Sosialpolitikk

I en digitalisert sosialtjeneste

I en digitalisert sosialtjeneste

Ikke alle er i stand til å kommunisere digitalt med sosialforvaltningen.

Her en fortvilet far som skriver til sosialbyråden i Oslo:

"Spørsmålet mitt til deg gjelder sosialhjelp. Jeg kontaktet NAV i fjor for at han skulle få økonomisk sosialhjelp, og har møtt hjelpsomme og forståelsesfulle ansatte på NAV St. Hanshaugen. Det er jeg som saker om sosialhjelp for ham. De kjenner ham ikke men saksbehandleren hans har møtt ham en gang. De dekker husleie, strøm og livsopphold etter de vanlige satsene.

Jeg har søkt om dekning av internett for ham, det blir avslått med begrunnelse i regelverket deres; det skal dekkes av livsoppholdet. Det får han ikke til. 

Samtidig er det slik at det offentlige legger opp til digital kontakt i størst mulig grad, det gjelder også NAV. Det skal søkes digitalt, det kommuniseres digitalt, alle vedtak må man lese digitalt. Oslo er blitt en digital by. Det fungerer ikke for min sønn slik hans situasjon er. 

Jeg mener at det må kunne gå an å gjøre en individuell vurdering basert på helsetilstanden hans. Den kan dokumenteres fra sykehus, fra bydel og fra tidligere fastlege. Hun sluttet i jobben i august 2019, og den nye fastlegen har han ingen kontakt med. Han kunne sette seg på venteliste der den forrige fastlegen nå jobber, men det må også skje digitalt. Jeg får ikke gjort det for ham da jeg ikke har tilgang til hans Altinn og andre offentlige nettsider. Og han må ha internett for å få gjort det selv.

Kan jeg spørre hva du tenker om dette?"

Dette er jo en litt Catch22-situasjon. Jeg tror svaret er: Forvaltningen har en plikt til å veilede og bistå den hjelpetrengende. Men, hva er andres erfaringer? Vi bør i større grad få fokus på digitalt utenforskap!

Varighet på sosialhjelp

Varighet på sosialhjelp

Velferdsetaten har lagt fram det de kaller "Varighet på sosialhjelp. En parametrisk overlevelsesanalyse av varighet på sosialhjelp i perioden 2016 - 2019. Oslo og bydeler."

Etaten oppsummerer selv slik:

"Formålet med dette notatet er å belyse hvem langtidsmottakerne av sosialhjelp er, hvilke faktorer som påvirker varighet av stønadsperioder, samt sannsynligheten for å komme tilbake på sosialhjelp etter opphør i utbetalinger. Datagrunnlaget er hentet fra fagsystemet Fasit, som brukes i saksbehandling av økonomisk sosialhjelp. Alle forhold og sammenhenger som vi ser på i dette notatet er begrenset til datagrunnlaget i fagsystemet. Dette er i hovedsak bakgrunnsinformasjon om mottaker og husstanden, samt opplysninger om søknadsprosess og ytelse.

Vi har sett på 28 904 mottakere av sosialhjelp i perioden 2016-2019 med én eller flere stønadsperioder med sosialhjelp. Dette gir i alt 41 000 forløp. Av alle mottakere som er registrert i denne perioden har 70 prosent mottatt sosialhjelp i inntil 12 måneder og 17 prosent i 12-24 måneder. Vi finner også at det er en liten andel sosialhjelpsmottakere som har sammenhengende stønad i mer enn to år.

Den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottaker har en stønadsperiode på 6,9 måneder, kontrollert for personkjennetegn og bydelsforskjeller. Landbakgrunn, alder og hvilke stønader eller inntekt mottaker her, har mest å si for mottakslengden og er de faktorene som i størst grad skiller bydelene fra hverandre. Mellom bydelene varierer mottakslengden mellom 5 og 8 måneder i gjennomsnitt. Avgrenser vi mottakergruppen til dem med full økonomisk sosialhjelp, varierer mottakslengden mellom 6 og 10 måneder, kontrollert for andre forhold.

Nærmere halvparten av mottakere på sosialhjelp kommer tilbake på sosialhjelp etter første stønadsperiode. Det ikke er noen nær sammenheng mellom hvor lang periode man mottar sosialhjelp og sannsynligheten for å komme tilbake. Andel gjengangere på sosialhjelp er mer avhengig av om utbetalt sosialhjelp er gitt som full eller supplerende stønad. Et hovedfunn i analysen er at mottakere med supplerende sosialhjelp har i gjennomsnitt 7 prosentpoeng høyere sannsynlighet enn full sosialhjelp for å komme tilbake på sosialhjelp."

Andre vil kanskje fram andre informasjoner. Hva tenker du?

Les notatet her.

Hvem kan redde Ole?

Hvem kan redde Ole?

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Oddny Miljeteig er klar:"Tvangsarbeid skulle høyra historia til. Det skulle lukta 1700-talet og 1800-talet lang veg. Tvangsarbeidet skulle ha vore kasta på historias skraphaug i det det moderne Noreg såg dagens ljos.  Så lever det diverre i verste velgåande.

Tvangsarbeid har vore nett det. Dei utsette har vore fattigfolket, dei som ikkje eingong fekk røysterett før sommaren 1919. Etter andre verdskrigen vart tvangsarbeid nytta som straff for lausgjengeri og alkoholmisbruk – og diverre meir og mindre direkte over skamfarne krigsseglarar i handelsflåten. Dei som Noreg kanskje skulda mest av alle. Dei som hadde høgast tapsprosent av alle under krigen. Etterkvart som alkoholistomsorga vart betre utbygd, gjekk talet på personar i tvangsarbeid ned. Passusen om tvangsarbeid i lausgjengarlova vart oppheva i 1970. Men sjølve lova vart ikkje oppheva før i 2005 etter forslag frå stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, SV, skriver hun blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Aktivitetsplikt, en pisk?

Aktivitetsplikt, en pisk?

Høyre ønsker aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. I dag er det kun mottakere under 30 år som har aktivitetsplikt. Erfaringer viser at aktivitetsplikt kan "skremme" mottakerne over i midlertidig og utrygt arbeid, sier Lars Inge Terum.

"Er det så grunn til å tro at aktivitetsplikt for Robert, og dem over 50 år, vil være noe annet enn for Robin og de unge?  

Robert og de andre mottakerne på rundt 50 år har oftere over lengre tid gått inn og ut av arbeid, enn de unge. De har oftere mer omfattende helseplager og sliter med flere utfordringer. I tillegg har de oftere ansvar for barn. Det vil derfor være mer krevende å finne relevante aktivitetskrav og skal de være hensiktsmessige må de tilpasses den enkelte. Faren er at det kan bli viktigere å stille krav om aktivitet, enn å sikre at kravet som ble stilt er meningsfullt og relevant.  

Det kan få som konsekvens at Robert og de over 30 år i større grad skal bli sendt fra tiltak til tiltak, uten at det er hensiktsmessig ut fra deres situasjon. I tillegg kan det bli mer krevende å vurdere om manglende innfrielse skal føre til trekk i ytelsen, når barn er involvert. I hvilken grad aktivitetsplikten blir en pisk mot dem som sliter, vil være avhengig av hvilke krav som stilles og hvilke prosedyrer som følges når mottakere over 30 år ikke innfrir kravene," skriver Terum blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

Boligsosiale utfordringer i Bydel Gamle Oslo

Boligsosiale utfordringer i Bydel Gamle Oslo

Spennende rapport fra bydel Gamle Oslo.

Bydelsdirektør i bydel Gamle Oslo inviterte i fjor høst Husbanken Øst, Velferdsetaten og Boligbygg Oslo KF til et samarbeid med bydelens Boligenhet og NAV om å gjennomgå det boligsosiale utfordringsbildet og bruken av de boligsosiale virkemidlene, vurdere aktuelle satsinger og tiltak i bydel Gamle Oslo (BGO) og drøfte bydelens behov for utvikling/endring av eksisterende byomfattende boligsosiale virkemidler og retningslinjer.

Et av punktene jeg merket meg i rapporten er dette:

"I Oslo er det krevende for flere grupper å komme inn på boligmarkedet. Dette gjelder ikke minst varig vanskeligstilte med svak økonomi. For noen husstander kan det imidlertid være aktuelt å erstatte leieutgifter med kostnader til renter og avdrag på boliglån i eid bolig. Husbanken Øst har utarbeidet regneeksempler som viser at boutgiftene knyttet til et eierskap ved hjelp av gunstig finansiering gjennom startlån kan være lavere enn utgiftene husstanden har som leietaker.

Startlån er ment for husstander som ikke kvalifiserer til å få lån i ordinær bank fordi de ikke har tilstrekkelig økonomisk betjeningsevne eller kan møte kravet om egenkapital. Boligkontoret i BGO mottok 357 søknader om startlån til kjøp av egen eid bolig i 2019. Av de 47 husstandene som fikk bistand fra bydelen til å kjøpe egen eid bolig i 2019 var 11 husstander beboere i kommunal bolig.

Startlånmottakerne i BGO har i liten grad anvendt lånet til boligkjøp i egen bydel. Av de 287 boligkjøpene som ble foretatt av startlånmottakere fra Gamle Oslo i perioden 2015-2019 flyttet 92 prosent til en annen bydel, de aller fleste til Groruddalen og Søndre Nordstrand der boligprisene er lavest.

Husbanken peker på at det finnes flere muligheter for å øke eierandelen blant vanskeligstilte husstander. En mulig vei inn i eiermarkedet er «Leie før eie» hvor husstanden leier en bolig hvor månedlig husleie (delvis) går med til en innbetaling av «avdrag» på boligen, og hvor husstanden etter en gitt periode kjøper boligen ette ren pris som er avtalt på forhånd. OBOS og Fredensborg Bolig har nylig lansert noen slike løsninger i sine borettslag-og sameierboliger. Modellene synes også å være godt egnet for BBYs boliger i borettslag og sameier, men er ennå ikke tatt i bruk. Slik bruk av BBY vil fordre utvidelse av BBYs mandat."

I mange år har et samlet politisk miljø bedt om leie-før-eie som en ordning for de kommunale utleieboliger. Men så sier Boligbygg at dette "vil fordre utvidelse av BBYs mandat."

Da bør vi vel raskt få til en slik endring av Boligbyggs mandat da, byråd Victoria Marie Evensen?

 

Sosialhjelp til barnefamilier: Fylkesmannen med tilsyn hos bydel Stovner

Sosialhjelp til barnefamilier: Fylkesmannen med tilsyn hos bydel Stovner

Fylkesmannen for Oslo og Viken har varslet at de ønsker å foreta et tilsyn med bydel Stovners behandling av søknader fra barnefamilier om sosialhjelp.

Fylkesmannen skriver i sitt varsel om tilsyn:

"Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter sosialtjenesteloven kapittel 4 og § 16 første ledd, jf. lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 9.Temaet for tilsynet er behandling av søknader om økonomisk stønad, behandling etter vilkårsbrudd og behandling av klager fra personer med forsørgeransvar for barn. Med behandling av søknader menes i denne sammenheng kartlegging og vurdering for å beslutte om det er grunnlag for å innvilge økonomisk stønad og for utmåling av stønaden. Med behandling etter vilkårsbrudd menes varsel om konsekvens, vurdering av konsekvens og eventuell iverksettelse av konsekvens. Med behandling av klager menes informasjon om klagerett, bistand til å fremme klage og behandling av klagen herunder oversendelse til Fylkesmannen og bruk av avgjørelser i videre arbeid ved kontoret.

Ved gjennomføring av tilsynet skal det undersøkes om kommunen sikrer forsvarlig saksbehandling av søknader og klage fra personer med forsørgeransvar for barn. Det skal undersøkes om kommunen sikrer at søkerens situasjon kartlegges i tilstrekkelig grad, at det gjøres individuelle vurderinger og bruker gis anledning til å medvirke.

Med personer med forsørgeransvar for barn menes personer som har forsørgeransvar etter lov om barn og foreldre, og som har barna boende hos seg fast eller som har samvær med dem."

Tilsynet skal gjennomføres 26. til 29. oktober 2020 og oppsummeringsmøte den 2. november.

Det er betryggende både for innbyggerne selv og forvaltningen når Statens tilsynsmyndighet foretar en slik uavhengig gjennomgang. Og så får vi tro at Stovner på dette saksområdet ikke er annerledes enn bydeler flest, slik at resultatet også har overføringsverdi for øvrige bydeler.

Rettshjelp: Må få likhet for loven

Rettshjelp: Må få likhet for loven

Cathrine Moksness, tidligere leder av Gatejuristen ønsker å styrke rettshjelptilbudet til utsatte grupper. Og jeg gir henne ordet her:   "Jeg er tidligere leder av Gatejuristen, og satt i retthjelpsutvalget som leverte en NOU nå 30 april 2020. I rettshjelpsutvalget tok jeg dissens og grunnen til det er at jeg mener at vi trenger et mer variert og effektivt leveringsapparat enn det flertallet foreslår. Jeg ønsker meg en blandingsmodell – med både offentlig organisert førstelinjetjeneste og kjøp av tjenester hos privatpraktiserende advokater.

Slik jeg ser det så blir det vanskelig for Stortinget å ta standpunkt til om fordelingen av ressursene til fri rettshjelp er fornuftig, dersom en ikke vurderer å videreutvikle de ukommersielle ordningene.

Jeg mener det bør utvikles andre offentlige rettshjelptilbud enn kjøp av enkelttjenester hos privatpraktiserende advokater, og mener NOUen i liten grad ser på de ukommersielle ordningene som kan hjelpe folk med å få løst juridiske problemer. 

I dissensen tar jeg til orde for å utarbeide en politikk for rettshjelp som inkluderer offentlige problemløsningstilbud og andre private, ikke kommersielle rettshjelptilbud som tilbyr gratis rettshjelp eller til en pris som er vesentlig lavere enn markedspris for klientene. Denne typen rettshjelp vil også inkludere frivillig innsats.

Likhet for loven er en menneskerett. De som ikke har råd til advokat har også rett til hjelp. Mange står i dag utenfor rettsstaten, spesielt barn og unge. Derfor må hjelpen være lett å få – uansett hvem du er og hvor du bor," skriver hun blant annet.

Les mer nedenfor under "les mer."

Det trengs en analogisering av NAV

Det trengs en analogisering av NAV

Det trengs en analogisering av NAV, sier Alna SVs Sunniva Myrene Bratsberg.

"Som ung, frisk, privilegert og utdanna til eit yrke der ein skrik etter fleire arbeidstakarar har eg lenge ikkje hatt noko med det store NAV-maskineriet å gjere. Heldigvis har eg kanskje tenkt. Det har verka som eit stort og skummelt system. Men jammen godt vi har det. NAV har mange funksjonar, og det får vel til det meste på ein god måte, til trass for at eg gjennom politikken også har blitt merksam på utfordringar i systemet.

Mitt første møte som brukar av NAV sine tenester kom no i vår då eg skulle søke om foreldrepenger for fyrste gong. Heildigital søknadsprosess - så kjekt, tenkte eg. Med kalkulatorfunksjon der du kan setje opp ulike alternativ på førehand og prøve deg fram til den løysinga som passar din familie. Og så - eit lite avvik frå normalen. Eg har biinntekt frå politikken. Tok tidleg kontakt via NAV sin chattefunksjon og fikk avklart korleis vi skulle løyse dette. So far - so good. Søknaden blir sendt inn i god tid. I slutten av juni, nokre dagar før min fødselspermisjon startar får eg svar på søknaden. Innvilga - men eg legg merke til at dei har misforstått det med biinntekta mi, og eg har fått vedtatt utbetalt meir enn eg skal ha. Eg prøver å sende ei henvending til NAV, men det går ikkje an å svare på vedtaket eg har fått. Ei ny henvending sendast til ein ny saksbehandlar. Ei god veke før henvendinga blir behandla, før eg får eit misforstått svar tilbake. Sak avslutta.

For kvar melding eg prøver å forklare situasjonen til NAV misforstår dei situasjonen, les ikkje seg opp på historikken eller sender meg direkte motstridande svar om kva eg skal gjere. Og meldingsfeltet til NAV er sjølvsagt begrensa - så ein gong deler eg opp meldinga som då går til to forskjellige saksbehandlarar.

Tre veker etter første feil og seks saksbehandlarar som har vore innom saka og ikkje snakka saman. I dag, dagen før termin, er det framleis ikkje avklart, og eg sendte ei melding der eg ber om eit møte. Denne henvendinga er det også 7 dagers behandlingstid på. Eg vurderer å ringe dei og vere streng i morgon, men er det det eg skal bruke termindagen min til? Eg som hadde tenkt å kanskje føde...?

NAV har digitalisert seg inn i eit upersonleg samlebandsystem som skal kvittere ut flest mulig vedtak. Det digitale har nok bidratt til effektivisering av mykje, men når det set opp hinder til brukarane må ein sjå seg over skuldra og tenke om det har gått for langt."

NAV: «De fleste oppdager det når det blir tomt på kontoen»

NAV: «De fleste oppdager det når det blir tomt på kontoen»

NAV må bli den ene døren inn det var ment å være, og ikke bare mange stengte dører, skriver Trine Eskeland blant annet:

"Jeg har stor medfølelse med alle som ikke har fått pengene sine, det er grusomt å behandle mennesker slik. Men til de som sier at NAV må få tid og ikke kunne vært forberedt på en slik situasjon - dette er noe som skjer hele tiden med mennesker som er syke eller arbeidsledige.

Jeg har vært på AAP noen år og opplevd flere ganger at NAV feilaktig har stanset utbetalinger, vært forsinket, ikke overholdt frister og lignende. En gang stanset NAV utbetalingen av AAP-pengene mine, og i fem måneder fikk jeg ikke en krone inn på konto. Da jeg oppdaget dette og ringte NAV for å høre hva som hadde skjedd, innrømte de at det var de som hadde gjort en feil men allikevel måtte jeg søke for å få startet utbetalingene igjen og det tok sin tid å behandle. Da jeg spurte om de ikke hadde tenkt å varsle meg om at de stanset utbetalingene fikk jeg svaret: «De fleste oppdager det når det blir tomt på kontoen». Jeg forteller dette eksempelet som et av mange.

De ansatte på NAV gjør sitt beste, de er offer for en ukultur som kommer fra både politisk og ansatt ledelse. Tillitsvalgte i både NTL og FO har varslet i media flere ganger at målstyringen i NAV går på bekostning av faglige vurderinger og at det hersker en ukultur i etaten.

Ingen har bare vært villige til å ta tak i det. Nå som så mange oppdager hverdagen som avhengig av NAV, er mitt håp at vi kan få et større fokus på problemene. At dette ikke bare fører til at folk får pengene de har krav på, men at vi ser varige endringer i et system som ikke virker til det beste for folk. NAV må bli den ene døren inn det var ment å være, og ikke bare mange stengte dører," skriver Trine Eskeland.

Facebook-grupper: Karantenehjelp på østkanten

Facebook-grupper: Karantenehjelp på østkanten

Dagsavisen har et større nyhetsoppslag om to Facebook-grupper jeg har opprettet, grupper som samlet sett nå har nærmere 1.000 deltakere. Avisa skriver blant annet:

"På Facebook-grupper for Oslos østkant tilbyr flere å hjelpe naboer i karantene eller i risikogruppa med hverdagen.

–I Facebook-gruppene "Østkantfolk hjelper sine naboer" og "Groruddalsfolk hjelper sine naboer" oppfordres folk på Oslos østkant til å stille opp for sine naboer med hverdagslige gjøremål som mathandel, for de som er i risikogruppa, aleneforsørgere eller på andre vis sliter pågrunn av smittehensyn. 

I det første innlegget står det:

– Koronaviruset stiller krav til oss alle. Vi må alle solidarisk støtte opp under de tiltak som innføres for å begrense og stanse viruset. For noen skaper tiltakene betydelige problemer i den praktiske hverdag. Da kan vi stille opp overfor hverandre. Hjelpe hverandre. La oss spleise folk på Oslos østkant. Gruppa er til både for deg som vil hjelpe og for deg som trenger hjelp."

Meld deg gjerne selv inn i en av gruppene.