folk over til sosialkontorene.

Krever bydel Østensjø tvangsutkastelse av Vegard neste uke?

Krever bydel Østensjø tvangsutkastelse av Vegard neste uke?

For funksjonshemmede Kristoffer Væhle Rodriguez (42) ble livet med ett mye vanskeligere da Oslo kommune skrudde opp husleia fra 5.500 kroner til nesten 12.000, skriver Dagsavisen. 42-åringen har cerebral parese og er avhengig av hjelp til det meste. De siste 18 årene har han bodd i en toroms leilighet i et bofellesskap på Tåsen i Oslo.

– Jeg har greid meg godt på trygden på 20.000 utbetalt i måneden. Da har jeg hatt penger til å kunne gå på kino og teater, eller reise på en tur, sier Kristoffer Væhle Rodriguez til Dagsavisen. – Men nå som leia er doblet, blir det ikke mye igjen når faste utgifter som strøm, mat, internett og telefon er betalt, sier han stille. Han er oppgitt over husleieøkningen.

- Bystyret tok like før jul et grep ved å vedta at gjengs leie, husleienivå og bostøtte skal evalueres. For sånn kan vi ikke ha det, sier jeg til Dagsavisen.

Jeg har også her på bloggen skrevet om at utviklingshemmede - med Downs syndrom - Vegard Kiles husleie ble av Oslo kommune økt fra 8.000 til 13.000 kroner. Med uføretrygd uten rett på bostøtte er han ikke i stand til å klare en slik leie. Det har oppstått en restleie på 18.000 kroner. Forleden fikk han varsel om inkasso og utkastelse om betaling ikke skjer innen 14 dager. Og de pengene har han jo ikke.

Det er dessverre svært mange i samme situasjon i Oslos kommunale utleieboliger.

Min (og SVs) holdning er:

- Folk som bor i kommunale utleieboliger er der fordi de ikke har økonomisk evne til å klare seg på det ordinære boligmarked. Da er det helt bakvendt å ta markedsleie/gjengs leie.

- Det er en viktig egenverdi for folk å være sjølhjulpne. Da blir det helt galt av kommunen å ta dyre husleier beboerne ikke er i stand til å betale, og som sender folk over på det kommunale sosialkontor for å få penger til å betale husleie tilbake til den samme kommune.

- De kommunale utleieboliger har et vedlikeholdsetterslep på 3,3 milliarder, og da blir det helt galt at kommunen fra 2012 til i dag har tatt ut et utbytte fra Boligbygg på rundt 2,5 milliard kroner.

I dette spørsmål har Ap/MDG på den ene siden, og SV på den andre, ulike syn. For meg handler dette om sosial boligpolitikk.

Bydel Ullern får egen barnefattigdomskoordinator

Bydel Ullern får egen barnefattigdomskoordinator

Spennende grep fra Ullern bydel: Tidligere avdelingsleder i NAV, Hege Grelland, blir ny fattigdomskoordinator i bydelen. Fattigdomskoordinatoren skal arbeide for å forebygge utenforskap og barnefattigdom.

Barnefattigdommen i Norge er økende. Det å vokse opp i familier med lav inntekt, kan ha negative konsekvenser for barns velferd både på kort og lang sikt. Dette ønsker bydelen nå å rette en innsats mot og oppretter derfor en egen barnefattigdomsstilling. Både Grelland og bydelen mener det er viktig å ha fokus på barna og familiene deres, for på denne måten å kunne yte best hjelp og tiltak. Det er viktig å se disse barna.

Forskning viser at fattigdom overføres mellom generasjoner. Det er derfor viktig å bidra til å redusere overføring av sosiale problemer mellom generasjoner. Familier og barn som trenger hjelp må derfor fanges opp tidlig. 

Grelland er opptatt av det tverrfaglige samarbeidet i bydelen og ser på det helhetlige samarbeidet som svært viktig for å kunne hjelpe barna og familiene. Grelland har i sitt arbeid som avdelingsleder ved NAV arbeidet med flyktninger, i tett samarbeid med Ullern Frivilligsentral. Med stå-på-vilje og kreativitet i rikt monn, fikk Grelland åpnet muligheter som gjorde at dette arbeidet kunne igangsettes. Arbeidet pågår fortsatt og er i stadig utvikling. Det var viktig for Grelland at barneperspektivet ble ivaretatt når familiene fikk hjelp av NAV. Det er med andre ord en dame med stort engasjement for de svake og utsatte i samfunnet som skrider til verket med nye oppgaver.

– Sammen kan vi gjøre en forskjell, og skape en god og trygg hverdag for de som trenger det. Samhandling mellom det offentlige og frivilligheten i bydelen er viktig, og dette vil jeg ha fokus på i arbeidet mitt, sier barnefattigdomskoordinator Hege Grelland til bydelens intranett.

Dette heier jeg på!

 

Hvorfor tok Erna bostøtten fra uføre?

Hvorfor tok Erna bostøtten fra uføre?

Den statlige bostøtteordninga er blitt dårligere. Færre fikk bostøtte i 2017 enn i 2013, og de hadde lavere gjennomsnittsinntekt. Det har gått hardest utover uføre, og det er ikke et arbeidsuhell. Det er villet politikk, " skriver Bjørgulf Claussen, Jorun Gulbrandsen og Ebba Wergeland.

"Erlend Wiborg i regjeringspartiet Frp, er leder for Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Han vil ikke gi flere uføre statlig bostøtte: «Jeg mener vi i større grad må se på hva som skal til for at flere kan klare seg uten hjelp fra det offentlige. Det beste middelet mot fattigdom er å sørge for at flere folk kommer i jobb.» (Dagbladet 21. november 2017.)

Wiborg er trofast mot arbeidslinja som har herjet i norsk sosialpolitikk noen tiår nå. Den er like kynisk som den er urealistisk: «Ta pengene fra folk, så kommer de seg nok i arbeid.» Det er vel og bra om det blir lettere å ha lønnsarbeid ved siden av uføretrygden. Men hva med det flertallet som ikke kan ta jobb, eller ikke er «produktive» nok for dagens arbeidsmarked? De blir ikke mindre fattige av å miste bostøtten.

Staten skyver ansvaret og utgiftene over på kommunene. Uføre med lav inntekt er henvist til kommunale støtteordninger og sosialhjelp. Det betyr skjønnsbaserte, midlertidige stønader og mer individkontroll," skriver de blant annet.

Les mer nedenfor.

Dør i ensomhet, oppdages av likstanken

Dør i ensomhet, oppdages av likstanken

Sist uke kunne vi lese: Fylkesmannen i Oslo og Viken har opprettet tilsynssak mot bydel Frogner. To personer lå døde i kommunal bolig i 191 dager. Dette er det grunn til å reflektere over.

12. oktober 2017: Mor på 68 år og hennes to døtre på 35 og 28 år ble funnet døde i kommunal utleiebolig på Romsås. Det hadde lagt døde i en måned. De tre kvinnene som døde på Romsås i Oslo i høst, døde trolig av manglende inntak av føde over lang tid. Årsaken til at de ikke har fått i seg nok næring, er sannsynligvis at de valgte å sulte seg i hjel, mener politiet.

12. juli 2018: To personer funnet døde i en kommunal bolig på Bislett. Da hadde naboer i lengre tid merket vond lukt fra leiligheten, og de hadde ikke sett de to personene på lang tid. Naboer hadde varslet bydelen, uten at noe skjedde. Basert på etterforskningen og en obduksjon av de to avdøde anslår politiet at de døde syv måneder tidligere.

Det er tilfeldig at disse to eksemplene er fra kommunale utleieboliger, og ingen av dem hadde tjenester fra kommunen.

Det som ikke burde skje, skjer altfor ofte. Årlig er det mer enn 30 av de i Oslo som dør alene i sin bolig som blir liggende lenge før det blir oppdaget, ofte nettopp ved at naboer merker underlig lukt i oppgangen.

Dette har vært et tema i alle de år jeg har vært i bystyret, og under skiftende politiske regimer. Jeg håper vi nå er bedre på hindre dette. Men det er de facto slik at folk har en rett å isolere seg, og kommunen kan ikke tvinge seg på en person som ikke vil ha kontakt eller hjelp.

Men noen varselklokker bør allikevel være der: Slutter noen å betale husleien for den kommunale leiligheten er det ikke sikkert det først å fremst er Namsmannen som bør inn i bildet. Og blir en fast bruker av eldresenteret borte over uker, så kanskje noen bør ta en telefon til vedkommende. Blir man skyldig flere strømregninger er ikke sikkert stengning av strømmen er det riktige.

Jeg kunne sagt: Hvorfor bryr ikke familien seg mer, selv om de bor langt unna? Tatt en telefon av og til og hørt hvordan det står til? Men den ensomme i Oslo har selvsagt rett til å bryte kontakt med sine nærmeste, etter f.eks. langvarige overgrep eller mishandling. Det er også lov til å være en enstøing. 

Kommunen kan gjøre mye, men er også avhengig av at hver enkelt av oss stiller opp.  Vi må bry oss mer. (Artikkelen er også publisert i VG)